Etter å ha ufrivillig sett litt på diverse MTV programmer som “16 and pregnant” og “Teen mom” begynner jeg sakte å innse hvorfor mange av reaksjonene er som de er når noen forteller at det skal bli mor som 16 åring. Trailer-park miljøer, lite resurssterke familier, og generelt ekstremt få oppegående tenåringsjenter er vel stikkordene i disse seriene. Jeg har fortsatt til gode å se noen som faktisk ikke har en kjæreste eller mann som er preget av rusmisbruk eller som ikke sitter inne i fengsel. Men dette er vel ikke slik det er for de fleste her i Norge som blir ung mor, eller bommer jeg stygt nå?
Jeg fikk en kommentar her om dagen hvor noen fortalte meg at jeg burde reflektere litt mer rundt det å være ung mor. At jeg ikke bare burde se det positive. Men gjør jeg det da? Jeg føler ikke det selv. Har da skrevet et titalls innlegg om det mindre positive, det slitsomme, og det vonde ved å både være mor og gravid i en alder av 16 år. Jeg synes jo det er ufattelig kjipt at jeg ikke kunne være ferdig med utdanningen min først, og at jeg ikke har fått kjøpt meg et hus. Men så tenker jeg samtidig at så lenge vi har nok penger, så lenge vi har et sted å bo som er trygt, hva har vel det å si?
Er det noen grunn til å gråte i hysteri og å legge seg i fosterstilling i dusjen av den grunn? Nei, det vil i hvert fall ikke jeg påstå.
Leo vil ikke merke at jeg er 16 år. Leo vil kun merke om han har det han trenger eller ikke. Og slik er det med andre barn også. Hvis ikke barna selv tar skade av alderen, hvorfor skal vi?
