10 TING DU IKKE MÅ SI TIL GRAVIDE DEL 2

Husker dere innlegget mitt “10 ting du ikke må si til gravide”? Tenkte å kjøre på med del 2!

1. “Er du egentlig sammen med barnefaren?” Og så da? Har det noe å si om jeg ikke skulle vært det?

2. “Har du ikke lest den artikkelen på VG om at du ikke skal spise for to?” Det verste jeg visste under svangerskapet mitt var at noen prøvde å begrense spisingen min. Du våger ikke å fortelle meg at jeg ikke kan sitte innklemt nede i sofaen med to isbokser, sjokoladesaus, marshamallows og spaghetti bolognese til dessert, altså.

3. “Hva skal den lille hete sa du? Er det et navn!?” Uansett hvor pokkers stygt du synes navnet som den gravide har valgt ut til barnet sitt er, hold det for deg selv. Jeg vet ikke med dere, men det siste jeg vil er å fornærme en gravid kvinne. – Og det med gooood grunn!


4. “Om den kjolen får rumpa di til å se stor ut? Eh…” Denne taler for seg selv. Nå har ikke jeg noe spesielt i mot store rumper (faktisk vil jeg gjerne ha det selv) men dere skjønner tegninga. Det er vanlig å gå opp i vekt, tror den gravide er fullt klar over det om hun har gått opp mye.

5. “Men hvem er egentlig pappaen?” Åh, dette fikk til og med jeg under svangerskapet. Neeei, du vet. Ikke kjæresten min hvert fall!

6. “Skal du beholde eller blir det abort?” Jeg tenkte bare å fortelle deg (og alle venninnene mine og skrive det på facebook) før jeg bestemmer meg for å ta abort jeg! Hva tror du!?

7. “Nå er det bare å vente.. Du kommer til å få masse strekkmerker, revne under fødselen, og kroppen din blir aldri den samme igjen!!” Snakk om å krisemaksimere så til de grader. Ta det litt med ro, da. 

8. “Herregud, skal du ikke føde naturlig? Pyse” Tro det eller ei, men denne fikk jeg også servert i og med at jeg hadde planlagt keisersnitt. Klapp igjen om ting du ikke aner noe om.

9. “Husk at du fortsatt kan miste da.” Godt du sa det, for den tanken har virkelig aldri slått meg!

10. “Er ikke magen skikkelig i veien når dere skal ha sex??” Ehh…. Er ikke det litt vel personlig å spørre om?

VELKOMMEN TIL VERDEN, LILLE VENN

I dag kom vår etterlengtede lille sønn, Leo, til verden klokken 11.05

Han veide 3940 g og var 52 cm lang.

 
 I går var det vanskelig å sove. Jeg tenkte på alt som har skjedd de siste månedene, og hvor mye livet mitt var i ferd med å forandre seg. Jeg gruet meg til operasjonen, men gleden var selvsagt større. Gleden over at vi snart skulle treffe deg, den overgikk alt. I 283 dager har vi ventet på deg, lille venn. Endelig er du her! 

Nå sover han søtt og jeg hadde derfor muligheten til å oppdatere dere såpass tidlig i forhold til hva jeg egentlig tenkte at jeg skulle. Operasjonen gikk bra og alt står bra til med oss. Dere aner ikke hvor lenge jeg har gledet meg til dette. Vi er så dødsforelsket, ekstremt stolte, og veldig, veldig lykkelige ♥

SVANGERSKAPSUKE 40

Fredag, dere!

I dag går jeg inn i min siste svangerskapsuke, nemlig uke 40. Helt siden jeg fant ut at jeg var gravid i Juli har jeg skiftet uke hver fredag, og det er ekstremt koselig, men også rart, å tenke på at jeg innen neste fredag har babyen i armene mine, og at han ikke lenger befinner seg i magen.

I dag tidlig var jeg hos jordmoren min, og det gikk veldig fint. Vekten har akkurat rundet 70 kg, hodet er festet (Selv om det egentlig er irrelevant med tanke på operasjonen) og hun tror han er en helt gjennomsnittlig gutt når det kommer til vekt/lengde. Vi gleder oss til å finne det ut!

Magen har sunket helt enormt de siste dagene! Det er så morsomt å se hvordan magen har forandret seg på kun uker. Formen har plutselig bedret seg, så nå har jeg det egentlig ganske bra. Sliten, men veldig lykkelig. 

