NÅR LIVET DITT BLIR SNUDD PÅ HODET

Mye har skjedd på to uker!

Jeg har sett mye nytt, lært mye, kjent på følelser og tanker jeg aldri tidligere har kjent på, samt at jeg har hørt ting jeg aldri trodde min 18-år gamle kjæreste skulle si. Ja, som for eksempel “Jessica kjapp deg hit, han bæsja på meg!!!”

Det er rart å tenke på at det er 2 hele uker siden han kom til verden Jeg synes jo allerede det har gått fort? Jeg veksler mellom å ha lyst til å ha en liten baby for alltid, og det å tenke at det er helt OK at han blir større for hver dag som går. Allikevel har vi noen øyeblikk sammen når Leo sover og vi kikker på han, og en av oss sier “Herregud, tenk at han skal bli en voksen mann?” For det er jo helt ufattelig rart, er det ikke? At noe så lite skal bli noe så stort?

Når jeg gikk gravid ble jeg sånn ca hver bidige dag fortalt hvor mye av ungdomstiden jeg kom til å miste. Store deler av tiden forsto jeg ikke helt hva mange snakket om. Vel, nå gjør jeg det. Jeg kan ikke reise spontant til Gjøvik, eller til noen steder i det hele tatt. Alt må planlegges, Leo må ha alt han trenger, og jeg kommer i bakerste rekke, hvilket jeg for ordens skyld synes er helt på sin plass.

Det jeg allikevel ikke helt forstår, er hvordan noen kan mene at spontanitet, fest og alt det andre som følger med en normal ungdomstid, kan være viktigere for meg enn å gi barnet mitt det beste livet han kan få. Hvordan egoistiske gleder kan være avgjørende. Men det er meg, altså. Og jeg har forstått at det er langt fra mange som er av samme oppfatning.

Jeg tok forferdelig feil når jeg sa at jeg følte livet mitt ble snudd på hodet når jeg fant ut at jeg var gravid. Nei, for det er først nå jeg sakte men sikkert forstår at jeg har dette ansvaret for resten av livet. Jeg tror ikke en gang jeg fattet det når jeg så meg, en halvfeit veldig høygravid tenåringsjente med håret oppsatt og ekstreme ringer under øyene på grunn av den elendige søvnen, i speilet i uke 39 i svangerskapet. Du bare fatter det ikke. Ikke fatter jeg enda hvordan Leo fikk plass der inne heller, for den saks skyld..

Men en ting skal dere ha, dere som advarte meg om hvor mye jeg kom til å angre; dere tok selvsagt rett. For det er jo definitivt ikke slik at livet mitt har fått en ny betydning. En ny mening. Og at jeg er mer motivert enn noen gang til å oppnå noe i livet mitt, for om jeg tidligere ikke har hatt noe eller noen å oppnå noe for, har jeg det jo i hvert fall ikke nå. Mulig det er klisje de luxe, men du forstår det ikke før du har din egen i armene dine. Slik ble det for meg òg.

Jeg fyller forresten 17 år om ca 2 måneder, så da må vi vel straks i gang med nummer 2 da? Begynner jo tross alt å dra på årene!

JEG ELSKER Å VÆRE MAMMA

Hei, og god dag alle sammen! Håper dere har hatt en fin start på påsken ♥

Angående påsken, jeg ser at det er flere og flere saker i media hvor enkelte hevder at påsken er blitt en unnskyldning for å trøkke i seg mest mulig godteri. Men blir vel strengt tatt ikke mange av høytidene brukt som en unnskyldning til kos, da? Det er vel relativt få mennesker som står opp om morgenen på julaften for å så skrike ut “GRATULERER MED DAGEN, JESUS!”

