Dagen før i går samt igår hadde jeg en spørsmålsrunde gående på Instagram stories der jeg fortløpende svarte på spørsmål som kom inn – det er noe jeg kan finne på å gjøre fra tid til annen. Jeg finner det utrolig koselig å kunne kommunisere med dere på den måten og hadde det veldig gøy mens jeg leste, kikket på og svarte på spørsmål. Tross at det tok veldig mye mer tid enn det kanskje ser ut til! Og så fikk jeg ikke svart på halvparten en gang. Men gøy var det.
Jeg fikk spesielt ett spørsmål som jeg tenkte at dette orker jeg ikke begi meg ut på. Det kan sikkert virke overraskende for noen at av alle ting som jeg synes er vanskelig å svare på, så lød det aktuelle spørsmålet følgende “Hva er det skumleste innenfor kjærlighet?”
De som kjenner meg godt vet at det er to ting om meg som ikke alltid kommer like godt ut på bloggen: At jeg stort sett alltid er glad, og at jeg i tillegg til det er ganske privat av meg. Ironisk nok, da jeg har bloggen hvor jeg deler en god del om livet mitt.
Jeg orket og klarte ikke å svare på det i går, fordi da føler jeg at jeg må begrunne svaret mitt og da må jeg åpne meg.
Jeg tror at når du først har blitt såret på verst mulig måte av noen du elsker, så er det en del av deg som aldri blir helt den samme igjen. Og når du først er kommet deg opp i karusellen med å ha tillitsproblemer, så krever det vanvittig med jobbing for å komme seg av den. Kanskje blir man heller aldri kvitt det, men man lærer seg å leve med det selv – og klarer å akseptere at det er noe som ble ødelagt en gang som ikke kan fikses igjen.
Kanskje klarer man til og med å fungere bra i et forhold – tross at arrene muligens alltid vil være der.
Så på det spørsmålet har jeg lyst til å svare at det skumleste med kjærlighet, er å vite at noen har muligheten til å ødelegge deg fullstendig følelsesmessig – men likevel klare å stole fullt og helt på at de ikke kommer til å gjøre det.
Helt siden jeg startet på skolen igjen i år så er det en ting jeg har tenkt flerfoldige ganger, og det er: Jeg kan aldri se for meg at noen av de jeg går i klasse med få barn. Det er helt sprøtt, i mangel på bedre ord, å vite at jeg var gravid da jeg var like gammel som dem. Ikke i den forstand at jeg mener at de fremstår umodne eller noe (for å være ærlig er jeg vanvittig overrasket over hvor ålreite og modne de er) men når jeg vet at mange av dem er 16 og innser hvor «små» de er, så klarer jeg ikke tenke annet enn at det er rett og slett er både sprøtt og utenkelig.
Først etter dette, har det begynt å gå opp et lys for meg om hvorfor så mange reagerte da jeg ble gravid. Samtidig er det så lett å dømme med det første – for til tross for at min umiddelbare tanke nå vil være at 16 år er svært ungt, vet jeg åpenbart at det var slik mange så meg den gangen – og at ytringene om at jeg var for ung opplevdes som både irriterende og slitsomme i en ellers vanskelig tid. Likevel er jeg så glad og egentlig også litt takknemlig for at jeg nå i ettertid har innsett hvorfor noen følte for å poengtere dette – for jeg tror ikke det er før nå jeg virkelig innser hvor «liten» jeg var. Og at jeg virkelig forstår at det er lett å tenke at noen på 16 ikke kan ta vare på et barn.
Jeg tror såvisst ikke at det å få barn tidlig er noe for alle, eller i det hele tatt de fleste. Og jeg husker alle gangene under graviditeten jeg tok meg selv i å tenke: Tenk at det kan føles så riktig å gjøre noe som samfunnet mener er så feil?
Fra nå av når jeg ser tilbake vil det alltid være «for ungt» men for meg, i mitt tilfelle, vil det også alltid være det eneste rette.
