Jeg er flink til å nevne det når dagene blir litt slitsomme og jeg merker at det krever mye å ha lange dager nå på sommeren med en samboer som jobber en del, en 4-åring som tester grenser, og en vilter 2-åring (3-åring allerede i oktober. Hjelp!)
De som sa til meg at det kom til å bli tøffere når barna mine begynte å vokse til, visste virkelig hva de snakket om! Når sant skal sies er jeg opptatt av at jeg skal kunne skrive om de dagene som er som det, fordi jeg ikke vil lage noe glansbilde av virkeligheten. Jeg blir også sliten, jeg blir også trøtt, jeg blir også oppgitt og jeg føler meg også som en dårlig mamma en gang i blant. I det siste? Ganske ofte faktisk. Og det synes jeg faktisk det er viktig å si noe om. For jeg tror ikke at jeg tar veldig feil når jeg sier at jeg umulig kan være den eneste som har følt meg slik.
Med det sagt tar jeg meg selv ofte i å tenke “jeg er så heldig”. Det tror jeg er viktig – for jeg har det faktisk bra, selv om noen dager er vanskeligere enn andre. Ikke minst gleder jeg meg så til fremtiden. Det blir nok et litt hardt skoleår til høsten da jeg kommer til å ha veldig fullt opp, men jeg gleder meg aller mest. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg er så takknemlig over livet mitt, barna mine og hvordan jeg har det akkurat nå.
Ofte tenker jeg at dere som leser bloggen min må tro at jeg identifiserer meg veldig som kun mamma, det kan jeg kanskje skylde meg selv for – siden jeg hele tiden har tatt valg på valg for å holde en rød tråd gjennom bloggen min ved å skrive om det som omhandler mammalivet. Kanskje spesielt når jeg skriver at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten barna mine. Det skriver jeg fordi de gir meg så mye glede, og fordi de betyr hele verden for meg. Det håper jeg for øvrig alle mødre kan si, uten at det betyr at man identifiserer seg som bare mamma. For jeg er åpenbart ikke bare mamma, jeg er Jessica også. En ung voksen, en søster, en datter, en bestevenninne, et forbilde. Selv om ordet forbilde skremmer meg ganske mye, spesielt når jeg får høre det fra noen av dere som følger meg.
Jeg liker ikke å kalle meg selv et forbilde i det hele tatt, selv om jeg fikk høre det senest i går av en søt følger på instagram. Og jeg håper virkelig ingen ser meg som et forbilde fordi jeg fikk barn tidlig i seg selv.
Da vil jeg i så fall være et forbilde fordi jeg har turt å ta valg basert på hva jeg selv tror jeg kan leve godt med hele veien, fordi jeg er oppriktig og ærlig, og fordi jeg gjør alt i min makt for at barna mine skal ha det best mulig.