JEG ER IKKE SOM DERE

Det er ikke et ukjent fenomen at mange av oss sammenligner oss selv med andre. Både med tanke på utseende, karriere, og hva vi har oppnådd hittil i livet.

 

Glemmer vi helt at vi er forskjellige? På forskjellige nivåer, både mentalt og fysisk? Glemmer vi at det at nettopp du var umoden som 16-åring, ikke betyr at det ikke kan finnes noen som faktisk er modne? Eller er ønsket om at ingen skal være bedre, eller mer vellykket enn oss selv så stort at vi nekter å tro det?

 

Jeg synes egentlig det blir for dumt. “Jeg husker godt hvordan jeg var som 16 åring, og jeg var ikke i stand til å ta vare på et barn” Nei, så var ikke du det. Men hva i all verden har dette med meg å gjøre? Klarer vi ikke å la være å legge alle under samme kam? Det blir litt sånn, “siden jeg ikke klarte det, så skal hvert fall ikke du klare det”

Unner vi ikke hverandre å klare utfordringene vi møter på i livet? Sitter vi å håper at ting går ekstremt dårlig med andre, kun fordi vi ikke klarte det selv? Har medmenneskeligheten vår blitt borte med utfordringen vi ikke klarte?

Mest av alt synes jeg dette er trist. Ingen skal vel lide for noe du ikke klarte?

Del gjerne videre ♥

“GI MEG SKATTEPENGENE MINE”

Vel, i dag tenkte jeg å ta opp noe som har gått veldig langt i blant annet kommentarfeltet mitt her, nemlig hvor opptatte enkelte er av skattepengene sine, og hvem de går til. Derfor tenkte jeg i dag å dele mine tanker rundt dette. 

(Understreker at dette innlegget ikke er ment til alle leserene mine, men til de av dere som mener dette. Ettersom jeg får så mange kommentarer rundt akkurat dette, følte jeg for å besvare de av dere som mener dette, en gang for alle. Innlegget kan fort oppfattes som et angrep på “alle”, og det er det selvsagt ikke! ♥)

Først av alt, det er aldri dine skattepenger, det er fellesskapet sine. Skatten hadde (surprise) blitt betalt uavhengig av om jeg hadde blitt gravid eller ikke. Du hadde måtte betale skatt uansett.

Men forklar meg en ting her, på hvilken måte snylter jeg på staten ved å motta foreldrestipend fra lånekassen som jeg får fordi jeg har gått på skole? Hvis alle som går på videregående snylter på staten (for dere er klar over at alle norske ungdommer som går på videregående får stipend, ikke sant?) så har vi jammen meg mange snyltere! En ung nasjon av snyltere, faktisk.

Men jada, jeg ser jo hva dere mener. Men det blir bare litt enkelt. Litt for enkelt. Her i Norge fungerer det nemlig sik at man hjelper de som har behov for det, og uavhengig av om jeg hadde snyltet på staten eller ikke, så er det ikke jeg som har satt opp reglene. Jeg har ikke bestemt at unge mødre har krav på økonomisk støtte, på samme måte som at jeg ikke har bestemt at man får sosialhjelp på nav dersom man er i økonomisk krise.

Hvis dette plager dere så innmari, hvorfor tar dere ikke problemet ved roten? Hvorfor oppsøker dere ikke menneskene som har bestemt at reglene skal være slik? Og for ikke å glemme, hvorfor er dere ikke like opptatte av de som faktisk gjør ting som kan regnes som å snylte på staten? De som faktisk ikke jobber fordi de ikke gidder, og lever på nav? Hvorfor er det ikke disse menneskene dere går til angrep på?

Nei, jeg tror vi må vokse opp litt her og vise oss selv litt mer reflekterte enn som så. Det er jo forresten ingen som tvinger noen av dere frie mennesker til å bo her i Norge, med alt som følger med. Liker dere ikke måten staten Norge gjør ting på? Flytt da vel?

