Til du som er feig

Hvordan kjennes det når du trykker på “publiser”? Kjennes det bra?

Vet dere hva jeg har lært det siste året som blogger? At jeg aldri kan være bra nok. Det kan ALDRI være bra nok, og kravene som blir satt til meg er uoppnåelige. 

Nei, jeg holder ikke inne magen min på bildene av meg som jeg stolt postet i går. Ja, jeg har gått ned mye, jeg har jobbet drithardt. Er det så vanskelig å bare si “bra jobba” uten å provosere frem en diskusjon? Går det ikke an å rose andre mennesker lenger, og la det være med det? I så fall har vi kommet til et punkt hvor samfunnet vårt er så trist at jeg bare vil sette meg ned i et hjørne og gråte. Ikke av kommentarene jeg får, men av menneskene som skriver dem. Så forferdelig trist.

Ja, jeg holder armene mine oppe på bilder nummer 1. Og vet dere hvorfor? Fordi sist gang jeg postet et bilde av meg selv lettkledd her inne så hadde jeg armene vanlig ved siden av magen min, og jeg ble beskyldt for å gjemme kroppen min bak armene (jeg sto helt vanlig???) og det faktum at jeg “egentlig er ganske feit”. Ja, kjære dere. Jeg er 49 kg og feit. Der har dere meg. Gratulerer. Jammen ikke rart unge jenter lider av spiseforstyrrelser i samfunnet vårt.

Så derfor tenkte jeg denne gangen at okei, da skal ikke armene mine være på bildene i det hele tatt denne gangen – så slipper andre unge jenter å lese i kommentarfeltet mitt at folk synes jeg er feit – og dermed muligens få det samme forskrudde kroppsbildet som noen av dere har. Men det var overraskende nok galt det også. Jeg holder ikke armene mine oppe på bildet nr 2, selv om man kun kan se litt av den ene armen. Hvordan forklarer dere at kroppen min ser lik ut der? Nei, akkurat. Er det så vanskelig å akseptere at det er slik jeg ser ut? 

Er det så grusomt å innse at noen faktisk har trent og jobbet hardt for å nå målet sitt?

Jeg kjenner at jeg blir helt rådvill og bekymret for hvordan samfunnet vårt kommer til å se ut om et par år. Og ja, Leo måtte sitte ute i vognen sin godt pakket inn i de 4 minuttene det tar å gå ned på kjøpesenteret i sentrum. Og vet dere hvorfor? Fordi vi var helt tom for smertestillende, og som dere vet er Leo syk. Helt tomme! Jeg hadde ingen jeg kunne ringe for å passe ham så lenge. Alle venner, bekjente, og familien til Fredrik var enten på jobb, bortreist, eller i egen mammapermisjon, dermed kunne jeg ikke ringe. Noen av de andre har jeg ikke nummeret til, fordi jeg fikk ny mobil for 4 dager siden… Og for å være ærlig så hastet det litt – jeg ville ikke at Leo skullle sitte med feber og ha vondt.

Så ja, jeg, den forferdelige moren som jeg er, pakket Leo godt inn i både ull og dress, for å så gå ned på kjøpesenteret 4 minutter gange unna for å kjøpe mer smertestillende og andre nødvendigheter som har med at han er syk å gjøre. Når jeg først var der og han hadde fått både smertestillende og annet og var på vei inn i drømmeland, så tenkte jeg det var like greit å bare kjøpe de aller siste julegavene. Det ville ikke forandret noe om jeg hadde kjøpt de siste julegavene eller ikke, ned dit måtte jeg uansett. For Leo!!

Det er så ufattelig mye dere ikke ser. Kan dere ikke vente med å dømme før dere i det minste har spurt meg? 

Så du, din lille feiging som sitter å leter etter ting du kan rakke ned på som har med meg å gjøre, hva tjener du på det? Hva vil du oppnå? Hva oppnår du? Er det ikke trist å aldri kunne se noe positivt i noe? Er ikke det et forferdelig trist liv å leve?

Jeg vil takke alle dere som støtter og som forstår. Jeg ser dere, og det betyr faktisk så uendelig mye for meg at dere alltid er der. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg forstår forferdelig godt at flere store bloggere stenger kommentarfeltet sitt, for det er slitsomt med folk som pirker på absolutt alt. Det er ikke til å stikke under stol, enda jeg har valgt å opprette offentlig blogg. Enda jeg har valgt dette helt selv.

Jeg kan ikke tilfredsstille alle. Livet funker ikke sånn. Men ingen kan komme og fortelle meg at jeg ikke har prøvd.

JEG VIL ÅPNE MEG FOR DERE.

Jeg er forberedt på skjellsord, hat og massiv kritikk: Men vet dere hva? I dag har jeg lyst til å ikke bry meg så mye. I dag vil jeg bare gi litt faen, og vise meg frem. I dag fortjener jeg skryt.

Hvis du lett lar deg provosere av nakenhet/kropp må du IKKE lese videre, og hvert fall scrolle deg forbi bilder.

Jeg har tidligere skrevet om strevet etter sommerkoppen. Et helvetes strev som ikke gjør deg noe lykkelig, og det er virkelig sant. Det gjorde meg ikke lykkeligere å se magen min bli flatere og flatere, og til slutt ganske markert. Jeg ble ikke mer glad. Jeg fikk ikke mer livsglede. Jeg fikk en kort “Oi, nå ser jeg bra ut” som ble borte på et blunk. Det er ikke ekte lykke.

Etter det lot jeg være å trene. Jeg hatet trening. Jeg hatet gym. Jeg spiste hva jeg ville, men likevel veide jeg 45 kg. Jeg gikk ikke opp et gram, men jeg spiste masse dritt. Jeg prøvde til og med å legge på meg en periode ved at jeg spiste Mcdonalds i en uke. Resulatet? Jeg gikk ned en kilo. Ned!

Når jeg først ble gravid tok kroppen min til seg alt den kunne av mat/næring siden jeg hadde vært undervektig så lenge. Jeg spiste plutselig døgnet rundt. Det er ikke uten grunn at jeg gikk opp fra 45 til 70 kg. Jeg var SVÆR! Men det var greit, og jeg var glad, endelig la jeg på meg. Om så det var litt for mye, samme det. Da fikk i hvert fall babyen min alt den skulle, og han la på seg kjempefint. Noe han til info fortsatte med etter at han ble født.

Og plutselig så jeg meg i speilet. Jeg kjente ikke meg selv igjen etter fødselen. Det var skummelt og veldig nytt. Jeg hadde alltid hatt den samme kroppen, og plutselig følte jeg meg helt fremmed. Jeg følte meg ikke som meg selv lenger. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i disse tankene som nybakt mor, selv om vi ikke helt tillater oss å si det foran andre enn i hodene våre. For ordens skyld: Jeg nøt barseltiden. Jeg spiste masse påskeegg når påsken kom to uker etter at Leo kom til verden. Jeg koste meg med masse god mat og lot meg IKKE påvirke av kroppshysteriet i tiden rett etter fødsel.

Men når hverdagen etterhvert inntraff ville jeg jobbe litt. Jobbe for å få tilbake kroppen. Ikke like tynn, og ikke 45 kg, men en sunn kropp som jeg faktisk hadde jobbet hardt for å få – ikke bare fått kastet etter meg selv om jeg spiste burger hver dag. Så det er det jeg har gjort.

Ikke har jeg sultet meg, ikke har jeg trent meg i hjel, men folkens: Det går likevel an å få tilbake kroppen sin etter fødsel. 

For jeg var overhode ikke en av de som kunne “hoppe rett i de gamle buksene mine andre dagen på sykehuset” Eh, nei. Absolutt ikke.

Dere som har lest bloggen min over lang tid vet at jeg ikke er typen til å poste massevis av lettkledde bilder av meg offentlig. Og jeg vet jeg kommer til å få slengt etter meg at jeg bidrar til økt kroppspress nå. Jeg føler ikke at jeg gjør det. Jeg vil at vi skal akseptere hvordan kroppene våre er, selv om jeg personlig ikke følte meg komfortabel med 15 kg ekstra etter endt svangerskap. Da må jeg få lov til å gjøre noe med det. Og jeg skal love dere at det har vært hardt for meg. 

Jeg fortjener også like mye skryt som de som poster bilder av «mammakroppene» sine med mager fulle av strekkmerker. Det er ikke min feil at jeg ikke har fått strekkmerker på magen.

Jeg har jobbet for hvordan jeg ser ut nå, og jeg er veldig stolt av meg selv.

Og det skal absolutt alle mødre være uansett kroppsstørrelse, antall strekkmerker, og klesstørrelse. 

MAMMAKROPPEN SER SLIK UT

Jeg bør vel egentlig skrive om dette når jeg har fått samlet meg litt, men jeg klarer egentlig ikke helt å la være lenger.

Over alt på nettsider ser jeg «Slik er mammakroppen» eller «Slik blir kroppen etter en graviditet» sammen med bilder av overvektige/større damer med strekkmerker og hengemage.

Hvorfor føler jeg at alle er enige om at dette er kroppen du får etter du har fått barn?

Mammakroppen ser ikke ut på en bestemt måte, på samme måte som at en kvinnekropp ikke ser ut på en bestemt måte. Eller en mannekropp, for den saks skyld.


Rotehjemmet og jeg ♥

Det er ikke slik at du må ha hengepupper eller hengemage for å kunne være stolt av at kroppen din har vært gjennom graviditet og fødsel, selv om mange av oss får det.

Jeg skjønner at man skal kunne si seg stolt, men det må man også kunne gjøre selv om man ikke har hengemage. Jeg synes man skal kunne være like stolt av en mage full av strekkmerker, som en mage helt uten strekkmerker.

Kan vi ikke bare la det være med at alle kropper er forskjellige og kommer også til å se forskjellige ut etter fødsel? Må vi stigmatisere at kroppen kommer til å se sånn og sånn ut bare fordi det er slik for mange av oss?

Vi kommer alltid til å være forskjellige, og vi må gjerne benekte det ved og bare poste bilder av gjennomsnittskvinnen, men det endrer fortsatt ikke det faktum at mange av oss ikke har magen full av strekkmerker. 

en slutt på ryktene

Hei dere.

I dag orker jeg ikke flere påminnelser om at «Fredrik og jeg er jo sammen fordi det ser sånn ut på bilder», eller «Hvorfor lager du frokost til Fredrik om dere ikke er sammen?» og tusen andre rett ut teite spørsmål.

Leo er snart 8 måneder gammel, og hele sitt liv har han bodd sammen med mammaen og pappaen sin. Tenk det, hele livet hans. Det er alt han kjenner til. Han liker ikke å være borte fra mammaen og pappaen sin, eller å være borte fra en av oss. Barn merker mer enn vi tror, og jeg kjenner sønnen min inn og ut: Han merker når Fredrik ikke er tilstede. Det ser jeg på det store smilet hans som kommer frem når Fredrik kommer hjem fra jobb, eller når Fredrik kommer tilbake fra et overnattingsbesøk hos noen venner.

Leo trenger at vi tar dette langsomt. Leo trenger å venne seg til at mamma og pappa ikke skal bo sammen i fremtiden. Og da er det ikke til det beste for han at jeg hiver meg på det første toget til Gjøvik av ren egoisme. Det er i grunn ikke så mye å diskutere, ettersom jeg vil si meg rimelig sikker på at jeg vet hva som er best for mitt eget barn i akkurat denne situasjonen. Så hvis du personlig mener at det er rart at jeg spiser ved samme bord som eksen min når vi har et barn sammen, så ja vel. Da får du bare synes at det er rart.

Jeg kan lage frokost til faren til barnet mitt uten at det trenger å bety at vi er sammen igjen.

Jeg kan dra ut å spise med faren til barnet mitt (og Leo da) uten at det trenger å bety at vi er sammen igjen.

Jeg kan til og med være så gærn at jeg kan gi Fredrik en klem uten at det trenger å bety noe som helst.

Husk at man kan skjule mye. Dette er en offentlig blogg, og jeg tenker nøye gjennom hva jeg poster for at ingenting jeg poster her inne skal føre til noe negativt for verken meg selv, Fredrik eller Leo i fremtiden.

Jeg forstår om det blir litt mye brudd-snakk om dagen her inne, og jeg håper at dere ser bort i fra disse innleggene om dere synes det blir litt mye. Jeg tenker det er bra at jeg har bloggen til å få avkreftet alt av rykter og ting som blir sagt, dessuten er det godt for meg å få skrevet ut. Noen ganger føles det veldig nødvendig for meg, slik som i dag.

Jeg håper dere har hatt en fantastisk helg. Jeg gleder meg til den nye uken og alt Leo og jeg skal finne på, og selvfølgelig å få delt alt med dere her inne ♥

3 X OM MEG!

Nå er det mange som har etterlyst å bli hedre kjent med meg, så derfor fikk jeg laget et lite fakta innlegg som har vært en gjenganger på andre blogger den siste tiden. Håper det ble bra!

3 TING JEG LIKER

Gode hårdager!
Shoppingdager i Oslo med Leo og familien
Å sove til langt på dagen.

3 TING JEG IKKE LIKER
Arrogante mennesker som overser deg totalt
Utroskap
Løk

3 FAKTA OM MEG

Jeg har egentlig fregner og skjønnhetsføflekk som jeg sminker vekk hver eneste dag.
Jeg er veldig glad i å diskutere.., noe familien får lide for. Haha!
Jeg elsker skrekkfilmer og er sikker på at jeg har sett absolutt alle på netflix sikkert fem ganger.

 

3 TING JEG ØNSKER MEG

Sydentur!!! Savner sol allerede..
Ismaskin tilgjengelig på kjøkkenet, gjerne der hvor kaffemaskinen er integrert.
Langt og fint hår, som ikke er extensions!

3 TING JEG BURDE

Rydde i det gigantiske klesskapet!! Og hive ut 90% av klærne mine, som jeg faktisk aldri bruker..
Ordne Internett her hjemme.. Hehe
Lære meg å gå skikkelig fint på skikkelig høye heler

 

3 TING JEG ER FLINK TIL

Å ta på meg to forskjellig sokker hver bidige dag
Å knuse iphonenen min.
Og det aller viktigste: Å være mamma <3

3 TING JEG IKKE ER FLINK TIL

Å holde klesskapet ryddig.. Går det egentlig an?
Å holde tidsfrister. Hahah, uff!
Å være tålmodig på dårlige dager.

3 TING JEG SKAL I NOVEMBER

Komme meg mer ut og nyte hvert sekund!
Handle inn til min nye garderobe!
Få svart på den hersens spørsmålsrunden dere dessverre har ventet på i evigheter. Sorry ❤️

3 TING JEG GLEDER MEG TIL

Pinnekjøtt på julaften!
Til Leo reiser seg eller krabber for første gang (han klarte å komme seg bittelitt avgårde for noen dager siden, hilsen stolt!)
Til 18-års dagen min i juni neste år, fy flate det skal bli deilig å slippe å høre at jeg er et barn!

3 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET

Badekar
Musikk (gjerne begge deler samtidig)
Serier i senga på late dager

3 TING SOM STRESSER MEG

Ubesvarte meldinger og mail
At jeg snart er 18!!!! Da er det jo bare 12(!!) år til jeg er 30?!?
At bussen går om en halv time og at jeg enda sitter i sofaen med dyne, gårsdagens sminke og i undertøy. Jepp!!

Stor klem!

20 SPØRSMÅL OG SVAR

1. Kan du beskrive deg selv med 5 ord?
 – Glad og omsorgsfull. Bestemt, engasjert, og godhjertet.

2. Hva har du alltid i vesken?
– Bleier, sinksalve, og morsmelkerstatning går det mye i! Vent, mente du vanlig veske?

3. Hvilke nettsider/apper besøker du daglig?
– babyverden, facebook, instagram, blogg.no (naturligvis) i tillegg til side2.

4. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg? 
– Det kommer litt an på. Som oftest mamma, venner, eller Fredrik.

5. Hva bestiller du på café?
Cappuccino eller frappe med lite sukker. 

6. Hva var det siste du skriblet ned på papir?
– Husker ikke sist gang jeg gjorde det? Litt skremmende egentlig, bruker bare mobilen!

7. Hvilke uvaner har du?
– Jeg er ufattelig sta! 

8. Har du en melding eller beskjed du aldri kommer til å glemme?
– “Du er gravid” !

9. Føler du deg ung eller gammel for alderen?
– Litt begge deler, tror jeg. Jeg føler meg veldig ung fysisk, men psykisk føler jeg meg kanskje litt eldre?

10. Har du en eller flere sanger du aldri går lei?
– Jeg går sjeldent lei sanger som bringer frem gode minner.

11. Har du noensinne vært i en ambulanse?
– Ja, det har jeg, – og det har jeg også skrevet om tidligere her inne.

Når jeg hadde sovnet fra en flaske som tørrkokte (etter jeg hadde kommet meg ut) ringte jeg legevakten og forklarte situasjonen, og de svarte “Eh. Du må ringe 113 nå!” Det var en vilt traumatisk telefonsamtale. Jeg har aldri vært så livredd før! Fikk heldigvis roet meg litt når ambulansen kom.

 

12. Har du noen piercinger?
– Nei, og det vil jeg ikke heller. Jeg har hatt i navlen (Angrer dypt og mye) Og jeg hadde i tungen som 14-åring. Skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det? Jeg angrer ikke like mye på den i tungen ettersom den ikke har gitt noen synlige arr (overfladisk, ja)

13. Hva synestdu om tatoveringer?
– Det er fint på de som kler den type “stil” om jeg kan si det? Jeg vil imidlertid ikke ta noen selv, og er glad jeg aldri har gjort det tidligere når jeg har hatt lyst på.

14. Norge på sitt beste?
– Om sommeren i Stavern kanskje?

15. Hva var det siste du kjøpte?
– Gave til min storesøster som jeg kjøpte i stad!

16. Hva gjør deg trist?
– Mobbing. Mennesker uten evne til å sette seg inn i andres situasjon. Kjenner at jeg også blir fryktelig trist av flyktningsituasjonen. Og kanskje enda tristere av at det må bilder til av en død liten gutt i media før folk forstår at dette er alvor og at vi må hjelpe med det vi har. Tenk så mye vi ikke ser, og som vi aldri kommer til å se heller fordi det ikke gir media klikk?

Folk som ikke bryr seg om det som ikke berører dem selv. Mennesker som uttaler seg om ting de ikke aner noe om.

Jeg kjenner også at jeg blir veldig trist av fordommer, dyreplageri, og pelsindustrien som skulle vært lagt ned for mange år siden. Jeg skal ikke skrive flere tusen avsnitt, men stort sett gjør elendighet meg veldig trist. Fattigdom òg.

17. Hvilke idretter har du vært innom?
– Gud, hvor skal jeg begynne! Ridning, ballett, innebandy, fotball, håndball, turn. Husker ikke resten, men har gått på mye når jeg var yngre! Det var viktig for familien min at jeg var aktiv, og det var jeg også, for å si det på den måten!

18. Hva gjør deg glad?
– Venner, familie, kjæreste. God mat, og gode minner!

19. Om du kunne reist til et land akkurat nå, hvor ville du reist?
– USA. Ville dratt på shopping og ligget på stranda med Fredrik og Leo. Og selvfølgelig gått lange turer med Leo i nye omgivelser!

20. Hvor er dine drømme destinasjoner?
– Det blir det samme som forrige spørsmål!

Spørsmålene hentet jeg fra enmammablogg.blogg.no ♥ Nyt kvelden!

DEN ALLER FØRSTE GANGEN..

Min første kjærlighetssorg…

Hendte da jeg innså at Justin Bieber aldri ville få møtt og blitt sammen med meg. Triste dager i 2009 skal jeg si dere. Jeg gråt sammenhengende i 3 måneder og mamma visste ikke sine arme råd, stakkars.

Jeg må legge til at jeg var tidenes blodfan med veggene på pikerommet dekket av plakater, og at jeg gråt sånn ca daglig fordi “Han var så kjekk at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg”

Min første tatovering…

Har jeg aldri tatt. Og det er jeg egentlig veldig stolt over, for jeg har gjort mye annet som jeg slett ikke fikk lov til av min mor og far. Deriblant å ta piercing i tungen som 14-åring med storesøsteren min sitt pass som legitimasjon. Anbefales IKKE!

Mitt første kyss..

Hadde jeg faktisk allerede i barnehagen med min daværende gutte-bestevenn. Jeg hadde akkurat vinket farvel til mamma før vi sto i vinduet og kysset. Haha!

Min første ordentlige kjæreste…

Hadde jeg i åttende klasse, og forholdet varte vel i 7 måneder. Jeg hadde drevet litt av og på med en fyr en stund før det også, men når vi bestemte oss for å ikke gå videre med det “kjempeseriøse” forholdet vårt gråt jeg en kveld til Beyonce sin “broken hearted girl” før ting var bra igjen. Med andre ord, ikke noe jeg anser som et særlig seriøst kjæresteforhold!

Mitt første møte med sminke..

Hvis du ser bort i fra de gangene jeg som barn tok mamma sin sminke, så begynte jeg å prøve meg i 11-års alderen. Da gikk det i det hviteste pudderet jeg kunne finne i skuffene på badet, og den sorteste eyelineren under og over øynene. Ja, dere kan jo egentlig bare se det for dere. Jeg fikk jo egentlig ikke lov av mamma til å sminke meg, så jeg husker jeg hadde besøk av ei venninne når hun kom inn og kjeftet på meg og ba meg fjerne sminken jeg hadde i ansiktet mitt med en eneste gang! Gjett om jeg ble flau..

Min første flause..

Jeg var vel ikke mer enn 7 (?) år gammel, og jeg gikk på fotball, så denne gangen spilte jeg fotballkamp i en eller annen cup. Jeg følger plutselig ikke helt med, men skyter på målet og tror at jeg scorer. Jeg hopper rundt som en gal og jubler på banen før en lagkamerat kommer bort til meg og sier “Du vet at du ikke scorte?” Husker at jeg bare ville synke ned i jorden!

Jeg hadde egentlig skikkelig mange juicy bilder til dere fra diverse perioder her, både som platinablond og ihjelsminket, uten øyenbryn, og masse annet morsomt.. Men så finner jeg ikke laderen til pcen som bildene ligger på. Jeg fant likevel noen som dere kan se på og le godt til! Det kommer helt sikkert flere fremtidige innlegg hvor de andre bildene passer perfekt inn 🙂

VIXEN_NOMINASJON_GIF_2

ÅRHUNDRETS BILDE!

For noen måneder siden skulle jeg ta noen bloggbilder med kameraet mitt. Fredrik var opptatt med Leo, og jeg visste at jeg ikke kunne begynne å mase på om at han skulle ta bilder av meg.

Dermed var det oss to. Selvutløseren og jeg. Vi har ikke sett hverandre siden glansdagene mine i 2009 når jeg brukte makramekjeder og DC t-skjorter i lange baner, og det med god grunn. Men jeg ga det en sjanse.

Tja.. Hva skal man si? Dere ser jo hvordan det gikk. Jeg så at kameraet var på vei ned i bakken, og i det jeg løper mot kameraet for å ta det imot (noe jeg selvsagt ikke rakk!) så går selvutløseren av, og blitsen knipser meg i øynene 5 ganger på rappen. For å si det sånn, det ble ikke mye bloggmateriale den dagen.

Men det ble et fryktelig morsomt bilde, da.

JEG HAR VÆRT UTRO..