God kveld dere! Hjelp, for en hektisk dag. Jeg har hatt full skoledag og vel så det i dag. Jeg stresser jo som en gærning med karakterene mine og denne uken er den uken hittil hvor jeg har hatt flest skoletimer totalt. I tillegg til mye som har skjedd ellers med både barn og jobb, er det ubeskrivelig godt med en liten helg nå for det er tilbake til skolen på mandag! Jeg er altså så glad og lettet over at jeg kan puste ut et par dager nå.
De som sa de ikke skjønte hvorfor jeg var sliten fordi jeg “ikke en gang går fulltid på skolen” – skulle ønske dere hadde rett! Sitter du med ekstra skolearbeid hver dag fordi du er nødt til å ha toppkarakterer i 3 av de 4 fagene du tar om du i det hele tatt skal komme inn på studiene du vil videre… Så skal jeg ikke en gang gå inn på alt som skjer i løpet av en vanlig dag med skole og barna og alt annet. Tro meg, vi mennesker er ikke roboter. Man blir sliten. Det jeg vil få frem er vel kanskje at jeg virkelig står på og gjør mitt aller beste for det skulle pokker meg bare mangle ovenfor barna mine. Jeg mener helt ærlig at jeg skylder dem det, at det er det minste jeg kan gjøre. Guttene mine betyr hele verden for meg. Akkurat det er en ting som aldri vil forandre seg.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde noen ting planlagt for bloggen i dag – planen var å gi beskjed på Insta og Snapchat at jeg ikke kom til å publisere noe i dag – men at det går over et døgn uten at bloggen blir oppdatert blir rett og slett for gærent for meg. Derfor tenkte jeg at i det minste kunne komme med en liten oppdatering. Kvelden min blir tilbrakt med min kjære, og det skal bli riktig så koselig.
Jeg er kanskje i ferd med å sovne foran pcen. Igjen.
Jeg har kanskje ikke spist middag enda i dag. Såfremt ikke en müslibar teller, da.
Jeg har kanskje grunn til å klage over at jeg er sliten, og være gretten på grunn av søvnmangelen.
Men mest av alt har jeg grunn til å være takknemlig, og grunn til å være glad. Så da velger jeg det.
Når jeg leser kommentarer fra lesere, prøver jeg alltid å tenke at jeg tror ikke at det er veldig mange der ute som vet hvordan det føles å få kommentarer på alt du gjør og alle valg du tar. Ned til den minste detalj. Glemt å vaske av bordet i bakgrunnen før du tok et bilde av deg selv og la det ut, kanskje? Synd for deg! Gjør deg klar for en tirade fra et eller flere vilt fremmede mennesker om hvor uegnet du er som mor. Fordi du ikke har vasket bordet ditt en enkelt gang, og det kunne skimtes i bakgrunnen på et bilde. Forstå det den som kan, for Gudene skal vite at det gjør ikke jeg.
La du barnet ditt litt senere enn vanlig en kveld fordi dere hadde fri dagen etter? Kanskje på grunn av besøk av familie som hadde kjørt mange timer for å se dere, eller fordi dere var bortreist? Kanskje på ferie? Nevnte du det tilfeldigvis i en bisetning i et ellers langt blogginnlegg? Synd for deg! Gjør deg klar for å høre hvordan du ødelegger barnet ditt ved at leggetid utsettes et par ganger i året.
Tok du deg en 15-minutters time out hvor du så på litt serie etter du hadde laget kveldsmat til sønnen din, mens han satt og spiste pent og pyntelig og koste seg tydelig ved spisebordet? Vær klar for å høre fra alle som visstnok aldri tar seg noen minutter hvor de setter seg ned i løpet av dagen. Spiller ingen rolle om det er første gangen det skjer!
Helt ærlig er jeg ganske sikker på at mange av dere som kanskje vet med dere selv at dere legger igjen kommentarer som kanskje ikke er så hyggelige, ikke vet hvordan det føles når man til stadighet mottar slike. Hvordan det føles at noen pirker på hver minste lille ting du gjør, og hvor sliten du blir av å føle at du aldri kan være et menneske. Et menneske som blir både sliten, trist og lei seg.
Jeg har ingen offer-mentalitet, men en dag er det nok og for meg er vi kommet dit nå. Hva skjedde med å være litt grei med andre mennesker? Hva skjedde med å gi folk «the benefit of the doubt»? Være litt grei, høflig til og med?
Jeg vet at det er mange av leserne mine som er mødre selv. Om du ikke er mamma, så kan du jo bare forestille deg. Hvordan ville du følt deg om noen fortalte deg til stadighet at de er glade for at de ikke har foreldre som deg? Og at bakgrunnen for det er fordi du tok deg en 15 minutters pause etter en dag med to aktive barn. Eller fordi man kunne skimte at du ikke hadde vasket bordet ditt i bakgrunnen på et bilde du la ut?
Det er lett å tenke at man ville ristet på hodet av slike bemerkelser og så ville det vært borte fra verden. Man er ganske lei av å riste på hodet etter den tusende gangen det skjer.
Tenk deg selv når du ser bort på barna dine, når du sitter i sofaen hjemme og de leker foran deg på gulvet. Du tenker på alt du gjør for dem hver eneste dag, og hvor mye du elsker dem med hvert eneste fiber i kroppen din. Og så mener noen på blodig alvor at man ikke burde vært foreldre til dem, fordi man ikke har et strøkent hjem til en hver tid. Fordi man noen ganger trenger å sette seg ned litt, etter en lang dag med barna.
Spør du meg er det sjokkerende å se.
For noen dager siden publiserte jeg nemlig et lite hverdagsinnlegg om en kort samtale jeg hadde med Leo. Hvor jeg akkurat hadde kommet ut av dusjen, og Leo hadde badet. At jeg hadde lagd kveldsmat til han, og han satt fornøyd borte ved spisebordet og spiste mens jeg satt på sofakanten og så en episode av en Youtube-serie i 15 minutter. Et kvarter, altså. Før jeg avsluttet, lekte litt med han og gjorde nattastellet med han før jeg la ham. Slik jeg alltid gjør.
Hele kommentarfeltet under dette blogginnlegget valgte jeg å stenge i dag. En diskusjon hadde gått over styr, sammen med et par andre kommentarer som hadde dukket opp i dag. Jeg fikk også meldinger hvor noen fortalte meg at noen til og med tok seg bryet med å tipse Bloggomtoppbloggere om at jeg tok meg denne 15 minutter lange pausen med litt serie på sofaen.
Skal man le eller gråte?
Kanskje det er på tide å gå litt i seg selv dersom man føler et behov for å bryte ned en sliten mamma fordi hun for første gang satte seg ned i 15 minutter på sofaen mens sønnen hennes spiste kveldsmat i fred og ro?!
Stopp verden, nå vil jeg av!
Og til alle dere mødre som tidvis har glemt å vaske av spisebordet, som kanskje til og med har opplevd å ha et rotete hjem og føle et behov for å slappe av noen minutter på sofaen i en ellers hektisk småbarnstid: En god mor måles i de nære tingene. Det ingen andre ser. Det du ikke kan legge ut på Facebook eller blogg, men som du kjenner på ovenfor barna dine hver eneste dag.
Jeg har akkurat dusjet og laget kveldsmat til Leo, før jeg setter på en serie på pcen min og setter meg ned i sofaen i joggebukse, hettegenser og sminkeløs.
Leo sitter borte ved middagsbordet og spiser kveldsmaten sin pent og ordentlig. Jeg husker at jeg raskt så bort på han og bare prøvde å ta det innover meg at hans neste fødselsdag er 4-års dagen. 4 år. 2 år til skolestart, med andre ord.
Jeg henter et teppe, setter meg ordentlig ned med pcen min foran meg og skrur opp lyden på serien – før jeg merker at Leo ser forbauset bort på meg.
Jeg ser tilbake på han som et stort spørsmålstegn før han svarer meg: “Det er høy lyd! Noah sover mamma, kan ikke vekke Noah nå!”
Jeg blir litt overrasket over at han er den som tenker over dette og sier at det står kanskje litt høyt, og at det sikkert er lurt av meg å skru litt ned.
Så hvisker han følgende og ser gravalvorlig bort på meg: “Stolt av deg mamma, du klarte det! Noah er sliten etter barnehagen vet du mamma. Må sove nå han.”
Noen ganger tenker jeg at jeg vil at han skal være 3 år for alltid, for jeg vil aldri, aldri, aldri at disse øyeblikkene skal ta slutt.
Helt fra jeg fikk guttene mine er det spesielt en setning jeg har fått høre mye: “Å, de ligner på pappaen sin” eller “prikk like pappaen sin, jo!”
Kjempekoselig er det. Oppriktig talt! Jeg ser det jo selv, hvor like de faktisk er. Samtidig er det litt rart (i mangel på bedre ord) å ha barn som ikke ligner noe særlig på en selv. Tross at det selvfølgelig kommer an på øyet som ser, så opplever jeg ikke at barna ligner veldig mye på meg utseendemessig. Jeg har spurt flere av mine nære om hva de helt ærlig synes, og ingen av de synes barna er spesielt lik meg. Haha, her sitter jeg med det naturlige mørkebrune håret mitt og får overraskende ofte spørsmål om jeg er utenlandsk – og så er det yngste sønnen min blond! Øynene deres har de fra meg, da.
Av og til synes jeg det er litt sårt at de ikke ligner på meg. Dette føler jeg er veldig tabu å si noe om. Det kan hende noen av dere synes jeg er skikkelig barnslig når jeg sier det, og at jeg får litt kjeft i kommentarfeltet nå. Men jeg tror kanskje det kan bunne i at det ikke er åpenbart for alle at jeg er mammaen deres på andre måter. Og at jeg svært ofte blir tatt for å være storesøsteren deres eller barnevakten – og at da ville det i det minste vært godt for meg at jeg visste at barna lignet på meg og at det på den måten var helt tydelig at jeg var mammaen deres eller i det minste at vi var i slekt! Jeg vil naturligvis at det skal være tydelig, nettopp fordi jeg er voldsomt stolt over å være mammaen deres. Som forhåpentligvis de fleste andre mødre.
I mellomtiden gleder det meg å se at de har tatt med seg gode egenskaper fra begge foreldrene sine personlighetsmessig, og at når alt kommer til alt – så spiller det ingen rolle hvem barnet ligner på og ikke av foreldrene utseendemessig. For mest av alt, så ligner de på seg selv og den de er.
At det veldig snart er 2 år siden jeg delte nyheten om at mitt yngste barn hadde kommet til verden, er litt vanskelig å tro. Det er tøft å ha små barn, men jammen går det unna også.
Det var en omveltning å få barn nummer to for min del fordi jeg har to vidt forskjellige barn. Jeg føler ikke for å utbrodere eller utlevere personlighetene deres i seg selv og hvordan de er ulike hverandre – jeg ønsker at de skal ha sitt privatliv. Samtidig vil jeg gjerne dele litt om hvordan jeg som mammaopplevde å få to så ulike barn.
«Er det SÅNN mange opplever å ha baby, ja!» Tenkte jeg i mitt stille sinn da de rolige, første ukene hadde passert med lillebror i hus. For lillebror var rolig de første ukene han også, han sov mye som nyfødte pleier, men vi merket omsider at noe var annerledes. Vi oppdaget at han var jo faktisk en total motsetning til hvordan Leo var som baby.
Jeg visste at barn kunne være forskjellige, men SÅ forskjellige? Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha sett for meg. Jeg har alltid vært klar over at barn er små, egne individer som sjeldent er helt like, og som sjeldent krever akkurat det samme. Men kanskje jeg bare ikke hadde reflektert så mye rundt det som jeg kanskje burde ha gjort?
Jeg trodde ikke at det var mulig før jeg opplevde det selv. Plutselig følte jeg meg som en førstegangsmamma igjen på mange områder, for det var så mange nye problemstillinger som aldri fant sted da Leo var baby, som jeg nå måtte ta stilling til og finne ut av.
Vil han ikke ligge og slappe av under babygymmen mens jeg lager middag? Hæ? Må han bæres på konstant? Vil han ikke ligge og smile i vognen mens jeg handler og går på kjøpesenter?
Vil han ikke underholde seg selv? Blir han ikke rolig og glad av å høre på “Hush little baby”? Liker han ikke babymusikk i det hele tatt? Begynner han å hylgråte når han ligger alene? Vil han kun ligge i armene mine mens jeg går? Sovner han ikke av seg selv på brystet til Fredrik? Kan han ikke ligge og le for seg selv mens jeg er på toalettet? Jeg var nok ikke forberedt på å kjenne så sterkt på kontrastene. Det var en omveltning ja, men jøye meg så bra jeg har taklet den.
Jeg er evig takknemlig for at det ble akkurat Noah. Jeg har et unikt og veldig fint forhold til begge guttene mine – og Noah fant fort sin plass her hjemme. Det at de er ulike var kanskje uvant i starten, men jo eldre de blir jo mer merker jeg at ulikhetene deres gjør at de bringer ut det beste av hverandre. Samt bringer det med seg litt krangling av og til, også. Haha!
Min lille (snart) 2-åring er vanvittig godhjertet, omsorgsfull, smiler dagen lang og tar etter sin storebror som, heldigvis, er et veldig godt forbilde. Det er veldig stort for meg at han snart er 2 år, og det betyr alt i verden for meg å få være hans mamma.
“Hvorfor i alle dager fant du ut at du skulle lete etter ny kjæreste akkurat nå?
Skulle du ikke vente?”
Jeg lette aldri etter noen. Aldri har jeg lastet noen dating-apper eller dratt ut på ting med intensjoner om å finne meg kjæreste i løpet av denne tiden. Ingen planlegger å forelske seg i noen, det skjer bare. På samme måte hadde jeg aldri noen sterkt ønske om at det måtte skje akkurat nå, men det skjedde bare og jeg kommer ikke til å lyve for dere og si at jeg ikke er glad for at det gjorde det.
På forhånd var jeg ganske tydelig med de rundt meg at jeg ville vente så lenge som mulig med kjæreste. Jeg var så sliten, og jeg gikk til psykolog for å få litt orden i følelseslivet mitt. Jeg trengte å få alt som hadde med kjærester å gjøre på avstand.
Jeg lette aldri etter noen, men vi fant hverandre. Og jeg klarte ikke tanken på hvor mye jeg ville angre om jeg ventet enda lenger og i verste fall mistet det. Derfor holdt jeg ikke fast ved at jeg skulle vente og holde meg unna alt som hadde med kjærester å gjøre. Fordi jeg visste at jeg kom til å angre. Og fordi jeg tenker at hvis du ikke klarer å få noen ut av hodet ditt uansett hva du gjør, så er det kanskje fordi de er ment til å være der.
Gjett hva? Helt borte vekk som jeg er om dagen, innså jeg i dag at det nå nærmer seg fire år siden jeg opprettet bloggen nå. Herregud. 4 år. Litt morsomt er det jo at jeg opprettet den helt tilfeldig i bilen til moren min da jeg var på besøk hos henne i Gjøvik. Det er også litt morsomt å tenke på hvor mye som ville vært annerledes, dersom jeg aldri opprettet den. Hvordan et egentlig så lite valg som jeg nesten ikke tenkte over i det jeg gjorde det – kan forandre livet ditt såpass mye.
Da jeg var i slutten av graviditeten med Leo, lå bloggen min på topp 10 hver dag. 6 måneder etterpå var bloggen min den største i aldersgruppen 10-17 år. Førstnevnte ønsker jeg meg virkelig ikke tilbake til, men det er utrolig gøy å se tilbake på. Jeg trives litt lenger ned på listen, hvor jeg slipper unna de verste drittkommentarene som følger med å ligge veldig høyt oppe, og samtidig har god kontakt med alle mine faste lesere.
