JEG HAR EN INNRØMMELSE Å KOMME MED..

Jeg elsker å dykke ned i bloggarkivet mitt og å se tilbake på hva jeg gjorde for både ett og to år siden. Det er noe av det mest positive med å ha en blogg, jeg vet akkurat hva jeg gjorde alle dagene i alle månedene flere år tilbake i tid – og jeg tar meg selv stadig vekk i å mimre litt tilbake i tid. Dessuten får jeg litt inspirasjon videre til bloggen av det også.

November 2015 er nøyaktig to år siden nå, og da kikket jeg på nye leiligheter i Oslo. For det var slutt med Fredrik, og før eller siden måtte jeg ta med meg Leo og ikke bare flytte fra Larvik, men fra pappaen hans også. Så rart det er å se alt jeg skrev, tenkte og reflekterte rundt. Hvis du vil lese litt av det du også, så finner du arkivet mitt fra den tiden ved å klikke HER. Fremtiden så nok helt annerledes ut for meg den gang, enn hva den gjør nå!

 Vet dere hva jeg ikke turte å innrømme i etterkant av den perioden? At jeg i etterkant slet veldig lenge med bruddet og at jeg gikk til psykolog. Det kom ikke frem på bloggen, nei. Det burde ikke være noe flaut lenger å si at man går eller har gått til psykolog. Men da vet dere det, jeg kan kjenne litt på frykten jeg har for å miste Fredrik noen ganger nå også, men det er veldig mye bedre. Uforutsette og vonde ting kan skje hver eneste dag. Det vil alltid være mye man ikke har makt eller kontroll over.

Men det betyr ikke at man skal leve i frykt for at noe fælt skal skje. At man skal leve etter verst tenkelige situasjon. Jeg har vært redd for å miste Fredrik. Og det kommer jeg nok alltid til å være til en viss grad. Så lenge følelsen ikke vokser seg stor, så tenker jeg at det er et sunnhetstegn å være redd for å miste den man er glad i. Og jeg vet at han er redd for å miste meg også. Man kan ikke droppe å ha kjæreste i frykt for at det kan bli slutt. Man kan ikke slutte å leve og bure seg inne i frykt for at noe fælt kan skje. Da lever man jo strengt tatt ikke heller!

Apropos Fredrik. I morgen er det endelig farsdag og jeg har selvfølgelig fått unnagjort alt som skal være klart til i morgen tidlig. Gaven ligger pent pakket inn på soverommet sammen med farsdagskortet, og både kake og pappa-frokost er i hus. Jeg gleder meg sånn! Jeg håper dere har hatt en fin lørdag hittil, og gleder meg til å oppdatere dere senere ♥

Klem

Å ADOPTERE BORT BARNET SITT

“Har du noen gang vurdert å adoptere bort barnet?” Dette spørsmålet fikk jeg flere ganger første gang jeg ble gravid. Jeg vet at flere av de andre venninnene mine som ble mamma tidlig også har fått det samme spørsmålet.

Tanken på å adoptere barna mine har aldri vært tilstedet, og da jeg først fikk det spørsmålet synes jeg egentlig det var et ganske frekt å spørre om – selv om jeg føler meg ganske sikker på at det ikke var stygt ment. Det første året jeg blogget var også det året jeg fikk Leo, pluss det året jeg fikk dette spørsmålet – og jeg var så og si konstant i forsvarsposisjon, med tanke på alle de stygge kommentarene jeg fikk på bloggen synes jeg ikke det er veldig rart at jeg ble sånn etter hvert. Noe som har hjulpet meg veldig i ettertid er å reflektere ordentlig rundt spørsmålene jeg får, selv om de kanskje noen ganger er ment stygt, og å tolke ting i beste mening. Det har man alt å tjene på! Kanskje vedkommende bare spurte om det fordi hun tenkte på barnet mitt i magen, Leo, sitt beste – og at hun var redd for at jeg ikke kom til å være en god nok omsorgsperson for han siden jeg var så ung? Det er helt greit om hun tenkte det, det har jo uansett vist seg å ikke stemme. Men hun hadde i så fall kun mitt barns beste i tankene, og det er jo egentlig bare fint tenkt!

Jeg så på en dokumentar om mødre som adopterer bort barna sine i tidligere i dag, og hva kan jeg si? Det endte ikke bra for min del, jeg ble veldig rørt. Hiksting og tårer er stikkord. Da jeg ble gravid visste jeg at jeg aldri i verden hadde klart å adoptere bort barnet mitt. Jeg kjente en tilknytning til det som vokste i magen min fra veldig tidlig av i svangerskapet, spesielt etter å ha sett hjerteslagene på ultralyd. Jeg har aldri klart å fatte hvordan noen kan være så mentalt sterke at de klarer å gi fra seg barnet sitt frivillig, for det strider jo faktisk i mot alle morsinstinkter. Jeg antar at man er sterk når det er det eneste alternativet, og at man virkelig er villig til å gjøre alt for de man elsker, og for at de skal ha det best mulig. Likevel klarer jeg på ingen måte å sette meg inn i smerten de må kjenne på selv.

