AVREISE

God morgen dere!!

Åh, så satans trøtt jeg er. Trøster meg med at jeg hadde vært trøtt uansett hvor lite eller mye jeg hadde sovet! Etter jeg ble gravid kan jeg sove i 14 timer og likevel være trøtt når jeg våkner, helt umulig å være opplagt. Vel, da er jeg endelig i uke 24 i graviditeten! 16 uker igjen til termin – gud hjelpe meg.. Nå har jeg akkurat våknet og sitter her halv-våken med følelsen av at jeg har en flott dag i vente. Jeg skal snart avgårde på samtale med jordmor på sykehuset i Tønsberg. Har sett frem til denne dagen i lang tid! Deretter drar jeg hjem til foreldrene mine i Gjøvik, så det blir en lang dag med masse reising og tog for min del i dag! Jeg skal også på julebord første helgen i Desember med familien min og Fredrik, så det ser jeg frem til. Måtte pakke en god del nå for å få med klær til alt, så nå har jeg pakket (nesten) alt klart.

Det er blitt etterspurt både på meldinger og litt i kommentarfeltet her med hverdagslige innlegg, så jeg skal prøve å innfri ønskene deres. Det er selvsagt ikke så utrolig artig å se hva jeg har på meg hver dag, ettersom det stort sett går i joggebukser (uff, jeg vet..) og strikkegensere. Men for all del, noe skal jeg få til! 

 

(Bare så det er sagt; jeg er ingen fan av nattøy/undertøysbilder på blogg, men synes dette bildet ble så fint!!)

Skal sørge for å ta med meg kameraet mitt hjem til Gjøvik slik at jeg endelig får batterier og kan ta bedre bilder til bloggen! Synes det er så ufattelig gøy at så mange leser bloggen min om dagen, og håper selvsagt at dere vil fortsette å følge meg! Jeg har forresten lagt merke til at det nå er over 800 personer som har delt DETTE innlegget mitt videre på facebook! Hadde satt enormt stor pris på om du også gjorde dette. Det er så viktig for meg å sørge for at jeg kan hjelpe de i samme/lignende situasjon som meg, spesielt med tanke på hvor mange lesere jeg har om dagen! Tusen takk alle sammen ♥ 

BARNEVERNET (16 OG GRAVID)

GOD ETTERMIDDAG ALLE SAMMEN ♥

Vil så gjerne takke (nok en gang, ja) for alle fine meldinger fra dere! Jeg svarer på alle jeg får og setter så enormt stor pris på det. At noen synes jeg er et forbilde tror jeg er det fineste komplimentet jeg noen gang har fått. Som jeg har lagt mye vekt på i tidligere innlegg velger jeg å være det unntaket av bloggere som fremstiller livet sitt perfekt, og det synes jeg er viktig å få frem i og med at jeg til tross for graviditeten kun er 16 år gammel. Jeg lærer fortsatt av feilgrep jeg gjør, jeg er fortsatt veldig ung, og jeg prøver å være så ærlig som mulig med dere lesere angående situasjonen min. Etter min mening så er den perfekte verden en verden der man skal kunne innrømme at man ikke har det perfekt. Noen dager er tunge, og sånn er det vel for alle 16 åringer, gravid eller ikke.

Det er noen som lurer på hvordan jeg “tør” å ha en så åpen blogg når jeg er såpass ung og gravid, at jeg utleverer meg selv såpass gjennom nettet og i forhold til barnevernet. Jeg har ikke hatt kontakt med barnevernet, og jeg følges heller ikke opp av barnevernet, som enkelte av dere påstår. Det er ingen rutine at alle gravide 16 åringer blir oppfulgt av barnevernet. Jeg er klar over at denne bloggen kan gjøre meg mer utsatt for kontakt med barnevernet, men det bekymrer meg ikke overhode, for jeg vet at Leo er i så trygge hender og omgivelser hos meg og Fredrik, og jeg vet at om de ønsker å ha kontakt så vil de også se dette, og forstå at Leo ikke kunne hatt det bedre enn hos oss. Om barnevernet ønsker kontakt med meg på grunn av alderen min så er de hjertelig velkomne til det, virkelig. Jeg og Fredrik kommer til å sørge for at Leo har alt han trenger (og mye mer til) og at han får all kjærlighet og omsorg han behøver. Vi har et godt, stort og støttende nettverk rundt oss, noe som er veldig viktig når vi er såpass unge, og jeg tror mange kommer til å bli overrasket over hvor bra vi kommer til å klare oss. Vi er og blir unge foreldre ja, men det er ikke synonymt med dårlige foreldre.