Bloggen ble faktisk opprettet nøyaktig 11 oktober 2014. Nærmere forklart: En dag etter at det ville vært 2 år til Noah skulle komme til verden. Takk Gud for at 16-årige meg nesten halvveis i graviditeten med Leo, ikke visste hva jeg hadde i vente de neste to årene. For hadde jeg visst, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg ville opprettet bloggen. I dag er jeg selvfølgelig sjeleglad for at jeg gjorde det ♥
Jeg er ikke bitter på de menneskene som har prøvd å gjøre ting vanskelig for meg, etter at jeg gjorde meg ekstra synlig og utsatt ved å opprette bloggen som ung gravid. Å være bitter kommer man aldri noen vei med. Jeg ser kun tilbake på tiden hvor jeg har blogget som en tid hvor jeg har lært en hel masse, og jeg håper at jeg har muligheten til å skrive i flere år i fremtiden!
Jeg har merket det av og på helt siden samlivsbruddet var et faktum i mars i år. Folk har blitt overrasket over at vi samarbeider så godt om barna våre. Når forholdet tok slutt, var vi raskt i gang med å snakke om hvilket samarbeid vi ønsket oss videre. Vi skal feire julaften sammen med barna våre, og når et av barna har hatt bursdag så har vi jammen feiret den sammen også. For vi ser at det gjør barna våre lykkelige, og vårt felles ønske er åpenbart at barna skal ha det så godt som mulig.
Om det er noe spesielt som skjer i byen eller nærområdet som pappaen til barna mine ønsker å ta dem med på, kan han selvfølgelig gjøre det til tross for at de i utgangspunktet er hos meg den aktuelle dagen. Det handler om å sette egne behov til side. Skal jeg liksom si at nei, det kan du ikke – fordi nå er barna hos meg, punktum. Enda vi ikke hadde lagt noen planer en gang, og jeg innerst inne vet at barna gjerne vil bli med? Selvfølgelig ville jeg aller helst hatt barna mine hos meg hele tiden. Men allerede her er det noen som glemmer det vesentlige – det handler ikke om meg eller mine egoistiske behov for å se barna hele tiden. Det handler om at barn skal ha både mor og far, og at min tid med barna ikke er mer verdt enn fars.
Den gangen vi tok valget om å bli foreldre og sette barna våre til verden, så fikk vi med det tildelt en like stor rolle begge to. Barn trenger begge foreldrene sine, måtte det være to mødre, to fedre, eller i vårt tilfelle: Både mammaen og pappaen sin. Hvorfor er det noen som tenker at det er en automatikk i at mødre er bedre og mer egnede omsorgspersoner enn fedre? Det finnes mange udugelige mennesker der ute, og jeg kan love dere at de finnes totalt uavhengig av kjønn.
Jeg vet godt at det dessverre finnes mennesker der ute som ikke ønsker å vite av noe særlig om barna sine, eller som av ulike grunner ikke kan eller får tillatelse av utenforstående instanser til å ha noe med barna sine å gjøre. Jeg tror for øvrig at det jevnt over finnes flest oppegående foreldre som kun ønsker barnas beste, men i enkelte tilfeller er jeg usikker på om de forstår hvor ødeleggende det er for et barn å vokse opp med noen som snakker nedlatende om den andre forelderen, eller som er vanskelig når det kommer til samvær.
Uansett om du er mor eller far, så eier du ikke barnet ditt.
Så hvorfor er det så mange som reagerer sånn på at vi samarbeider. Er det ikke normalt? Er normen å være egoistisk, å sette seg på bakbeina og være vanskelig? De eneste det hadde gått utover dersom jeg hadde valgt å være egoistisk, er jo faktisk barna mine.
Ikke bli overrasket over at vi samarbeider godt når alt ligger til rette for det. Det skulle ærlig talt bare mangle!
