Hei dere! Leo sin 2-års dag nærmer seg virkelig nå. Selskapet blir jo holdt til helgen, men Fredrik, Noah og selvsagt bursdagsbarnet skal ha en liten feiring med bare oss på dagen hans. Pannekaker står på menyen, og jeg har planlagt bursdagsfrokost til den lille, store (snart) 2-åringen!
Dere vet jo allerede at jeg tar bursdager veldig høytidelig. Jeg tenkte å vise dere en liten sniktitt på pynten til bursdagsselskapet hans. Fredrik og jeg gleder oss veldig mye til å feire Leo med venner og familie, og jeg gleder meg også til å vise og dele dagen med dere. Tenk at det er et helt år siden 1-års dagen hans, da var jeg jo gravid – og i år skal lillebror også få være med på feiringen.
Alt er faktisk i skjønneste orden. Ikke at det er noen bombe at jeg har planlagt en god stund allerede, men jeg pleier vanligvis å mangle et par ting som jeg ikke kjøper før selskapet er rett rundt hjørnet, men det har jeg unngått denne gangen! Kake er bestilt for lengst, ballonger, bursdagshatt, pynt og gaver ligger klart. Det er litt rart å innse at Leo begynner å bli så stor nå.. Den eneste tingen som ikke er klar for fødselsdagen hans, er nok meg!
Nå er vi for alvor inne i mars måned, og jeg klarer kun å tenke: Hvor har disse to årene blitt av?! Leo blir 2 år denne måneden!
Leo har jo blitt så stor nå, han er ikke lenger den lille babyen jeg møtte på sykehuset for to år siden, men en liten gutt som har sine egne sterke meninger og personlighetstrekk. Han er en gutt som viser utrolig mye godhet til de rundt seg, han er alltid i godt humør, og er en gutt som bryr seg veldig om andre. Han har vist meg hva livet handler om, og hvor heldig jeg er som får dele store deler av mitt liv med akkurat ham. Det har ikke gått en dag uten at du har gitt meg noe å smile for, Leo!
De siste 2 årene av livet mitt er desidert de to beste årene av livet mitt, og de årene med mest mening. Leo har gledet meg så mye i løpet av denne tiden, og han har lært meg så mye. Det gjør meg stolt og rørt å se at den lille babyen min blir så stor. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk han inn i livet mitt, han har gitt meg så mye som jeg aldri ville vært foruten.
Jeg er kjempe stolt over deg Leo, og jeg er så stolt over å få være mammaen til akkurat deg. Du vokser til, og jeg blir stadig noen år eldre jeg også. Jeg var ung da jeg fikk deg, og det kommer jeg nok alltid til å få høre. Men det at vi møttes litt tidligere, betyr også at jeg får elske deg litt lenger.
På lørdag kom jeg endelig hjem igjen til verdens fineste Leo etter at jeg hadde vært i Gjøvik en tur, og det var virkelig helt fantastisk å se ham igjen. Han var så glad for å se meg, og etter å ha snakket med Fredrik hadde de visst hatt det så gøy her mens jeg var avgårde atte hjelp! Det varmer skikkelig å høre slikt når man har vært borte fra de som betyr aller mest ♥
Nå nylig har han lært seg å snakke mye tydeligere, nå er det ordentlig prating og setninger på gang – og mye mindre mumling enn tidligere. Det forandrer seg hele tiden hva han er opptatt av, men nå for tiden går det mye i “der er lillebror!” hvorpå han peker på lillebror, og så gjør han det samme med både Fredrik og meg. Jeg var jo vært hjemme mye med dem alene de siste ukene fordi Fredrik har jobbet en del overtid, og da har jeg spesielt øvd en del på å snakke med Leo. Men i dag klarte jeg ikke å holde latteren tilbake da vi øvde med ham!
Hvor er mamma da Leo? Fredrik ser på Leo når han spør ham.
Leo ser umiddelbart rett på meg. “Der er mamma!” sier han mens han peker på meg med den ene hånden sin og smiler et skjevt smil.
“Og hvor er lillebror da?”
“Der er Noah!” sier Leo mens han forsiktig går bort til Noah og peker på han når han ligger under babygymmen sin.
“Og hvor er pappa da Leo?” spør jeg mens jeg ser spent på han.
Han snur seg mot Fredrik med store øyne og sier “Deeer er Jonas!” før han peker på Fredrik.
Fredrik og jeg bryter ut i latter. “Hvem er Jonas, Leo? Er det han som kommer på besøk når pappa jobber lenge eller?” spør han spøkefullt.
Det er fredag kveld. Leo er på overnattingsbesøk hos farmoren sin, så det er bare oss tre. Noah lager babylyder under babygymmen sin som ligger ved siden av sofaen vi befinner oss i. Vi spiser god mat og tven står på bakgrunnen. Endelig er det helg!
Men det er liksom noe som mangler.
Jeg ser på Fredrik som sitter i andre enden av sofaen. “Nå pleier Leo å stjele en tacolefse av meg før han stikker av med den og ler” sier jeg. “Haha, ja, og så ender det opp med at hele stuegulvet er dekket av små biter av tacolefser” ler han.
Litt senere får jeg samme følelsen igjen. Det er fortsatt tidlig kveld og vi skal snart i gang med å lete etter en film å se, først skal jeg bare leke med Noah. I mellomtiden rydder Fredrik på kjøkkenet. Jeg hører at han vasker og rydder i bakgrunnen mens jeg sitter ute i stuen med Noah foran meg. Noah kikker opp på meg med de store øynene sine. Han smiler så bredt! Tenk at han har ligget i magen min, tenker jeg. Han er så fin! Noah smiler og viser tydelige tegn til at han koser seg, og etter noen få minutter kommer Fredrik ut på stuen til oss. “Nå pleier Leo å sette seg ned på gulvet ved siden av meg for å kose og stryke på lillebroren sin” sier jeg til Fredrik før jeg smiler. Han smiler tilbake.
Vi hadde sett film i fred, vi hadde spist i fred, vi hadde fått dusjet i fred, og nå skulle vi snart sove. Det var uvant, og jeg følte hele tiden at det var noe som manglet. Jeg lå i sengen i mørket, og det var så stille i leiligheten. Helt rart stille. Vanligvis ville jeg tenkt at Leo var i gang med å gjøre ting han vet han ikke få lov til, siden det var så stille. Men Leo var jo ikke der.
“Jeg savner han” sier Fredrik.
“Jeg også. Jeg gleder meg til han kommer hjem igjen!”
Og hjem kom han! I dag tidlig kom han kom springende inn på soverommet hvor Noah og jeg lå og sov hvorpå han roper “Heeei!” sammen med det blideste lille ansiktet i hele verden. Og det er like godt å få han hjem hver gang, for det blir aldri det samme uten han ♥
God kveld dere! I år har Leo julekalender for første gang, og i dag når han kom hjem fra barnehagen åpnet han den første luken i julekalenderen sin – nemlig luke nummer 1. Han synes det var kjempespennende, men synes nok også at det var litt vanskelig, for han ville så gjerne åpne alle de andre lukene også. Aller helst nummer 24, som er den største! Hehe. Jeg konkluderte forresten med at det ville vært bortkastet å stelle i stand julekalender til Noah når han enda er så liten og har alt han trenger (Er jo begrenset hvor mye småting en baby har glede av eller trenger), selv om jeg selvfølgelig var inne på tanken om å kjøpe til ham også siden jeg er veldig opptatt av at det skal være likt.
Fikk dette tipset av en leser, og tenkte jeg kunne dele det med dere også! Julekalenderen hans er simpelthen en pakke med duplo med 24 deler, som jeg fordelte ut i lukene på julekalenderen vi har på veggen her hjemme. På julaften har han altså et fullt sett! Enkelt og greit, men viktigst av alt: Leo elsker å leke med det. Han har noe fra før av også, og han liker det så godt!
Her kan man jo bruke lego eller småleker av alle slag, egentlig.
Nå skal vi sette i gang med å finne ut hva vi skal kjøpe til barna til jul. Vi er litt usikre enda, nemlig! Håper alle får en veldig fin kveld videre ♥
I dag slo det meg. Det er faktisk ikke lenger enn ett år siden jeg gikk hjemme i permisjon med Leo. En tung tid, jeg var singel, og kikket på leiligheter til leie på Finn. Aldri har jeg kjent mer på følelsen av at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten Leo.
Og dette året, med en lillebror som trolig har kolikk. Leo skjønner ikke hvorfor Noah bråker så, og dekker ofte ørene sine med hendene. Han kommer bort til Noah og meg på sofaen og prøver å trøste lillebroren sin. Han stryker på ham og gir han klemmer. Det er tøft. Og aldri har jeg kjent mer på følelsen av at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten Leo.
Mange tror tydeligvis at det å gå gjennom tøffe stunder med barn gjør ting verre. For meg har det gjort det motsatte. Leo holder meg oppe. Setter ting i perspektiv. Jeg finner så mye trøst i ham. Leo får meg til å huske på at uansett hva som skjer, så går det bra til slutt.
Og at hvis det ikke går bra enda, så er det ikke slutt enda heller.
Jeg snur meg umiddelbart og der står Leo! Han ser på meg med store, glade øyne mens han står og vinker. Så gjentar han “Hei hei!”
Jeg blir litt slått ut før jeg kommer meg til meg selv igjen. Snakket.. han? Til meg? Og jeg som trodde det ville gå ordentlig opp for meg at jeg faktisk er mammaen hans så fort han begynte å snakke. Det funket ikke, gitt. Haha! Men jeg er stoltere enn noen sinne.. Lille som snart er blitt en toåring..
Det var flere som savner mer om Leo her inne, og det skjønner jeg godt. Hele den nye tilværelsen har vært ganske altoppslukende, og når Leo først er hjemme fra barnehagen har det vært fullstendig mørkt ute, og dermed forferdelig bildelys – og jeg har gjerne måtte bruke formiddagen på å blogge og å ta bilder ettersom jeg rett og slett ikke rekker når han og Fredrik er hjemme fra jobb og barnehage.
Det var skikkelig vondt her om dagen når noen påpekte at det så ut som at Leo fikk mye mindre oppmerksomhet enn det Noah fikk, siden Noah var nevnt mer på bloggen i noen innlegg enn hva Leo var, og at det så ut som at jeg likte minstemann mye bedre enn storebror. Alvorlig talt? Selvfølgelig gjør jeg alt i min makt for at Leo skal få mest mulig oppmerksomhet selv om han nylig har fått en lillebror som mildt sagt krever sitt. Selvfølgelig er ikke Leo glemt her hjemme bare fordi han ikke er med i hvert eneste blogginnlegg på bloggen min!
Bloggen min er jo ikke hele virkeligheten vår. Det er jo ikke hele hverdagen vår. Det er ikke fysisk mulig for meg å dele absolutt alt som skjer, og jeg må derfor plukke ut hva jeg skal dele, og ta bilder i de stundene det egner seg (Og de stundene jeg har tid til det, ikke minst!) Det verste en mamma kan få høre er at det ser ut som hun liker et barn bedre enn det andre, og jeg synes på ingen måte at manglende bilder av Leo i min offentlig blogg kvalifiserer til å oppriktig mene at det ser slik ut.
Jeg elsker begge barna mine høyere enn himmelen, og jeg kunne ikke vært mer stolt av dem enn det jeg er ♥ Begge to, like fullt.
I dag har vi vært på helsestasjonen for Leo sin 18-måneders kontroll, og det gikk som forventet! Han har, på grunn av at det har eskalert her hjemme med tanke på sykdom den siste måneden (Hallo første året i barnehagen..) ikke gått opp veldig mye i vekt siden sist, og det mistenkte jeg før kontrollen også. Men litt hadde han likevel gått opp, og det var veldig godt for meg å se! Det stabiliserer seg jo alltid igjen etter han har hatt perioder med mye sykdom, så nå håper vi virkelig at vi er over den verste sykdomsperioden. Det hadde vært fryktelig deilig i så fall!
Det var uansett utrolig koselig å treffe helsesøsteren vår igjen! Det går jo lenger og lenger mellom hver kontroll nå som han begynner å bli så stor gutt. Likevel liker jeg å følge med på at han legger på seg nok, så jeg kommer absolutt til å ta et par turer ned dit for å måle og veie han før 2 års kontrollen, som er den neste på listen!
Jeg husker jeg dro på helsestasjonen når Leo var en liten baby. Hvor liten han var da, og hvordan han lå på fanget mitt mens vi satt inne på kontoret hos helsesøster – og hvordan han i dag løper rundt inne på kontoret rundt oss og utforsker alle lekene. Så rart å tenke tilbake på!
Helsesøsteren vår skal heldigvis følge oss videre med Noah også, og det er jeg veldig glad for. Det er veldig kjekt at vi skal ha samme helsesøster med begge guttene synes jeg. Dessuten kunne jeg nok ikke vært mer fornøyd enn det jeg er med helsestasjonen vi går til nå. De er så utrolig dyktige i jobben sin, og jeg føler meg heldig som får gå dit med våre to små, og ikke minst er jeg fryktelig takknemlig ♥
Barna er jo det aller viktigste. Det at de vokser slik de skal og utvikler seg slik de skal er ekstremt viktig for meg, og jeg tenker ofte på hvilken viktig og flott jobb de som jobber på helsestasjonen har!
