I dag kom jeg over en artikkel på en nettside relatert til barn og foreldre, hvor det ble lagt frem en ny studie for å underbygge påstanden om at barn kjenner på “matpakkeskam”. At noen barns storslagne matpakker, gjør at andre barn ikke vil dra frem sine matpakker med noe så vanvittig vanlig og kjedelig som et par brødskiver under lunsjen i skolen. En forsker fra studien legger til at den uskrevne regelen er at barn vil spise det samme som andre barn.

Artikkelen, og studien for øvrig, har skapt en del reaksjoner. Her menes det nemlig at man burde ta grep slik at ingen skal føle seg utenfor eller annerledes, og at alle skal ha lik mat i lunsjen på skolen. Et gratis måltid i regi av skolen, blir dessuten lagt frem som et potensielt forslag i selve artikkelen, for å unngå at barn skal kjenne på de vonde følelsene av at noen har en bedre, mer smakfull matpakke enn dem selv.

Saker som ligner denne dukker opp med jevne mellomrom. Noen vil forby laging av morsdags- og farsdagskort i skolen fordi det er barn der ute som ikke har en av foreldrene sine – eller som har to pappaer, eller to mammaer. Noen vil fjerne semifinaler og finaler i fotballcuper for barn og dermed sørge for at det verken finnes vinnere eller tapere. Noen går til og med så langt at de ønsker å fjerne muligheten for å barna å snakke om sommerferien sin etter de er kommet tilbake på skolen etter ferien, fordi det ikke er alle barn som har funnet på like mye – og det grunnet ulike årsaker. Noen har kanskje bare hatt hjemmeferie, og da kan det være vondt og vanskelig for disse barna å høre om andre barn som har vært på tidenes ferie i syden, Legoland og Kristiansand dyrepark – argumenteres det med.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Alt for å skåne barn fra å kjenne på de negative følelsene!

Forstå meg rett: Jeg synes ikke tanken på barn som føler seg annerledes eller utenfor, eller som kvier seg for å ta opp matpakken sin i lunsjen er noe morsom. Herregud, jeg sitter og gråter av Lambi-reklamene på tv og når jeg ser fremmede gifte seg på videoer på yotube. JEG av alle synes dette tvert i mot er både vondt og trist å tenke på.

Men – det er et stort og ikke minst viktig men her! Vi gjør ikke alle barn like ved å forsøke å viske ut alle forskjellene deres, og forby alt som kan minne dem på at de er forskjellige. Alt fra hva de har på matpakken sin, til hva slags klær de har på seg, til hvem de er og hvor de kommer fra. Barn er forskjellige, og dette vet de.

Jeg vil virkelig at barna mine skal kjenne på alle følelsene sine i løpet av oppveksten sin. Også de negative! Noen ganger (ganske ofte, faktisk) er livet urettferdig, og det vil de også være nødt til å kjenne på før eller siden. Jeg ønsker heller at de skal vokse opp og bli oppdratt slik at de er klar over at det er sånn det er – enn at de skal få seg tidenes sjokk når de blir større og innser at den verden hvor absolutt alle barn får dra på utenlandsferie på sommeren og alt er likt for alle – egentlig bare er en eneste stor fantasiverden.

Barn skal få være barn og de burde helt klart skånes for enkelte ting. Vi skal ta hensyn til hvor gamle de er og ikke minst hvem de er. Men vi skal og burde ikke skåne dem i hjel, for da ender vi nok raskt opp med å gjøre barna våre en gedigen bjørnetjeneste.

For hvis vi skåner barna våre for absolutt alle følelser som kan føles vonde eller ubehagelige, hvordan skal de da klare å håndtere disse når de blir større og mamma og pappa ikke er der for å passe på?

Del gjerne videre!