ET ORDENTLIG SVAR

“Synes du egentlig at det noen ganger kan være litt vanskelig å forholde deg til at Fredrik ønsket at du skulle ta abort da du først ble gravid?”

Klokken er 05:40 mandag morgen og jeg våkner helt av meg selv. Solen har enda ikke stått opp og det er relativt mørkt ute, men ikke så mørkt at jeg ikke klarer å se det. Deg. Liggende ved siden av meg med sønnene våre, som jeg ikke en gang har merket at har kommet seg opp i sengen vår i løpet av natten.

Men det gjorde nok du.

Som du elsker dem. Det ser jeg hver eneste dag.

I alt du gjør, i alt du er.

Og det er ekstra synlig nå. Der du ligger med Noah i den ene armkroken, og Leo i den andre. Sovende. Alle tre.

Men det er ikke så lett å være 17 år. Det er ikke så lett å være 17 år og å gå på videregående med alle vennene sine, i hjembyen sin og så plutselig måtte fortelle på fotballkvelden med gutta at du skal bli pappa.

Det visste jeg da, og det vet jeg nå i dag.

Jeg får vondt av oss begge når jeg tenker tilbake på den tiden. Som jeg nesten har glemt, fordi det nå er så fjernt og langt borte. Like fullt skjedde det, og det er noe vi har vært helt enige om at vi aldri kom til å prøve å legge skjul på. Halvveis ut i graviditeten med Leo, snudde situasjonen med Fredrik seg og han begynte å glede seg veldig til å bli pappa.

Spol et par måneder frem, og han sitter med sin nyfødte sønn hjemme i stuen vår. Min kjæreste som er nesten 1.90 cm høy, som jeg aldri i det hele tatt hadde sett gråte før, satt med tårer i øynene. Gjorde alt han kunne for å skjule det. Og takket meg for at jeg  beholdte selv når det var som vanskeligst.

Så dårlig samvittighet at han var helt ødelagt.

Aldri i livet om det skal brukes mot han at han som 17-åring hadde sjokk og ikke kunne forestille seg å bli pappa andre året på videregående. Og hvem kan vel egentlig “blame” han for det. Vi hadde vært sammen i åtte måneder da jeg fant ut om graviditeten, vi var svært unge. Det betyr ikke at han ville valgt bort barna sine for noe i hele verden, at han trodde abort var mest fornuftig helt i starten av svangerskapet med sin 16-årige kjæreste. Dessuten ble han hos meg, og hos barnet i magen uansett, selv hvor uenig han var helt i starten.

Og så endte det jo godt, vil jeg si ♥

Så for å svare ordentlig på det spørsmålet er jeg nok nødt til å si:

Ja, det er vanskelig og vondt å tenke tilbake på at det var slik i starten av graviditeten min. Ikke for meg, men for oss begge. For vi er sammen om det, og det har vi vært hele tiden.

1 kommentar
    1. Det er jo ikke noe rart at en får panikk når en som tenåring får vite at en venter barn, da! Det ville heller vært rart om dere tok det på noen annen måte, spør du meg.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg