I natt hadde jeg mareritt om fødsel IGJEN. Det er faktisk andre gangen bare denne uken.
Lignende mareritt jeg hadde i svangerskapet når jeg slet som verst. De handler ofte om at jeg er høygravid og at jeg er i Gjøvik (av en eller annen grunn?) og at jeg blir tvunget til føde, så drar jeg ut med mamma og vi kjører land og strand for å finne et sykehus som kan ordne keisersnitt for meg. Både lillehammer, Gjøvik, og andre i nærheten (Toten også, men der er det jo ingen sykehus, haha!) Ingen kan, og jeg blir sinnssykt stressa og jeg griner, griner, og griner enda mer. Ofte er det en eller annen jordmor som forteller meg at “Nå MÅ du bare føde” og jeg kjenner meg så stressa og jævlig, husker at jeg ser på hendene mine i drømmene og at jeg skjelver helt vilt. Har også rier i drømmene og kjenner at hjertet mitt slår så fort at jeg tror jeg skal dø fordi jeg er så redd.
Går det an å ha fødeangst når du ikke en gang er gravid? I så fall må jeg ha det. Tror jeg skal skaffe meg hjelp.
Helt fra jeg startet opp bloggen har jeg hørt med jevne mellomrom at jeg (!) faktisk ligner på Jennifer Lawrence! Det kom som et gigantisk sjokk første gangen jeg fikk høre det i kommentarfeltet, men så var det langt fra siste gangen jeg kom til å høre det – noe jeg faktisk trodde. Dere som har fulgt med i kommentarfeltene har jo sikkert også fått med dere at det faktisk har dukket opp en del av disse “Du ligner litt på Jennifer Lawrence” kommentarene. Ikke at jeg har noe i mot det altså, hun er jo bare helt nydelig!!
Jeg har aldri hatt noe i mot mennesker som har foretatt plastiske operasjoner. Aldri har tanken slått meg at dette er mennesker som er mindre verdt enn meg selv, eller at det er synd på de. Eller jo, det er kanskje synd på dem. Fordi de blir stemplet som mindre intelligente som har tatt et valg de føler er til det beste for seg selv.
Kanskje det har noe med at jeg har blitt oppdratt til å være fordomsfri? Kanskje det har noe med at jeg vokste opp med at det var en del snakk, ikke oppfordringer, om plastiske operasjoner? For det er det jo også en ganske stor forskjell på.
Å si at de som tar silikon oppfordrer til at alle andre skal gjøre det, blir som å si at noen som kjøper seg noe oppfordrer til at alle andre skal kjøpe det samme.
Hvis du går hele livet og hater noe ved deg selv som begrenser deg fra å gjøre det du vil i livet ditt: Skal du gå hele livet å være ulykkelig med deg selv fordi samfunnet mener at det er galt om du gjør noe med det? Skal det å følge samfunnets normer være viktigere enn at du faktisk har det godt med deg selv og lever et godt liv i en kropp og med et ansikt du har det bra med?
Jeg mener ikke at bare man ikke synes nesen sin er så fin en dag, så skal man løpe ned dørene på fornebuklinikken. Jeg mener bare at vi må ha rom for alle mennesker i samfunnet vårt, og det minste vi kan forvente av hverandre er aksept når noen velger å ta et tungt valg ved å foreta en operasjon fordi man har hatet nesen sin hele livet sitt.
“Men hvis du ikke liker nesen din, da må du bare akseptere deg selv istedenfor å fokusere på det du ikke liker ved deg selv”
Her snakker vi tidenes mest brukte argument fra de som aldri virkelig har opplevd å være på bunnen fordi de har hatt det vondt med seg selv og slitt med komplekser. Livet har ikke noen one-size fits all løsninger på alt. Noen ganger tror jeg faktisk vi bare må akseptere akkurat det.
Jeg skulle så inderlig ønske at alle mennesker i hele verden bare kunne være fornøyde med seg selv, akkurat slik de er. Da hadde vi nok sluppet unna mye kroppspress som var basert på mennesker som har “fikset på” alle kroppsdelene sine og designet slik de ville ha både rumpe, mage og pupper. Jeg skulle ønske. Men slik er det ikke, og da må vi faktisk forholde oss til dette på den sunneste måten vi kan.
Jeg har hatt et par hundre diskusjoner med mamma om dette med plastiske operasjoner. Vi er på to forskjellige planeter akkurat der, og mamma mener at det ikke hjelper å fikse på nesen din hvis det er i hodet problemet ligger. Mamma, jeg er helt enig i det. Kunne ikke vært mer enig, faktisk. Men når problemet ligger på nesen din, akkurat der, og du sliter med komplekser på endte året og har det vondt med deg selv: Jo, da vil jeg si meg rimelig sikker på at å operere nesen hadde løst det problemet akkurat der.
Det betyr imidlertid ikke at det er noen “quick fix” og at man skal løpe ned operasjonsbordet bare “fordi”
For det skal aldri handle om at du vil foreta plastiske operasjoner fordi andre har kommentert noe ved deg, selv om man ikke akkurat kan skylde på mobbeofferet som har blitt mobbet på grunn av nesen sin hele livet når hun fyller 18 og velger å operere den. Det er ikke disse menneskene som skal leve ditt liv, det er du. Det hjelper ikke hvor mange som forteller meg at jeg har kjempefin hake hvis jeg gråter meg i søvn hver dag fordi jeg synes den er så stygg selv.
Jeg oppfordrer på ingen måte noen av dere som leser dette, og da spesielt dere unge jenter, til å begynne å spare til plastiske operasjoner, men hvis du har slitt med komplekser i årevis og har det vondt med deg selv så skal du ikke la noen fortelle deg indirekte at du ikke er verdig et godt liv i en kropp du klarer å leve i. For det er vi alle.
Får dette spørsmålet så innmari ofte både av kjente og ukjente og selv om jeg forstår at mange fortsatt er nysgjerrig, så vil jeg bare si i fra om en ting.
Selv om jeg er fullt klar over at “jeg har lagt opp til det selv” til en viss grad når jeg utleverer livet (og noen ganger også privatlivet) i det offentlige rom, men det er ikke dermed sagt at det er fritt frem og spørre meg om alt mulig. Det bør, etter min mening, gå en grense for alle mennesker. En grense for hva som er høflig, og hva som er nødvendig å spørre om – spesielt om du har sett eller lest at jeg har gitt beskjed om at det er ett eller flere spørsmål jeg ønsker meg frabedt.
“Men du må jo nesten regne med det når du er toppblogger”
Tja, det kan du jo mene. For meg er jeg bare Jessica. Og selv om jeg elsker å skrive om hverdagen min, tanker og livet vårt sammen på en mammablogg – så betyr ikke det at alle har rett til å spørre meg om alt, uavhengig av hvor personlig det er.
Det blir jo klart noe annet med venner og familie, og de aller nærmeste har jo selvfølgelig vite hva som har skjedd. Ikke fordi jeg har følt at jeg måtte ha si det til dem, og heller ikke fordi noen har noe krav på å vite noe, men fordi jeg har følt det har blitt mest riktig når det kom veldig brått på alle sammen.
Jeg vil bare at alle skal vite at selv om du selvfølgelig har muligheten til å spørre meg, i og med at kommentarfeltet er oppe hele tiden og ingenting blir slettet, så ber jeg dere om å vær så snill la være. Jeg synes egentlig det skulle være ganske unødvendig å si i fra om dette, men det ser ut til at jeg blir nødt til det når det kommer inn så mye og jeg begynner å kjenne meg litt lei av det, selv om jeg selvfølgelig forstår nysgjerrigheten og at dere synes det er kjipt at jeg ikke deler det.
Og vær så snill, ikke legg meg til på facebook for å så snakke til meg som en venn i flere minutter før du spør om «Hva som egentlig skjedde med meg og Fredrik?» Det skinner veldig igjennom hvorfor du begynte å snakke til meg i utgangspunktet og det føles veldig leit for meg at noen «bruker» meg på den måten. Hvis dere skjønner?
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men jeg gleder meg til å finne det ut.
Dette er et innlegg som handler om kropp/trening og siden dette har en tendens til få folk til å gå helt bananas t i kommentarfeltet ber jeg dere om å la være å i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant eller om du kjenner at du ikke klarer å se bilder av en kropp uten å måtte seksualisere den eller skrive stygge gloser til meg personlig. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.