Her i huset er det nulltoleranse for utroskap. Kommer Fredrik noen gang til meg og forteller at han har vært utro, så hadde jeg aldri i verden gått videre med ham. Det er et alvorlig tillitsbrudd, og en skikkelig dealbreaker for meg. Jeg vet at jeg aldri hadde klart å kunne stole på ham noen gang igjen. Jeg sier ikke at dette er den rette måten å gjøre det på, men det er sannheten for meg. 

Jeg mener heller ikke at bare det er barn innblandet, så skal man gjøre absolutt alt for å holde sammen. Joda, man skal selvsagt strekke seg langt, det er ikke det jeg mener. Jeg tror barn forstår og merker mer enn vi selv oppfatter, og jeg vet at hadde Fredrik og jeg hatt et elendig forhold, men holdt ut for Leo sin skyld, så tror jeg det til syvende og sist ville gått utover Leo.

Jeg føler også jeg har et stort ansvar ovenfor Leo og hvordan jeg oppdrar ham. Jeg må lære ham at sånn gjør man ikke mot kvinner, og at det ikke er akseptabelt på noen som helst måte. Dette tror jeg også er en medvirkende faktor til hvorfor jeg ikke ville ha tilgitt utroskap.


Jeg har vært sammen med noen som har vært utro mot meg, og det aksepterte jeg ikke. Jeg stakk, og angrer ikke et sekund på det.

Men jeg har også vært på andre siden. Jeg har vært utro selv. Det var ingen barn innblandet (selvsagt) og vi avsluttet etter hendelsen. Jeg tror kanskje jeg ikke hadde noe tro på forholdet i utgangspunktet, så derfor bare lot jeg det skje. Ikke at det er noen unnskyldning i det hele tatt, for det var jeg som hadde gjort noe galt – uansett hvor dårlig forholdet var. Ekstremt dårlig gjort av meg, og jeg skammer meg selvsagt veldig masse. Det er jo ikke verre enn å ende forholdet før du velger å gjøre noe med noen andre. 

Jeg hadde mye skyldfølelse i ettertid. Etterhvert innså jeg at jeg enten kunne fortsette å tenke på det i evig tid, eller prøve å komme meg videre.

Jeg har kommet meg videre. Jeg har forandret meg. Ville aldri i verden gjort det igjen. Og ville aldri, aldri gjort det mot min nåværende samboer. Synes det er så dumt når noen påpeker at man ikke burde stole på noen som har vært utro tidligere, for hvorfor skal man ikke det? Jeg er ikke den samme som jeg var den gang.

Faktisk så tror jeg alle trenger å høre at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden, men heller der du vanner det.

Jeg lærte noe veldig viktig av det også, utroskap er aldri rett, og aldri, aldri verdt det..

JEG HAR INNSETT NOE

Vet dere hva? Jeg er Norges største blogger i aldersgruppen 13-17 år! Jeg har fulgt litt med en stund, men jeg tror ikke jeg har innsett det før nå. Er ikke det ganske stort? Det føles ganske stort for meg.

Jeg har hatt en lang dag, med fryktelig få timer søvn og masse våkentid på Leo. Er det ikke typisk egentlig? De dagene jeg har fått masser av søvn vil han gjerne sove en del på dagtid, men de dagene jeg knapt har fått 4 stakkarslige timer på øyet, da er han lys våken hele tiden. Det skal sies at det er ikke riktig så ille når lillevenn ligger å stirrer og smiler til meg. Da kjenner jeg at søvn, det klarer jeg meg uten. Det går fint. Helt fint, faktisk.

I kveld skal jeg ut å spise på bryggen med ei venninne, det blir kjempedeilig! Fredrik skal være hjemme med Leo og passe på at alt går bra med ham etter en tøff dag for lillemannen vår. Jeg skulle egentlig ha mast litt på ham slik at han ryddet litt på soverommet vårt til vi skal flytte, men i og med at 90% av tingene her inne tilhører meg, er det noe som sier meg at det ikke er den beste ideen. 

5 dager igjen til flytting! Jeg har forresten fått forespørsel fra noen av dere om å ha en video hvor jeg viser frem den nye leiligheten. Har dere lyst til det? Skrik ut ♥ Ønsker dere en fantastisk kveld videre!!