 

 

 

(Vil forresten takke dere som opplyste meg om at produktene fra burt’s bees inneholder allergifremkallende stoffer! Godt jeg har lesere som følger godt med! Så nå har jeg handlet inn litt babyprodukter som faktisk er parfyme- og parabenfrie. Tusen takk!! ♥)

Så kom ikke her og krev skattepengene deres fra en 16-åring, kun fordi jeg mottar penger jeg har rett på. Glem ikke at hva du samtidig sier da, er at du aldri ville mottatt penger du hadde hatt krav på. Og for å være totalt ærlig? Det tror jeg fåtallet av dere ville gjort.

Del gjerne videre!

TING BLIR IKKE ALLTID SOM MAN TROR

..For å si det mildt.

Det er så rart hvordan et lite valg kan påvirke hele livet ditt. 

Hvordan ville livet mitt sett ut dersom jeg lot være å bli med den gangen jeg skulle treffe Fredrik for første gang? Eller hva om jeg tok abort den gangen jeg fant ut at jeg var gravid i sommer? Hva ville jeg gjort i dag? Hvordan ville jeg hatt det?

Dette er slike ting jeg kan ligge å tenke over i timevis. Hva hvis. Hva om. Og det er så ekstremt rart å tenke over hvor lite som egentlig skal til for å endre livet ditt for alltid. Bare det å ikke orke å være med på butikken. Bare det å la være å dra, å ikke orke, å ikke si noe. 

Jeg husker jeg leste om 9/11 for en stund siden. Og jeg leste også om historier fra samme dagen. Mennesker som egentlig skulle vært i bygningen, og med det borte fra verden, men som hadde glemt å stille vekkeklokken før de la seg dagen før. Som ikke hadde husket å kjøpe såler til de nye skoene sine, og derfor måtte innom skobutikken på veien, og derfor ikke rakk  til jobben den dagen før flyene krasjet i bygningen. Det er når du leser ting som det at du innser hvor mye livet er verdt, og hvor lite som skal til før ting er forandret for alltid. Hvor skjørt livet er.

Det er rart å innse at alle disse valgene, til og med de bittesmå, som å orke å gå en tur, eller som å dra innom butikken før du drar til venninnen din, kan være med på endre livet ditt for alltid. Det er jo faktisk litt skummelt?

Og da begynner tankene å surre fullstendig. Er livet og alt som skjer tilfeldig, eller er det en plan for oss alle sammen?

Mennesker har med tiden fått en ekstrem makt, på godt og ondt.  VI bestemmer mye, og vi kontrollerer mye. Som for eksempel hvem som skal leve og ikke, hvilke dyr som skal spises og ikke, og om barnet i magen skal få en sjanse eller ikke.

Det er allikevel godt å tenke på at vi aldri vil kunne kontrollere alt, og bestemme alt. Hvem vi treffer på når vi tar oss en tur ut eller hva som skjer på butikken nøyaktig den dagen du ikke orket å være med. For det skal virkelig så ufattelig lite til for å endre alt

Del gjerne videre ♥

BABYDRØM

 

Her ser dere gardinene som kun dekker det øverste vinduet, haha. Sånn går det! Får ordne noe nytt om ikke så alt for lenge da, eventuelt være litt kreativ. 

 

 

Jeg elsker å pynte og dulle med tingene til Leo ♥ Det er så koselig!  

 

 

 Hadde helt glemt å vise dere dette bildet (fra i stad, derfor det ligner på noen av bildene i forrige innlegg) av Leo i uke 9. Såå liten, men samtidig et så stort mirakel.

Heihei, og god kveld ♥ 

Følte bare for å  lyse opp bloggen med noen fine bilder! Håper dere alle sammen har hatt en strålende helg.

For en liten stund siden dro familien min tilbake til Gjøvik, så nå er det relativt tomt i leiligheten vår. Vi spiste fastelavn boller og litt lunsj, og koste oss veldig. Det er så rart hver gang familien min besøker meg, for å så dra hjem igjen. Det er akkurat som at jeg da først innser at jeg faktisk bor alene, 4 timer unna dem alle sammen.

