Er det en ting som fascinerer meg veldig, så er det de menneskene som tror de sitter på fasiten når det gjelder barneoppdragelse. Har de bare hatt englebarn som har nikket, smilt, takket pent for maten og sluttet å mase om is på matbutikken når de får beskjed om at det ikke blir noen is – siden de var nyfødte, eller hva er egentlig greia?
Og.. Finnes det sånne barn? Som spør om noe de kan få noe, enten sjokoladen du prøvde å gjemme på kjøkkenet eller en leke på lekebutikken, for den saks skyld, får et nei og smiler mens de sier “Okei, mamma!” og livet går videre? Som aldri trasser, protesterer eller sutrer når de får en upopulær beskjed?
Jeg har utvilsomt fått et par hundre råd siden jeg ble mamma for litt over 4 år siden, stort sett velmenende råd som blir gitt i beste mening, men så har man jo også de som tilsynelatende ikke fatter hva man sliter sånn med fordi….
“Det er jo bare å…”
Og det er ikke måte på hvor mye som bare blir løst ved at man bare gjør ditten og datten. Den mest populære tror jeg kanskje må være “Det er jo bare å være konsekvent!” når det er snakk om barn som ikke alltid hører etter og trass. Vet dere hva, det å være forelder er ikke alltid like lett og det er såvisst ikke bare, bare.
Personlig har jeg to veldig ulike barn, og det er både givende og veldig lærerikt. Og litt sprøtt! Jeg må jo ta meg i at de er brødre noen dager, helsøsken til og med. Jeg virker kanskje skikkelig overrasket over at barn kan være så ulike, og for noen virker det sikkert rart. Jeg vet ikke, kanskje jeg bare ikke reflekterte nok omkring dette før jeg fikk barna mine? For er det ikke både morsomt og sprøtt? Samme mamma og pappa. Samme forutsetninger. Samme miljø. Samme utgangspunkt. Likevel to så forskjellige barn – som er like perfekte begge to, selv om de er to små vidt forskjellige mennesker. Og det er kanskje både derfor og på den måten jeg for alvor lærte at barneoppdragelse ikke er noen “one size fits all”.
Jeg er kanskje det staeste mennesket som finnes på denne jord, så jeg vet å være konsekvent og gir meg sjeldent – rett og slett på grunn av min egen stahet. Det er både en velsignelse og en utfordring noen ganger, å være såpass sta. Likevel har jeg hatt mine kamper. Og jeg har dem til stadig vekk enda! Alle problemstillinger blir ikke borte om man bare er konsekvent med barna – som noen tilsynelatende gir inntrykk av. Jeg er selvfølgelig ingen ekspert på barneoppdragelse selv, jeg synes bare det er viktig å presisere at det ikke finnes noen løsninger som fungerer for absolutt alle barn, og den frustrasjonen jeg vet at mange småbarnsforeldre føler som får disse “Det er jo bare..”-rådene slengt etter seg – den frustrasjonen deler jeg.
Noe jeg er ekstremt glad for (!) at mine barn elsker, er havregrøt. Fredrik og jeg fikk de til å smake på det, ikke spør oss hvordan vi klarte det, for et par år tilbake og etter det var de frelst. De forguder havregrøt, og velger det LETT over pizza og annen “junkfood”. Med tanke på hvor næringsrikt det er, kan dere tro vi er sjeleglade for at akkurat det er matfavoritten. Og hvorfor er det det? Tja, mest sannsynlig flaks. Eller, skulle jeg kanskje skyldt på at jeg spiser masse havregrøt selv, og at vi alltid snakker positivt om all mat her hjemme, i håp om at det vil gjøre det lettere for barna våre å smake på nye ting?
Så kan jeg jo svare “Det er jo bare å snakke positivt om all mat i nærheten av barna” om jeg noen gang møter på foreldre som har barn som ikke er så glad i å smake på nye ting… 😉