Jeg tror ingen av oss kan fatte hvor vondt det er å ikke kunne se andre muligheter enn å måtte gi fra seg barnet sitt. Selv om jeg ikke valgte den retningen selv, har jeg virkelig stor respekt for de foreldrene som selv har såpass med selvinnsikt at de selv også ser at det er til det beste for barnet sitt at det blir adoptert bort. Det er så beundringsverdig å ta et så tungt og stort valg, og det viser at man virkelig har barnets beste i tankene. Det må være helt vanvittig tøft, og det er virkelig hva jeg kaller en god forelder!

JEG GIKK PÅ BARBIE-DOP

I dag tenkte jeg å åpne meg om noe jeg kun har sagt til et par personer noen gang. Jeg har alltid vært lys i huden, noe som kanskje vil overraske noen av dere som har fulgt meg på bloggen en stund. Jeg får overraskende ofte spørsmål om jeg er helt norsk, og bemerkninger på at jeg er så “brun og fin”. Det er så klart ikke naturlig. Jeg tar solarium og bruker selvbruning, jeg har aldri opplevd å bli ordentlig brun naturlig fra solen ute.

Det var vel en periode jeg var yngre, hvor noen tullet litt med at jeg hadde så lys hud. Jeg husker enda de gangene enkelte tullet litt med dette, og selv om det bare var ment som tull, så tok jeg meg nær av det. Kanskje noe de fleste unge, usikre mennesker ville gjort – ikke vet jeg. Jeg har aldri vært noe blekere enn den typiske Kari eller Ola Nordmann med nordisk hud.

Dette endte rett og slett med at jeg ble så usikker at jeg begynte å bokstavelig talt grille meg i solarium. Jeg tok solarium hver dag i en periode på ca 2 måneder, i 40 minutter av gangen, og fikk faktisk en ganske fin farge til slutt. Jeg hadde skikkelig skille, men følte meg fortsatt ikke brun nok. Da saumfarte jeg Google, og fant ut at det fantes noe som heter Melanotan – mest kjent som barbiedop. La meg bare påpeke at dette ikke er et dop per definisjon, det er et syntetisk fremstilt hormon som i all hovedsak skal gjøre deg veldig brun – men det er kalt barbiedopet fordi det også skal gjøre deg slank fordi du mister matlyst. Dette bestilte jeg meg fra en utenlandsk nettside, sammen med sprøyter og det jeg trengte for å sette sprøyten på meg selv. Jeg injiserte dette stoffet på meg selv i 30 dager, men merket lite forskjell. Jeg følte meg bare voldsomt uvel mye oftere, og fant i etterkant ut at stoffet jeg hadde fått, ikke var barbiedop.

Gudene vet hva jeg hadde sprøytet inn i kroppen min, og hva det var som hadde fått meg til å føle meg så dårlig i en hel måned. Jeg får helt vondt i magen av å tenke tilbake på dette, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For å advare dere der ute mot dette. Det stoffet jeg sprøytet inn i magen min som jeg hadde bestilt på nettet, kunne for alt jeg visste vært fullt av bakterier som i verste tilfelle kunne tatt livet av meg. Det kunne også vært et helt annet stoff enn det jeg bestilte.

Jeg hadde flaks, og med hjelp av noen jeg kjente fant jeg ut at det mest sannsynlig var saltvann jeg hadde sprøytet inn i kroppen min, og at jeg hadde blitt svindlet. Men det stoppet ikke meg som ville bli brun, så jeg prøvde på nytt. Bestilte nytt barbiedop fra en annen nettside, og denne gangen fikk jeg nok det jeg bestilte siden jeg merket forskjell og i tillegg fikk de typiske bivirkningene. Etter det møtte jeg min nåværende kjæreste, og sluttet relativt fort. Mest fordi det gikk opp et lys for meg om hvor farlig det jeg hadde holdt på med faktisk var!

Dette føles helt sykt å tenke tilbake på, og jeg forstår virkelig ikke hvordan jeg turte å holde på med dette. Det er flere år siden i dag, og jeg ville aldri i verden gjort det igjen. Aldri! Siden det ikke er lovlig å kjøpe eller selge, så vet man aldri hva man får hvis man først får tak i det. Det finnes ikke noen eller noe som kontrollerer det som blir solgt, og for alt du vet kan det du skal sprøyte inn i kroppen din ha blitt laget på en skitten benk i et annet land, hos noen som er desperate etter å tjene penger. Å bruke dette stoffet er som å spille russisk rullett med helsen din!

Å være brun er en del av dagens skjønnhetsideal, og det var nok også litt av grunnen til at jeg startet med det. Jeg skjønner at man ønsker å være brun, for min del handlet det også om å passe inn. Men vet dere hva? Da får man heller ta spray tan eller bruke selvbruning. Eventuelt reflektere litt over hvorfor det er så forbaska viktig. Jeg har hørt om flere som har havnet i koma etter å ha injisert barbiedop fullt av bakterier inn i kroppen sin i desperat forsøk på å bli brune. Ingen brunfarge er verdt å risikere livet sitt for!

Del gjerne denne advarselen videre med vennene dine.