Etter vi hadde vært på helsestasjonen leverte jeg Leo i barnehagen, før jeg vagget hjemover med en rimelig sliten kropp etter all trillingen med Leo i vognen. Det ble en kort dag på Leo i barnehagen siden han ble hentet bare et par timer senere av Fredrik som henter ham etter jobb, men det gjør vel ingen ting. Han hadde storkost seg i barnehagen uansett, så noen kortere dager innimellom tenker jeg bare er fint. Håper dere også har hatt en herlig onsdag hittil ♥
Leo nærmer seg 1,5 år med stormskritt nå! Det er faktisk kun et par uker igjen til han er 1,5 år. Og når jeg ser hvilken fantastisk og godhjertet gutt han er blitt – klarer jeg ikke å la være å tenke: Vi MÅ jo ha gjort noe riktig?!
Å være mammaen hans er noe jeg er utrolig trygg på. Jeg vet at jeg ikke er en perfekt og feilfri mamma, men likevel er jeg den perfekte mammaen for han. Jeg forstår han på en helt spesiell måte, og han forstår meg på samme måte. Og jeg vet at han har fått med seg at det er noe rart som foregår nå som det går mot lillebrors ankomst, det har jeg merket spesielt nå de siste ukene. Jeg tror han skjønner at det er _et_eller_annet på ferde – men ikke nøyaktig hva..
Det er en enorm forskjell på Leo nå, og på Leo når vi fant ut at jeg var gravid og like over 2 måneder på vei igjen i mars, noen uker før ettårsdagen hans. I dag fikk jeg bekreftet at han skjønner så uendelig mye mer, og får med seg mye mer enn det vi tror. Jeg synes nesten det er litt skummelt!
Jeg har akkurat kommet ut av dusjen og fått kledd på meg. Jeg har mye vonde kynnere for tiden, så plutselig sitter jeg i sofaen litt i min egen verden og synes synd på meg selv mens Leo leker fint på stuegulvet foran meg. Jeg får omsider kommet meg opp, og lager deretter en flaske med litt vann til han før jeg setter meg ned igjen. Så da sitter han på lekebilen sin på stuegulvet vårt og drikker vann, og jeg i sofaen. Noen minutter går, og vannflasken ligger plutselig under tv benken vår, og det renner vann ut av den. Leo ser på flasken, før han ser bort på meg igjen. Jeg kommer meg fort på beina, og får plukket den opp.
Merker rimelig kjapt at jeg må reise meg ASAP fordi jeg får grusomt vondt av å ligge på alle fire på gulvet for å plukket den opp – Og tenker bare at vannsølet får vente til Fredrik kommer og kan tørke det opp. Føler meg litt lat som må la søl ligge igjen, men ja ja. Jeg går mot sofaen igjen, og setter meg rolig ned. Og da skjer det: Leo løper forbi meg – rett til tørkestativet som også står i stuen vår, før han plukker med seg en tørr klut og går rolig bort til tv benken og vannsølet. Han setter seg ned ved den, og strekker seg under tv benken med kluten for å tørke opp.
Jeg tror nok mammaen og pappaen din har undervurdert hvor “med” du faktisk er. Lille, store venn ♥ Kanskje skjønner du enda mer enn det vi aner?
Så og si 1 måned igjen av svangerskapet. Fredag. Leo og pappaen hans som leker og løper rundt meg. Latter. Klar for familiekos. God mat. Og et fantastisk sommervær, av alle ting. I september, faktisk! Ja, greit – jeg er fortsatt forkjølet og litt syk, og soverommet vårt hadde ikke hatt vondt av å få en liten opprydning – men akkurat i dag betyr ikke det så mye, egentlig. Jeg kjenner bare så sterkt på følelsen av ting ikke kunne blitt bedre ♥
Jeg tror for øvrig babyen i magen snart har klart å brekke noen av ribbeina mine så mye som han sparker i dem – Men ja ja! Nok om det – det er ikke bare jeg som har en skikkelig god fredag i hvert fall, for Leo fikk litt nytt høst-tøy i går og var så stolt og fornøyd i det nye antrekket sitt i dag. Se så fin!
Hvis ikke denne helgen blir fin, så vet ikke jeg. Jeg skal snart i gang med å kose meg med å sortere klær til begge guttene, og rydde i Leo sitt klesskap. Det trengs nå som det egentlig går mot kaldere tider – selv om det har vært et sinnssykt deilig og fint vær her i Larvik både i dag og de siste dagene. Nei, nå tror jeg Leo og Fredrik venter veldig på meg, så gleder jeg meg til å oppdatere dere senere i dag. Håper alle får en nydelig start på helgen!
