DET ER FAKTISK MITT VALG

Endelig dere! Hei, og riktig god fredagskveld ❤️

I dag har jeg hatt full dag på skolen, men jeg merker at desto lenger jeg er på skolen – desto bedre er det å komme hjem også. Til en ganske ryddig leilighet, glade barn og skikkelig helgefølelse. Jeg har også fått klikket hjem noen kjempefine bilder og rammer til Leo og Noah sitt rom, etter å ha fått så mye inspirasjon de siste dagene. Barna var selvfølgelig med og valgte selv – det er jo halve moroa å se hvor glade de blir når vi får pakken hjem og de ser at det de valgte ut på pcen fra en nettbutikk, kommer hjem til oss. Spesielt når det skjer såpass sjeldent! De siste dagene har jeg kikket mye på de siste detaljene som skal inn på barnas rom. Pinterest og babymagasiner har vært så hjelpsomt!  Jeg har dessuten funnet frem mange av dåpsgavene de fikk til hver sin dåp, og jeg har vært så glad for alt jeg har tatt så godt vare på fra de var bittesmå! Det er sånt man aldri angrer på.

Noen har lurt på om barna skal dele soverom, og hvorfor de ikke eventuelt får hvert sitt eget. Grunnen til det er ganske enkelt at det ikke er flere soverom i leiligheten vår. Et rimelig stort (som blir deres) og et mye mindr som blir mitt. Men når leiligheten vi bor i passer oss så bra ellers, med tanke på beliggenhet og det meste annet, så ble det åpenbart ikke aktuelt å flytte på så tynt grunnlag. At noen blir sjokkert over at barna ikke bare kan få hvert sitt rom, er utenfor min fatteevne. Jeg tror barn har godt av å dele. Dessuten trives de svært godt med å sove på samme rom, og gleder seg mye over det. Det kommer en tid hvor de bli eldre, hvor de muligens kommer til å slamre i soveromsdørene, og få alt det privatlivet de sikkert kommer til å ha behov for når den tiden kommer – på helt egne rom. Så når de enda er relativt små og synes dette er koselig, klarer jeg ikke se noe annet enn fordeler med det.

Det er faktisk mitt valg å ta som mammaen deres – men jeg respekterer selvfølgelig at andre kan ha andre synspunkter enn jeg har, og tror ikke jeg sitter på fasiten. Men, jeg tror jeg kan sitte på en del av fasiten når det gjelder mine egne barn, og det tror jeg gjelder mange mødre der ute. Man kjenner jo barna sine best, og jeg tror aldri jeg har møtt en mamma som ikke ønsker det beste for sine små❤️

Ønsker alle sammen en riktig god helg! Nå gjenstår en koselig fredagsmiddag, litt film og forhåpentligvis mye søvn når jeg omsider får lagt meg. Det har vært en innholdsrik uke, og det blir godt med en rolig avslutning på uken!

10 kommentarer
    1. Har ikke noe med innlegget og gjøre, men merket du når du var gravid at folk du ikke hadde så mye kontakt med før, ville ha mer kontakt med deg da du ble gravid?❤️

    2. Alt folk legger seg borti… Jeg og søsteren min delte rom i mange år før vi fikk egne rom, og vi hadde det så fint sammen at vi sov sammen mange ganger leeenge etter vi fikk egne rom også! Gode minner ❤ Bra du gjør det du syns er rett !

    3. Helt enig med deg! Barna mine på 4 og 6 har hver sine store rom, men foretrekker å sove på samme som og i samme seng. De har nesten ikke sovet en eneste natt på rom aleine.
      Så lenge begge er godt fornøyde med det, tror jeg de bare blir enda mer knyttet sammen som søsken av å få ha det slik.

    4. Selvsagt kan de dele rom, det er bare koselig. De er små og de er nært i alder.
      Så du at jeg svarte på ditt svar til min kommentar på ditt forrige innlegg? Der du faktisk selv sier at du har sluttet å eksponere barna?
      Kan legge det inn her og

      Dette skrev du 29.juni i fjor:
      Eksponering av barn og kritikk
      Jeg har tidligere nevnt at jeg har sluttet å eksponere barna mine på sosiale medier. Jeg kommer nok til å la noen babybilder av dem ligge ute på Instagram og bloggen – det fordi de uansett er rimelig ugjenkjennelig på disse bildene nå som de er eldre, og fordi et og annet gammelt babybilde ikke er problemet: Problemet er ukritisk eksponering. Jeg har hatt et bevisst forhold til eksponering fra starten, nettopp på grunn av kritikken jeg har mottatt på grunn av dette, men jeg ser selv at jeg har endt opp med å dele mange flere bilder enn jeg tenkte jeg skulle gjøre fra starten av. Ett og ett bilde i seg selv er kanskje ikke så mye å tenke på, siden jeg alltid har hatt fokus på at bildene skal være anstendige og fine, men summen av så mange bilder til sammen er noe annet.
      Noe jeg synes er forbanna viktig som blogger, er at man må være mottakelig for kritikk og tilbakemeldinger. Noe jeg prøver å leve etter – selv om det er satt litt på spissen – er at om «alle andre» alltid tar feil og du selv alltid har rett, så kan det være lurt å gå litt i seg selv. I dette tilfellet sikter jeg da til eksponeringen av barna mine og at jeg har stått hardt på at jeg mener jeg kan eksponere barna mine og at det er uproblematisk så lenge man følger forholdsregler man har satt, mens det har vært en del blogglesere som har kritisert meg for dette og påminnet meg om hvorfor de mener det har vært kritikkverdig. Jeg følte meg etter hvert litt alene om meningen min om at eksponeringen var helt innafor, og da må man kunne være voksen nok til å se seg selv fra utsiden og revurdere valget sitt. Jeg synes det er viktig å kunne innrømme egne feil og mener det var feil av meg å legge ut så mange bilder av barna mine gjennom de siste årene, selv om bildene var “fine” i den forstand. Det skader dem nok aldri, men det gagner dem heller ikke.
      Noe jeg finner litt frustrerende er for øvrig at jeg fortsatt blir kritisert for eksponeringen av barna selv etter jeg har sluttet. Jeg har satt i gang en prossess hvor bilder skal fjernes både fra bloggen og Google, men dette er ikke gjort over natten. Hadde jeg kunne skrudd tiden tilbake og ikke lagt ut den mengden bilder, ville jeg selvsagt latt være – men det er ikke fysisk mulig. Jeg har gjort en feil og gjør nå det jeg kan for å rydde opp igjen, og det håper jeg dere kan forstå.
      Sitat slutt.

      Ser ikke en plass at du skriver at du skal eksponere de mindre. Kun at du har sluttet å eksponere dem. I tillegg klager du på at du fortsatt får kritikk for å eksponere dem.

      1. Hei hei!

        Da misforsto jeg hva du mente i forrige kommentar. Da jeg skrev blogginnlegget du refererer til den 29 juni 2018, eksponerte jeg jo ikke barna. Det var et bakhode her og der, men ellers ingenting om barna. Derfor skrev jeg jo også naturligvis at jeg hadde sluttet å eksponere, fordi det var sånn jeg opplevde situasjonen: Jeg eksponerte dem ikke.

        I etterkant av dette har jeg gått ut flere ganger og sagt at det føles helt feil å skrive en blogg om livet mitt hvor barna ikke skal få lov til å bli nevnt. Det er viktig å se nyansene, synes jeg, og det går an å skrive en blogg uten å krenke barnas privatliv. Jeg føler, i likhet med flere blogglesere, at jeg har funnet en god balanse hva angår hva jeg deler og hva jeg ikke deler – men jeg har faktisk aldri skrevet at jeg aldri kommer til å legge ut flere bilder av barna, eller skrive noe om dem. At jeg i juni skrev at jeg hadde sluttet å eksponere dem, kan du derfor ikke vri om til at jeg mente at jeg aldri kom til å legge ut bilder av barna igjen. At jeg i juni skrev at jeg hadde sluttet å eksponere dem, handlet om at jeg på dette tidspunktet virkelig følte at jeg ikke eksponerte dem i det hele tatt. Og det gjorde jeg heller ikke, når jeg ser tilbake i arkivet.

        Dette har jeg skrevet så og si hver gang spørsmålet om eksponering har dukket opp, og det står jeg 100% for: Spørsmålet om eksponering er ikke enten/eller – jeg kan skjerme barna og samtidig si at det ikke er siste gangen dere vil se ansiktene deres selv om det vil tilhøre sjeldenhetene, og det er også bloggere som påstår at de skjermer barna fordi de ikke legger ut bilder av dem, men som “tar det igjen” i form av massiv utlevering i tekstform.
        Dette har jeg vært veldig tydelig på siden jeg sluttet å eksponere dem på måten jeg gjorde først, men jeg forstår at det garantert ikke er sånn at alle lesere har fått det med seg: Det viktigste for meg da jeg sluttet å eksponere dem var ikke at det var fullstendig krise med et ansiktsbilde så lenge det ikke var ofte. Men den daglige eksponeringen, i form av bilder og mye tekst, den holder jeg meg helt unna.

        Her er feks et blogginnlegg hvor jeg skriver om dette, men du finner samme svar i utallige kommentarfelt på bloggen min hvor temaet eksponering av barn blir tatt opp: https://mammasom16.blogg.no/1537732378_n_har_det_gtt_for_langt.html

        Og så må jeg til slutt bare få si at jeg synes det er fascinerende at du går inn i et annet kommentarfelt for å minne meg på å svare på din kommentar i et annet kommentarfeltet, når du ikke svarer på noe av det jeg stiller spørsmål omkring tilbake – men bare krever nye svar fra meg. Jeg beklager at jeg ikke først forsto hva du mente når du dro opp det gamle blogginnlegget, men nå har du i hvert fall fått et skikkelig og grundig svar som jeg håper du er fornøyd med. Er det noe mer, er det selvsagt bare å spørre 🙂

    5. Det kan da ikke være noe koseligere enn å sove sammen med en nesten jevnaldrende bror. De har, og får, glede av hvetandre.

    6. Her må også våre gutter dele rom når den tid kommer. Minstemann har just blitt ett år og sover fremdeles på rom med oss voksne (i egen seng)- men her er det også kun to soverom. Det har aldri falt oss inn å vurdere flytting kun pga. antall soverom 😅 jeg tror det å dele rom byr på mye bra for våre to. De begynner å bli veldig glad i hverandres selskap, og eldstemann lærer seg bl.a. kunsten å dele, låne, og å være forsiktig med de som er mindre 😊 Det er for meg litt «rart» at noen andre syns det er rart eller trist at søsken må dele soverom. Selvfølgelig, de kommer til en alder der de vil ha privatliv og kanskje ikke ønsker å dele rom med hverandre, men det er vi forberedt på, og den problemstillingen tar vi når den tid kommer 😄 De får et stort, romslig soverom på deling og de kommer ikke til å lide noe nød av det- selv i 2019 tenker jeg 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg