ABORT – LIKE MYE BEGGES VALG?

Jeg har sett mye diskusjoner rundt akkurat dette de siste månedene, og tenkte å dele mine tanker rundt det. Det er jo tross alt en problemstilling jeg selv har befunnet meg i, og det er ingen enkel situasjon. Skal mannen også ha muligheten til å være med å bestemme om kvinnen skal ta abort eller ikke?

Du blir uplanlagt gravid, kjæresten din/barnefar ønsker sterkt at du tar abort. Du ønsker ikke å ta abort. Er det da rimelig av han å forvente at du skal ta abort allikevel? Skal hans mening ha like mye å si som din, ettersom det tross alt er hans eventuelle barn også? Er det riktig å sette han i en situasjon han i utgangspunktet ikke ønsker, fordi du selv ikke klarer å gjennomføre en abort? 

Skal menn ha muligheten til å bestemme over en abort som ikke en gang finner sted i deres kropp, eller skal kvinner kunne velge hva de vil uavhengig av hva mannen måtte mene?

Samtidig, så har de begge vært med på å ha sex. De visste begge hva sex kan føre til. Kvinnen kan aldri fraskrive seg ansvaret på samme måte som mannen kan. Han kan pakke tingene sine og flytte til utlandet, og de kan begge være enige om at han ikke skal ha noe med verken hun eller barnet å gjøre i fremtiden. Det får aldri en kvinne gjort. Men igjen, så er det da kvinnen som i første omgang setter barnet til verden, så mulig det ikke er så urettferdig allikevel? 

Hvis vi snur på det, om kvinnen ble gravid og ikke ønsker barnet, men mannen ønsker det sterkt, har han likevel ingenting han skulle sagt dersom hun bestemmer seg for abort. Er det i seg selv rettferdig? Absolutt ikke. 

Verden er ikke rettferdig. Naturen er ikke rettferdig. Og inntil den dagen menn kan bli gravide vil dette heller aldri bli 100% rettferdig. Men en ting skal være helt sikkert, det er ikke på noen måte rettferdig at kvinner ikke skal kunne bestemme over sin egen kropp.


 

Hva tenker dere?

Del gjerne innlegget mitt videre dersom du er enig ♥

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

Du kan ikke tilfredsstille alle. Det går ikke. Det har tatt meg litt tid å innse det, men det går ikke. Uansett hva jeg ville valgt å gjøre som ung gravid ville det uansett vært noen som ville ment at jeg hadde tatt feil avgjørelse. At jeg kom til, eller hadde ødelagt livet mitt. Å innse dette har hjulpet meg å forstå at siden jeg ikke kan tilfredsstille alle, bør jeg vel i hovedsak fokusere på å ta de beslutningene i livet som jeg selv mener er riktig. Det føler jeg at jeg skylder meg selv, og det synes jeg virkelig at alle andre burde gjøre også.

Hadde jeg tatt abort og gått ut med det, så ville det vært de som hadde omtalt meg som barnemorder og et forferdelig menneske. Det vet jeg. Og som jeg har fått merke (i stor grad!) så ville jeg også fått høre det om jeg beholdt barnet, og det var jeg klar over fra den dagen jeg tok beslutningen.

Jeg har sluttet å søke etter svar fra disse menneskene som så inderlig ønsker at jeg ser at jeg har ødelagt livet mitt.  Å få andre mennesker til å forstå noe de ikke vil forstå er umulig. Vi mennesker er alt for opptatte av å ha en fasit, et svar. Mange av oss klarer bare ikke godta at det ikke er en fasit på alle valgene og spørsmålene som du møter gjennom livet. 

Hvis noen forteller meg at jeg ikke forstår fornuft siden jeg ikke tok abort. Ja, da vil svare dem at de ikke forstår seg på livet. For hvor i alle dager er fornuften i å ta abort hvis man selv vet man ikke ønsker det?

Jeg ser ikke på meg selv som umoden. Ei heller dum, lite oppegående eller ufornuftig. Tro det eller ikke, men det at jeg er gravid som 16 åring gjør meg ikke til noen av disse tingene. Jeg er ikke fattig. Jeg kommer ikke fra et resurssvakt hjem. Og jeg er like mye meg selv som det jeg var før jeg ble gravid. 

Men hva betyr egentlig “å ødelegge livet sitt”? Det er jo faktisk litt av en påstand å slenge etter noen, er det ikke? Jeg trodde kanskje man fikk livet sitt ødelagt, eller ødela livet sitt dersom man ble rusmisbruker og havnet på gaten, eller havnet i en bilulykke fordi man kjørte i beruset tilstand og ble lam fra nakken og ned, men der tok jeg visst feil..?

Hvis det å gå igjennom det vi mennesker i hovedsak er laget for er tilsvarende at jeg ødelegger livet mitt, så begynner jeg virkelig å lure på hvilken retning samfunnet vårt er i ferd med å gå i. Jeg er gravid og 16 år gammel, jeg er fornuftig. Jeg er oppegående. Om du synes det er ekkelt at jeg venter barn, så er det selvsagt greit. Og om du synes det er kvalmt, motbydelig, eller grusomt at jeg er gravid som 16 åring, så er det også greit. 

Men husk, at da synes du også at det er kvalmt, motbydelig og grusomt å stole på seg selv og ta beslutninger basert på hva man selv føler er riktig.

28 uker og 2 dager når disse bildene ble tatt ♥

Del gjerne dette innlegget videre ♥