Samme kan det være. I dag sto vi i hvert fall opp ganske sent, og det var skikkelig deilig å få litt ekstra søvn. For å si det sånn; det trengtes! Vi begynner smått å få rutiner inn her hjemme, eller tja, hvert fall noe lignende..?. Leo er enda den roligste og snilleste gutten i hele verden, og det nyter vi så til de grader. For en grei baby vi har fått! Jeg vet at han fortsatt kan få kolikk, for han er jo enda ikke 2 uker gammel en gang, og det var jeg jo faktisk litt redd for også ettersom Fredrik hadde kolikk når han var liten. Fant allikevel ingenting om at det er arvelig på nett(?) Uansett så elsker jeg å være mamma, med alt det innebærer! Jeg er så glad i den lille familien vår.

I går tok jeg meg den friheten å ta meg en solariumstime mens Fredrik var hjemme med Leo, med besøk av moren og faren min. Jeg merker at jeg savner han bare jeg er borte fra ham en time jo!  Hvordan i alle dager skal jeg klare å la ham dra på overnattinger når han blir eldre? Leirskole? Hva med Ferie? Neida. Jeg følte meg hvert fall som et nytt menneske når timen var over, til tross for solbrenthet og litt bitterhet ovenfor hun som sang så ekstremt høyt i naborommet. 

 


Nå skal jeg endelig få spist frokosten min, ja, når det egentlig er tid for middag! Sånn blir det noen dager, men det gjør ingen verdens ting. Ønsker alle en flott påske videre ♥ Snakkes!!

DU VET DU HAR BLITT MAMMA NÅR…

– Du ikke trenger noen vekkerklokke lenger, ettersom du allerede har en liten som vekker deg minst 4 ganger om natten/morgenen. Minst.

– Frokosten gjerne blir inntatt etter klokken 1 om dagen, eller ikke i det hele tatt

– Du egentlig har planer om å kjøpe noe til deg selv, men ender opp med å handle inn et drøss av ting til barnet i stedet

– Du rekker å dusje, sminke deg, og ordne deg på under 10 minutter (og det skal godt gjøres..!)

– Samtaler om avføring, gulp og andre kroppsvæsker blir dagligdags


– Du (frivillig) bestemmer deg for å gå legge deg klokken 20.00 en lørdagskveld

– Du flere ganger daglig må overføre bilder fra både kamera og mobil fordi du tar så ekstremt mange bilder. Hele tiden

– Du takker gud og høyere makter for 3 timer sammenhengende søvn

– Du gir “jeg vet så godt hvordan det er”-blikket og smiler medfølende til andre mødre som har skrikende barn med seg på butikken

– Du rett og slett føler deg naken når du forlater hjemmet ditt uten barnet, barnevognen eller stellevesken

– Du etter få minutter i dusjen kaster deg ut og senere innser at du fortsatt har såperester i håret

– Vesken som før inneholdt sminke og mobillader er byttet ut med bleier, flasker og kluter

– Du slutter å lage deg te, kaffe eller kakao, for du rekker aldri drikke det før det er kaldt uansett. 

– Skittentøykurven er blitt en endeløs lang tunnel som aldri blir tom

JEG ER FOR UNG

…”Du har ingen ting å tilby et barn, og selv om du føler deg moden så hjelper ikke det. Det er ikke til barnets beste å bli født hvis du er gravid så ung” Denne setningen har jeg fått servert både en og to ganger.

Jeg synes vi i Norge har litt “luksusproblemer” i forhold til når vi skaffer oss barn. Alt skal være tilnærmet perfekt, du skal ha hus, bil, være gift og ha mann, være helt ferdig utdannet og gjerne ha hatt et par år ute i arbeidslivet. Og jeg ser den, altså. Det er jo flott at man ønsker en slik tilværelse for barnet sitt, og at man vil ha alt på stell før man skaffer seg barn. Men skal det virkelig være slik at hvis du ikke har alt det klart og uplanlagt blir gravid, så skal man ta abort så fort som overhode mulig? At man til tross for mangelen på hus, bil, og utdanning skal fjerne fosteret, selv om man helt klart hadde greid det uten andre problemer enn utdanningen på vent et par år? I Norge er vi så heldige at til og med de uten utdanning som er aleneforsørgere kan ha en god og trygg økonomi for barnet, selv uten jobb.

