Hei alle sammen, og riktig god helg! Håper dere har det bra. Jeg har fått besøk av søsteren min i går, som skal tilbringe helgen med oss. Dessuten hadde jeg en avtale jeg gledet meg veldig til i dag: Å spise middag ute med bestemoren min ♥ Vi spiste på Big horn steak house her i Larvik, og de hadde til og med vegansk burger på menyen! På et steak house, altså. Verden går visst fremover.
Bestemoren min bor også her i Larvik, og det er så utrolig hyggelig å tilbringe tid sammen med henne. Hun hadde hatt det SÅ koselig (og det samme hadde jeg!) og hadde ikke ledd så mye på lenge sa hun, og det gleder hjertet mitt så uendelig mye. Hun er 66 år nå og er til og med oppdatert på Kardashian-familien. Haha!
Jeg hadde en oldemor på motsatt side av familien min som fylte 100 år og dessverre gikk bort i slutten av 2017, og selv om hun bodde i Gjøvik som store deler av familien min gjør, kan jeg ta meg i å tenke: Burde jeg besøkt henne oftere? Skulle jeg reist dit mer med guttene? Jeg kan ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde nettopp det oftere, men samtidig tror jeg kanskje jeg ville følt det slik uansett. For det er vondt når noen går bort uansett hvor mye man har besøkt dem og sett dem de siste årene. Jeg har heldigvis mange koselige minner med henne fra barndommen min, samtidig er det så rart at jeg aldri kommer til å treffe henne igjen. Og så er jeg jo selvfølgelig utrolig takknemlig for at guttene mine, mine barn, fikk møtt sin tipp-oldemor, for det er jo himla kult.
Det er lett å tenke at man har nok med sitt, samtidig som hverdagen går sin vante gang med barnehagestress, tidsklemma og middagsplanlegging, men er det èn ting jeg skulle ønske jeg virkelig forsto da jeg var barn, så er det at besteforeldre og oldeforeldre ikke er her for alltid.
Hei alle sammen! I dag har jeg møtt rådgiveren på skolen min som har hjulpet meg med å få satt opp fjorårets skoleår, og det som blir det neste. Og som ikke minst har trodd på meg. Det har betydd veldig mye♥
Jeg har tatt et veldig viktig valg i dag, som jeg synes var skikkelig, ordentlig vanskelig. Jeg har bestemt meg for å ta to år til på VGS, istedenfor ett. Og nå tenkte jeg å forklare hvorfor jeg valgte det.
Rådgiveren min hadde faktisk ordnet det slik at jeg kunne ta de fagene jeg mangler for å unnagjøre alt på ett år. Det vil si: To års pensum historie, to års pensum norsk (som jeg garantert kommer opp i eksamen siste året, faktisk er det teknisk sett mulig å komme opp i eksamen i alle fag man er innskrevet på) samt matte 2P og samfunnsfag. Ulempene med dette var at jeg sluttet på skolen 15.30 hver dag, og at alle fag var avgangsfag. Det ville i praksis si at jeg var nødt til å gå ut med karakter 6 i samtlige fag, om jeg skal klare å komme inn på studiene jeg ser for meg videre. Ville jeg klart det? Mulig, men det ville nok gått utover andre ting i livet mitt, for vi har alle bare 24 timer i døgnet – som rådgiveren min også sa. Jeg har også en jobb jeg må prioritere til en viss grad (skole kommer selvsagt i stor grad i første rekke, men som alle andre mennesker her på jorda må jeg jo ha en jobb) og ikke minst barna mine, venner og sosialt liv ellers…
Alternativet var å gå to år til: Med samfunnsfag, Matte 2p, historie vg2 og norsk vg2 i år – og med kun to av dem som avgangsfag (matematikk og samfunnsfag) ha fri en fast dag i uken, og så ha et svært rolig skoleår neste år etter der med kun norsk og historie vg3.
Jeg har lenge egentlig gledet meg til å bare ha ett skoleår igjen, men mye av det rådgiveren min fortalte meg fikk meg til å revurdere. For hva er egentlig viktigst: Bli fortest mulig ferdig, eller sørge for å ha de karakterene jeg trenger for å komme meg inn videre? Selv om jeg skulle velge å gå for alternativ nummer 1 her og et heidundranes skoleår, så vil jeg fremdeles ikke kunne studere før jeg blir 23 år fordi jeg følger det som heter 23-5 regelen for å få generell studiekompetanse. Så da kan jeg jo like gjerne tilbringe det året på VGS.
Så jeg har bestemt meg for å gå to år istedenfor, og føler meg ganske sikker på at det blir mest riktig. Jeg må huske på at jeg ikke bare tar dette valget på vegne av meg selv, men også på vegne av barna og Fredrik. Jeg kunne åpenbart tatt alt på ett år, men om det i verste fall går utover tiden med barna mine (som aldri kommer til å være små igjen) så velger jeg heller å ta det over to år, slik at jeg er helt sikker på at jeg klarer å få de karakterene jeg trenger for å komme meg videre på studier jeg har et mål om å komme inn på.
Så da vet dere det ♥ Nå er det skolestart på mandag og jeg gleder meg skikkelig!
God kveld alle sammen! Nå har jeg endelig fått slappet av litt og er klar for å oppdatere dere igjen. Dagen vår i dag har vært veldig fin, startet i syv-tiden og har fått unnagjort en del pensumlesing, jobb bak bloggen og forberedelser til mandagen. Ikke minst fått begynt å sett på høst- og vinterklær til Leo og Noah, som de trenger litt av. Tenkte jeg kunne vise dere noe av de nye klærne deres i et eget blogginnlegg, vet at det er mange av dere som liker at jeg viser frem slikt 👔 Jeg kan nesten ikke tro at det er torsdag allerede i morgen, men jeg har faktisk utrolig nok fått gjort mye av det jeg skulle denne uken og det er jeg veldig glad for ♥ Pleier ofte å gå litt tregere enn som så, for å si det sånn.