Noen ganger stopper jeg opp og tenker “Herregud. Jeg er kun 16 år gammel, men allikevel venter jeg barn, jeg har flyttet ut hjemmefra, og jeg har en samboer” 

Etterhvert når det lille sjokket omsider legger seg med tankene, kommer jeg frem til at jeg synes det er fint. Fint at jeg er og føler meg selvstendig. Fint at jeg ikke er avhengig av å ha noen rundt meg, og fint at jeg til tross for savnet til hjembyen min trives veldig godt her i Larvik. 

Jeg har jo for lengst forstått at min hverdag er langt fra hva en vanlig 16 år gammel tenåringsjente bedriver tiden sin med. Jeg kjøper ikke inn ny sminke, men babyklær og utstyr. Jeg ligger ikke på pikerommet og hører på musikk på ettermiddagen, men planlegger middager for uken som kommer. Jeg drar ikke ut på fredagskvelder med venninner, men legger meg tidlig og leser i babymagasiner og bøker. Jeg bekymrer meg ikke for om håret mitt er fint nok, eller om profilbildet mitt på facebook får nok likes, men “hva hvis babyen ikke liker meg. Hva hvis barnefar plutselig våkner opp en dag, og ikke ønsker å være med meg og babyen vår lenger?”

Gravid som 16 åring – kjære vene.. Stakkars naive jente, tenker samfunnet. Jeg ville ikke byttet ut dette for noe i hele verden, tenker jeg. Tenk at det kan føles riktig å gjøre noe som samfunnet mener er så feil?

EKSPONERING AV BARN

Etter innlegget mitt KRITKKK MÅ VI TÅLE kom det mange forskjellige reaksjoner. Og plutselig var vi inne på temaet å eksponere barna sine over internett, noe som også blir relativt lite snakket om blant dagens bloggere. Jeg har aldri sagt jeg har noe i mot Anna (eller valgene hun har tatt, for den saks skyld) Men når man lever av å eksponere seg selv gjennom internett, så føler jeg heller ikke at man kan forvente annet enn å også motta negative kommentarer, kritikk og hets. Trist, men slik er dagens samfunn. Dette føler jeg også at jeg får godt med i innlegget mitt.

Flere og flere bloggere eksponerer barna sine i stor grad gjennom bloggen sin. Jeg har allerede fått kommentarer på at jeg kommer til å gjøre det samme (hvilket jeg ikke helt forstår, da jeg aldri har i det hele tatt antydet dette) Og jeg vil bare avkrefte det med en gang. For meg blir det ikke riktig å overeksponere barnet mitt via Internett, av den enkle grunn at barnet ikke vil forstå eventuelle konsekvenser av å ligge ute på Internett, og heller ikke kunne avkrefte/bekrefte at dette er noe barnet selv ønsker. Jeg valgte å lage meg blogg, jeg valgte å eksponere meg selv gjennom Internett, men barnet mitt har ikke valgt det samme. 

På den andre siden ønsker jeg jo å vise frem barnet mitt. Ingenting gjør enn selv stoltere enn sitt eget barn, og jeg forstår jo godt hvorfor bloggere deler bilder av barna sine. Men det veier ikke helt opp for alle eventuelle negative konsekvenser det kan medføre å gjøre dette. Spesielt over tid.

Mengde tror jeg også er viktig. Det er en vesentlig forskjell på å poste ett enkelt nyfødt babybilde (spesielt med tanke på at babyen mest sannsynlig vil være ugjenkjennelig om noen år) og bilder så og si hver dag av barnet. Og ikke minst hvordan bildene er tatt. Ser man ansiktet tydelig? Står barnet lagt unna kameraet, og med ryggen til?

 

(Jeg er klar over at jeg lårene mine ser helt enorme ut på dette bildet, hahaha. De er altså egentlig ikke så ekstremt store)

 

 

 

 

Så én ting skal dere ha, dere som sitter på kvinneguiden og diskuterer bloggere dag inn og dag ut; Jeg er faktisk enig i at man ikke skal overeksponere barna sine over Internett. 

DEL GJERNE VIDERE ♥

DEN SKUMLE UTVIKLINGEN

De siste årene har kroppsfikseringen tatt helt av. Større pupper, større rumpe, tynnere midje, lenger hår, større lepper, flatere mage, lengre ben, og listen fortsetter. Større muskler også, for den saks skyld, for vi må ikke glemme at dette rammer ikke bare kvinner, men også menn.

Vi kaster opp den lille maten vi får i oss, bleiker tennene våres som vi egentlig aldri bruker til å smile lenger, hater og mobber hverandre på grunnlag av hvordan vi ser ut – gjerne for ting vi ikke kan noe for, og setter oss deretter ned å lurer på hvorfor i all verden det er så mange i dagens samfunn som sliter psykisk. Det blir i grunn for dumt. Vi skylder alt på samfunnet, men vi glemmer helt at vi er samfunnet. Vi skaper presset. Vi skaper psykiske sykdommer, og vi skaper elendighet og en fremtid som det lyser rødt av på lang vei. Hvilken fremtid er dette for barna våre?

Hva slags verden er dette å vokse opp i? 

Heldigvis kan jeg ikke svare på det spørsmålet. Heldigvis vokste ikke jeg opp i dette hysteriet (vel, ikke som jeg kan huske fra barndommen i hvert fall) men jeg er redd vi ikke vil kunne si det samme om den neste generasjonen. Jeg blir fryktelig skremt over utviklingen av samfunnet vårt, og retningen samfunnet vårt går i. Vi har skapt en verden der alt handler om hvordan du ser ut. Alt handler om fasaden, og vi glemmer sakte men sikkert det som virkelig betyr noe. Jeg blir oppriktig bekymret når jeg tenker på at dette er den samme verdenen som barnet mitt skal vokse opp i. Og hvem vet, kanskje har det gått enda lenger når den tid kommer?

 

 

 

Så før du skader deg selv (og da mener jeg ikke nødvendigvis på utsiden) ved å sulte deg selv for å bli tynnere, eller gjennomgå operasjoner kun fordi samfunnet forventer at du skal se sånn og sånn ut, stopp og still deg selv spørsmålet: er det virkelig verdt det?

 Del gjerne innlegget mitt videre ♥

FØR DU BLIR GRAVID I UNG ALDER..

Når jeg får kommentarer som “åh, jeg vil også ha en sånn mage” under magebildene mine fra yngre jenter så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere. Det samme gjelder forsåvidt når jeg får meldinger fra jenter like gamle, og tilogmed yngre enn meg selv, som ønsker så sterkt å bli mamma.

Jeg finner den type situasjon veldig vanskelig. Men jeg kommer ikke til å oppfordre unge jenter til å bli gravide, på samme måte som jeg ikke oppfordrer til abort dersom uhellet skulle være ute. Men vit at det er mer som følger med enn magen, – så utrolig mye mer enn den søte babymagen.

Jeg kan ikke en gang gå på kjøpesenter uten at folk kikker (hvilket i seg selv er helt OK) hvisker og ler. Jeg vet jo ikke helt sikkert hva de tenker, men jeg vet hvert fall hva jeg skulle ønske de tenkte.

Jeg skulle ønske vi kunne se hverandre for hva vi er, og at alle kunne se forbi den store magen. Det er ingen hemmelighet at unge gravide ofte blir dømt. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har blitt fortalt at jeg er alenemor, at jeg er dum som ikke tok abort, at jeg er dum som ikke brukte prevensjon og så videre. Folk tar seg ikke engang bryet med å spørre meg høflig hva som stemmer før de trekker konklusjonene sine. Det synes jeg er ufattelig trist.

