“Føler du ikke egentlig at du går glipp av innmari mye når du er mamma?” Akkurat det spørsmålet har jeg fått høre mye i løpet av de siste fire årene. Av venner, bekjente, og tilfeldige mennesker.

Jeg føler faktisk ikke at jeg går glipp av egentlig.. Noen ting? Jeg virker sikkert som tidenes mest uvitende menneske for dere som levde ut ungdomstiden til sitt fulle da dere var på min alder, men glem ikke at det har jeg allerede fått mine dose av. Lenge, før jeg ble gravid. På en eller annen syk måte er jeg nesten litt glad for at jeg (blant annet) startet å feste fryktelig tidlig. For hvis jeg ikke hadde gjort det, kan det jo tenkes at jeg ville følt at jeg hadde gått glipp av veldig mye når jeg ble sittende hjemme med en baby etter jeg fikk Leo og vennene mine var alle ute.

Og selvfølgelig er det forståelig at mange tror jeg selv føler at jeg går glipp av mye da, ettersom ytterst få av alle jeg kjenner vet alt jeg har opplevd og vært med på.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Forstå meg rett: Jeg vet jo at disse årene «skal» inneholde (Eller..ikke vet jeg egentlig hva samfunnet forventer om dagen?) mer enn bare festing. Men også studier, reising, finne seg selv-greiene (som jeg i grunn synes blir dumt å begrense til ungdomsårene – da jeg personlig tror det er noe man egentlig gjør underveis hele livet) og en rekke andre ting, som alle er med på å forme en som person videre her i livet.

Jeg vet at jeg på flere områder har valgt den harde veien. Jeg gruer meg litt til neste år, for jeg vet at mitt siste år på videregående garantert vil bli tøffere enn året som har vært. Og jeg vet at det i utgangspunktet er vanskeligere for meg, enn de andre tenåringene som går på videregående. Jeg må gå på skole, ha Leo og Noah, ha et hjem jeg må holde orden på, og i tillegg jobbe. I tillegg kommer tid med de nærmeste, venner, og litt fri (inneklemt med lekser, innleveringsoppgaver, og tid til å leve) Men da jeg først var blitt gravid var dette valget jeg tok, og jeg var bevisst på det. Jeg kommer til å klare det.

Reising har aldri vært noe jeg har savnet. Jeg vet ikke, kanskje jeg bare ikke er et reise-menneske? Jeg mener, jeg drar gjerne til en uke til syden et og annet år, men om jeg får ha med meg barna er det kun et stort pluss for meg – og ikke noe som trekker ned. Og om jeg (og Fredrik) virkelig skulle få lyst til å reise på egenhånd et par turer her og der, slik som for eksempel turen vi har planlagt til høsten, så har vi så mange som mer enn gjerne vil se til barna, så derfor er det heller ingen problem.

Med fare for å virke som tidenes mest naive og uvitende menneske, så vil jeg at dere skal vite at om jeg skal være ærlig: Så føler jeg at jeg ikke går glipp av noe særlig i det hele tatt. Jeg har så mye betydningsfullt i livet mitt, og barna mine er en stor del av det. Jeg får tid med venninner, jeg har mulighet til å dra ut og finne på ting med dem dersom jeg skulle ønske det – jeg må bare planlegge i forkant. Noen dager passer det kanskje ikke, og det er helt greit. Det er en del av pakken. Jeg visste kanskje ikke hva jeg gikk til da jeg fikk barn (hvem gjør vel egentlig det?) men jeg var bevisst på at det kom til å endre livet mitt, og jeg reflekterte nøye rundt de tingene som potensielt kunne bli en utfordring i fremtiden.

Jeg har alenetid, og jeg får gjøre det jeg ønsker her i livet, selv om jeg har fått to barn. Enkelte ting blir kanskje litt vanskeligere å få til, å ta utdanning krever for eksempel mer med to barn enn uten barn: Men det er som kjent ulemper og fordeler med alle valg man tar her i livet, og jeg har aldri følt at jeg har gått glipp av noe. Tvert i mot, har jeg følt at jeg får det beste av begge verdener.