Dagen i går, derimot, var rett og slett en av de verste dagene jeg har hatt på lenge. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, var bare en veldig tung dag. Sånn er det en gang i blant, og det er faktisk helt normalt. Likevel merker jeg at jeg synes det er helt forferdelig å ha slike dager (hvem synes ikke det da?) og jeg var så glad da jeg endelig fikk lagt meg og dagen skulle være over. Men neida, da får jeg selvfølgelig søvnparalyse (igjen) og våkner opp i panikk 😂 Kan ikke annet enn å le, for det er så typisk at alt som kan gå galt, går galt på slike dager.
Søvnparalyse er jo noe jeg har slitt veldig mye med tidligere i stressende perioder som jeg også har fortalt dere om, måtte jo til og med gå til søvnekspert i fjor da det ble så ille. Er det noen av dere lesere som også sliter med dette og som har noen tips til hva jeg kan gjøre? Blir helt gal, føler jeg har prøvd alt. Som småbarnsforelder trenger man virkelig all søvn man kan få – og man sover, som dere antakeligvis vet, mildt sagt ikke så godt etter å ha hatt dette. Haha!
I morgen har jeg foreløpig dette på planen: Telefonmøte med samarbeidspartner, møte med rådgiveren min på skolen (som jeg tenkte jeg kunne fortelle dere litt mer om i morgen) planlegge blogging fremover, pensumlesing i alle fagene jeg har i år, og rydde her hjemme. Har enda ikke skaffet oss vaskehjelp og jeg vurderer det så sterkt nå at det finnes knapt ord. Vil i hvert fall ha ting skikkelig i orden her hjemme til skolestart, så da har jeg noen dager på å bestemme meg i det minste. Jeg er dessverre ganske rotete av meg, så jeg innser at jeg må rydde til før vaskehjelpen skal komme i så fall, og da er jo vitsen kanskje litt borte? Haha!
I dag har jeg lyst til å ta opp noe som jeg har tenkt litt på den siste tiden.
De siste årene har det dukket opp mange saker angående barnevernet i Norge, og at de gjør feil ved å frata foreldrene sine barn når de mener at de ikke er egnet omsorgspersoner for barna sine. Det er veldig leit med slike saker når de dukker opp i media, da barnevernet alltid har taushetsplikt og ikke kan gå inn i den enkelte saken og forklare, selv om de personlig skulle ha lyst til det. Det handler om å verne de det omhandler: Nemlig barna.
Jeg skal ikke gå så veldig i dybden når det kommer til det norske barnevernet. Jeg kan si at vi aldri har hatt noen slags form for kontakt med barnevernet, ettersom mange automatisk tenker at det er noe alle unge foreldre har.
Jeg ser for øvrig stadig vekk barnevernshat på Facebook og i sosiale medier. Statusoppdateringer med bilder av barn i hytt og pine fra både mødre og fedre som mener de har blitt fratatt barna sine på feil grunnlag. Barna det er snakk om er alt fra noen måneder gamle til noen år. Jeg tror ikke jeg er alene om å se disse, da det har dukket opp utallige de siste årene.. På bildene de legger ut sammen med en lang tekst om hvor grusomme barnvernet er som fratok dem barna, så smiler barna. Og da kommer kommentarene tikkende om at “Her har barnevernet garantert gjort en feil, så fornøyd og blid som hun/han er!” eller lignende.
At fordi barnet ser glad ut på bilder, så skal det liksom si alt om hvordan barnet har det hos foreldrene sine.
Altså?! Hallo…
Man kan da virkelig ikke se på et bilde av et barn som smiler om foreldrene deres er egnet som omsorgspersoner eller ikke?! Ei heller kan man vite om barnet faktisk har det bra kun ut i fra bilder?!
Barnevernet har en eksepsjonelt viktig jobb med mye ansvar, men det er jo fortsatt bare mennesker som jobber i barnevernet, og det ville vært rart om de aldri noen gang gjorde feil. Alle mennesker i alle slags jobber gjør feil. Og det er klart det blir ekstra fatalt om det noen gang forekommer i slike viktige jobber, det er det absolutt ingen tvil om. Men når alt kommer til alt er jeg fryktelig glad vi har et barnevern som tar seg av barn som ikke har det noe bra. Mange av de samme som har fått barna sine fratatt mener at det burde avvikles, og det er fullstendig galskap (!) Tenk alle barn som ville lidd i hjem med rus, misbruk, og vold som ikke ville fått den hjelpen de fortjener. Hallo, dit vil vi ikke!
Nå er jeg bare så forferdelig lei av å lese at smilende og fornøyde barn på bilder skal være ensbetydende med at barna har det helt topp og at barnevernet har gjort en stor feiltakelse ved å frata foreldrene barna sine.
Men jeg er ikke i tvil om at foreldre som er blitt fratatt barna sine fra barnvernet elsker barna sine. Tvert i mot, tror jeg absolutt at de aller fleste foreldre elsker barna sine veldig høyt.
Men noen ganger er ikke kjærlighet nok.
Det er nesten litt fælt å være så brutalt ærlig som dette, men jeg tror det trengs når jeg ser barnevernshatet har tatt helt overhånd i sosiale medier.
Om barnevernet har gjort en feil ved å frata akkurat deg barnet ditt – det kan jeg ikke si noe om. Jeg regner med at det finnes utallige forskjellige situasjoner og saker. Men det jeg kan si er at jeg aldri har hørt noen som har fått barna sine fratatt ha selvinnsikt og innrømme sine eventuelle feil og mangler som forelder.
(På grunn av overgang til ny bloggportal for et halvår siden, har jeg mistet noen av de gamle blogginnleggene mine som jeg derfor ønsker å re-publisere for å ha på bloggen, og dette er en av dem)
God mandagskveld ♥ Sist gang jeg skrev en oppdatering fra hva jeg drev med var jeg jo faktisk på vei til Gjøvik, i går relativt tidlig på dagen kom jeg altså hjem fra Gjøvik! Jeg har egentlig en del å finne på denne uken, før jeg starter på skolen igjen om nøyaktig en uke – så jeg ville dra hjem på søndagen (igår) slik at jeg ikke blir hengende etter med ærend og den slags. Jeg er den som alltid utsetter til siste liten og det er aldri lurt, så nå har jeg tydeligvis (forhåpentligvis?) lært av det, og dro dermed hjem tidligere. Haha! Var utrolig godt å se Leo og Noah igjen, har selvsagt savnet dem masse. Som dere antakeligvis har fått med dere i overskriften, skal jeg i dag svare på leserspørsmål som har kommet inn de siste to ukene etter sist runde jeg hadde her på bloggen. Håper dere liker svarene, og ønsker dere en riktig fin kveld videre!
Er det noen bloggsamarbeid du har angret på i etterkant? Reklame for noe eller noen, i så fall hva? – Nei, det tror jeg faktisk ikke. Føler meg veldig sikker på at jeg kan stå for alt jeg har reklamert for siden jeg begynte å ha sponsede blogginnlegg her på bloggen. Det er jo fordelen med å ikke si ja til alle forespørsler som dukker opp. Jeg forstår at det kan være fristende for andre bloggere, men jeg er rett og slett veldig glad for at jeg ikke har det synet på penger som gjør at jeg er villig til å la alt annet vike for å få mest mulig. Som feks sunn fornuft.
Hva er det fineste jentenavnet du vet om til fremtidig barn? – Jeg har sett at flere andre mammabloggere/instamødre som har fått dette spørsmålet i typ spørsmålsrunder, ikke har ønsket å svare på det fordi de ikke vil at noen andre skal “stjele” navnet om de sier det. Dette synes jeg er utrolig rart, er jeg alene om det? Ingen har førsterett på noen navn. OM jeg noen gang får barn igjen og får en jente (jeg ønsker meg faktisk i så fall en gutt) og jeg fikk bestemme helt selv, så ville jeg kanskje gått for Alma. Andre fine jentenavn etter mitt syn er Astrid og Ada.
Hva var det som gjorde at Fredrik og du ga forholdet en ny sjanse? Hadde du jobbet like mye med forholdet om det ikke hadde vært noen barn inne i bildet? – Vi ønsket å prøve på nytt fordi vi er glade i hverandre og har to nydelige barn sammen. Det andre du spør om er vanskelig å svare på, men trolig ikke. Vi er ikke sammen utelukkende for barna, men de er jo noe som betyr mye for oss begge to, og som på mange måter knytter oss sammen.
Hvordan har barna dine det om dagen? – Veldig fint. Takk som spør! De har akkurat begynt i barnehagen igjen etter ferien og stortrives med det.
Hvordan vil du si at du er som kjæreste? – Alt for snill😂
Hvordan vil du si at du er som mamma? – Streng, men veldig omsorgsfull.
Hvor kjøper du mest klær til barna dine? – Der hvor jeg finner noe fint, egentlig. Jeg er veldig glad i merkene Hust&Claire, Reflex, og Fixoni. Og Memini! Men jeg er skikkelig kresen på barneklær og kunne egentlig tenkt meg å lage noe selv, som jeg har nevnt kort tidligere.
Hvilken skole går du på? Og kom du inn i år? – Thor Heyerdahl VGS i Larvik. Ja, jeg kom selvsagt inn i år også ☺️
Ny leser her! Var det vondt å føde? – Jeg hadde keisersnitt, noe jeg har skrevet mer om HER, og ja: det var uten tvil smertefullt i etterkant! Vondere andre gangen enn første..
Hvordan har du så ren hud? Redigerer du det? – Grunnen til at jeg ikke har svart på dette tidligere, er fordi jeg har vært litt redd for å tråkke noen på tærne. Jeg redigerer aldri huden min spesifikt, men jeg legger jo på filter på alle bildene mine – ikke at det ville fått huden min til å se plettfri ut dersom den ikke var det i det hele tatt, da. Jeg har stort sett alltid ren hud, det er selvfølgelig perioder hvor huden min definitivt kunne vært finere, men jeg har aldri mye urenheter eller lignende. Jeg har aldri brukt noen spesielle hudprodukter og bruker jo hudsminke stort sett hver dag, så det er jo litt rart at huden min ikke er verre – når jeg tenker over det. Jeg har vel sikkert bare hatt flaks?
Hva tenker du om at det er så mange der ute som prøver å få barn og ikke får til, men at du blir gravid selv på prevensjon? – Jeg tenker at jeg synes det er forferdelig urettferdig. Spesielt da jeg var gravid andre gangen tenkte jeg mye på dette, leste om de som prøver å bli gravide, og ble rett og slett veldig påvirket og berørt av alle historiene som finnes der ute. Så mange får negative graviditetstester gang på gang, mens jeg fra tidlig alder fikk dem uten å i det hele tatt prøve. Faktisk når jeg forsøkte det motsatte. Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må være. Det er vondt og urettferdig, og livet kan ofte dessverre være helt utrolig vondt og urettferdig.
Når har barna dine bursdag, og når har du? – Jeg har bursdag tidlig i juni, Noah i oktober, og Leo i mars.
Hvor høy er du? – Jeg er 160 cm.
Har du fillers i ansiktet/leppene dine? – Har svart på dette en del ganger tidligere, men jeg har ikke det nei.
Hvorfor tror du bloggen din ble populær i utgangspunktet? Er interessert i å høre hva du selv tenker om det. – For å være ærlig trodde jeg markedet var litt mettet for mammabloggere på det tidspunktet jeg laget meg blogg. Jeg tror bloggen min ble populær fordi jeg var flink til å skrive og hadde en interessant historie da jeg var 16. Det fenget en del mennesker, og så ballet det på seg. Litt flaks har man kanskje alltids når man lykkes med ting som å skrive blogg, men jeg har definitivt jobbet mye med bloggen for at den skulle være og holde seg bra. Liker ikke å referere til meg selv som interessant, for jeg føler meg ikke som noe utenom det vanlige – men det er jo noe utenom det vanlige å få barn tidlig. Jeg tror også det for mange kan ha vært betryggende å se at helt vanlige, jordnære jenter også kan bli gravid i tenårene og takle det helt fint – og at det var med på å gjøre den populær. Men hvem vet, egentlig..
Det er, som dere faste lesere antakeligvis vet, ytterst sjeldent at jeg skriver om andre bloggere og generelt slenger meg på diskusjoner lenger som er aktuelle. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror kanskje det handler om at jeg har blitt mer pysete med årene. Det første året som blogger skrev jeg jo akkurat hva jeg mente om det aller meste, så kanskje jeg faktisk trenger å komme meg litt tilbake dit hvor jeg tør å si ifra, og tør å delta i diskusjonen.
Det har vært mye snakk om Sophie Elise det siste året, især med tanke på hvilket forbilde hun er for leserne sine, etter en video Kristin Gjelsvik publiserte tidligere i år. Det skapte en stor diskusjon rundt en del av det Sophie Elise velger å dele i sine kanaler – kanskje spesielt med tanke på plastisk kirurgi og utseendefokus.
Jeg vil også poengtere at dette ikke er noen personangrep mot mennesket Sophie Elise, men hva bedriften med samme navn velger å fronte og dele i sine kanaler. Jeg har aldri vært en stor kritiker av Sophie Elise, tvert i mot har jeg ofte støttet henne og tatt henne i forsvar. Ikke at det egentlig spiller noen stor rolle oppe i dette, jeg synes bare det er viktig å få frem at jeg ikke er en av dem som leter etter ting å kritisere hos andre. Snarere tvert i mot.
For i dag har jeg bare lyst til å spørre: Når ble det egentlig greit å lyve til følgerne sine?
Jeg er fullt klar over at jeg er å anse som en miniblogg i forhold til bedriften Sophie Elise, men jeg kjenner at takknemligheten ovenfor følgerne jeg har, og respekten jeg har ikke minst, er såpass stor at jeg ikke tror jeg ville klart å sove godt om natten dersom jeg åpenbart løy til dere som har gitt meg muligheten til å kalle dette min jobb. Jeg mener også at det burde være lov å stille noen kritiske spørsmål, uansett om man er blogger eller “bare” privatperson når offentlige personer tar valg, sier eller gjør ting som er kritikkverdige. Og at man har rett til å gjøre det, men åpenbart skal og burde man tenke på hvordan man formulerer seg, at man passer på at man selv ikke tråkker over grensa til å bli usaklig i spørsmålene man stiller, og at man husker på at det faktisk sitter et menneske i andre enden.
Jeg husket så godt at jeg leste det intervjuet med henne tidligere i år hvor hun selv uttalte at hun ikke kunne tenkt seg å gå tilbake til silikon – samtidig som hun høstet ros og fine tilbakemeldinger. Og da stusset jeg derfor voldsomt når hun nylig skrev i blogginnlegget sitt at det var planen hele tiden å legge inn silikon på nytt? Hvorfor ikke bare være ærlig, lurer jeg på.
Jeg har selv gjennomført en operasjon som jeg mer enn gjerne skulle ha droppet. Jeg sitter igjen med komplikasjoner, to nye operasjoner jeg er nødt til å gjennomføre på grunn av helserisiko, og noen ganske fete kostnader for det hele. Jeg angrer. Jeg har i flere år hørt hva jeg burde ha fikset på og vet at det har påvirket meg mer enn jeg liker å innrømme, så jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det har vært for Sophie. Det er nok absolutt ingen enkel sak å være en så offentlig person som henne, og jeg kan ikke unngå å få vondt av henne. Hvem vet hvordan vi alle ville taklet å bli pirket på hver eneste dag, over alt som har med utseendet vårt og gjøre?
Likevel er det noe med det ekstreme utseendefokuset hun fronter i sine kanaler som gjør det hele litt ironisk, da hun på mange måter selv utsetter alle følgerne sine for det samme som antakeligvis var med på å påvirke henne til å gjennomføre samtlige operasjoner. Jeg synes også det er noe uheldig at en så stor profil åpenbart velger å gjennomføre såpass mange operasjoner som hun har gjennomført, men det handler mest om at det kan gi et feilaktig bilde av at operasjoner er veien å gå.
Jeg har ikke tenkt til å hudflette henne for å operere, for det er tross alt hennes valg – annet enn at jeg må si at jeg synes det er veldig, veldig trist at en så ung og flott jente har følt at hun har trengt å operere, fylle inn og fikse på så mye av seg selv. Oppriktig talt veldig, veldig trist.
Jeg er for all del ikke perfekt selv, verken som blogger eller menneske, men jeg synes det er viktig å være ærlig med følgerne og leserne mine. Og for å svare på min egen overskrift til dette blogginnlegget: Det ble aldri greit, og det er aldri greit å lyve til leserne sine.
Jeg har fått meg en skikkelig øyeåpner og nå føler jeg meg nødt til å si noe om det. Mobilen min har vært ødelagt i nærmere 2 uker nå, og jeg har hatt en lånetelefon som har vært uten strøm mesteparten av tiden fordi den rett og slett er så ræva at jeg ikke synes det er noe vits. Etter at sjekke mobilen-abstinensene mine ble borte synes jeg faktisk det bare er deilig, men siden det er jobben min å oppdatere Instagram, Facebook, Snapchat og ikke minst bloggen både med hjelp av mobil og pc, så er jeg nødt til å få kjøpt meg ny innen neste uke.
Tiden uten mobilen har vært en oppvekker for meg som jeg kommer til å ta med meg videre. Døgnet har plutselig flere timer, føles det ut som. Jeg har ikke bare vært fysisk tilstede hele tiden for barna og familien, men jeg har også vært mentalt tilstede. Det er lett å tenke at man «bare skal sjekke Facebook en tur» eller at man «bare skal sjekke Instagram» Eller Snapchat. Eller mail. Jeg som blogger som bruker sosiale medier aktivt i hverdagen vet hvor lett er å tenke det, men hvordan det noen dager likevel skjer at man blir sittende litt lengre enn at man “bare” sjekker. Dette er kanskje ikke fullt så viktig for dere uten barn, annet enn at det er tidenes tidstyv.
Men hvor mye betyr egentlig andres hverdagsøyeblikk man får servert på Facebook, Instagram, og Snapchat – når det tipper over til å stjele mye tid av din egen hverdag og det som skjer her og nå?
Jeg husker så inderlig godt jordmoren på Tønsberg sykehus jeg møtte på samtale da jeg var høygravid med mitt første barn. Hun hadde en bønn til meg som jeg tror passer seg å formidle videre nå. Hun hadde jobbet som jordmor i mange år, og det triste uttrykket hun fikk da hun fortalte om hvor mange som de siste årene siden smarttelefonen kom, hadde tilsynelatende mer fokus på å se på det nyfødte barnet fra mobilkameraet, enn å leve i øyeblikket og ta vare på her og nå, gjør enda at jeg får en klump i magen.
Hun sa: “Hvis du rett etter at barnet ditt har blitt født sitter med nesa i mobilen nærmere konstant til du drar hjem fra sykehuset, hvordan blir det da når du kommer hjem?” Hun fortalte også at de flere ganger hadde vært vitne til foreldre som var så opptatt av å sjekke mobilen at de ikke registrerer at barnet søker kontakt.
Er det sånn det skal være? Om verden utvikler seg til å bli som dette kan jeg ikke se for meg annet enn at vi går et kaldt samfunn i møte. Vi ser det kanskje allerede? Mennesker som trekker opp mobilen når noe skjer i offentligheten for å dokumentere det, istedenfor å strekke ut hånden for å hjelpe? Når det har skjedd ulykker?
Jeg sier ikke at man skal ha dårlig samvittighet bare man sjekker mobilen noen ganger i løpet av dagen, jeg sier bare at man ikke burde la barna konkurrere med mobilen din om oppmerksomheten din som forelder.
Livet er å få øyekontakt med det nyfødte barnet ditt uten å måtte se gjennom kameraet på mobilen din. Livet er å se 2-åringen din søke etter din oppmerksomhet og bekreftelse, uten at du gang på gang har din oppmerksomhet rettet mot scrollingen på Facebook. Livet er å se på kjæresten din som du elsker mer enn noe annet, mens dere sitter i sofaen fredag kveld uten at dere sitter på hver deres kant med hver deres mobil. Livet er å være på konsert, oppleve, å se med øynene og ikke bare kameralinsen.
Det er en balansegang med dette som alt annet. Men livet er her og nå, tiden står aldri helt stille, og du får ingen av delene tilbake.
Dette blogginnlegget skrev jeg for et halvt år siden, men jeg hadde tydeligvis ikke publisert det, så da valgte jeg å publisere det nå.
To spente gutter var klare for barnehagehverdagen igjen, en av dem på helt ny avdeling hvor han har blitt tatt i mot med åpne armer. Må igjen få uttrykke min begeistring over flinke ansatte i barnehager og hvor mye det faktisk betyr ♥ Selv har jeg dessuten fått en grei oversikt over historiepensumet for VG2 denne uken. Grei oversikt altså, jeg må lese masse og pugge gjennom hele året – så jeg er på ingen måte noe mer enn i rute. Fredrik har jo som vanlig vært på jobb hver dag, men heldigvis ikke jobbet noe overtid denne uken. Men i og med jeg tross alt har skoleferie enda (sånn teknisk sett i hvert fall, føles jo vitterlig ikke sånn – haha!) så har jeg levert og hentet i barnehagen hver dag denne uken og trent i tillegg to dager, så har jammen meg rukket å bevege mye på meg også.
Og nå skal jeg faktisk være helt ærlig med dere, uten å pynte på noen ting, for det synes jeg faktisk er på sin plass nå: Jeg er HELT kjørt etter uken! Og den verste delen av det? Det er jo bare torsdag. Har muligens noe med at søvnrutinene har sklidd litt ut med barna i ferien, så jeg våkner flere ganger om natten for å oppdage at begge barna har lagt seg i sengen med Fredrik og meg. Og jeg har selvsagt ikke hjerte til å flytte på dem når de har kommet inn til oss i løpet av natten, så da sover jeg heller dårlig da..
Uansett, jeg husker godt fra i fjor da jeg begynte på skolen at jeg måtte ha tid til å komme inn i rutinene og bli vant til at det er slitsomt, for det blir man faktisk vant til, så det er kanskje bare dit jeg må komme. Nå sitter jeg i hvert fall på toget til Gjøvik hvor jeg skal besøke søsteren min og bestevenninna mi i løpet av helgen, men også lese mye pensum på egenhånd i fred og ro. Og ta igjen litt tapt søvn. Jeg er helt ferdig faktisk, lenge siden jeg har følt meg så utmattet. Fredrik er som vanlig superpappa og mente jeg skulle utnytte muligheten og dra før skolestart, da det sikkert blir lenge til neste gang jeg får muligheten. Guttene har derfor kvalitetstid hjemme så lenge og savnet etter dem river som vanlig litt i hjertet. Jeg kan i hvert fall reise hjem igjen når jeg ønsker før mandag, så blir savnet for stort er de bare en togtur unna!
Ønsker alle sammen en riktig god torsdagskveld videre ♥
I dag tenkte jeg å dele 4 av mine favorittmåltider med dere uten kjøtt. Det er egentlig veldig mange av leserne mine som virker interessert i å spise mindre kjøtt, men som synes det er litt vanskelig. Og det forstår jeg! Derfor tenkte jeg å vise dere disse oppskriftene som er enkle, vegetariske eller veganske, og likevel fantastisk gode!
Dette er ofte det første jeg lager når noen vil at jeg skal overbevise dem om at mat uten kjøtt kan være like godt som med. Jeg synes også det er viktig å inkludere vegetarretter når jeg deler oppskrifter, fordi det ikke er alle som ønsker å gå full-vegan, og jeg vil ikke utelukke alle som ikke ønsker å spise KUN vegansk når det er så bra å i det hele tatt være vegetarianer også!
Noen veganere snakker dårlig om vegetarianere, jeg velger å heie frem alle som gjør noe. Det er bra for dyrene, helsen og planeten vår – og det viktigste er faktisk at man gjør noe i det hele tatt. Mener jeg, da.
Dette trenger du:
En fersk mozzarella (125g) kan byttes ut med vegansk parmesan om du går for en vegansk versjon
Fersk Basilikum (10-12 ferske blader kuttet opp eller feks lagt oppi hele)
300 gram pasta eller fullkornspasta, både penne, makaroniskruer, og vanlige pastaskruer fungerer helt topp
Quorn “kjøttdeig” i oransje pakke, kjøpes på de fleste dagligvarer. Dette er den beste vegetariske kjøttdeig-erstatningen som finnes. Går du for helvegansk versjon kan du bruke Anamma sin veganske farse, den er veldig nøytral i smak så krydre den gjerne litt ekstra.
Tre bokser knuste tomater, foretrukket fra Mutti
3 middels store gulrøtter
En halv løk
Et par-tre fedd hvitløk
En halv spiseskje grønnsaksbuljong (jeg brukte suppebuljong) rørt ut i ca 7 dl kokende vann.
4 ts sukker
En spiseskje ketchup
Salt og pepper
Slik gjør du:
1. Start med å kutte opp hvitløk, løk og gulrot. Gjerne i mindre terninger. Bruk gjerne en ganske stor kjele eller gryte. Tilsett en god klunk olivenolje. Deretter fres grønnsakene i kjelen. Tilsett salt og pepper.
2. Når grønnsakene er tilnærmet møre tilsetter du kjøttdeig-erstatningen du har valgt. Når den også er blitt “brunet” i gryta sammen med grønnsakene, er det tid for å tilsette de knuste tomatene, spiseskjeen med ketchup, sukkeret, og bladene med basilikum. Deretter tilsetter du det kokte vannet ferdig utblandet med buljongen.
3. Nå kan alt koke noen minutter, før du kan du legge til pastaen i gryta også, sammen med alle de andre ingrediensene. Denne skal legges oppi “rå”. Deretter lar du det koke enda en liten stund, bare pass på at pastaen ikke blir overkokt! Smak til og kjenn om gryta trenger litt mer salt, sukker eventuelt også litt pepper.
Like før servering legger du den kuttede mozzarellaen oppi også, rør rundt mens den smelter. Eventuelt den veganske parmesanen dersom du gikk for en helvegansk versjon! Nå er retten ferdig og klar til servering! Server gjerne med litt fersk basilikum også.
Enkel vegansk “kylling”-taco med søtpotet og guacamole med chilli
Dette er en av mine favoritter når det kommer til taco. Selvfølgelig, jeg elsker fortsatt “norsk taco” med erstatning for kjøttdeig og ost, samt de ordinære taco-grønnsakene. Men en dag ville jeg prøve noe nytt, og falt helt for denne typen med både søtpotet, avokado, og OUMPH! – en fantastisk kjøtterstatning som minner om kylling, og med smak av timian og hvitløk. Sammen er det SÅ godt!
Dette trenger du:
Smør eller nøytral olje til steking
En pakke Oumph! Thyme and garlic (viktig at det er akkurat denne og ikke en annen type Oumph!)
En søtpotet med grei størrelse
Avokado
Tomater, både cherrytomater og vanlige fungerer fint men jeg foretrekker cherrytomater
Finkuttet fersk kruspersille
Tacolefser, jeg bruker små
Til Guacamole:
Salt og pepper
Limejuice etter smak
En klype spisskummin-krydder
En klype koriander-krydder
En klype paprika-krydder
Hvitløk etter smak, evnt hvitløkspulver
Små, finkuttede biter av litt rød chili
Dette gjør du
1. Skrell og del opp søtpoteten i nesten firkantede biter, ikke tykkere enn 1 cm (Se bilde) Stek dem på bakepapir i ovnen i olivenolje/rapsolje med salt og pepper til de er møre.
2. Stek kjøtterstatningen i panna i godt med olje. Den skal stekes fra frossen tilstand, og skal ha litt stekeskorpe når den er ferdig. Rør ofte, den kan brenne seg litt fast, så pass på temperaturen i panna.
3. Kutt opp tomater og avokado, og lag gjerne guacamole av avokadoen (=Mos avokadoen, tilsett limejuice, korianderkrydder, små finkuttede biter av rød chili, salt og pepper, samt litt spisskummin)
4. Når søtpotetbitene er ferdig, strø over finkuttet persille og server kjøtterstatningen, tomatbiter, søtpotet og guacamole sammen i mindre tacolefser. Krydre gjerne med salt og pepper før servering.
Beyond burger med loaded fries og hjemmelaget vegansk aioli
Dette er min favorittburger av alle de veganske som finnes på markedet, men det finnes flere typer der ute: Blant annet Oumph! sin egen burger (Som var Fredrik sin favoritt av alle vi har prøvd) samt fra Hälsans kök, og Coop sitt eget vegetarmerke. Har du prøvd en allerede og likte den godt, kan du selvsagt bruke den i denne oppskriften – om du ikke har smakt noen vegetar/veganburgere tidligere, ville jeg anbefalt deg å prøve beyond burgeren først. Jeg kjøper den på Rema 1000, og den er fantastisk god!
Dette trenger du:
En pakke med Beyond burgere (2pk)
Fryst pommes frites eller laget av egne poteter (jeg pleier oftest å kjøpe fryst, siden dette tross alt er en skikkelig lettvint kosemiddag)
Frityrolje eller rapsolje
Salt og pepper
Vegansk parmesan (Kjøpes på feks Kolonial.no) eller laget på kumelk fra dagligvaren dersom du går for en vegetarisk versjon
Kruspersille, finkuttet
Vegansk smør/vanlig stekesmør
Cheddar ost/vegansk cheddar til selve burgerne (kan byttes ut mot annen valgfri ost)
Salatblad
Tomat
Til aiolien – vegansk aioli – Greenbonanza sin oppskrift (som er fantastisk god)
2 dl usøtet soyamelk
2 ts eplecidereddik
2 ss ferskpresset sitron
4 hvitløksfedd
1 ss dijonsennep
1 ts maldonsalt
3-5 dl nøytral olje (raps eller solsikke)
Dette gjør du:
1. Jeg pleier å starte med å lage aiolien. Start med å røre ut eplecidereddiken og ferskpresset sitron ut i den usøtede soyamelken. La den stå mens du rasper hvitløksfeddene. Ha i både hvitløksfeddene og dijonsennep oppi, og finn frem stavmikseren. Deretter tilsetter du oljen litt etter litt, og velger selv tykkelsen på aiolien etter hvor mye olje du bruker. Salt den etter smak. Etter det er den ferdig, og du kan sette den kaldt mens du lager resten av maten.
2.Varm opp rapsoljen/frityroljen i en tykk kjele og friter pommes frites. Viktig å ikke bruke kjøkkenredskaper laget av teflon eller lignende når du skal ta opp pommes frites’en fra oljen når den er ferdig fritert. Legg den på en lang remse med kjøkkenpapir på benken for å la den renne av seg overflødig olje, og salt den. Gjerne med maldon- eller flaksalt, om du har det.
3. Stek burgerbrødene raskt i smør/olje i panna før du begynner å steke Beyond burgerne i nøytral olje eller smør/vegansk smør. Jeg pleier å tine mine burgere i kjøleskapet en stund før jeg steker dem, og steker dem alltid mye lenger enn det står på pakningen. Pass bare på temperaturen i panna så den ikke brenner seg fast! Mot slutten av steketiden for burgerne kan du legge på den veganske/vegetariske cheddaren, skru deretter ned temperaturen betraktelig og legg på lokk slik at den legger seg inntil burgeren.
4. Kutt opp salat og tomater som tilbehør til burgerne, finn frem de stekte burgerbrødene og legg på burgeren og server. Server pommes frites’en med parmesan/vegansk parmesan som du river over og litt finkuttet persille, sammen med den hjemmelagde aiolien.
Obs: Pass på å ikke fritere i nærheten av barn dersom du gjør det i en kjele, og bruk en stor nok og tykk nok kjele! Når du er ferdig med friteringen, skru av plata og la både kjelen og oljen kjøle seg helt ned langt unna rekkevidde for barn. Haha, dette vet dere garantert allerede, er bare viktig å inkludere synes jeg – for ulykker kan skje så raskt!
“Dette er jo en skikkelig burger!” sa Fredrik da jeg serverte dette tidligere denne uken. Og han elsker burgere laget av kjøtt. Leo smakte på den hjemmelagde aiolien med friesene, og utbrøt bare “Mamma? Dette var VELDIG godt!” – så dere kan trygt si at jeg er ganske sikker på at de aller fleste vil like denne retten, selv kjøttspisere.
Vegansk Mac&Cheese
Denne oppskriften kan jeg, dessverre, ikke ta cred for da det er Berit Nordstrand sin – men den er så god at jeg ønsker å dele den med dere likevel! En av guttene mine er ekstremt (!) kresen i matveien, men denne gikk ned på høykant – og det beste av alt? Den inneholder grønnsaker, nøtter, og blant annet næringsgjær, og det skulle man faktisk aldri tro når man smaker den!
Tro meg, jeg var så skeptisk da jeg skulle prøve denne oppskriften at jeg til og med hadde kjøpt inn til en reservemiddag som jeg hadde liggende i kjøleskapet… Den reservemiddagen spiste jeg ikke for å si det sånn.
Denne kan brukes som både lunsj eller hovedrett til helgekos, eller som et tilbehør til blant annet laks/ørret (som jeg pleier å servere den med her hjemme til guttene mine)
300 g speltskruer eller fullkornspasta/makaroni
2.5 dl søtpotet i terninger (ca.120-130g)
1 liten gulrot, i terninger (ca.1 dl)
½ gul løk, grovhakket (ca.70-80g)
2 dl vann (bruk kokevann fra grønnsakene)
2,5 ss næringsgjær (Kjøp på helsekosten – koster en hundrelapp og pakken varer en evighet!) gul pakke på bildet under
1.5 dl cashewnøtter (ca.70g)
0.5 dl kokosmelk
1 ss sitronsaft
1 ts havsalt
1 fedd hvitløk
1 klype cayenne pepper
1 klype paprika
Dette gjør du:
Kok terninger av søtpotet, gulrot og løk omkring 10 minutter, til møre. Koketiden varierer ut ifra hvor store terninger du har skåret. Kok pastaen i en annen kjele samtidig.
Slå 2 dl av kokevannet fra grønnsakene i en blender. Resten slår du av og så har du de møre grønnsakene opp i blenderen. Tilsett cashewnøtter, næringsgjær, kokosmelk, sitronsaft, hvitløken og krydder og kjør blenderen til du har en jevn pure. Smak til sausen med ekstra næringsgjær og salt dersom det trengs, før du serverer.
Slå så sausen over pastaen og server!
Dette blogginnlegget tok en evighet å lage, matrettene inkludert – men så gøy å dele noe slikt med dere! Håper dere likte det, gi meg gjerne beskjed om dette er noe dere vil jeg skal gjøre mer av og om dere tester ut noen av oppskriftene ♥
“Jeg forstår meg ikke på sånne som deg som på død og liv skal ha barn, men som ikke vil være med dem.. Når du til og med har fri fra skolen i hele to uker til? Hva med barna dine? Så egoistisk. Jeg elsker tiden jeg får med barna mine og vil være med dem så mye jeg kan. Det kunne ikke FALT meg inn å sende dem i barnehagen om jeg selv hadde hatt fri..”
Noe ala denne meldingen fikk jeg på Snapchat etter å ha lagt ut et bilde av at jeg var på vei til å hente i barnehagen klokken 13.00 etter at guttene mine hadde sin første barnehagedag etter ferien i dag. Jeg er tydeligvis en egoistisk (og sikkert også dårlig) mamma fordi jeg sendte begge guttene i barnehagen i dag, tross det faktum at jeg selv ikke begynner på skolen igjen før den 19 august.
Jeg orket ikke starte noen svær diskusjon, for jeg fikk nemlig 4 timer søvn i natt og da velger man sine kamper for å si det sånn, men svarte kort tilbake hvorfor og ønsket henne en fin dag videre.
Jeg vet ikke hva slags liv denne mammaen har, om hun aldri har alenetid borte fra barne sine eller ei, men uansett hva slags valg hun tar på vegne av sin familie og sine barn: Så stoler jeg på at hun tar de rette valgene for sin familie. For hvem er jeg til å dømme, jeg kjenner henne ikke en gang.
Men hun kjenner heller ikke meg.
Guttene mine har til sammen hatt 5 uker fri fra barnehagen i sommer. Og når jeg begynner på skolen igjen skal jeg rett opp i VG3 med norsk og historie fra VG3 pensum, og jeg MÅ ha derfor ha brukt sommeren min på å lese pensum for historie og norsk for VG2. Jeg har en eksamen i norsk til våren som gjelder pensum for alle årene, og resten av skoleåret må jeg tross alt bruke på årets pensum og ikke minst de andre fagene jeg har.
Pilotfrue er en annen blogger som ble hudflettet for et bilde hun publiserte her om dagen av bilen sin, med sønnen hennes i baksetet, og med bilstolen hans vendt fremover.
“Det er 2019, alle vet at man skal ha barn bakovervendt i bil til de er minst 4 år, og helst mange år til. Tenk å bruke så mye tid, krefter og penger for å få et barn, som liksom skal være så etterlengtet-for så å direkte sette barnet i fare.” Skriver noen.
Jeg vet ikke helt hva konteksten til Pilotfrue sitt bilde var, men jeg er ganske så sikker på at det ikke var bilstolen eller sønnen hennes som var tema. Det vedkommende kanskje ikke tenkte på eller visste, var at bilen sto stille da bildet ble tatt, og at setet selvfølgelig var bakovervendt hver gang de kjørte bilen.
Jeg lurer så på hvorfor vi er så raske med å lete etter feil hos andre mennesker, da spesielt andre mødre.
Hva med å tenke at å sende barn i barnehagen om man selv har fri ikke handler om egoisme eller ren latskap, men kanskje sykdom eller andre ting man som utenforstående ikke vet noe om?
Eller at et bilde på sosiale medier som viser et barn på biltur i en bilstol i feil retning, ikke handler om foreldre som gir faen, er late og ikke bryr seg om sikkerhet i bil. Men om en pause på ja, hva vet vel jeg, en muligens lengre biltur?!
Jeg tror de fleste mødre er det motsatte av late og egoistiske, faktisk.
Det er i alle fall det jeg ser rundt meg på de flotte mødrene jeg kjenner. Uselviske mødre som stiller opp for barna på alle mulige plan, og som gjør sitt ytterste for å gi dem en fantastisk oppvekst. Hvorfor kan vi ikke løfte blikket bort fra å lete etter feil hos andre, og se at vi er i samme båt hele gjengen. Og at vi alle har samme mål som mødre. Som foreldre.
Prøv å se en annen grunn til at folk gjør det de gjør, og velger det de velger – enn å konkludere med at de er dårlige foreldre som tar dårlige valg.
Og så kan det jo hjelpe å snakke til folk, spørre, istedenfor å snakke bak ryggen på dem.
