I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om krangling. Det tror jeg er noe som de fleste småbarnsforeldre har vært borti.

Nå kan jeg selvfølgelig kun snakke på eget vegne, men jeg er rimelig sikker på at det å krangle er noe vi ikke er alene om som par. Så har vi jo alltid de bloggleserne og mødrene som aaaldri krangler med partneren sin, eller som aaldri blir sliten, og som bare har det tipp topp hele tiden, 365 dager i året. Og til dere vil jeg bare si: Good for you. Oppriktig talt.

For oss vanlige, dødelige, folk tror jeg krangling og diskusjoner er en del av et normalt forhold. Ikke til den graden at man går og hakker på hverandre hele tiden selvfølgelig, eller at det går over til å være snakk om et giftig forhold – men at man i perioder kan krangle, er da etter min oppfatning helt normalt. Lite søvn, ulike forventninger, omveltninger, krevende perioder med barn, tidsklemma.. Jeg kunne nevnt i fleng!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg tror virkelig ikke det er uten grunn at mange går fra hverandre når barna er små. Faktisk forstår jeg dem som går fra hverandre. Fordi det er rett og slett beintøft for veldig mange. For oss har det også vært det.

Dette velger jeg å være åpen om, fordi det er noe jeg synes er viktig. Jeg husker enda jeg snakket med den flotte helsesøsteren vår da vi akkurat hadde fått Noah, og hun fortalte meg at man ikke skulle tro hvor mange som har et urealistisk forhold til parforholdet rett etter man har fått barn, og i småbarnsforelder-tiden. Derfor tror jeg det er viktig at vi bloggere og profiler i sosiale medier også kan være med på å normalisere krangling, og det å skru ned forventningene mange hakk. Jeg ønsker jo ikke å dele absolutt alt, da det går på hvor mye jeg ønsker å eksponere av familielivet vårt – ikke minst tenker jeg på guttene mine som kanskje en gang vil lese alt jeg har skrevet på denne bloggen.

Men å bekrefte at vi, som de fleste andre småbarnsforeldre, også krangler – det gjør jeg med glede. Det har vært vanskelige tider, det har vært krangling, og det har vært tungt – men det har gått bra, og vi sitter jo her sammen i dag – så noe riktig må vi da ha gjort. Uten at jeg trenger å utbrodere noe voldsomt, så har det gått litt i det min mor så fint kaller klassiske småbarnsdiskusjoner. Eller om du heller vil kalle det småbarnskrangling, det går for det samme.

HVEM er mest sliten?

HVEM har sovet minst?

HVEM har gjort mest husarbeid?

HVEM har gjort minst, og bør derfor få passet sitt påskrevet? 😂

Er det en ting jeg har lært meg etter de siste årene, så er det når man krangler som verst, så kan det være lurt å stoppe opp, puste med magen, tenke seg om og vurdere om hvorvidt det er verdt diskusjonen eller ikke.

Veldig mye enklere sagt enn gjort, det vet jeg, men det er nok det beste rådet jeg kan gi.

For noen ganger handler det ikke om det å “ha rett” eller om hvem som faktisk er mest sliten (for det spiller ingen rolle, det er ingen konkurranse!) men at den dårlige stemningen som kommer med diskusjonen og den påfølgende onde sirkelen, rett og slett ikke er verdt det i det lange løp.