Fortsatt ingen antydninger til strekkmerker på magen heller, så det ser lyst ut med kun få dager igjen av svangerskapet. Har riktig nok fått strekkmerker bak på leggene? Trodde ikke det var mulig jeg, men der tok jeg altså feil. Når jeg går ser det faktisk nesten litt ut som de stakkarslige korte beina mine skal knekke rett av. Ikke så rart heller, med tanke på hvor mye belastninger beina mine har fått gjennomgå!

Uke 40, og jeg har enda ikke sett noe til den såkalte gravid-gløden. Jeg kan ærlig innrømme at jeg aldri har følt meg verre med tanke på utseende under graviditeten, og det blir veldig godt å få kroppen tilbake! Men selv om svangerskapet har vært tøft både psykisk og fysisk, ville jeg aldri nølt med å gjøre det igjen dersom jeg fikk muligheten til å velge på nytt. Aldri i verden om jeg hadde valgt annerledes. 

Vi gleder oss sånn til å møte deg, lille venn ♥

EN FANTASTISK REISE

Jeg husker jeg fikk spørsmål på ultralyden i uke 9 om jeg ønsket å se embroyet eller ikke. “Ja, det vil jeg” husker jeg at jeg sa. Og det angrer jeg ikke et sekund på, for det var nemlig etter denne ultralyden at ting begynte å gå opp for meg. At jeg forsto hva jeg bar på. Og i ettertid har jeg tenkt mye over dette spørsmålet. Hvorfor skulle jeg ikke se embryoet? Skulle jeg la være å se det fordi da ville det være “enklere” (misforstå meg rett) å gjennomgå en provosert abort? Og i så fall, er det riktig å bare la være å se virkeligheten? Skal man skjermes for virkeligheten fordi det kan vekke følelser man ikke ønsker å vekke? For all del, jeg er absolutt ingen abortmotstander. Langt der i fra, men dette reagerte jeg på.

Tiden gikk, og magen vokste. Babyen ble større for hver uke som gikk, og situasjonen var fortsatt vanskelig å fatte. Tenk at jeg og Fredrik skulle bli foreldre? Det kunne jo ikke stemme. Foreldre heter det jo. “For eldre“. Og jeg er jo kun 16 år?

Mini Leo i uke 9 ♥

 

16 uker og 4 dager var jeg når jeg kjente de første sparkene. “Jeg” var ekstremt tidlig ute, både leste og ble jeg fortalt. Jeg husker jeg skvatt til de første gangene det skjedde, og siden det fortsatt var rimelig nytt og ikke særlig synelig enda, ble jeg på en måte minnet litt på at det faktisk var noen der inne hver gang det skjedde. Nå har sparkingen, som forøvrig er gått over til romsteringer, blitt noe jeg er helt avhengig av for å ikke være bekymret. Herregud så rart det må være å ikke ha noen som sparker deg i ribbeina helt plutselig lenger?

 

24 oktober 2014 Fant vi ut at den lille vi hele tiden hadde kalt for “Jenna” faktisk viste seg å være en gutt. Det var så ubeskrivelig koselig å se han ordentlig på skjermen! Jeg og Fredrik var så ekstremt spente på denne dagen, og den levde absolutt opp til forventningene våre. Jeg savner egentlig litt spenningen før denne dagen! Neste gang jeg eventuelt skal være gravid vil jeg ikke vite kjønnet, for da kan jeg ha denne spenningsfølelsen hele svangerskapet.

24 november var også en viktig dato for meg. Etter denne dagen ville nemlig Leo bli forsøkt reddet dersom han bestemte seg for å komme ut. Jeg var faktisk ekstremt bekymret for at han skulle det, og nevnte det til og med gjentatte ganger her inne på bloggen at jeg var helt sikker på at han kom ut i god tid før termin. Vel.. Så sitter jeg her da, i uke 38. Men mulig det stemmer allikevel, om han kommer i løpet av de nærmeste dagene? Får håpe det!

 

1 januar flyttet vi inn i det som skal bli Leo sitt første hjem, altså her vi bor nå. Jeg er blitt så glad i leligheten vår allerede, og jeg er så takknemlig for at vi kan gi sønnen vår et så fint og trygt bosted, med trygge og gode vekstvilkår og foreldre som vil gjøre alt for han. Her får han absolutt alt han har behov for, og enda mer til. Jeg har faktisk kjent en del på hvor mye det betyr at jeg (og Fredrik, selvsagt!) kan gi ham alt han trenger, og hvor heldig vi føler oss som kan det. Det gjør meg vondt å tenke på hvordan andre unge (ikke nødvendigvis unge engang) jenter har det i andre deler av verden. Hvordan de knapt har et hjem selv og plutselig må ha plass til en liten til. Man setter så mye mer pris på de små tingene her i livet om man tenker sånn. Det minste vi kan gjøre er å sette pris på det, og jeg og Fredrik er heldigvis veldig bevisste på dette.

Jeg husker dessverre ikke datoen på akkurat dette, men jeg ville så gjerne få det med i innlegget mitt. Det har også vært noe av det som har satt spor i meg i løpet av graviditeten, og da følte jeg at det var helt på sin plass at jeg fikk det med på et vis. Jeg fikk nemlig en kommentar av en dame som ønsket meg masse lykke til og som fortalte meg at hun var en av de kvinnene som ikke kunne få barn. Her i Norge finnes det faktisk enkelte mennesker som bruker abort som en prevensjonsmetode, og så er det kvinner som på den andre siden må bruke livet sitt på å akseptere at de aldri vil kunne bli mamma. Det river på innsiden, hvert fall for meg. 

Og misforstå meg rett, jeg mener på ingen måte at man aldri skal kunne ta abort siden det finnes mennesker som ikke kan få barn – det blir jo som å si at man ikke kan klage over at man har det vondt, siden det alltid er noen som har det verre. Men allikevel tror jeg vi alle trenger å høre slike ting i blant, for det setter virkelig ting i perspektiv. Jeg føler meg så heldig, og jeg skulle så gjerne ønske det var noe jeg kunne gjøre for at verden ble mer rettferdig.

Jeg føler meg også forferdelig heldig som har fått oppleve bare det å gå gravid. Ikke bare fordi det finnes mennesker som aldri vil kunne oppleve det, men også fordi det faktisk er noe helt unikt. Til tross for strekkmerker, et par (tja, noen-og-tyve) kilo, humørsvingninger, og ja, listen er i grunn endeløs, så har alt vært så ekstremt verdt det. Og det sier jeg allerede før jeg har møtt den lille. Tenk at noen man aldri har møtt før kan bety så utrolig masse?

SVANGERSKAPSUKE 38

God morgen dere!

Ja, da var vi endelig inn i en ny uke i svangerskapet mitt. Dag 267 av 283. Nøyaktig 2 uker og 3 dager til termindatoen, og hele 94% av svangerskapet fullført. Tiden løper fra oss! Men gud som jeg gleder meg til den nye hverdagen med den lille familien vår ♥

 

 

 

 

Formen er i dag helt grei, har hatt veldig mye sterke kynnere og da spesielt i går kveld. Ble faktisk så vondt at jeg gikk å la meg før klokken i det hele tatt hadde blitt tolv, men merket ingenting av det i natt og våknet heller ikke av smerter, – uheldigvis. Jeg skulle virkelig ønske det skjedde noe snart! Denne siste tiden er helt utholdelig!

Jeg lurer så på hvor mye han kommer til å veie og hvor lang han er. Fredrik er jo faktisk 1.86, og var hele 54 cm når han ble født! Mye tyder hvert fall på at babyen er gjennomsnittlig i vekt, og det viktigste er jo uansett lengde og vekt at han er frisk! Han lå hvert fall såvidt under gjennomsnittet på ultralyden i uke 30, da han veide 1,5 kg.

Vil også ønske kvalmen velkommen tilbake! Den er heldigvis ikke like ille som tidligere i svangerskapet, og nå vet jeg jo hvor lenge jeg mulig kan gå med det før Leo er her, så da gjør det på en måte ikke så mye lenger. Det er nesten som at man glemmer hvor ekstremt ille det er å gå kvalm når man ikke er det. Mulig kroppen prøver å fortrenge det siden det er så grusomt? Haha. Ikke vet jeg. Hodepine for eksempel er én ting, da kan man jo bare ta en paracet. Men kvalme? Det er jo ingen utvei, bare å pine seg gjennom det. Nei, huff. La meg slippe kvalmen i eventuelle fremtidige svangerskap!

Jeg har også en helt syk sulthetsfølelse som aldri går bort. Som Fredrik sier “Du spiser oss ut av huset” Og ja, det var også en av de store overraskelsene jeg fikk meg da jeg ble gravid; Du eier ikke metthetsfølelse. Før svangerskapet spiste jeg i grunn ekstremt lite (i hvert fall i forhold til hva jeg spiser nå) og klarte meg fint med to måltider i løpet av dagen pluss kanskje en yoghurt, dette gjenspeiler jo også vekten min som lå på 45 stakkarslige kg. Men tja, det skal sies; det blir godt å kunne spise godteri og kaker i større mengder. Jeg har jo under hele graviditeten vært opptatt av at jeg skal begrense inntaket av sukker og mettet fett. Hysteriske meg har heller ikke turt å spise sushi, og kjære dere, jeg har aldri i livet følt på en slik lyst som jeg gjør med sushi om dagen. Og beef jerky fra Ica! Åh. 

 Så vet dere det, kom ikke på barselbesøk uten sushi altså. Da blir det bråk!

Håper alle får en herlig fredag, vi skal nyte den med halvveis hjemmelaget pizza og prison break på skjermen ♥

SYKEHUSET

Heihei, og håper alle har hatt en flott start på dagen ♥ Her i Larvik er det helt fantastisk vær, og det er så deilig å føle at det går mot vår. Vinteren varer alltid alt for lenge!

..Og neida, vi har ikke fått Leo enda! Men i dag tidlig var jeg oppe klokken 5 for å rekke toget til Tønsberg siden jeg hadde time på sykehuset. Timen gikk veldig bra, og jeg fikk snakket med jordmor som forklarte litt rundt keisersnittet, litt kort hvordan det ble når jeg skal inn, og så snakket vi litt om tankene mine rundt operasjonen. Som jeg nevnte i går er det ikke lenge før vi skal på forundersøkelsen som er neste uke, og jeg gleder meg veldig!

 

Mange lurer fortsatt på grunnen til at jeg skal ha keisersnitt, og det forstår jeg godt at dere gjør – men jeg har som sagt valgt å holde det utenfor bloggen. Jeg har svart på det tidligere, men har nå kommet frem til at jeg føler at dette er noe jeg vil holde for meg selv. Det er til det beste for meg og Leo, og mer enn det ønsker jeg ikke å si.

Til tross for at mange har veldig sterke meninger når det kommer til planlagte keisersnitt, vil jeg bare gjøre alle klar over at ingen (hvert fall når det kommer til sykehuset som jeg har valgt å føde på) får keisersnitt uten at det er helt nødvendig. Det er ei heller et stort ønske for meg å gjennomgå en så stor operasjon i så ung alder, men barnet må ut på et vis.

Jeg både gruer og gleder meg til operasjonen, og gleder meg selvsagt aller mest! Fredrik skal være med, og vi satser på at det blir en fantastisk opplevelse, noe vi selvsagt også tror ♥

Fredrik er hjemme relativt tidlig i dag, så derfor skal jeg om ikke så alt for lenge begynne å lage litt lunsj til oss! Resten av dagen skal gå til avslapning ettersom formen ikke er helt på topp, så legger meg muligens litt for å sove en time eller to etter vi har spist. Vi snakkes hvert fall om ikke så alt for lenge, så håper jeg alle får en riktig flott dag videre ♥

LANG VENTETID

God ettermiddag til dere, alle sammen!

I dag sto jeg opp ikke så lenge etter at Fredrik dro på skolen, og har siden da slappet av og kost meg med synet av solen som har lyst opp leiligheten vår! (Tja, samt litt husarbeid) Det er i hvert fall helt grusomt varmt, typ jeg sitter med vifta på fanget-varmt, men mye heller for varmt enn for kaldt! I hvert fall til en viss grad.

3. Mars allerede! Og 20 små dager igjen til termin. Jeg må tenke slik nå, ettersom gårsdagens handletur resulterte i noe jeg har selvdiagnostisert som bekkenløsning av verste sort. I dag klarer jeg i det minste å stå oppreist uten å ty til tårer (dere skulle sett meg i går kveld, haha!) den lille turen fra sofaen til soverommet ble plutselig endeløs. Jaja, heldigvis har jeg overlevd hittil, og da klarer jeg i det minste noen få uker til!

Det er heller ikke mange dager igjen til jeg og Fredrik skal på forundersøkelse til keisersnitt, og det gleder jeg meg veldig til. Da føles det i grunn enda nærmere! Jeg tror virkelig det begynner å gå opp for oss begge at ventetiden går mot slutten, og jeg er så utrolig spent på hvordan tiden fremover blir. Fødselen kan jo strengt tatt starte når som helst nå, selv om vi da må komme oss så fort som overhode mulig på sykehuset. Jeg lover hvert fall å si ifra om noe skulle skje før det planlagte keisersnittet!

