“Angst føles bedre når man ser fab ut!”
Jeg leser ordene, igjen og enda en gang. Begynner jeg å bli en gammel, bitter og sur kjerring om jeg kjenner at det er vondt å lese at noen med en så vanvittig påvirkningskraft velger å skrive dette på sin egen blogg?
Er det jeg som overreagerer?
Burde jeg kanskje bare ta meg en bolle, slutte å sutre og ta meg sammen litt?
Jeg pleier ytterst sjeldent å la meg krenke av noe lenger, og det er egentlig ikke det det handler om i dette tilfellet heller. Men hvordan jeg personlig mener at vi burde tenke oss om mange ganger med tanke på hvordan vi snakker om psykiske lidelser og sykdom. For hvordan fremstår det når man snakker om angst, som den alvorlige diagnosen det er, på denne måten? Ikke minst er det en sånn uttalelse som bidrar til at psykiske sykdommer fremdeles blir bagatellisert og latterliggjort.
Når det er dette bildet som enkelte maler av psykiske sykdommer, går det opp for meg hvorfor noen fremdeles ber de som sliter psykisk om å ta seg sammen.
Kanskje var det ment som humor, kanskje “kom det feil ut”? Jeg tror ikke at noen mente noe som helst vondt med å skrive dette (!) men jeg vil benytte anledningen til å sette fokus på denne tematikken, som jeg har snakket om før, og som jeg fremdeles synes er uhyre viktig.
Det er ikke opp til verken meg (eller noen andre på Internett – for den saks skyld) å avgjøre hvem som sliter og hvem som ikke gjør det, men ikke snakk om alvorlige psykiske sykdommer og lidelser som at det er helt dagligdags, “chill” og kult, for det er det ikke.
Jeg mener at vi alle har et ansvar for hvordan vi snakker om psykiske sykdommer, for hvordan det smitter over på andre. For hvordan skal vi egentlig kunne forvente at utenforstående skal kunne male seg et bilde av hvor ille det er å slite med eksempelvis angst, om vi snakker om det som noe som blir bedre bare man ser “fab” ut?
Jeg er ingen moralens vokter, for all del, men jeg kjenner på en enorm fortvilelse og ikke minst medfølelse med de som sliter med dette hver eneste dag og som må lese om sin store kamp på en sånn måte, hos en av de mest innflytelsesrike bloggerne som finnes her til lands.
Vennlig hilsen,
noen som slet med alvorlig dødsangst som barn. Det var livsødeleggende. Og det føltes aldri bra. Uansett hvordan jeg så ut.
Jeg må bare si TAKK..🙏🏻❤️
Sier som Luna. TAKK >3
Takk! Altså jeg gidder ikke kommentere hva hun gjør lengre, men altså…. det gjorde vondt å se det der. Har akkurat fikset meg litt opp i det siste, vipper og nyfarget hår – ser oppegående, «fab» ut. Men faen altså, her sitter jeg med panikkangsten min og er ikke så glad i livet. Men ifølge henne skal jeg liksom føle meg «litt bedre».
Jeg skjønner også at dette er noe HUN føler, noe hun skrev fort i farten eller whatever – og jeg tar det egentlig ikke til meg… tror jeg.. men blir så lei av at hun har så mange pyskiske lidelser kommer og snakker om det på den måten. Som at det man bare kan ta det for gitt…. ahhhh blir så oppgitt
Hei, jeg er kritisk til mye av det Sophie Elise skriver, men akkurat dette var humor. Mørk. Som hun elsker. Vi må slutte å ta alt så alvorlig og slutte å bli krenket på vegne av andre. Sophie sliter med angst, hvordan HUN opplever den/”behandler” den er ikke et hån mot andre. Vi er alle individer, angst (eller annen “sykdom”) er ulik for hver og en – og en eller annen vil alltid bli såret. Dette er ikke noe å bli såret over, er det vel? Vi må slutte å ta oss selv så høytidelig og tro at vår egen angst/opplevelse av angst er den som gjelder for alle. Jeg sliter med angst og jobber med den på min måte – og humret godt av Sophies utsagn 🙂
Word!
Det handler ikke om at min egen opplevelse av angst må gjelde for alle, men at måten vi snakker om psykiske sykdommer og lidelser påvirker. For min del er det samme hva Sophie mente med det hun skrev, om det var humor, mørk humor, seriøst ment eller hva enn det var – for uansett hva hun mente så mener jeg fremdeles at vi alle har et ansvar for hvordan vi snakker om psykiske lidelser – og her snakket hun om det på en måte jeg mener er ødeleggende for de som sliter med det.
Spesielt når det er et så betent tema, og det enda er SÅ mange der ute som blir møtt med “ta deg sammen” når de forteller og åpner seg opp om sin psykiske sykdom. Når psykiske sykdommer blir snakket om på den måten, hvordan skal vi da kunne forvente at utenforstående skal kunne male seg et bilde av hvor ille det er å slite med eksempelvis angst, om vi snakker om det som noe som blir bedre bare man ser “fab” ut?
Skjønner helt klart hva du mener altså, Anne, men er nok ikke helt enig! 🙂 Uansett takk for at du holder deg helt saklig og svarer på den måten, det synes jeg er så flott!
Kan det ikke også handle om at man kan føle seg bedre av å stelle seg litt og ta litt vare på seg selv?
Det kan det godt være hun sikter til, jeg har ikke tatt noen stilling til hva hun mente – jeg påpeker også at jeg ikke tror det var noe vondt ment, for det tror jeg virkelig ikke. Men jeg mener fremdeles at når vi snakker om noe så betent som psykisk sykdom, så må vi kunne tenke over hvordan vi snakker om det, og hvilke signaler det man sier sender.
Dette mener jeg spesielt når man er en stor blogger som har mye påvirkningskraft – da har man et ansvar, enten man liker det eller ikke. Dette er selvsagt bare mine tanker og meninger, og jeg påstår ikke at det er fasiten eller at min oppfatning fakta for alle, altså. 🙂
Veldig bra skrevet! Jeg er så enig med deg; vi har alle et ansvar for dette, og slett ikke mindre ansvar når en har stor påvirknkngskraft. Imponert over din modenhet, Jessica! Det er viktig å tenke seg om når en skriver om temaer som dette!
Tusen takk for at du skriver dette! <3 TUSEN TAKK!
<3 <3 !!
Tusen hjertelig takk, Jessica, for at du satt lys på dette!❤️ Veldig enig i alt du skriver. Har slitt med panikkangst i lang, lang tid og opplever ofte at folk bagatelliserer psykiske lidelser…
Jeg selv sliter med sosial angst. Jeg har lært at en av hovedårsakene til sosial angst er pga dårlig selvbilde. Selvom jeg en dag føler meg kanskje litt mer “fjong” enn en annen dag, så sliter jeg fortsatt med å komme meg ut av isolasjonen. Når du har så angst for å gå ut, at du går glipp av hyggelige og mindre hyggelige ting som kafebesøk, bryllup, begravelser, jentekvelder og andre festligheter, da har du angst. Synes det er SÅ bra og viktig at du tar opp viktigheten av dette temaet Jessica <3 Du virker så voksen og fornuftig i tenkemåten! Føler dessverre mange alt-for-ofte misbruker ordet "angst" for ditt og datt… Så igjen takk Jessica, for ett nødvendig innlegg <3
I likhet med deg var jeg usikker på om dette var noe jeg skulle henge meg opp i, og om det var teit av meg å føle meg truffet når hun skrev dette. For min del kan jeg ha på meg de fineste klærne og føle meg bra, men angsten er desverre den samme uansett. Noen dager verre enn andre selvsagt, men totalt uavhengig av hvordan jeg ser ut.
Heier på deg Jessica, du gjør en fantastisk jobb med barna, skole og blogg!
Altså jeg tenkte akkurat det samme, takk for at du skriver dette. Jeg har slitt mye med angst det siste året pga en skade som har gitt meg kroniske smerter. Når angsten min står på som verst kunne jeg ikke gitt mer faen i hvordan jeg så ut, det eneste viktige er å overleve og bli kvitt den enorme smerten fysisk og psykisk.
Helt tragisk setning.
Altså, alt må vel ikke tas opp i verste mening?
Du kan til tider selv være ganske så kvass i svarene dine om du blir kritisert for noe du skrev og som ble misoppfattet.
Dette er nordnorsk, herlig humor, vi er kanskje litt mer rett frem enn andre.
Jeg har selv angst, en stund var den så sterk og lammende at jeg gikk ikke til postkassa en gang. Og det til tross for at det er ca 200 meter og sjansen for å treffe på noen var minimal, nesten fraværende. Jeg har angst for åpne plasser, mange mennesker, angst for å ta heis, jeg sitter alltid ytterst, alltid med ryggen mot veggen for å ha full kontroll, dødsangst og flere typer, uten å ramse opp alt.
Selvsagt kjennes det bedre om jeg ikke ser ut som om jeg er dratt opp av grøfta. Angsten blir kanskje ikke lettere, men for å dra en gammel kjenning; det er bedre å gråte i en Mercedes enn på en sykkel.
Hva med å være snill med sine kollegaer? Tror ikke jeg har sett SE kritisere andres blogginnlegg. Og legg merke til at jeg skriver innlegg, ikke bloggere.