Å VÆRE PAPPA I EN ALDER AV 18

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

 Sykt kult at så mange er nysgjerrig på hvordan graviditeten og hvordan det å få barn har vært for meg også. Det blir jo selvfølgelig mest fokus på mor, men det er ikke bare bare for oss fedre heller.

Det at Jessica ble gravid kom som et stort sjokk! Trodde nesten ikke på ordene som kom ut av munnen hennes. Jeg hadde hørt om mange andre tilfeller der prevensjonsmidler ikke hadde fungert og at det er en risk uansett. Men at det skulle skje oss var helt ubeskrivelig. Husker veldig godt at jeg ble veldig redd og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Tanken på abort slo meg flere ganger (noe jeg nå i etterkant skammer meg fryktelig over) Jeg og Jessica var i flere diskusjoner om hva vi skulle gjøre og veide ting opp mot hverandre. Men til slutt så bestemte Jessica seg for å beholde han, og det er jeg evig takknemlig for. 

Graviditeten til Jessica har dere sikkert hørt litt av hvert om. Kan vel si at det var et rent helvete. Men det var så verdt det! 

Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket når Leo kom til verden. Det er helt klart det vakreste minnet jeg har. Det å bli far snur kanskje livet opp ned og vrir på alt du gjør. Men gud å fantastisk det er. Jeg kan ikke fatte hvorfor fedre stikker av når de får vite at kjæresten eller kona er gravid. Den tanken slo aldri meg, men jeg kan forstå at det blir mye på en gang, det å få beskjed om at du skal bli pappa for resten av livet ditt spesielt hvis man er så ung som meg. Samtidig kan jeg som jeg allerede har skrevet ikke fatte hvorfor noen ønsker å stikke fra “problemene“ sine på den måten. Jeg kan nå ikke forestille meg et liv uten kidden.

Det kan være utrolig slitsomt, spennende, utfordrende og herlig å være pappa. Selv om jeg er veldig ung tror jeg ikke det hadde vært noe mindre utfordrende om jeg hadde vært 35.

Det er mange som mente at vi var alt for unge og som spurte oss hvorfor vi (Jessica) ikke tok abort. Ja, vi er unge men det i seg selv er ingen grunn til å fjerne et potensielt barn i mine øyne. Vi og alle rundt oss ser hvor bra Leo har det hjemme hos meg og Jessica. Han kunne ikke hatt det bedre. Det viser bare at alderen vår ikke har noen verdens ting med hvordan vi takler foreldrerollen.

Hadde det kun vært meg og Jessica sammen om dette, uten hjelp fra noen andre, så hadde det blitt mye mer utfordrende. Men nå kan vi få hjelp 24/7. Bokstavelig talt. familie, venninner og kompiser stiller opp uansett. Til og med mødrene til kompisene mine ønsker å passe han, så vi er veldig heldige og EKSTREMT takknemlige.