 

 

Jeg har i hvert fall nå sluttet med å svare på ekle kommentarer (Les: drøye hetsende ord og utsagn) og skjønt at å diskutere med mennesker som må ty til personangrep for å ha argumenter i seg selv ikke gjør noe for seg. Kommentarfeltet mitt er åpent for all og en hver, og dette følger med som blogger. Men jeg skal allikevel ikke måtte sitte å forsvare meg og det ufødte barnet mitt ovenfor vilt fremmede mennesker for valgene jeg har tatt og hvorfor, og akter heller ikke å gjøre dette i fremtiden. 

Jeg synes det er oppriktig bekymringsfullt at voksne mennesker (for ja, det er ofte voksne mennesker) hetser mindreårige over Internett. Nå snakker jeg ikke om bare meg selv og gjennom min blogg, men jeg ser stadig at unge mennesker blir hetset av voksne mennesker gjennom både Facebook, nettforum og ja, blogg. Og da er det noe som skurrer noe voldsomt her; Er ikke dette også foreldre? De samme foreldrene som lærer (eller hvert fall skal lære) barna sine at å mobbe skal man ikke gjøre?

Selv om jeg ikke ønsker å ta opp dette gjennom bloggen min, i og med at 90% av leserne mine er flotte mennesker, synes jeg det er viktig å ta opp inni mellom. Vi må huske på at selv om man må regne med drittkommentarer når man blogger (og da snakker jeg ikke om kritikk, men ren hets) Gjør det ikke hets i seg selv noe mer akseptabelt. 

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til tiden fremover, for jeg er virkelig blitt så glad i å blogge for dere. Det er en stor del av hverdagen min, og jeg er utrolig glad for at hver og en av dere er innom. Jeg har lagt stor fokus på å skrive en så positiv som mulig, men samtidig ærlig blogg, og det har jeg tenkt til videre fremover også. Hverdagen min vil jo bli endret ganske fatalt om noen få uker, og jeg lover å være så ærlig som mulig gjennom tiden som nybakt mor med en liten en i hus (og for ikke å glemme Fredrik og hvordan vi begge takler å foreldrerollen i ung alder) 

Vi snakkes om ikke så lenge, dere! Ha en kjempe flott kveld ♥

NAVNEVALG

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor vi valgte Leo som navn til babyen, og tenkte derfor å dele litt tanker rundt hva vi la vekt på når vi skulle velge navn til det nye familiemedlemmet.

Det er en stor forskjell på å tenke “Når jeg en dag får barn, skal jeg kalle h*n det” og det å faktisk sitte i situasjonen hvor du skal velge navnet til barnet ditt som han eller hun skal leve med resten av livet. Jeg og Fredrik begynte å tenke på navn veldig tidlig, og vi fant raskt ut at vi hadde veldig forskjellig smak når det kommer til navn. Jeg var selv overbevist om at babyen var en jente, dermed gikk det mye tid på å finne jentenavn – selv om vi brukte lang tid på å finne noen vi faktisk var enige i. Guttenavn var egentlig mye enklere, men vi var innom både Marco og Axel før vi relativt raskt ble enige om Leo hvis det var gutt. Enkelt og internasjonalt, det var også det vi synes var viktig når vi skulle velge navn.

Jeg husker Fredrik sa “Typisk om babyen viser seg å være en gutt, når vi har brukt så mye tid på å finne jentenavn”. Og jeg husker hvor sikker jeg følte meg på at det var ei jente, så det var egentlig en tanke som ikke streifet meg så ofte. Men jammen meg hadde han rett!

Fredrik ønsket navn som Jeanette, Alexandra og Cassandra, jeg likte bedre Adelina og Adriana. Får jeg en datter i fremtiden vil jeg gjerne kalle henne Åshild, men dette er Fredrik absolutt ikke enig i. Jaja, godt vi er forskjellige! Vi fant allikevel noen navn vi var enige om til slutt, noen få dager før vi var på ordinær ultralyd og fikk bekreftet gutt! Dette har vi også fått bekreftet på de andre ultralydene vi har vært på, aldri noen tvil ettersom den lille ikke akkurat er av den sjenerte typen. 

 

 

 

Og ja, håndskriften min er grusom!! Men den er forståelig, eller?..

♥ Vi snakkes senere i dag!!

INGENTING ER BEDRE

..Enn å vite at det er rundt en måned til vi får møte babyen, at vi har alt i orden, og at vi er så lykkelige og spente begge to ♥ I dag har jeg surret litt rundt inne på rommet til Leo og sørget for at absolutt alt i skuffene hans er nyvasket og brettet, og har tenkt til å bruke resten av kvelden på å støvsuge og rydde her hjemme. Det ligger noe i hysteriske førstegangsgravide, eller hva? 

