17 ÅR OG GRAVID MED MITT ANDRE BARN!

Det har faen ikke vært lett. Ikke denne gangen, og ikke forrige gang. Jeg gikk ned på apoteket en kald dag tidlig i mars. Jeg hadde hatt det jeg trodde var mensen, og jeg gikk jo på minipiller som jeg hadde fått utskrevet av legen min siden i fjor etter jeg fikk Leo, men jeg tar test med jevne mellomrom etter at Leo kom overraskende på oss sommeren 2014. Sånn, bare for sikkerhetsskyld. Jeg vet at dette er intim informasjon som jeg vanligvis vet at jeg aldri hadde delt her inne, men jeg vil ikke at noen skal tro at jeg ønsket dette eller at jeg hadde uteblitt menstruasjon som jeg ikke brydde meg om.

Den lyste opp to streker når jeg sto på badet 20 minutter senere. På graviditetstesten. Jeg fikk sjokk. Jeg gråt og sa til meg selv at dette kan ikke være sant. For det kunne faen ikke være sant, ikke nå igjen. Jeg følte spesielt en stor skuffelse ovenfor at jeg alltid tenkte sist gang jeg ble gravid, at neste gang da skulle det være en lykkelig nyhet som gjorde meg glad. Det var ingen lykkelig nyhet. Jeg fikk hastetime til legen dagen etter som kunne fortelle meg at jeg var omtrentlig 6 uker på vei. I følge når jeg sist hadde det jeg tolket som mensen. Jeg ble henvist til gynekologtime for tidlig ultralyd fordi testen min ble så raskt positiv dagen etter det igjen, og legen min mistenkte at jeg var lengre på vei.

Gjett hva? Jeg var nærmere 9 uker på vei på den tidlige ultralyden jeg fikk time til. Fredrik, samboeren min, måpte når han så ultralydskjermen, for sekundet tidligere hadde vi fått beskjed fra gynekologen om at hvis menssyklusen min stemte, så var det enda så tidlig at vi umulig kunne se noe på skjermen. Vel. Det kunne vi. 

Plutselig fikk jeg det veldig travelt og jeg satt i samme situasjon nok en gang. Hva i helvete skulle jeg gjøre nå? Minnene fra sist gang jeg ble gravid som 16-åring strømmet på, de vonde minnene. Presset om abort traff meg igjen fra mange kanter. Jeg måtte jo ta abort, det var det eneste riktige for flere av de rundt meg. Og det hadde jo gått bra tidligere med noen de kjente som hadde tatt abort, så da ville det nok gå bra med meg også. Men kjære alle sammen, jeg har klart dette tidligere. Jeg trenger støtte. Jeg trenger at dere forteller meg at alt skal ordne seg uansett hva jeg gjør, for dette er min kropp og mitt valg. Og det vil ordne seg, for det lærte jeg forrige gang. Jeg trenger ikke å bli fortalt at “Ingen oppegående mennesker hadde beholdt om de hadde vært i din situasjon nå”

Vet dere hva? Oppegående mennesker gjør det de vet er best for seg selv. Oppegående mennesker tar ikke abort når de kjenner at det stikker i brystkassen hver gang noen nevner ordet. Det er kun død fisk som følger strømmen. Og jeg er levende.

Det var aldri et enkelt valg. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fortelle alle rundt meg at det var det, men det har det virkelig ikke vært. Jeg har grått, hikstet, for å så konkludere med at jeg selvfølgelig må ta abort. Og i andre sekundet snudd fullstendig om, fordi en eller annen liten stemme inne i meg har fortalt meg at det burde jeg ikke gjøre. Skal andre mennesker bestemme at jeg skal gjøre noe med min kropp som potensielt kan hjemsøke meg resten av livet, og er det rett? Jeg vet enda ikke hva som er 100% rett, jeg vet bare at jeg har aldri angret på Leo – og at veldig mange som tviler sterkt på om de skal ta abort, angrer etter en abort. Jeg kan ikke leve med å stille spørsmål som “Hvem hadde barnet vært?” “Hvordan ville han eller hun sett ut?” resten av livet hvis jeg kom til å angre. Det hadde ødelagt meg psykisk!

Det føles så forbanna dumt å skulle ta abort når den eneste grunnen jeg i bunn har er «at det er slitsomt å ha barn» og at jeg er ung. Veldig ung – riktig nok. Jeg er bare 17 år gammel, jeg er ikke en gang myndig! Men jeg har god økonomi, jeg har en samboer, vi har en flott og romslig leilighet… Og ja, igjen, jeg er veldig ung. Men hvis jeg mestrer morsrollen, skal alderen min være det som står i veien? Skal jeg ta abort av den ene grunnen at jeg er 17 år? Og bare det? Og er det egentlig rett å ha det som grunnlag til abort, når jeg har alt jeg trenger for å ta vare på enda et barn? Ja, jeg er fryktelig ung, men skal man ikke se på helhetsbildet? Skal jeg kun se på alderen min, og ignorere det faktum at jeg fint hadde klart å ta hånd om to barn? Skal jeg ignorere det at jeg har klart meg så jævlig bra selv om jeg fikk mitt første barn når jeg var 16? Skal jeg ikke vie det en tanke en gang at jeg er verdens beste mamma for sønnen jeg har fra før, og at jeg vet jeg hadde klart det bra om det hadde kommet en til?

Hadde samfunnet bestemt vet jeg hva utfallet av dette valget hadde blitt. Heldigvis bestemmer jeg over min egen kropp. Men jeg ville aldri valgt å bli gravid nå, det var et fryktelig uheldig tidspunkt og er i det hele tatt veldig uheldig akkurat nå – men barnet kommer til å bli elsket like høyt som det Leo er.

Jeg kan faktisk ikke ta det bort når jeg kjenner med meg selv at det er noe jeg kommer til å angre på. Jeg kan ikke la meg tvinge av andre mennesker som ikke sitter i min kropp og kjenner på alle følelsene jeg har kjent på de siste ukene. Det går bare ikke an.

Ingen trenger å fortelle meg at det ser mest fornuftig ut å ta abort. Jeg vet. Jeg skjønner fryktelig godt at det virker slik utenifra når man hører om mitt tilfelle, hvor jeg ble gravid som 16-åring og igjen som 17-åring. Det er ikke akkurat til å legge skjul på. Men det er flere ting som spiller inn enn alder. Og jeg har følelser også, jeg har ikke bare fornuft. Noen sa en gang at du skal følge hjertet ditt men og ta hjernen din med deg. Det har jeg gjort.

Mange vil sikkert mene at jeg ikke forstår fornuft siden jeg ikke tar abort. Dere som mener dette har åpenbart ikke gått i mine sko, og kjent på de samme følelsene som jeg har. Og det er helt greit. Jeg kan ikke forvente at alle skal forstå valget mitt.

Skolen løper ingen steder. Videregående går ingen steder, og jeg gjentar: Jeg er 17. Jeg har ikke akkurat veldig dårlig tid med tanke på å få tatt en utdannelse. Hvis jeg fjerner dette barnet vil jeg aldri få vite hvilket kjønn det var, hvordan det ville sett ut, og jeg ville aldri få møtt det. Jeg ville heller aldri fått det tilbake dersom jeg bestemte meg for å ta det vekk. Det er ingen vei tilbake når du har tatt abort. Du kan ikke få det samme barnet, men du kan få et annet et. Jeg hadde ikke klart å leve med å aldri få møte dette barnet.

Jeg bestilte time til abort. Og den klarte jeg ikke å dra på. 

Jeg skrev under papirene på svangerskapsavbrudd, men jeg klarte ikke å holde det.

Valget ble tatt, og det tatt totalt uavhengig av om jeg kom til å bli alene eller ikke, for Fredrik og jeg har akkurat jobbet oss beinhardt de siste 6 månedene fra det som var et forferdelig brudd. Vi har kommet oss over det. Men barnet kommer ikke til å gjøre det lett. Høyst sannsynlig kommer barnet til å gjøre det tusen ganger tøffere, – om ikke mer. Jeg har ingen garanti for at Fredrik og jeg er sammen når barnet kommer. Jeg har ingen garanti uansett. Uansett hvor gammel jeg hadde vært. Jeg har kun en “garanti” i at jeg elsker han, og at han elsker meg, og at hvis det er ekte følelser så tar det oss langt. Det håper jeg i hvert fall. 

Det gjør alt så mye vondere for meg at jeg ser så mange går ut med at de er lykkelige med nyheten om graviditet, venninner på facebook og kjente profiler i media. Det føles vondt at det har vært et så lett valg for dem, kanskje ikke en gang et valg, og at jeg har slitt så med å i det hele tatt klare å ta et valg. Jeg føler jeg har skuffet de rundt meg. Og at jeg har skuffet meg selv ved at jeg heller ikke denne gangen var glad når jeg fant ut at jeg var gravid igjen, for det lovde jeg meg selv sist at jeg skulle være. 

Livet blir åpenbart ikke alltid som man tror. Og det har jeg klart å akseptere nå.

I dag er jeg ca 12 uker på vei og klar for å dele denne nyheten på godt og vondt.

Jeg er nå 17 år og gravid med mitt andre barn. Leo skal bli storebror og han skal få en lillesøster eller lillebror i oktober 2016. Jeg svimer nesten av når jeg skriver det, men dette skal jeg klare uansett pokker hva som må til.

Og dere må gjerne kaste rundt dere av kvalme for min del. Men bare husk at hvis du synes det er teit at jeg beholdt, så synes du også det er teit at jeg tok det valget som ble mest rett for meg i min kropp. Og det er aldri lurt å dømme andre før du har gått i deres sko..

Del gjerne videre!