Sist gang jeg ble gravid ante jeg ikke hva som ventet meg da jeg skulle få andremann. Det kom såpass brått på oss begge, så jeg gikk jo egentlig første halvdel av svangerskapet og prøvde å få det til å gå opp for meg at jeg faktisk skulle bli tobarnsmamma. Og til tross for at det var et meget høyt stress- og temponivå her hjemme en periode da minstemann hadde kolikk i to måneder, så følte vi absolutt at overgangen fra ett til to barn gikk overraskende greit. Sett bort i fra kolikken, altså. Det var helvete på jord. Men vi følte absolutt ikke at to var som ti, som vi ble fortalte gang på gang i løpet av mitt andre svangerskap. Nei, to føltes mer som.. to. Dobbelt så mye som en, men ikke noe mer enn det.

Selv om vi vet at eventuelt nytt barn også kan få kolikk, og at jeg helt sikkert kommer til å slite enda mer med arret mitt etter et nytt keisersnitt – så er vi jo fremdeles i tankeboksen med å få et nytt barn og eventuelt når. Det er rart det der, hvor mye man glemmer – for er det en ting jeg var sikker på da vi hadde en kolikkbaby så var det at vi aldri i verden skulle ha et barn til.

Det er selvfølgelig ikke snakk om gi Leo og Noah et nytt lillesøsken helt enda – men vi er ganske sikre på at vi ikke ønsker å vente i alt for mange år. Samtidig vil vi føle at vi har kommet oss langt forbi pausen/bruddet vi hadde, og føle oss sikre på at det er oss to resten av livet. Så sikre man kan, i hvert fall. Det er veldig viktig for oss ♥ Heldigvis har vi sjeldent hatt det bedre enn etter vi fant tilbake til hverandre. Vi lever jo et skikkelig fint og godt liv sammen alle fire her hjemme, synes jeg!

Videregående skal også fullføres nå som jeg er så godt i gang, og jeg er ikke spesielt bekymret for om jeg kommer til å klare å fullføre videre utdanning med to barn, ei heller tre. Blir det tøffere med et barn til? Helt sikkert! Kommer jeg til å klare det? Uten tvil. Spesielt med tanke på at studiene som jeg har valgt ut er ganske tøffe studier. Som jeg har sagt helt siden jeg startet bloggen kommer jeg til å ta høyere utdanning på minst fem år, og da er jeg nesten tretti år før jeg er ferdig utdannet. Jeg kan si allerede nå at det ikke blir aktuelt å vente til jeg er over 30 år med å få sistemann. Jeg forventer ikke at alle nødvendigvis må være enige eller mene det samme som oss når det kommer til dette – men til syvende og sist er dette vårt valg.

Det blir jo ikke helt rettferdig ovenfor meg selv eller andre dersom jeg skal leve etter hva andre mennesker synes, vi må jo kjenne etter hva som blir mest riktig for oss. De som fremdeles tviler på at jeg vil utdanne meg videre, får tvile så mye de vil. Jeg har allerede bevist nok, at jeg er fullt kapabel til å gå på skole og samtidig ha barn. Blir det 1000 ganger tøffere med universitetet enn med videregående? Så klart! Og det vil jeg være helt klar for når den tid kommer. Jeg gleder meg, faktisk.

Det mange av de som har kritisert meg de siste årene for skolegang og diverse ser ut til å glemme, er at livet er mer enn skole og  utdanning. Det betyr ikke at jeg ikke sier det er viktig, fordi for meg er skole og utdanning ekstremt viktig. Noe jeg føler jeg har vist det siste året. Det betyr for øvrig ikke at det ikke finnes andre ting her i livet som kan være vel så viktig.

NÅ skal jeg komme meg til poenget her dere 😂 Jeg har noen spørsmål til dere med tre (eller flere) barn. Hvordan var overgangen til tre barn? Jeg er helt klar over at det sikkert er ekstremt individuelt, men kanskje noen av svarene jeg kan få her kan gi meg et lite innblikk. Er overgangen fra ett til to barn størst, eller har dere følt at det var overgangen til tre barn? Er alle gode ting tre?

Sett at man har gode rutiner på legging, morgener, og hverdagen i seg selv – er overgangen fremdeles enorm, eller går det seg til sakte men sikkert? Jeg forstår jo at enkel matematikk fortsatt sier at to voksne bare har fire armer til sammen, og at tre barn tilsvarer at man er flere barn enn voksne. Sett at man fremdeles har gode turinter, velter det fremdeles lasset fullstendig?

Vi er veldig åpne om at vi kun ønsker det beste for barna våre, og at vi ønsker å kunne følge dem skikkelig opp, gjøre en veldig god jobb som foreldre og føle at vi har tid til å møte alle barne våre der de er – når det kommer til utvikling. Jeg forstår at jeg kanskje søker etter et svar jeg aldri kan få, nemlig hvordan det vil bli med ett til barn for vår del – men jeg tenkte like gjerne kunne høre med dere blogglesere. For veldig ofte har mange av dere fine og kloke tanker om ting som dette, som jeg helt sikkert kan få noe ut av!

Ha en fortsatt veldig fin mandag ♥