Tidligere i dag leste jeg om barn som kommer på skolen med falske matpakker. Jeg klikket meg inn på lenken og lurte på hva i alle dager dette var snakk om. Og så det dukker det opp, bildet av en matpakke med skriften “Ha en fin dag♥” på. Artikkelen handler om hvordan skolebarn tar med sammenkrøllet matpapir på skolen for å skjule at familien har dårlig råd. Dette er bare en av flere ting som kommer frem i Kirkens Bymisjons nye fattigdomsrapport. Jeg kan nå kjenne mitt eget hjerte briste der jeg holder mobilen i hånden min, en tidlig mandagsmorgen.
Et så stort inntrykk gjorde det faktisk. Og tanken på at vi nå går vi inn i juletiden, med julegaver og tilhørende pengesluk gjør ikke akkurat ting noe særlig bedre.
Samtidig blir jeg litt sint. Sint fordi så mange av oss er så hinsides bortskjemte, jeg er intet unntak bare så det er sagt, det er ansett som normalt å bruke flere tusen kroner på julegaver til små barn som ikke en gang er gamle nok til å kunne uttale ordet “julegave”. Samtidig som barn i landet vårt, i rike, flotte Norge, lever i familier som ikke har nok til en enkelt matpakke til skolen.
Nytter det å bli sint? Absolutt ikke.
Blir jeg det likevel? Absolutt.
En tanke jeg ofte må hanskes med er tanken om at “Hva kan jeg gjøre” her jeg sitter i Norge, ofte når jeg leser om utenlandssaker om små barn, fattigdom og krig. Hjelpeløsheten er til å ta og føle på, og tanken på at man aldri kan hjelpe alle som blir ofre for hvor urettferdig verden er, er uutholdelig. Men nå har den også nådd meg når sakene handler om det som faktisk skjer her i Norge.
I år blir det tredje året på rad vi dropper å kjøpe egne julegaver til barna våre, og velger å bruke pengene som vanligvis ville gått til deres julegaver, på de barna som faktisk trenger det.
For barna våre har alt de trenger, og når de noen gang skulle mangle noe, altså virkelig mangle noe og ikke bare ha lyst på noe, så kjøper vi det. De har kurver stående i stuen vår fulle av leker. De har enda et lass med flere leker som jeg har satt bort. De har så mye klær at det tyter ut av kleskommoden deres. De har masse sengetøy, og sengene deres er så og si nye. De trenger virkelig ingenting.
På samme tid er det foreldre der ute som sitter og gruer seg til jul. Mødre og fedre med barn som definitivt ikke har kurver fulle av leker stående i stuen, og mødre og fedre med barn som absolutt ikke har så mye klær at det tyter ut av kommodene deres. Mødre og fedre som sitter og gruer seg fordi de vet at de heller ikke i år får kjøpt gave til barna sine, ei heller julemat, og at selv om en julegave for noen av oss gjerne er noe man har lyst på eller ønsker seg – så er en julegave for disse foreldrene noe barna deres virkelig trenger.
Alle skal kunne ta de valgene de vil, også det å bruke flere tusen på julegaver til egne små barn, men jeg vil virkelig oppfordre alle som har noe ekstra i år til å være med og gjøre en forskjell. Ikke bare for barna som lever i fattigdom, men også for at foreldrene deres skal få en jul hvor de ikke trenger å gå med en klump i magen i hele førjulstiden, og i julehøytiden.
Sjekk ut organisasjoner i nærområdet deres som for eksempel “hjelp oss å hjelpe”. Det er bare å søke opp på Facebook eller Google, for å finne hjelpeorganisasjonen i ditt nærområde. På disse sidene etterlyses det gjerne for eksempel kasse med mat til jul til familier som ikke har penger til det, julegaver, og så videre. En gang minnes jeg at det var en anonym tenåringsgutt som ønsket seg et håndkle til jul og at det ble etterlyst som en julegave. Et håndkle, altså. Tenk det. Det knuser hjertet mitt. Men det hjelper ikke disse barna at man synes synd på dem, da må man jo faktisk gjøre noe med det.
Og det ønsker vi å lære barna våre. Jeg tror barna våre har utrolig godt av å lære om de som har mindre enn seg selv, at vi må være rause med hverandre, og at vi bør hjelpe til der vi kan.
Holdningene vi voksne har smitter over på barna. Det vet vi. Det er et stort ansvar, men samtidig også en fin mulighet til å gjøre det vi kan for å vise barna våre hva som er viktig.