Det er ikke synd på meg, langt i fra. Jeg har en fantastisk samboer som også er far til mitt barn, jeg har en flott familie, et flott liv, og snart en liten baby som kommer til å bringe så mye glede inn i livene våres. Men det er ikke alle som er like heldige som meg.

Det er også mange som mener at jeg oppfordrer til at unge mennesker skal bli gravide i ung alder gjennom denne bloggen. Hvordan de tolker det aner jeg ikke. Jeg skriver ærlig om hvordan det er, uten retusjerte bilder og en perfekt fasade. Virkeligheten er jo ikke perfekt, men ekte.


(28 uker på vei)

Jeg tror det (i hovedsak) er to måter å reagere på hets over tid. Enten så gjør det deg sterkere og hardhudet, eller så knekker det deg fullstendig sammen. Jeg har heldigvis taklet det hele utrolig bra, men det er ikke sikkert at alle ville taklet det på samme måte. Jeg ser at fordomsfulle mennesker ikke er mennesker jeg er interessert i å ha rundt meg, og jeg forstår at det er den voksne dama i 40-åra som slenger hetsende kommentarer etter ei ung gravid jente det er synd på, og ikke motsatt. Jeg vet i grunn ikke 100% hvorfor jeg skriver dette innlegget, men jeg ønsker bare å forklare at om man blir gravid i ung alder (med eller uten vilje, selvsagt) må man være klar for at folk dømmer deg ut i fra det de ser, og ikke det du er. Jeg skulle så inderlig ønske at det ikke var sånn.

Jeg synes det er viktig at jeg tar opp hvordan det egentlig er å være 16 år og gravid på bloggen min, som oftest når jeg besøker unge mammablogger er alt fryd og gammen, og det er jo ikke slik det er. I hvert fall ikke for alle. 


(Her var jeg vel 3 uker på vei, uten å vite det vel og merke)

Veldig godt å endelig få satt ord på det jeg har hatt så lyst til å fortelle dere lenge, men som jeg bare ikke helt har visst hvordan jeg skal si. Jeg angrer aldri på valget jeg tok, men jeg vet aldri hvordan nestemann vil takle det å være ung og gravid, og for alt jeg vet kan hun sitte igjen med en ødelagt psykisk helse.

Del gjerne innlegget mitt videre ♥ Tusen takk for fine ord, flotte lesere!

ABORT – LIKE MYE BEGGES VALG?

Jeg har sett mye diskusjoner rundt akkurat dette de siste månedene, og tenkte å dele mine tanker rundt det. Det er jo tross alt en problemstilling jeg selv har befunnet meg i, og det er ingen enkel situasjon. Skal mannen også ha muligheten til å være med å bestemme om kvinnen skal ta abort eller ikke?

Du blir uplanlagt gravid, kjæresten din/barnefar ønsker sterkt at du tar abort. Du ønsker ikke å ta abort. Er det da rimelig av han å forvente at du skal ta abort allikevel? Skal hans mening ha like mye å si som din, ettersom det tross alt er hans eventuelle barn også? Er det riktig å sette han i en situasjon han i utgangspunktet ikke ønsker, fordi du selv ikke klarer å gjennomføre en abort? 

Skal menn ha muligheten til å bestemme over en abort som ikke en gang finner sted i deres kropp, eller skal kvinner kunne velge hva de vil uavhengig av hva mannen måtte mene?

Samtidig, så har de begge vært med på å ha sex. De visste begge hva sex kan føre til. Kvinnen kan aldri fraskrive seg ansvaret på samme måte som mannen kan. Han kan pakke tingene sine og flytte til utlandet, og de kan begge være enige om at han ikke skal ha noe med verken hun eller barnet å gjøre i fremtiden. Det får aldri en kvinne gjort. Men igjen, så er det da kvinnen som i første omgang setter barnet til verden, så mulig det ikke er så urettferdig allikevel? 