 

Som dere kan se har jeg sluppet billig unna med strekkmerker (og forsåvidt andre fysiske plager), men har fått litt på det ene låret mitt. Sånn er det, og jeg gidder ikke å legge skjul på det. Jeg ser flott ut med tanke på at jeg har lagt på meg over 20 kg de siste månedene, og i tillegg båret frem et barn! Husker jeg prøvde å ta på meg en av skjortene mine for en stund tilbake. Vel, den raknet i det jeg prøvde å ta kneppe den igjen, Fredrik brøt selvfølgelig ut i latter, og jeg forsto at jeg rett og slett bare måtte la de stakkars andre skjortene mine vente til svangerskapet var over.

Håper uansett dere har hatt en OK onsdag hittil! Det er ikke så lenge siden jeg kom hjem, men er nå godt plantet i sofaen med syke Fredrik. Jeg er litt små sliten etter dagen, men har det veldig bra og føler meg i grunn glad og fornøyd! Glemte helt at det kun er 28 dager i Februar, så dermed er måneden snart over, og det føles helt merkelig, og litt godt. Jeg har egentlig litt dårlig samvittighet da jeg ikke har vært hjemme på en stund, og det er alt for lenge siden jeg har truffet vennene mine! Så håper jeg får mulighet til det før lille kommer. 

Ellers ser jeg veldig frem til helgen (regner med jeg ikke er den eneste?) Da jeg har jordmortime på fredag, og mamma kommer senere på kvelden. Har også begynt å tenke på hvor mye jeg gleder meg til sommeren. Sist sommer hadde jo en mildt sagt ganske helomvending allerede i juli da jeg fant ut at jeg var gravid, så det ble liten tid til soling og bare det å nyte solen og det fine været. Denne sommeren skal derfor nytes til de grader!  Vi bor heldigvis ikke så langt fra en fin strand her i Larvik, og jeg gleder meg sånn til vi skal trille ned dit på sommeren for å kose oss alle 3 ♥

Nei, nå skal jeg slutte å drømme om sommeren og få gjort litt her hjemme! Så håper jeg dere har en kjempefin kveld videre ♥

90% FULLFØRT

God ettermiddag ♥

I dag startet Fredrik litt senere på skolen, så vi fikk derfor muligheten til å stå opp sammen, istedenfor at han kaster seg ut døren i det han innser hvor mye klokken er, så det var veldig koselig! Jeg har også vært å handlet, og korttenkt som jeg er tenker jeg ikke over at jeg skal få meg alle varene hjem. Er det mulig. Skulle likt å se meg selv gå der småforbannet med hendene tviholdende i den gigantiske posen samtidig som jeg omtrent blåste over ende. Jaja, jeg kom meg hvert fall hjem – og tok meg en velfortjent iskrem og litt sjokolade. Skummelt å ha dilla på sjokolade!

I dag er også svangerskapet 90% fullført! Mer nøyaktig 90,5 faktisk. Kun 9,5 % igjen, dere!! Åh, det skal bli godt.  Har også oppdaget en ny favoritt av gravidplager, nemlig leggkramper. Fantastisk deilig. Trodde først jeg var i ferd med å stryke med når jeg fikk det istad, før jeg febrilsk fikk googlet meg til at dette var enda et tilfelle av noe som var helt normalt i et svangerskap. Strekkmerker og konstant kvalme kan gå å legge seg, ingen ting er bedre enn leggkramper, det skal jammen meg være sikkert!

Har også fått ryddet litt i leiligheten hittil i dag! Har planer om å rydde i klesskapet mitt og tvinge meg selv gjennom en “hva er det jeg aldri bruker” og “hva er det jeg faktisk bruker”- runde med klærne mine, men spørs om jeg faktisk klarer å kvitte meg med noe, ettersom jeg alltid finner en unnskyldning for å ta vare på hvert eneste klesplagg.

 

 

 

Ellers har jeg fått ringt litt rundt angående vognen vi skal ha til Leo, og fått ordnet det slik at vi kan dra å hente den nå på Lørdag i drammens-området. Gleder meg masse til å vise dere den!  

Ser forresten at jeg får flere og flere lesere for hver dag som går, og tenkte på om dere kanskje ville ha en ny spørsmålsrunde? Skrik ut ♥ Snakkes om ikke så lenge, håper alle får en flott tirsdagskveld!