Hvordan kjennes det når du trykker på “publiser”? Kjennes det bra?
Vet dere hva jeg har lært det siste året som blogger? At jeg aldri kan være bra nok. Det kan ALDRI være bra nok, og kravene som blir satt til meg er uoppnåelige.
Nei, jeg holder ikke inne magen min på bildene av meg som jeg stolt postet i går. Ja, jeg har gått ned mye, jeg har jobbet drithardt. Er det så vanskelig å bare si “bra jobba” uten å provosere frem en diskusjon? Går det ikke an å rose andre mennesker lenger, og la det være med det? I så fall har vi kommet til et punkt hvor samfunnet vårt er så trist at jeg bare vil sette meg ned i et hjørne og gråte. Ikke av kommentarene jeg får, men av menneskene som skriver dem. Så forferdelig trist.
Ja, jeg holder armene mine oppe på bilder nummer 1. Og vet dere hvorfor? Fordi sist gang jeg postet et bilde av meg selv lettkledd her inne så hadde jeg armene vanlig ved siden av magen min, og jeg ble beskyldt for å gjemme kroppen min bak armene (jeg sto helt vanlig???) og det faktum at jeg “egentlig er ganske feit”. Ja, kjære dere. Jeg er 49 kg og feit. Der har dere meg. Gratulerer. Jammen ikke rart unge jenter lider av spiseforstyrrelser i samfunnet vårt.
Så derfor tenkte jeg denne gangen at okei, da skal ikke armene mine være på bildene i det hele tatt denne gangen – så slipper andre unge jenter å lese i kommentarfeltet mitt at folk synes jeg er feit – og dermed muligens få det samme forskrudde kroppsbildet som noen av dere har. Men det var overraskende nok galt det også. Jeg holder ikke armene mine oppe på bildet nr 2, selv om man kun kan se litt av den ene armen. Hvordan forklarer dere at kroppen min ser lik ut der? Nei, akkurat. Er det så vanskelig å akseptere at det er slik jeg ser ut?
Er det så grusomt å innse at noen faktisk har trent og jobbet hardt for å nå målet sitt?
Jeg kjenner at jeg blir helt rådvill og bekymret for hvordan samfunnet vårt kommer til å se ut om et par år. Og ja, Leo måtte sitte ute i vognen sin godt pakket inn i de 4 minuttene det tar å gå ned på kjøpesenteret i sentrum. Og vet dere hvorfor? Fordi vi var helt tom for smertestillende, og som dere vet er Leo syk. Helt tomme! Jeg hadde ingen jeg kunne ringe for å passe ham så lenge. Alle venner, bekjente, og familien til Fredrik var enten på jobb, bortreist, eller i egen mammapermisjon, dermed kunne jeg ikke ringe. Noen av de andre har jeg ikke nummeret til, fordi jeg fikk ny mobil for 4 dager siden… Og for å være ærlig så hastet det litt – jeg ville ikke at Leo skullle sitte med feber og ha vondt.
Så ja, jeg, den forferdelige moren som jeg er, pakket Leo godt inn i både ull og dress, for å så gå ned på kjøpesenteret 4 minutter gange unna for å kjøpe mer smertestillende og andre nødvendigheter som har med at han er syk å gjøre. Når jeg først var der og han hadde fått både smertestillende og annet og var på vei inn i drømmeland, så tenkte jeg det var like greit å bare kjøpe de aller siste julegavene. Det ville ikke forandret noe om jeg hadde kjøpt de siste julegavene eller ikke, ned dit måtte jeg uansett. For Leo!!
Det er så ufattelig mye dere ikke ser. Kan dere ikke vente med å dømme før dere i det minste har spurt meg?
Så du, din lille feiging som sitter å leter etter ting du kan rakke ned på som har med meg å gjøre, hva tjener du på det? Hva vil du oppnå? Hva oppnår du? Er det ikke trist å aldri kunne se noe positivt i noe? Er ikke det et forferdelig trist liv å leve?
Jeg vil takke alle dere som støtter og som forstår. Jeg ser dere, og det betyr faktisk så uendelig mye for meg at dere alltid er der. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg forstår forferdelig godt at flere store bloggere stenger kommentarfeltet sitt, for det er slitsomt med folk som pirker på absolutt alt. Det er ikke til å stikke under stol, enda jeg har valgt å opprette offentlig blogg. Enda jeg har valgt dette helt selv.
Jeg kan ikke tilfredsstille alle. Livet funker ikke sånn. Men ingen kan komme og fortelle meg at jeg ikke har prøvd.