Jeg ønsker ikke å oppfordre til vektreduksjon hos mine yngre lesere. Dette innlegget blir skrevet fordi mange mødre som har fått et eller flere barn lurer på hvordan jeg klarte å få min kropp tilbake etter svangerskapet med Leo hvor jeg gikk opp 25 kg til sammen. Etterspørselen har vært såpass stor at jeg har valgt å lytte til hva leserne mine vil ha. (Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; Men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egne erfaringer innenfor dette)
Jeg har blitt skikkelig OBS på skjulte kalorier i matvarer etter perioden hvor jeg gikk ned omtrentlig 15 kg.
Jeg kan først skrive litt om hvorfor jeg valgte å gå ned når jeg enda hadde en liten baby å ta vare på. Når jeg enda ammet var ikke vektnedgang en gang et tema, og jeg råder på ingen måte til å slanke seg når man ammer. Det er ikke bra og bør unngås! Når det var 2-3 måneder siden fødsel hadde jeg “bare” gått ned 10 kilo. Prøvde å ikke tenke noe på det, for alle rundt meg sa at “Det kom til å gå seg til, du må bare gi det litt tid!” når jeg uttrykket min “bekymring”. Jada, jeg kommer jo til å gå ned, jeg trenger ikke å bekymre meg.
Men så gjorde jeg ikke det. Og når du er vant til å veie 45 kg, så er det ikke så morsomt å ikke kjenne igjen seg selv når man ser seg i speilet når det har gått noen måneder siden fødsel. Jeg følte meg uvel og ekkel. Det var utrolig skremmende og ukjent for meg å se slik ut. Så da bestemte jeg meg for at det var nok, og jeg fant den motivasjonen jeg trengte. I starten unnet jeg meg ting, jeg utelukket ikke helt matvarer (fordi det for meg handlet om mengde og begrensninger), men i de verste og lengste periodene levde jeg på streng diett og det var hardt. Men når jeg ser tilbake på det nå, og hvordan jeg føler meg kroppslig i dag, så var det absolutt verdt det for meg.
Når jeg nå i ettertid har fått spørsmålet “Hva gjorde du for å klare det?” Så har jeg lurt litt på hva jeg burde svare. Burde jeg pynte på det, slik at ingen føler jeg “oppfordrer” noen til å gå ned i vekt? Burde jeg ikke heller stå på at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er?
Jeg har kommet til at alle er fine som de er, selvfølgelig. Men også at det ikke hjalp meg det spor når jeg uttrykket hvor fryktelig jeg følte meg i “den gamle kroppen min”. Det hjelper ikke hvor mange det er som forteller deg at du er fin nok som du er, hvis du føler deg helt jævlig og blir smålig deprimert hver gang du ser deg i speilet. Det handler ikke om hva andre sier, men hva man synes selv. Og sånn er det rett og slett bare.
FØR OG ETTER. Bildet til venstre er fra mai, det andre bildet er tatt i dag. Denne gangen valgte jeg å beskjære vekk puppene fordi jeg får så innmari mye tyn. Jeg vil kun vise hva jeg har oppnådd og forhåpentligvis være en inspirasjon for andre.
Mitt råd til de som ønsker å gå veien jeg har gjort er følgende:
– Sett deg ett mål av gangen. Hvis du er fryktelig avhengig av lettbrus eller godteri så ikke kutt ut fullstendig i starten, men kutt ned gradvis – da er det større sannsynlig at du klarer å holde deg uten å sprekke. Og noe som virkelig har vært avgjørende for meg: Ikke spis bare for å spise. Jeg elsker mat og kunne spist hver time i løpet av døgnet om jeg hadde mulighet, men det kunne jeg ikke gjøre når jeg skulle nå målet mitt.
– Ikke vei deg hver dag. Det kan bare føre til at du blir skikkelig opphengt i selve vekten, og det er egentlig ikke nødvendig i det hele tatt. For meg hadde ikke selve tallet som kom frem på vekten så mye å si, men hvordan jeg følte meg når jeg så meg i speilet.
– Motivasjon – Denne kan jeg egentlig ikke hjelpe dere så mye med, for det er noe du må finne selv. Du MÅ ha nok av motivasjon. Mange mister motivasjonen etter en stund, fordi vektnedgangen kan stoppe opp etter en stund selv om du ikke endrer de gode vanene dine. Holder du på lenge nok og kommer deg forbi denne “knerka” kan jeg love deg at du kommer lenger.
– Du kommer ikke til å se resultater med en gang, og det må man bare akseptere først som sist.
– Kosthold er viktigst. Dette overrasket faktisk meg skikkelig når jeg leste et utfyllende innlegg om det på nett, men vektnedgang havner faktisk aller mest om hva du spiser, og ikke hvor mye du trener.
Og noe ganske viktig! Du må ikke leve på treningssenter for å kunne gå ned i vekt. Jeg har aldri satt min fot inne på et treningssenter, men jeg elsker derimot jogging og gjør gjerne hjemmetrening med Leo! Han gjør det tusen ganger morsommere. Det finnes også utrolig mange fine hjemmetreningsvideoer på youtube, og jentene som er i dem er motivasjon bare i seg selv! Haha!
Hvis dere har noen spørsmål er det bare å stille dem. Håper at alle kan holde en saklig tone i dette kommentarfeltet, selv om jeg ser for meg at det blir fryktelig vanskelig.
PS: Hvis du ikke liker å se bilder av kropp/kroppen min så forstår jeg egentlig ikke hvorfor du klikket deg inn, men jeg gjentar: Klikk deg ut eller scroll forbi. Det er ingen som tvinger deg inn på denne bloggen for å se bilder av meg, det velger du helt frivillig.
Vi har vært borte på besøk i kveld, så Leo har som vanlig fått masse oppmerksomhet – noe han eeelsker. Jeg har helt ærlig hatt noen fryktelige dager de siste dagene, har vært mye nedfor og følt meg helt på tryne både fysisk og psykisk. Jeg har vært en del lei meg. Jeg har ikke sovnet før klokken 5 på natten og hatt usedvanlig mange mareritt. Har rett og slett vært ganske ferdig og følt meg langt nede, men visste ikke helt om jeg skulle skrive det her inne fordi jeg får så mange beskyldninger om å skrike etter oppmerksomhet og sympati. Er helt ærlig ikke interessert i å få noens sympati, bare forståelse.
Det kan jo mulig forklare hvorfor det har vært litt dårligere innlegg i det siste, men det vet jeg ikke om dere har lagt merke til eller ikke? Da har dere hvert fall en forklaring, for det fortjener dere. Og heldigvis har jeg verdens fineste og beste lillemann som hjelper meg opp hver gang jeg er nede ♥
Kvelden i kveld har i hvert fall vært et stort høydepunkt for oss, og vi ser frem til neste uke med utrolig mange nye høydepunkter også!
(Dette er ikke innlegget jeg snakket om i forrige blogginnlegg)
1. Hvis jeg er ute med venner eller generelt ute og koser meg med andre enn Leo, og jeg får spørsmålet “Hvor er babyen da?” i en frekk, spydig tone. Nei, altså, hva tror du da? At jeg har gjemt han i lommen min eller at han har noen til å passe seg et annet sted?
2. Dette er ikke noe spesifikt jeg ikke liker å høre, men handler mest om hvor falske enkelte mennesker er om dagen. Det viser seg nemlig at noen bekjente av familien min har brukt mye tid og energi på å skrive mye stygt i kommentarfeltet mitt, og jeg ble så forferdelig sjokkert når vi fant det ut. Det morsomme er at innimellom de stygge kommentarene dukker det opp “Åh, for en flink mamma du er! Så utrolig imponert og stolt over deg! Hilsen *fulle navn*” Altså, hvor falsk går det an å være? Det er greit å ikke like meg og det jeg står for, men da må du pokker meg ha baller nok til å stå for det også. Karma, sier jeg bare.
3. “Dumme bloggere som ikke hjelper noe til i samfunnet” Jeg betaler skatt som alle andre som jobber (inkludert andre bloggere) og det at vi ikke gjør noe nytte for samfunnet synes jeg er bare tull. Hvis man har en åpen blogg hvor man skriver om personlige ting som mange kan kjenne seg igjen i nekter jeg å tro at det ikke hjelper noen som helst på noen som helst mulig måte.
4. “Hva tjener du da?” Og enkelte som bare fortsetter å spørre selv om jeg tydelig viser at jeg vil holde det for meg selv. Hva skjedde med høflighet, egentlig?
5. “Barn skal ikke få barn” Vel.
Barn er ikke ensbetydende med umoden, uansvarlig, og ute av stand til å ta vare på andre enn seg selv. Og ettersom man juridisk sett er barn inntil man er 18, så synes jeg dette taler for seg selv.
“Føler du ikke egentlig at du går glipp av innmari mye når du er mamma?” Akkurat det spørsmålet har jeg fått høre mye i løpet av 2015. Av venner, bekjente, og tilfeldige mennesker.
Jeg føler faktisk ikke at jeg går glipp av egentlig.. Noen ting? Jeg virker sikkert som tidenes mest uvitende menneske for dere som levde ut ungdomstiden til sitt fulle når dere var på min alder, men glem ikke at det har jeg allerede fått mine dose av. Lenge, før jeg ble gravid. På en eller annen syk måte er jeg nesten litt glad for at jeg (blant annet) startet å feste fryktelig tidlig. For hvis jeg ikke hadde gjort det, kan det jo tenkes at jeg ville følt at jeg hadde gått glipp av veldig mye når jeg ble sittende hjemme med en baby etter jeg fikk Leo og vennene mine var alle ute.
Og selvfølgelig er det forståelig at mange tror jeg selv føler at jeg går glipp av mye da, ettersom ytterst få av alle jeg kjenner vet alt jeg har opplevd og vært med på.
Misforstå meg ikke; Jeg vet jo at disse årene «skal» inneholde (Eller..ikke vet jeg egentlig hva samfunnet forventer om dagen?) mer enn bare festing. Men også studering, reising, finne seg selv-greiene (som jeg i grunn synes blir dumt å begrense til ungdomsårene, da jeg personlig tror det er noe man egentlig gjør underveis hele livet)
Jeg vet at jeg på flere områder har valgt den harde veien. Jeg gruer meg litt til neste år, for jeg kommer ikke til å ha det like lett som de andre på min alder. Jeg må gå på skole, ha Leo, ha et hjem jeg må holde orden på, og i tillegg jobbe. I tillegg kommer tid med de nærmeste, venner, og litt fri (inneklemt med lekser, innleveringsoppgaver, og tid til å leve) Men det var mitt valg, og jeg var bevisst på det. Jeg kommer til å klare det.
Reising har aldri vært noe jeg har savnet. Jeg vet ikke, kanskje jeg bare ikke er et reise-menneske? Jeg mener, jeg drar gjerne til Usa og syden, men om jeg får ha med meg Leo er det kun et stort pluss for meg – og ikke noe som trekker ned. Og om jeg virkelig skulle få lyst til å reise på egenhånd, så har vi så mange som mer enn gjerne vil se til Leo (når han blir litt større, så klart) så derfor er det heller ingen problem.
For å være ærlig? Jeg føler ikke jeg går glipp av noe. Jeg får tid med venninner, jeg får tid til å dra ut, jeg får tid til å gjøre det “alle andre” på min alder gjør. Jeg føler bare jeg har en ekstra bonus: det å komme hjem til den jeg elsker mest, og vite at han er der uansett hva.
Jeg har fått noen kommentarer i det siste som går på at jeg ikke er så personlig på bloggen min lenger, og det synes jeg er utrolig synd! Derfor bestemte jeg meg plutselig for å dele litt mer om meg, som dere kanskje ikke visste fra før av.
1. Jeg eeelsker shopping, og da mener jeg elsker. (Okei, når jeg tenker over det så vet dere kanskje dette allerede?) Fredrik mener jeg er Nelly.com’s største kunde, men det er jeg ikke helt enig i. Haha!
2. Jeg har en del venner, men det er kun et fåtall jeg faktisk tør å i det hele tatt stole på. Det er fryktelig utmattende å ikke føle at man kan stole på de man burde stole på, men det har jeg ofte store problemer med. Kanskje fordi det har vist seg så utrolig mange ganger, gang på gang, at det er så mange man ikke kan stole på? Likevel vil jeg ikke at det skal gå utover de som faktisk fortjener at jeg stoler på dem.
3. Og når vi først er inne på venner….. Jeg setter uendelig stor pris på de jeg har som har støttet meg gjennom alt som har hendt. Jeg er veldig glad for at jeg føler at jeg er den samme i deres øyne, og er veldig takknemlig for de jeg har blitt kjent med.
4. Jeg er fryktelig i mot pels og pelsindustrien og mener det jeg har sett av det her I Norge av programmer/dokumentarer er forkastelig. Sitter egentlig igjen med følelsen av at de som støtter pelsindustrien kun gjør det for å provosere, fordi pels er ikke nødvendig for oss lenger og det gir oss ikke noe mer enn en jakke uten pels (for eksempel) som kan være minst like varm. Tror det er på tide at verden våkner opp litt og forstår at vi ikke trenger pels. Og uavhengig av om at det finnes de som driver innenfor pelsindustrien som ikke bedriver dyreplageri (selv om jeg ikke helt forstår hvordan det går når dyrene er innelåst i små bur) så hjelper det egentlig ikke at de som driver dette på det de mener er en god måte, når det tydeligvis er alt for mange som ikke klarer å gjøre det samme. Nei takk, jeg lever fint med fuskepels istedenfor å ha på meg ting dyr har dødd for at jeg skal kunne føle meg fin i. Ellers tusen takk.
5. Jeg føler selv at jeg er et godt menneske som gjerne vil tro det beste om de fleste, men har lært meg til å ikke være fullt så naiv og godtroende med tiden.
6. Jeg har ei bestevenninne som jeg har hatt siden 4/5 klasse og vi har et veldig godt forhold enda.
7. Jeg har fregner! Veldig få som faktisk tror meg når jeg sier dette, men det har jeg altså. Selv om jeg hadde aller flest når jeg var liten har flesteparten faktisk blitt borte nå. (Kan ikke huske om jeg har nevnt dette tidligere for dere?)
8. Jeg er veldig glad i Larvik men kunne også tenkt meg å bo i Oslo i fremtiden. Jeg er et skikkelig bymenneske! Men det vil selvfølgelig ikke skje helt enda, da Leo fortsatt er veldig liten og siden jeg vil at han skal føle stabilitet i forhold til hvor hjem er for han.
– Meg som baby ♥
9. Når mamma og pappa valgte at jeg skulle hete Jessica tenkte de først på å kalle meg Vilde.
10. Jeg er egentlig ganske jente-jente, men samtidig er jeg fryktelig glad i playstation, typiske “gutte-filmer” og bruker gjerne dagen på å sitte inne og spille i joggebukse med pizza på bordet. Haha!
Jeg har mine tvil om dagen. Burde jeg bare flytte? Vil jeg egentlig flytte? Bør vi bare si opp leiligheten?
Jeg tenker alt for mye. Jeg overtenker og lager problemer som egentlig ikke er der i utgangspunktet. Jeg er litt redd for fremtiden og jeg bekymrer meg veldig mye mer enn det de fleste kanskje tror. Jeg må søke barnehageplass til Leo, men da må jeg vite hvor jeg bor om ett år. Jeg har reservert skoleplass her i Larvik, men jeg vet ikke om jeg bor her om ett år, og da må jeg ordne reservert skoleplass til det stedet jeg eventuelt flytter til. Alt er så forvirrende og vanskelig. Jeg har så mange spørsmål, men alt for få svar til dem.
Jeg håper at dere ser at alt ikke er så sort-hvitt som det ser ut til. Og jeg skjønner at det kan se sort hvitt ut, ettersom jeg ikke kan dele absolutt alt.
Jeg skal være ærlig med dere om dette: Livet mitt har forandret seg veldig den siste måneden. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger.
Jeg begynner å kjenne at alt som har skjedd faktisk har dratt meg langt ned i gjørma. Men jeg nekter å la det skje. Av og til vil jeg bare gjemme meg vekk fra alt og alle, noe som er så ufattelig ironisk når jeg blottlegger så mye av livet mitt her inne samtidig. Men jeg vet at å gjemme meg vekk ikke vil gjøre noe bedre. Jeg vet at Leo ikke hadde fortjent å ha en mamma som gjemmer seg vekk.
Jeg liker ikke å leve i usikkerhet. Det er vel egentlig det jeg vil frem til. Og det er vel egentlig det jeg føler at jeg gjør nå.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke gruer meg til fremtiden, at jeg bare gledet meg og at alt var kjempeflott, men jeg gruer meg litt. Jeg er litt redd.
