NEI, NAVNET SKJEMMER INGEN!

Kall barna dine akkurat det du vil. Abcde, eller Ingrid, Chanel eller Nathaniel.

Jeg valgte å kalle guttene mine det pappaen deres og jeg synes var fint, og gikk for Leo (som er et navn som ble brukt mye i Norge på 1800- og 1900-tallet)  og Noah, som er et velkjent bibelskt navn. Hva noen skulle synes om navnene de har fått, er meg revnende likegyldig altså. De navnene var de pappaen deres og jeg synes var fine. Og passende. Er det ikke det som skal bety noe? Tenk om jeg skulle følt så sterkt på at andre ikke likte navnet jeg hadde valgt ut til barnet mitt, at jeg hadde endt opp med å kalle gutten(e) min noe annet. Og mest sannsynlig endt opp med å angre som bare det. Det hadde vært trist, det!

Nå følte jeg aldri på akkurat det, i og med barna mine har navn som er relativt vanlige. Ingenting særegent, men heller ikke førsteplassen på poppis-lista over navn.

I dag leste jeg nemlig et debattinnlegg på VG.NO og overskriften lyder “Navnet skjemmer ingen – eller?” og selv om debattinnlegget er spekket med humor samt noen viktige poeng hva angår hva som faktisk er lov å kalle barna sine –  sitter jeg likevel fremdeles og tenker “Nei, navnet skjemmer faktisk ingen” etter å ha lest det.

For uansett hvor mye noen ønsker å presse alle foreldre, barn, mennesker inn i en A4-boks hvor alle tilsynelatende burde hete Anna og Andreas – så er jeg ganske sikker på at det vil være mange som ikke føler at de passer inn i den trange boksen. For uansett hva man kaller barna sine, så er noen som ikke vil like navnet man har valgt. Og selv om man hadde fått alle foreldre i hele vide verden til å unngå utradisjonelle, særegne og omdiskuterte navn som Ashley og Chanel, så ville det fremdeles vært de foreldrene som helst hadde ønsket å kalle barna sine dette. For meg handler dette egentlig mest om den grunnleggende forståelsen og aksepten for at vi mennesker er ulike. Derfor vil vi naturligvis også ha ulike preferanser – også når det gjelder navn og navnevalg.

Er det navn jeg synes er finere enn andre? Selvfølgelig! Burde man heller være stille dersom man ikke har noe hyggelig å si, især når det da er snakk om navn til BARN? Absolutt, spør du meg!

I det aktuelle innlegget stiller forfatteren følgende spørsmål med en tydelig ironisk undertone “Hva så, om datteren din får problemer med å komme seg på jobbintervju resten av livet?!” Personlig tenker jeg at om man virkelig skal la sine egne fordommer bestemme hvilke mennesker man kan ta seriøst og ikke gjennom livet, så kommer man før eller siden til å gå på en skikkelig smell. Om det egentlig er et tap for personen med det utradisjonelle navnet, eller den andre parten – kan man alltids diskutere.

Jeg klarer ikke med beste vilje å forstå hvordan noen kan bry seg så voldsomt om hva andre mennesker velger å kalle barna sine. Aller helst har jeg lyst til å gjøre et poeng ut av at man burde finne viktigere ting å bry seg om, men jeg skal la være. For jeg  synes faktisk det er både viktig og riktig å ta folk på alvor, uansett om de mener noe jeg personlig kan tenke at er helt på viddene.

Mitt spørsmål er: Hvor går grensa for hva man skal kunne kalle barna sine? Sånn bort sett fra det som er rent åpenbart, selvfølgelig. Ved dobbeltnavn, eller ved spesielle navn som du ikke har hørt før?

Nei, ærlig talt. Kall barnet ditt akkurat hva du vil. Det vil alltid være noen som ikke vil like navnet du har valgt, så å ta hensyn til alle er nyttesløst. Kall barnet ditt det du ønsker, for når alt kommer til alt – så er det faktisk det som betyr noe.

Helt til slutt har jeg bare lyst til å dra frem en liten episode fra min egen barndom. Jeg kan ikke ha vært mer enn 9 år da jeg så på Idol med resten av familien min på en fredagskveld, og det dukket opp en deltaker med navnet Timian. Og hva tenkte 9-årige meg, som så dette utradisjonelle navnet dukke opp? At det var et navn jeg aldri hadde hørt før, og at det var unikt. Intet mindre, intet mer.

Et argument som ofte brukes når det er snakk om utradisjonelle navnevalg, og som også blir dratt frem i dette leserinnlegget, er hva som skjer bak ryggen på et barn som har et utradisjonelt eller særegent navn. Ja, og så blir alltid det klassiske “Barnet kommer til å bli mobbet på skolen”-kortet dratt frem, og jeg gjesper og rister av refleks på hodet mitt. Jeg synes at kanskje det aller viktigste poenget i denne debatten, er at ingen barn er født med fordommer – knyttet til navn eller ikke. Måtte det være navn du personlig mener er “belastede” eller ikke. Det må de faktisk læres!

6 kommentarer
    1. Jeg valgte selv et (den gang, i alle fall) nokså spesielt og uvanlig navn til datteren min; Sienna. Jeg møtte mange reaksjoner, men helt ærlig kan jeg ikke fatte hvorfor. Altså, hvordan i alle verdens dag kan en annen persons barns NAVN provosere noen? Det henger jo ikke på greip.

    2. Både enig og uenig. «Vanlige uvanlige» navn som Nathaniel, Julian, Tindra, Timian og Chanel er èn ting, men når folk omtrent konkurrerer i å finne på unike navn synes jeg det er drøyt. Jeg respekterer at folk har forskjellige meninger og er ulike, men jeg synes at selvkomponerte dobbeltnavn med kreative skrivemåter som feks Augustiniell Maerkus, Nathanael Emilandro, Emmelinus Theander, Lakserta Valina etc faktisk er til skjemsel🤔

    3. Jeg nikker vanligvis bekreftende til blogginnleggene dine og er enig med deg i det meste, men akkurat her må jeg nok si meg uenig. I alle fall litt. Selvfølgelig skal man få lov å kalle barna sine hva man vil, MEN jeg synes også man skal ha i bakhodet at barna faktisk er små mennesker som skal måtte leve med disse navnene. Chanel og Dior er nok kjempenusselige navn når barna er spedbarn, men når de blir 18 år og skal søke jobber..? Nei, da slår nok virkeligheten foreldrene i fleisen.

      Sannheten er at verden ER dømmende, uansett hvor lite vi ønsker at den skal være det. Skiller man seg ut med navn, meninger eller utseende, havner man bakerst i rekka når det gjelder både det å bli respektert, og det å bli tatt seriøst. Skiller man seg ut, så slår det tilbake på oss – for eksempel på jobbintervju. Man ansetter sjelden Andreas, om Andreas har ansiktet fullt av tatoveringer, og de færreste ville nok ansatt Chanel, i alle fall dersom hun i tillegg til navnet hadde mye sminke eller store pupper.

      Jeg er også uenig med deg når du sier at barn ikke er dømmende. Det er de i aller høyeste grad. Kanskje ikke du var dømmende da du var liten, og kanskje ikke dine barn er dømmende, men generelt sett er barn veldig dømmende. Å si noe annet blir litt som å nekte for at mobbing i det hele tatt eksisterer. Jeg ble mobbet allerede fra seksårsalderen av fordi jeg så rar ut og bodde hos en familie som ikke var min egen (fosterhjem). Var det foreldrene til disse barna som oppfordret dem til å kalle meg stygg, gjøre narr av navnet mitt, eller si at jeg ble kasta ut hjemmefra fordi foreldrene mine ikke ville ha meg? Nei, det tror jeg nok ikke. Barn har ikke alltid filter, og vet ikke alltid hva som er “lov” å si, men kreative er de. Jeg husker godt hvordan navnet Cathrine ble Kattetrynet og Marlene ble Maurbeinet, og Ali ble Ali Kaffe. Marit ble Mareritt og Anna ble Anda Kvakk Kvakk. Jeg tror neppe det var foreldrene deres som lærte dem dette.

    4. Dette innlegget virket mer som ønsketenkning enn realitet. Sier meg mye enig med Livingdoll rett over i kommentarfeltet. Barn har helt egen kreativitet, og den er ikke alltid snill. Et barn som mobber må ikke nødvendigvis alltid komme fra dømmende foreldre heller..
      Du, som voksen person, kan tenke at barnet skjemmer ingen. Men å kalle barnet ditt for Abcde (ab-city) åpner opp for veldig mye kreativitet, mening og omtale.
      Om navnet ikke skjemmer noen, kjære deg, kan man kaste i vei barn som heter Adolf, Vidkun, Abcde, Fghi, Jklmn og Æøå… :))

      Og ærlig talt…. Ingen kan sammenligne Nathaniel med Abcde- til tross for at begge er navn..

      1. Hei hei! Jeg har full forståelse for hva dere sier, men jeg har aldri sagt at det ikke finnes grenser: Faktisk skriver jeg jo tvert i mot dette: “Mitt spørsmål er: Hvor går grensa for hva man skal kunne kalle barna sine? Sånn bort sett fra det som er rent åpenbart, selvfølgelig.

        Adolf og Vidkun er for meg navn som er rent åpenbart nei-navn. Det er vel heller ikke lovlig å kalle barnet sitt dette, er jeg ganske sikker på.. Og hvor stort problem det er at folk kaller barna sine for abcde, kan jo også diskuteres.

        Jeg opplever at det ofte er mye drittsnakk om de som kaller barna sine noe annerledes, og da trenger det ikke nødvendigvis være abcde – men Nathaniel Chrisander, Nea, og andre utradisjonelle navn og dobbeltnavn.

        Jeg har heller aldri sagt at et barn som mobber MÅ ha det fra en dømmende forelder. Jeg ser ikke verden i svart hvitt, og skjønner ikke hvor du har dette fra. Det jeg mente når jeg skrev: “Ja, og så blir alltid det klassiske “Barnet kommer til å bli mobbet på skolen”-kortet dratt frem, og jeg gjesper og rister av refleks på hodet mitt. Jeg synes at kanskje det aller viktigste poenget i denne debatten, er at ingen barn er født med fordommer – knyttet til navn eller ikke. Måtte det være navn du personlig mener er “belastede” eller ikke. Det må de faktisk læres!” som jeg regner med er det du sikter til, er at barn selv ikke er født med navnefordommer. At barn er kreative skapninger som kan finne på stygge ordspill med andres navn, har jeg ingen problemer med å tro på. Men at man er sikret at barnet sitt blir mobbet dersom man velger et utradisjonelt eller særegent navn, tror jeg ikke noe på. Det kommer ofte frem at mange voksne har fordommer eller en slags negativ forestilling om hvordan noen med et spesifikt navn er, ofte har jeg hørt at voksne har disse fordommene mot feks navnet Ronny, og at det er et såkalt “belastet navn” – Poenget mitt er at jeg har vanskelig for å tro at barn ser navn på samme måte, uten at de er lært det. Jeg har, som sagt, ingen vanskeligheter med å tro at barn likevel kan mobbe hverandre på bakgrunn av navn, men de har ikke navnefordommer. Det må de læres.

        Jeg synes for øvrig bruken av hersketeknikk ala “kjære deg” som du bruker i kommentaren din er fullstendig unødvendig. Jeg respekterer absolutt hva du mener, men jeg er nok ikke helt enig og det må man jo få lov til å være 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg