Abort er et hett tema om dagen, spesielt med tanke på USA og den særs kontroversielle lovendringen som nylig ble vedtatt i delstaten Alabama. Tja, hvor skal man egentlig begynne? Det er jo verdt en tanke at leger i delstaten som velger å trosse loven og utføre abort på kvinner som ønsker det, risikerer å møte samme fengselsstraff som voldtekts- og drapsmenn så lenge denne loven herjer. La oss ta et sekund til å tenke over det, og hvor hinsides det egentlig er.
Det første jeg tenkte da lovendringen dukket opp på diverse nyhetssider forrige uke var “Hvordan i alle dager har dette skjedd?” det var riktig nok før jeg så bildet av de 25 mennene i delstatsforsamlingen som hadde stemt ja til lovendringen, og at de 4 eneste kvinnene i forsamlingen, sammen med 2 andre menn, følgelig hadde stemt nei.
Igjen må vi ta et sekund og tenke over hva dette egentlig innebærer. Her sitter det altså tidenes gjeng med menn som pusher 50 og bestemmer hva kvinner skal få lov til å gjøre med kroppene sine. Mennesker som definitivt ikke har noen livmor, og som er i null posisjon til å kunne si noe om hvordan det er. På toppen av det hele har vi presidenten i USA som slår seg løs på Twitter og stolt proklamerer at han er “pro-life” (Mot abort – på godt norsk) men at det for han finnes tre unntak: Når barnet er blitt unnfanget ved voldtekt, incest eller når mors liv og helse står i fare. Presidentens oppdateringer er ikke bare latterlig dumme, de faller også på sin egen urimelighet. Om vi skal følge hans tankegang: Er ikke barnet som er blitt unnfanget ved voldtekt og incest like uskyldig som det barnet som ikke er blitt unnfanget ved samme omstendigheter? Ja?
Nå kan vi ta et par sekunder og la det synke inn også.
Personlig er jeg for at kvinner skal kunne bestemme over sin egen kropp. Abort kan være riktig, men også feil – på samme måte som at å beholde barnet kan være riktig, men også feil. Jeg klarer riktig nok å være bevisst på at det ikke er jeg som sitter på fasiten over hva som er riktig for andre mennesker, og at jeg ikke har noen rett til å bestemme over andre menneskers kropp – noe en gjeng med gråhårede menn i Alabama muligens kunne hatt godt av å tenke litt på også.
Skulle jo faktisk tatt seg ut om det var motsatt og menn kunne bli gravide, og det satt 25 kvinner i en forsamling og stemte ja til å bestemme over hvorvidt menn skulle ha rett til å bestemme over sin kropp. Bare nevner det.
Fakta er; Vi kan endre abortloven, også her i Norge. Vi kan nekte kvinner å bestemme over sin egen kropp. Men det vil fortsatt være kvinner som vil forsøke å utføre en abort, lovlig eller ikke. Så da har vi valget, enten er det lovlig og det blir gjort på en skånsom måte på sykehuset under kontrollerte forhold, eller, vi kan nekte å utføre abort i Norge og resultatet vil bli at kvinner vil dø i forsøket.
For noen dager! Nå er vi trygt hjemme i Larvik igjen, etter en langhelg i Gjøvik med 17.mai-feiring og hele pakka. Vi fikk til og med tatt et tidligere tog hjem i dag, slik at vi hadde litt av dagen igjen her i Larvik før det var kveld og natta for begge barna. Og det var virkelig en god idé! Vanligvis når vi drar fra Gjøvik og tilbake til Larvik tar vi et senere tog, og når vi da kommer inn dørene hjemme må barna gjerne sette seg for å spise kveldsmat før det er natta for dem ganske raskt, så det var godt ha flere ekstra timer til rådighet i dag!
I helgen har ikke barna både fått tid med både oss, samt familie og venner av oss som bor i Gjøvik, men de har også fått masse søskentid og ikke minst tid til lek og moro! Leo både er og har vært et godt forbilde for Noah, og er en enestående storebror for han. Når de leker sammen, ler og koser seg, løper rundt og noen minutter etterpå sitter samlet i sofaen og holder hender – da blir det så tydelig hva slags utrolig fint, nært og godt forhold guttene våre har som søsken. Og at jeg faktisk ikke klarer å se hvordan de skulle klart seg uten hverandre, så mye glede som de har av hverandre.
Og det føles godt. Litt som en bekreftelse på at jeg tok det rette valget da jeg fant ut at jeg var blitt gravid for andre gang, mens jeg allerede hadde en baby på 9 måneder liggende på magen og krype bortover gulvet vårt hjemme etter meg. Javisst har det vært tøft å få tette barn, men det ene utelukker ikke det andre. For mest av alt har det vært et av de beste valgene jeg har tatt.
Hvordan jeg kikket ned på den snart 3 måneder gamle lille sønnen min som lå ved siden av meg i sengen og sov den morgenen. Hvordan jeg bare kunne ligge og se på han i evigheter. Stryke på, og holde han i hånden.
Og hvordan det snudde helt og jeg ble sittende og gråte i flere timer bare av å ha sjekket Facebook den samme morgenen.
For et annet sted i Norge hadde en snart 3 måneder gammel baby mistet livet av krybbedød. En flott mamma i termingruppen min hadde mistet barnet sitt. Hun hadde hadde hatt samme termindato med sin baby, som jeg hadde med min lille Leo. Jeg har med hånden på hjertet aldri blitt så knust av noen andres tap noen gang.
Jeg tenker på det enda.
Hvordan det er rent tilfeldig hvem som rammes, hvordan man aldri får helgardert seg. Og verst som er – hvordan det like gjerne kunne vært min Leo. Hvor skjørt livet er.
Jeg husker enda hvordan jeg lå våken hele natten etter og holdt rundt hånden til babyen min, livredd for at det var en liten sjanse for at det kunne skje han også.
Men det jeg husker best, er hvordan jeg etter den dagen alltid klemmer barna mine ekstra godt før de skal sove. For jeg vet at et eller annet sted der ute, akkurat nå, så er det noen som ikke får den muligheten igjen. 💔
Hei dere! Jeg håper dere alle har hatt en super 17. mai hittil!
Dagen vår i dag startet klokken 06.30 i dag etter en lang natt hvor det ikke ble ordentlig natta før klokken var 02.00, og vi fikk en kjempefin start på dagen hjemme hos foreldrene mine. Noen timer senere da barna hadde fått på seg klær og jeg hadde fått på meg bunaden, dro vi ut for å kjøpe is i sentrum – det MÅ man jo på denne dagen. Husker jeg alltid gledet meg så til 17-mai da jeg var liten, for da fikk jeg spise akkurat så mye is jeg ville – det er veldig rart at barna mine ikke er langt fra å være på det stadiet nå!
Det ble ikke mange bilder fra dagen vår i dag (faktisk er bildet fra dette blogginnlegget fra i fjor) fordi jeg har latt kameraet ligge store deler av tiden, og ville bare ha denne dagen med venner og familie. Og det synes jeg egentlig er helt greit, fordi jeg håper egentlig dere er litt for opptatte til å sjekke bloggen i dag, og at dere koser dere med venner og familie – men jeg ville bare så gjerne gratulere dere så mye med dagen og ønske dere alle en fin feiring i dag ♥ Hurra!
God torsdag alle sammen! Først av alt tenkte jeg at jeg skulle forklare hvorfor jeg ikke har blogget tidligere i dag: Vi har nemlig vært på reisefot i absolutt hele dag og var ikke fremme i Gjøvik, hvor vi skal feire 17.mai, før klokken var nærmere syv på kvelden. Da gjensto det å spise kveldsmat, gjøre kveldsstell og legge barn og nå sitter jeg her og kunne endelig oppdatere dere litt. Jeg fatter ikke hvordan denne dagen har gått så raskt (for det gjorde IKKE turen hit til Gjøvik med to barn, haha!)
Tidligere denne uken fikk jeg en skikkelig gladnyhet som jeg tenkte jeg endelig skulle dele med dere. På onsdag var det nemlig mulig at jeg kunne bli trukket opp i skriftlig eksamen – deriblant også skriftlig eksamen i matematikk. Dere som har fulgt meg lenge husker kanskje at jeg har nevnt at matematikk er mitt desidert svakeste fag på skolen, og at en eksamen i det faget så og si garantert ville ført til at jeg ville vært helt nødt til å ta den opp igjen – i og med at studiene jeg ønsker å gå videre på etter videregående, har et rimelig høyt snitt. Men litt flaks skal man tydeligvis ha, for jeg… Ble ikke trukket opp i skriftlig eksamen! Jeg tror ikke dere aner hvor glad jeg ble for at jeg ikke ble trukket opp.. Vi snakker gledestårer og å sprette champagnen.
Å måtte ta opp eksamener er naturligvis ikke noe jeg er spesielt gira på å måtte gjøre før jeg kan gå videre på studiene mine, siden jeg tross alt “henger litt etter” med skolen i utgangspunktet – i og med at jeg fikk barna mine da mine jevnaldrende gjorde unna skolegangen jeg nå må ta igjen. Jeg kan fremdeles komme opp i muntlig eksamen tidlig i juni (like etter bursdagen min, faktisk) men der føler jeg meg trygg på at jeg kan hente meg inn og gjøre en skikkelig god jobb uansett hva jeg kommer opp i, så det er jeg ikke bekymret for i det hele tatt. Heldigvis!
Mye eksamens- og skolesnakk på bloggen for tiden, men dette var en stor glede for meg som jeg tenkte jeg måtte dele med dere. For dere som er smålei av å lese om skolesnakket mitt er det heldigvis sommerferie snart 😂 Nå skal jeg sitte oppe og vente på Fredrik som kommer med toget i natt, siden han sluttet på jobben sent og ikke kunne dra sammen med oss da vi dro tidligere i dag. Barna sover godt og jeg gleder meg veldig til Fredrik kommer, og om mulig enda mer til dagen vi har i vente sammen i morgen ❤️
God kveld alle sammen! Jøss, det ble litt senere enn planlagt, dette blogginnlegget her. Sånn ble det i dag! Jeg holder på å pakke til vi reiser til familien min i Gjøvik i morgen, skal love dere at det er litt kaos her hjemme nå som vi pakker. Og jeg innser sakte men sikkert hvor hinsides mye klær vi har! Jaja, uansett er det godt å være i gang med pakkingen, men jeg tror det blir en noe sen kveld for min del. Haha!
I dag tenkte jeg at jeg skulle svare på ukens spørsmål, som er fra de siste ukene siden jeg ikke har hatt den spalten på bloggen min på en stund nå – det har rett og slett bare blitt nedprioritert. Men dere sender jo inn såpass med spørsmål at det alltid er mye å svare på når jeg først lager disse innleggene, da. Og det er ordentlig hyggelig synes jeg. Jeg tok ikke for meg alt for mange spørsmål denne uken, men bare send på Snapchat, Instagram, eller Facebook-siden min dersom du har noen til neste gang. Og håper dere er fornøyd med svarene mine denne gang!
Spørsmål til spørsmålsrunde: hvor mange i familien din leser bloggen din, eventuelt hvem? – Jeg vet at søstrene mine stort sett leser bloggen, mamma også. Pappa er også innom hver dag for å gi meg et klikk sier han, haha. Hvor mange ellers utover i familien som leser bloggen vet jeg faktisk ikke.
Hvordan går det på skolen? – Det går bra! Jøye meg altså, kan dere tro at jeg til høsten bare har ett år igjen på videregående før jeg har studiekompetanse og kan studere videre…? Får nesten tårer i øynene av tanken – dette betyr så mye for meg, og jeg har kjent så på å måtte jobbe hardt for resultater dette året. Jeg er stolt av meg selv etter dette skoleåret, men aller mest er jeg takknemlig over alle de fine menneskene jeg har i livet mitt, inkludert dere lesere, som har støttet meg og heiet meg på underveis.
Hva er dine tanker rundt å reise bort fra barna? Siden du har snakket om at Fredrik og du skal på ferie utover sommeren. – Dere som følger bloggen fast, vet antakeligvis at jeg i utgangspunktet ikke er noe begeistret for å dra fra barna. Det er jeg heller ikke når det kommer til å reise bort fra dem på ferie, men jeg forstår jo at barna ikke har vondt av å være hos noen andre enn oss den tiden det eventuelt skulle bli aktuelt. Grunnen til at det har blitt et tema å dra alene på ferie, kun Fredrik og meg, er fordi vi aldri har reist på noe sammen – og at en ferie med barna ikke blir noen egentlig ferie. Vi lever en slitsom og hektisk hverdag (som de fleste andre småbarnsforeldre) – og noen dager til å sove, slappe av og lade opp tror jeg ville gjort godt.
Kan du skrive hva slags karakterer du får? – Dette spørsmålet fikk jeg fra flere lesere, og ja, jeg kan skrive litt om karakterene mine. Men ikke før jeg har fått alle standpunktkarakterene mine, haha! Hittil har jeg bare fått tilbake én.
Har dere forlovet dere? – Fredrik og jeg har ikke forlovet oss, nei! Skvatt litt når jeg leste dette spørsmålet, gitt. Tiden er nok ikke inne for det helt enda. For min del er det heller ikke noen stor drøm å gifte meg, men det er kanskje litt tabu å si? Føler litt på at det er veldig forventet at det skal være sånn for kvinner.
Kan du begynne å legge ut bilder når du kjøper nye klær til deg selv og Leo og Noah? – Hvis det er noe dere synes er interessant: Ja, absolutt. Inspirasjons-blogginnlegg de gangene jeg kjøper klær til barna kan jeg i hvert fall få sikret!
Hei! Har lest bloggen din lenge og har et spørsmål til spørsmålsrunde. Husker godt da du ble kritisert fordi mange lesere mente du aldri kom til å komme deg tilbake på skolebenken. Jeg støttet deg da og støtter deg nå. Hva tenker du om de som sa det nå? – Jeg tenker at de tok feil. Utrolig koselig at du har lest bloggen så lenge ❤️
Vet du nå når Se&Hør intervju kommer ut? Kommer det både i blad og på nett? – Jeg vet ikke noe mer enda, nei. Jeg skal gi beskjed her på bloggen! Vet ikke om det kommer begge steder, men kan gi beskjed om dette også.
Når har du bursdag og hvilket år er du født i? – Jeg har bursdag 7 juni og er født i 1998.
Hva tenker du om mammapolitiet? Har du opplevd at mange har “arrestert” deg gjennom bloggen, i kommentarfeltet osv? – Nå skal jeg være helt ærlig og håper dere kan lese dette i en snill tone. Jeg har nevnt dette en gang tidligere, men når dette spørsmålet har dukket opp igjen tenkte jeg at jeg kunne skrive det en gang til. Jeg har lest så mye om mammapolitiet, og jeg tror det er mange som forveksler litt når det kommer til dette. Jeg husker jeg så en diskusjon mellom to mennesker i en eller annen Facebookgruppe for en stund siden. Mamma nr 1 la ut bilde av sønnen sin på Facebook som satt i bilsetet sitt, og skrev noe koselig om dagen de hadde hatt sammen. Etter en stund kommenterer en mamma nr 2 at hun bare ville gi beskjed om at dette bilsetet var veldig gammelt og utrygt, at hun jobbet på en barnebutikk og at hun hadde god peiling på bilseter, og at det er sterkt frarådet at små barn sitter fremovervendt i bil. Hun var høflig, men det hadde selvfølgelig vært enda bedre om hun hadde sendt privat melding istedenfor å ta det så “offentlig”. Mamma nr 1 ble rasende og ropte mammapoliti med en gang. Men er det egentlig det? Det er jo fakta at det er sterkt frarådet at barn sitter fremovervendt i bil. Og har man en fryktelig gammel bilstol, så er det jo uansett hvordan du vrir og vender på det, ikke det tryggeste for barnet ditt. Det var nok ikke gøy å bli konfrontert på den måten, og som sagt støtter jeg ikke at hun skrev det offentlig når hun kunne sendt melding istedenfor. Men det hun skrev var jo sant, og da er det fint at noen sier i fra. Er det ikke?
Jeg tenker dessuten at det er viktig å skille hva som er hat, og hva som er ment som kritikk. Det er forskjell på kritikk og hets! Det har jeg snakket mye om her inne på bloggen, opp i gjennom årene.
Så klart, jeg har jo opplevd at folk har vært ukoselig med meg gjennom bloggen og som har arrestert meg litt. Men samtidig tenker jeg at folk flest ikke gjør det fordi de er en aktiv del av mammapolitiet som er bedritne kjerringer som ønsker å gjøre livet surt for andre, og som ønsker at andre mødre skal føle seg jævlig. Jeg liker å tro at mye av det er sagt og gjort i beste mening, og som i eksemplet jeg nevnte ovenfor, at mye av det som blir stemplet som mammapoliti egentlig er mødre som bare bryr seg mye, og som er opptatt av å informere om de ser noe som de mistenker ikke er til det beste. Og at det kanskje også er enklere for oss mødre å ta det litt ekstra personlig nettopp fordi det går på den viktigste rollen man har, mammarollen. Den man er for barna sine. Som mamma vil man jo gjøre alt riktig hele tiden fordi man elsker barna sine og kun vil at de skal ha det aller beste. Ligger det noe i dette, tror dere?
Ha en flott onsdagskveld videre, vi snakkes om ikke så lenge!
Hei dere! I dag tenkte jeg å vise dere noe jeg har gledet meg til å vise dere: Nemlig 17.mai antrekkene til guttene mine. Mai de siste 3 årene har jeg vist dere 17 mai antrekk barna skulle ha på seg, det er jo nesten blitt en slags liten tradisjon for bloggen, og i år er intet unntak.
Jeg ble faktisk ikke ferdig med antrekkene deres før nå i dag! Man må ikke ha alt helt nytt til barna til en hver anledning, noen ganger holder det å se i skuffer og skap, rydde litt på rommene deres og plutselig blir man overrasket over at man har klær man for eksempel har glemt, som har ligget innerst i klesskapet, eller klær man finner igjen etter man ikke har sett dem på lenge. Slik pleier jeg alltid å tenke, og det er sånn jeg gjør ved så og si en hver anledning. Men i år måtte jeg for første gang på 2 år kjøpe nye finskjorter til dem til 17. mai da de gamle er både slitte og flekkete. Haha!
Er det uansett noen som ikke bryr seg om de har på nye klær, gamle klær, arvet klær eller brukte klær – så er det jo faktisk barna! Det er jo så supert med gjenbruk. Noah sitt antrekk er til venstre, og Leo sitt er til høyre. Jeg ble kjempefornøyd med hvordan antrekkene ble, og er helt sikker på at guttene kommer til å stråle i antrekkene sine på den store dagen ♥
God mandag alle sammen! Håper dere har hatt en god start på uken. Selv har jeg akkurat fått besøk av lillesøsteren min som skal tilbringe de neste dagene våre med oss her hjemme i Larvik, før vi reiser til Gjøvik på torsdag kveld for å feire 17. mai der. Både Fredrik og guttene blir selvsagt med.
Jeg har det rimelig hektisk om dagen, da vi nærmer oss slutten av semesteret på skolen. Denne uken, på onsdag faktisk, er det en sjanse for at jeg blir trukket opp i skriftlig eksamen. For å være ærlig med dere har jeg såpass mye på agendaen om dagen, deriblant andre viktige vurderingssituasjoner, at jeg heller håper på at jeg blir trukket opp i muntlig eksamen i starten av juni isteden. Om jeg blir trukket opp i det hele tatt, da. Det vet man jo ikke – men jeg hadde ikke hatt noe i mot å måtte gjøre muntlig eksamen, som sagt passer det bare veldig dårlig å måtte ha skriftlig eksamen allerede neste uke – dersom jeg blir trukket opp denne uken. Men, men! Vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste, uansett hva som skjer er jeg sikker på at det kommer til å gå bra ❤️
Helt siden jeg publiserte noen bilder av pannekakene jeg lagde for en liten stund tilbake, har jeg fått spørsmål om å dele oppskrift. Jeg delte den på Snapchat for et par uker tilbake, men jeg tenkte at jeg like gjerne også kunne dele den her inne! Det er denne oppskriften jeg bruker for å lage tykke pannekaker her hjemme, som er barnas favoritt. Det er denne oppskriften jeg har brukt tidligere også, da jeg har lagt ut bilder av pannekaker med blant annet fruktsalat her på bloggen. Vi spiser i grunn slike pannekaker ytterst sjeldent, men det er nettopp når man spiser det sjeldent at det er skikkelig godt når man først lager det!
6 dl melk eller alternativ til melk (Gjerne en variant med mer fett. H-melk om du velger kumelk, eller Ikaffe, eller plantemelk ispedd litt havre- eller soyafløte i – om du velger vegansk)
5 egg eller tilsvarende i eggerstatning
1 spiseskje sukker – kan sløyfes
2-3 ts tørrgjær
2 ts salt
50 gram smeltet smør (for vegansk variant kan du enkelt bytte til vegansk smør)
10 dl hvetemel
Gi melken et lite oppkok, slik at den er litt varm før du rører ut gjæret i den. (Men ikke for varm (!) for da ødelegger man gjæren når den tilsettes) Tilsett smeltet smør, salt og sukker, og deretter eggene eller eggerstatning (banan kan også fungere helt fint som erstatning for egg!). Rør godt før du tilsetter melet litt og litt. Jeg lot ikke røra svelle, da det ikke ble nødvendig.
Jeg tilsatte også 1 og en halv dl vann på slutten for at røren ikke skulle bli for tykk, men den skal være ganske tykk. Stek pannekakene i midten av pannen med ønsket smør, og server med favorittilbehøret. Her i huset er det oftest sjokoladepålegg med oppskåret jordbær og banan som er favoritten. Syltetøy og peanøttsmør på kan være minst like godt! Du kan også bytte ut deler av hvetemelet med havregryn for å gjøre pannekakene mer næringsrike. Mange muligheter!
Gi meg gjerne beskjed om dere tester ut oppskriften! Vi snakkes mer i morgen, guttene sover søtt og har gjort i det flere timer allerede – etter litt kveldsmat, jobb og avslapning er det heldigvis min tur til å legge meg. Ha en nydelig kveld videre!
Artikkelen, og studien for øvrig, har skapt en del reaksjoner. Her menes det nemlig at man burde ta grep slik at ingen skal føle seg utenfor eller annerledes, og at alle skal ha lik mat i lunsjen på skolen. Et gratis måltid i regi av skolen, blir dessuten lagt frem som et potensielt forslag i selve artikkelen, for å unngå at barn skal kjenne på de vonde følelsene av at noen har en bedre, mer smakfull matpakke enn dem selv.
Saker som ligner denne dukker opp med jevne mellomrom. Noen vil forby laging av morsdags- og farsdagskort i skolen fordi det er barn der ute som ikke har en av foreldrene sine – eller som har to pappaer, eller to mammaer. Noen vil fjerne semifinaler og finaler i fotballcuper for barn og dermed sørge for at det verken finnes vinnere eller tapere. Noen går til og med så langt at de ønsker å fjerne muligheten for å barna å snakke om sommerferien sin etter de er kommet tilbake på skolen etter ferien, fordi det ikke er alle barn som har funnet på like mye – og det grunnet ulike årsaker. Noen har kanskje bare hatt hjemmeferie, og da kan det være vondt og vanskelig for disse barna å høre om andre barn som har vært på tidenes ferie i syden, Legoland og Kristiansand dyrepark – argumenteres det med.
Alt for å skåne barn fra å kjenne på de negative følelsene!
Forstå meg rett: Jeg synes ikke tanken på barn som føler seg annerledes eller utenfor, eller som kvier seg for å ta opp matpakken sin i lunsjen er noe morsom. Herregud, jeg sitter og gråter av Lambi-reklamene på tv og når jeg ser fremmede gifte seg på videoer på yotube. JEG av alle synes dette tvert i mot er både vondt og trist å tenke på.
Men – det er et stort og ikke minst viktig men her! Vi gjør ikke alle barn like ved å forsøke å viske ut alle forskjellene deres, og forby alt som kan minne dem på at de er forskjellige. Alt fra hva de har på matpakken sin, til hva slags klær de har på seg, til hvem de er og hvor de kommer fra. Barn er forskjellige, og dette vet de.
Jeg vil virkelig at barna mine skal kjenne på alle følelsene sine i løpet av oppveksten sin. Også de negative! Noen ganger (ganske ofte, faktisk) er livet urettferdig, og det vil de også være nødt til å kjenne på før eller siden. Jeg ønsker heller at de skal vokse opp og bli oppdratt slik at de er klar over at det er sånn det er – enn at de skal få seg tidenessjokk når de blir større og innser at den verden hvor absolutt alle barn får dra på utenlandsferie på sommeren og alt er likt for alle – egentlig bare er en eneste stor fantasiverden.
Barn skal få være barn og de burde helt klart skånes for enkelte ting. Vi skal ta hensyn til hvor gamle de er og ikke minst hvem de er. Men vi skal og burde ikke skåne dem i hjel, for da ender vi nok raskt opp med å gjøre barna våre en gedigen bjørnetjeneste.
For hvis vi skåner barna våre for absolutt alle følelser som kan føles vonde eller ubehagelige, hvordan skal de da klare å håndtere disse når de blir større og mamma og pappa ikke er der for å passe på?
Her om dagen kom jeg til å tenke på noe jeg egentlig helt hadde glemt. Jeg scrollet på Netflix, etter nok en helgekveld hvor Fredrik og jeg ikke klarte å finne noe vi ville se på (standard prosedyre) og kommer plutselig over en serie jeg helt hadde glemt. Navnet lyste mot meg og jeg ble bare sittende og smile for meg selv. Den serien så jeg på sammen med Fredrik noen måneder før jeg ble gravid for aller første gang: Da vi var i avstandsforhold, og bodde 4 timer fra hverandre.
Det var vinter, nærmere forklart vinteren 2014. Vi var som sagt i avstandsforhold på dette tidspunktet, og besøkte hverandre hver helg. Jeg husker hvor fælt jeg savnet ham på ukedagene, men i gjengjeld fikk vi jo faktisk se hverandre hver helg – og det er jo i grunn ganske mye til noen som bor såpass langt unna hverandre.
Jeg var hos han en helg, og så var han hos meg neste helg, og slik byttet vi på. Denne helgen var det “min” helg, og jeg ventet på Fredrik. Etter 4 timer med tog rett etter at han hadde vært på skolen, sent på fredagskvelden, så kom han endelig frem. Jeg husker at gleden var like stor hver gang.
Det er rart å tenke tilbake på denne tiden, da det bare var oss og vi var «vanlige» tenåringer som ikke hadde noen forpliktelser. Ikke rart fordi jeg savner det, for det gjør jeg ikke, men rart fordi jeg ikke kan tenke meg tilbake til et liv uten barn. Da kvelden kom så vi alltid på serier eller en film før vi skulle legge oss, ikke så ulikt oss selv i nåtid. Og noen helger før det, hadde vi tilfeldigvis bare startet å se en serie, som vi så på den amerikanske versjonen av Netflix. Den handlet om en 15-åring som ble gravid, og som fikk barn. Faktisk også en sønn.
Jeg husker spesielt godt, faktisk kommer jeg aldri til å glemme, kommentaren til 16 år gamle Fredrik som satt ved siden av meg og så på da barnefaren også dukket opp i serien.