I andre deler av verden er de gravide fornøyde bare de har et sted å bo, en stråhytte, en gammel brakke. Dette er selvsagt ikke optimale forhold for en baby, men om vi ser litt stort på det, er det ikke da helt idiotisk at man i Norge skal føle seg presset til abort om man bare ikke har utdanningen ferdig i boks?

Jeg er redd mange vil misforstå hva jeg mener her, så jeg skal virkelig prøve å uttrykke meg tydelig og ordentlig nok.

For barnet bryr seg ikke om du nylig har kjøpt deg et rekkehus, eller om du jobber fulltid på universitetet. Barnet bryr seg kun om at du har det du trenger for å ta vare på et barn. Optimale leve og boforhold, stødig økonomi, trygge vekstvilkår og all omsorg og kjærlighet den trenger. (Selvsagt også at du takler morsrollen og alle utfordringene den har å by på, men det er en annen sak). Om du så leier leilighet istedenfor å ha kjøpt et hus. Om du så har utdanningen på vent (uten at det får fatale konsekvenser for økonomien) et par år. Strever vi virkelig så etter det perfekte liv at vi ikke kan akseptere det dersom yngre mennesker uten utdanning velger å beholde barnet i magen?

Som jeg alltid har sagt, jeg er glad vi i Norge har muligheten til å ta abort, selv om jeg aldri vil benytte meg av den selv. Det er ens egen kropp, ens eget sinn, og ens egne tanker. Man skal kunne klare å leve med seg selv, og jeg synes ikke noe om at andre mennesker blir tvunget til ting de absolutt ikke har lyst til, uansett hva det måtte gjelde.

Det er en gjenganger her i kommentarfeltet (blant annet) at dersom man benytter seg av de mulighetene man har økonomisk (støtte fra lånekassen, evt nav om du er over 18) om man skulle være uheldig å bli gravid i ung alder, at man da “snylter” på felleskassa. Jeg for min del fatter ikke hvordan noen kan tenke slik. Det er snakk om unge jenter som har gjort det de kan for å ikke bli gravide, og til tross for det blitt gravide. Er andre som mottar penger fra lånekassen også snyltere da? I så fall har vi en nasjon av unge snyltere, mange får jo tross alt stipend av å gå på videregående.

De av dere som tenker slik burde heller regne ut hvor mye en som sitter i fengsel koster skattepengene deres, ikke ei jente på 16 som uheldigvis ble gravid. Det tallet over hvor mange 16 åringer som blir gravide i året er svært lavt, under 50 stykker, og Norge er ikke et velferdssamfunn uten grunn. Man får hjelp hvis man har behov for det, og vi kan heller være takknemlige for det, enn å klage over at 30 sekstenåringer får støtte gjennom lånekassen i året, og det er kun hvis de fortsetter på skole selv om de er blitt gravide. Jeg blir oppriktig sjokkert over å høre at dette er enkelte menneskers bekymringer med en gang de hører om unge gravide. For en verden vi lever i..

Jeg har så mye å tilby et barn, så ufattelig mye. Det eneste som er å reagere på er at enkelte tror de kjenner meg, og uttaler seg om både økonomien min, bosituasjonen min, at jeg lever på foreldrene mine (?????), og at jeg ønsket å bli gravid som 16 åring. Og alt mener de at de vet ut i fra å ha lest bloggnavnet mitt. Fantastisk, eller hva?

Jeg merker allerede at jeg har det bedre med meg selv. Alle fordommene har faktisk hjulpet meg, på en eller annen syk måte. Det er ingen her som noen gang har klart å såre meg. Det eneste som faktisk gjør vondt er å lese alt den neste generasjonen med unge gravide må gjennom etter meg.

Hva mener dere? Del gjerne innlegget videre om du er enig ♥