Hvis vi snur på det, om kvinnen ble gravid og ikke ønsker barnet, men mannen ønsker det sterkt, har han likevel ingenting han skulle sagt dersom hun bestemmer seg for abort. Er det i seg selv rettferdig? Absolutt ikke. 

Verden er ikke rettferdig. Naturen er ikke rettferdig. Og inntil den dagen menn kan bli gravide vil dette heller aldri bli 100% rettferdig. Men en ting skal være helt sikkert, det er ikke på noen måte rettferdig at kvinner ikke skal kunne bestemme over sin egen kropp.


 

Hva tenker dere?

Del gjerne innlegget mitt videre dersom du er enig ♥

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

Du kan ikke tilfredsstille alle. Det går ikke. Det har tatt meg litt tid å innse det, men det går ikke. Uansett hva jeg ville valgt å gjøre som ung gravid ville det uansett vært noen som ville ment at jeg hadde tatt feil avgjørelse. At jeg kom til, eller hadde ødelagt livet mitt. Å innse dette har hjulpet meg å forstå at siden jeg ikke kan tilfredsstille alle, bør jeg vel i hovedsak fokusere på å ta de beslutningene i livet som jeg selv mener er riktig. Det føler jeg at jeg skylder meg selv, og det synes jeg virkelig at alle andre burde gjøre også.

Hadde jeg tatt abort og gått ut med det, så ville det vært de som hadde omtalt meg som barnemorder og et forferdelig menneske. Det vet jeg. Og som jeg har fått merke (i stor grad!) så ville jeg også fått høre det om jeg beholdt barnet, og det var jeg klar over fra den dagen jeg tok beslutningen.

Jeg har sluttet å søke etter svar fra disse menneskene som så inderlig ønsker at jeg ser at jeg har ødelagt livet mitt.  Å få andre mennesker til å forstå noe de ikke vil forstå er umulig. Vi mennesker er alt for opptatte av å ha en fasit, et svar. Mange av oss klarer bare ikke godta at det ikke er en fasit på alle valgene og spørsmålene som du møter gjennom livet. 

Hvis noen forteller meg at jeg ikke forstår fornuft siden jeg ikke tok abort. Ja, da vil svare dem at de ikke forstår seg på livet. For hvor i alle dager er fornuften i å ta abort hvis man selv vet man ikke ønsker det?

Jeg ser ikke på meg selv som umoden. Ei heller dum, lite oppegående eller ufornuftig. Tro det eller ikke, men det at jeg er gravid som 16 åring gjør meg ikke til noen av disse tingene. Jeg er ikke fattig. Jeg kommer ikke fra et resurssvakt hjem. Og jeg er like mye meg selv som det jeg var før jeg ble gravid. 

Men hva betyr egentlig “å ødelegge livet sitt”? Det er jo faktisk litt av en påstand å slenge etter noen, er det ikke? Jeg trodde kanskje man fikk livet sitt ødelagt, eller ødela livet sitt dersom man ble rusmisbruker og havnet på gaten, eller havnet i en bilulykke fordi man kjørte i beruset tilstand og ble lam fra nakken og ned, men der tok jeg visst feil..?

Hvis det å gå igjennom det vi mennesker i hovedsak er laget for er tilsvarende at jeg ødelegger livet mitt, så begynner jeg virkelig å lure på hvilken retning samfunnet vårt er i ferd med å gå i. Jeg er gravid og 16 år gammel, jeg er fornuftig. Jeg er oppegående. Om du synes det er ekkelt at jeg venter barn, så er det selvsagt greit. Og om du synes det er kvalmt, motbydelig, eller grusomt at jeg er gravid som 16 åring, så er det også greit. 

Men husk, at da synes du også at det er kvalmt, motbydelig og grusomt å stole på seg selv og ta beslutninger basert på hva man selv føler er riktig.

28 uker og 2 dager når disse bildene ble tatt ♥

Del gjerne dette innlegget videre ♥