Jeg har stor respekt for barnevernet. Jeg har aldri vært i kontakt med barnevernet noen gang, men jeg synes det er så viktig å sørge for at barn har det bra, og jeg synes det er fint at Norge har et slikt tiltak for å bedre tilværelsen for barn som ikke har det så bra. Jeg velger å tenke slik; om ei annen jente på for eksempel 17 år ble gravid, og barnevernet ønsket å komme på et hjemmebesøk eller to, så er det mye bedre med et besøk for mye, enn et besøk for lite. Tenk om dette barnet faktisk ikke hadde det noe bra, og tenk hvor bra det da er at barnevernet får hjulpet det. Tenk hvor grusomt det hadde vært om dette barnet faktisk ble utsatt for grov omsorgssvikt, også er det ingen som gjør noe med det.

Synes enkelte av kommentarene jeg har fått her på bloggen er så grove at jeg helst ikke vil lese dem en gang. Men en ting vil jeg gjøre dere fullstendige klar over, det er absolutt ingen grunn i hele verden til at noen skulle ta fra meg barnet mitt. Barnevernet jobber ikke for at unge foreldre ikke skal få ha barn. Barnevernet jobber for å bedre hverdagen til de barna som faktisk ikke har det noe bra hjemme. Jeg og Fredrik leter for øyeblikket etter den perfekte leiligheten for oss, som skal være trygg for Leo, ikke minst i et trygt og barnevennlig område, og med alt vi behøver av både plass og materialistiske ting vi trenger. Etter jeg ble gravid har jeg fått helt dilla på å skrive lister over hver minste ting, så alt vi skal ha til Leo har jeg skrevet opp og planlagt når vi skal kjøpe. Vi får en god, fast inntekt i måneden som dekker absolutt alt vi behøver og enda mer til. Jeg må bare nok en gang få sagt hvor utrolig heldig jeg føler meg som bor i Norge, og jeg tør ikke engang tenke på hvordan livet mitt hadde sett ut dersom jeg bodde i det fattigste strøket i India.

Hva tenker dere om barnevernet?

Del gjerne innlegget mitt videre ♥

JEG ER FOR UNG

…”Du har ingen ting å tilby et barn, og selv om du føler deg moden så hjelper ikke det. Det er ikke til barnets beste å bli født hvis du er gravid så ung” Denne setningen har jeg fått servert både en og to ganger.

Jeg synes vi i Norge har litt “luksusproblemer” i forhold til når vi skaffer oss barn. Alt skal være tilnærmet perfekt, du skal ha hus, bil, være gift og ha mann, være helt ferdig utdannet og gjerne ha hatt et par år ute i arbeidslivet. Og jeg ser den, altså. Det er jo flott at man ønsker en slik tilværelse for barnet sitt, og at man vil ha alt på stell før man skaffer seg barn. Men skal det virkelig være slik at hvis du ikke har alt det klart og uplanlagt blir gravid, så skal man ta abort så fort som overhode mulig? At man til tross for mangelen på hus, bil, og utdanning skal fjerne fosteret, selv om man helt klart hadde greid det uten andre problemer enn utdanningen på vent et par år? I Norge er vi så heldige at til og med de uten utdanning som er aleneforsørgere kan ha en god og trygg økonomi for barnet, selv uten jobb.

I andre deler av verden er de gravide fornøyde bare de har et sted å bo, en stråhytte, en gammel brakke. Dette er selvsagt ikke optimale forhold for en baby, men om vi ser litt stort på det, er det ikke da helt idiotisk at man i Norge skal føle seg presset til abort om man bare ikke har utdanningen ferdig i boks?

Jeg er redd mange vil misforstå hva jeg mener her, så jeg skal virkelig prøve å uttrykke meg tydelig og ordentlig nok.

For barnet bryr seg ikke om du nylig har kjøpt deg et rekkehus, eller om du jobber fulltid på universitetet. Barnet bryr seg kun om at du har det du trenger for å ta vare på et barn. Optimale leve og boforhold, stødig økonomi, trygge vekstvilkår og all omsorg og kjærlighet den trenger. (Selvsagt også at du takler morsrollen og alle utfordringene den har å by på, men det er en annen sak). Om du så leier leilighet istedenfor å ha kjøpt et hus. Om du så har utdanningen på vent (uten at det får fatale konsekvenser for økonomien) et par år. Strever vi virkelig så etter det perfekte liv at vi ikke kan akseptere det dersom yngre mennesker uten utdanning velger å beholde barnet i magen?

Som jeg alltid har sagt, jeg er glad vi i Norge har muligheten til å ta abort, selv om jeg aldri vil benytte meg av den selv. Det er ens egen kropp, ens eget sinn, og ens egne tanker. Man skal kunne klare å leve med seg selv, og jeg synes ikke noe om at andre mennesker blir tvunget til ting de absolutt ikke har lyst til, uansett hva det måtte gjelde.

Det er en gjenganger her i kommentarfeltet (blant annet) at dersom man benytter seg av de mulighetene man har økonomisk (støtte fra lånekassen, evt nav om du er over 18) om man skulle være uheldig å bli gravid i ung alder, at man da “snylter” på felleskassa. Jeg for min del fatter ikke hvordan noen kan tenke slik. Det er snakk om unge jenter som har gjort det de kan for å ikke bli gravide, og til tross for det blitt gravide. Er andre som mottar penger fra lånekassen også snyltere da? I så fall har vi en nasjon av unge snyltere, mange får jo tross alt stipend av å gå på videregående.

De av dere som tenker slik burde heller regne ut hvor mye en som sitter i fengsel koster skattepengene deres, ikke ei jente på 16 som uheldigvis ble gravid. Det tallet over hvor mange 16 åringer som blir gravide i året er svært lavt, under 50 stykker, og Norge er ikke et velferdssamfunn uten grunn. Man får hjelp hvis man har behov for det, og vi kan heller være takknemlige for det, enn å klage over at 30 sekstenåringer får støtte gjennom lånekassen i året, og det er kun hvis de fortsetter på skole selv om de er blitt gravide. Jeg blir oppriktig sjokkert over å høre at dette er enkelte menneskers bekymringer med en gang de hører om unge gravide. For en verden vi lever i..

Jeg har så mye å tilby et barn, så ufattelig mye. Det eneste som er å reagere på er at enkelte tror de kjenner meg, og uttaler seg om både økonomien min, bosituasjonen min, at jeg lever på foreldrene mine (?????), og at jeg ønsket å bli gravid som 16 åring. Og alt mener de at de vet ut i fra å ha lest bloggnavnet mitt. Fantastisk, eller hva?

Jeg merker allerede at jeg har det bedre med meg selv. Alle fordommene har faktisk hjulpet meg, på en eller annen syk måte. Det er ingen her som noen gang har klart å såre meg. Det eneste som faktisk gjør vondt er å lese alt den neste generasjonen med unge gravide må gjennom etter meg.

Hva mener dere? Del gjerne innlegget videre om du er enig ♥

“JEG DRIKKER ALKOHOL UNDER SVANGERSKAPET”

Som ung gravid møter jeg mye fordommer. Hvorfor? Fordi det finnes enkelte mennesker i samfunnet som har bestemt seg for at siden jeg er ung så er jeg umoden og vil ikke klare morsrollen like godt som det ei på 30 vil. Men slik er det nødvendigvis ikke.

Det mange ikke skjønner er at man like gjerne kan være en dårlig mor som 30 åring, som det man kan være som 16 åring. Man kan like gjerne være umoden og ikke egnet for å ta av seg et barn, selv om man er eldre. Det kommer an på individet, ikke alderen. Det føles jo vondt å bli dømt på den måten kun ut i fra hvilket år du ble født, men slik er det.

Jeg hører stadig vekk om kvinner som tar seg et glass vin under svangerskapet, fordi et kvart glass vin 35 uker ut i svangerskapet  “kan jo ikke skade”. Også bruker de som argument at det ikke finnes dokumentert forskning på at alkohol i små mengder skader fosteret og/eller utviklingen dens. Men det mange ikke har fått med seg er at forskerne ikke vet hvor mye som skal til for at fosteret tar skade av alkoholen. Det kan altså være veldig individuelt. Det kan være et kvart glass vin, eller noen slurker. Man vet ikke. Og det at gravide (uansett alder) tar sjanser med sitt ufødte barn kan jeg faktisk ikke fatte. Hvordan tør de?

Men selv om disse kvinnene fint kan ta seg et glass vin til maten i svangerskapsuke 35, så er de ikke villige til å gi babyen vin på flaske når den er født. Hvorfor ikke? Nei, det vet jeg faktisk ikke. 

Du går gravid i 9 måneder. Kun 9 måneder av ditt liv. Hvorfor skal man absolutt drikke i løpet av de få månedene? Jeg mener at hvis man er så lite viljesterk at man ikke klarer å se det beste for sitt eget barn og handle deretter når du vet at det vil påvirke fosteret på en negativt måte om du kun tar hensyn til deg selv, så bør du revurdere å sette et barn til verden. Du står fritt til å velge abort dersom du ikke ønsker barnet, og da kan du drikke så mye du orker, hver eneste dag. Da skader du ingen andre enn (Evt) deg selv, men fosteret kan ikke velge å ikke bli beruset dersom du har bestemt deg for å drikke under graviditeten. Men når du har bestemt deg for å gjennomføre en graviditet, så synes jeg virkelig man skulle klare å ta hensyn til barnet i magen istedenfor å tilfredsstille egne behov i forhold til alkohol, og ikke minst risikere at det får livsvarige konsekvenser for barnet ditt. 

I svangerskapet får fosteret samme promille som mor, det vil si at drikker du deg full, så blir fosteret også full. Og ja, det er en vesentlig forskjell på å drikke seg full og å ta noen slurker, men når du ikke vet hvor mye som skal til for å skade ditt eget barn permanent, hvorfor ta sjansen? Ønsker ikke alle mødre den beste starten på livet, og ikke minst, det beste utgangspunktet, for barnet sitt?

 


TV2.NO

JULEN ER IKKE FOR ALLE

God kveld ♥

Først vil jeg bare nevne noe angående kommentarer. Det er virkelig sjeldent jeg sletter kommentarer her på bloggen. Jeg vil at alle og enhver skal kunne dele sin mening på lik linje med meg, kritikk er helt i orden og tips til forbedringer er også helt i orden. Jeg tar alt med et smil og svarer så godt jeg bare kan. Jeg har absolutt ingenting i mot (i motsetning til en del andre bloggere) at noen mener noe annet enn meg. Mange bloggere velger å slette kommentarer fordi de som har kommentert mener noe annet enn dem selv, noe jeg synes er helt latterlig. Men enkelte av dere sjokkerer meg virkelig. Jeg kommer fra en resurssterk familie og har hatt svært gode vekstvilkår og en trygg og god oppvekst. Jeg aksepterer ikke hetsende utsagn i form av uttalelser og påstander som ikke stemmer overhode. Derfor sletter jeg de kommentarene. Unskyld meg altså, men jeg håper de av dere som gjør dette er klare over at dere gjør noe ulovlig. Synes du jeg er stygg? Helt greit! Ønsker du å kommentere det? Kjør på! Men å beskylde meg for alvorlige ting som ikke stemmer overhode er faktisk ikke greit på noen som helst måte.

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg skriver dette innlegget i samarbeid med cuponation (deres hjemmeside finner du ) fordi jeg fikk tilbud om å skrive et blogginnlegg om dette temaet, i bytteHER mot at de gir 100 kr til fattighuset i Oslo. Hvis du har blogg, kan du også hjelpe til på samme måte! Hvordan du gjør dette finner du HER. Jeg synes det er så flott at noen har slike ordninger, slik at alle har muligheten til å hjelpe. Det er ikke alle som har økonomi selv til å bidra eller donere både ting og penger til slike organisasjoner, men alle som har blogg har muligheten til å hjelpe i dette tilfellet, og det eneste du må ofre er tid til blogginnlegget ditt. Et blogginnlegg er nok til å gjøre en forskjell.

Vi i Norge er altfor utakknemlige. Inkludert meg selv. Mye vil ha mer, og få av oss synes 100 kr er spesielt mye penger. Det er så vondt å tenke på at det finnes mennesker i Norge som ikke har penger til julemat og julegaver. Foreldre, som ikke har penger til å kjøpe julegaver til barna sine, eller voksne og barn som ikke har noen å feire jul med. 100 kr kan hjelpe mye for de som ikke har noen ting. Det er noe ved at alt utgjør en forskjell. 1 kr eller 100 kr, om mange nok hjelper til blir det mye penger ut av det uansett, og bare tenk på hvor mange som får en så mye bedre jul bare ut av at vi gidder å skrive et innlegg på bloggen vår!

Etter jeg leser artikler og historier om hverdagen til så mange i Norge, mennesker som lever under fattigrensen, (fordi vi er alle mennesker, rik eller fattig, ingen er verdt mer enn noen andre. Når alt kommer til alt og du ligger i graven, ligger du i samme jorden som alle andre, uansett hvor rik eller fattig du har vært tidligere i livet) tør jeg ikke tenke på hvordan det er i resten av verden. I de fattigste landene. Det gjør meg vondt å tenke på. Men vi kan ikke late som at det ikke eksisterer, hvert fall ikke når vi alle har muligheten til å bli endringen vi vil se i verden. Og spesielt i slike tilfeller som disse, når det nesten ikke skal noen ting til for hjelpe til.  jeg innser sakte men sikkert hvor fantastisk heldig jeg er. Jeg har alt jeg trenger og litt til, og av og til klager jeg, av og til er jeg utakknemlig. Og jeg skammer meg over å si det, for det burde ikke være sånn. Vi må sette pris på hva vi har, det finnes mennesker som ikke har noe eller noen.

 

 

 

Del dette videre slik at flest mulig får med seg budskapet og kan bidra selv!

ULTRALYDEN (16 ÅR OG GRAVID)

God morgen alle sammen!

Nå har vi akkurat vært på ultralyd og sett til at lille Leo har det bra! Denne gangen var pappa, mamma og Fredrik med meg, så det var en utrolig fin opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Jeg blir kalt inn på såkalte ekstra ultralyder siden sykehuset ønsker å følge meg litt mer opp på grunn av alderen min. Synes det er kjempe flott gjort av dem!

Som dere vet har foreldrene mine tatt situasjonen min utrolig bra, noe jeg setter uendelig stor pris på. Det er selvsagt vanskelig når noen nær havner i situasjonen jeg har havnet i, uansett. Man vet kanskje ikke hvordan man skal reagere eller hva man skal si, fordi det er så uventet for alle sammen. Foreldre til andre tenåringer som blir gravide; det er lov å bli skuffet, til og med kjempeskuffet, og til og med sint. Men jeg har selv merket og erfart hvor mye støtten har betydd for meg i den sårbare situasjonen min, og uten støtten ville jeg nok helt ærlig hatt det ganske grusomt. Jeg håper av hele mitt hjerte at alle foreldre der ute klarer å håndtere situasjonen på en ordentlig måte, være så åpne som mulig, og vise at de er der uansett hva som vil skje. Det er jo det familie er for, er det ikke? Jeg vet at jeg i ettertid aldri ville tilgitt mine egne foreldre om de bevisst ønsket å tvinge meg til verken det ene eller det andre. Det er som farfaren min sa, det kunne vært så mye verre, så utrolig mye verre. Jeg er frisk, Leo er frisk, og jeg og Fredrik har ressursene til å ta vare på et barn. Dette var selvsagt på ingen måte en ønskesituasjon for noen av oss, men det er jo ikke det verste som kunne skjedd heller. Jeg velger å tenke slik.

jeg fikk heldigvis mamma til å ta noen bilder under ultralyden som jeg kan dele med dere ♥

Del gjerne innlegget videre!

FREMTIDEN VÅR

God morgen dere ♥

I dag kommer moren min til Larvik! Har ikke sett henne på 3 uker nå, så det blir kjempe koselig! Jeg og Fredrik drar derfor til tanta mi senere i dag på middag sammen med moren min. I morgen tidlig kommer mamma innom og henter oss før vi drar videre på ekstra ultralyd på sykehuset i Tønsberg. Som jeg gleder meg! 

Jeg kan ikke late som at mye av tiden min ikke blir brukt til tanker om fremtiden, for det gjør den. Hvordan alt vil bli, hvordan livet mitt ser ut om 5 år, hvordan vi har det, og viktigst av alt, hvordan Leo har det.

Jeg har fått et par kommentarer angående Fredrik (kjæresten min og barnefar).  Blant annet at jeg ikke skal være så glad for at vi er sammen nå, siden det fort kan skjære seg når man blir foreldre sammen i ung alder. Og det kan det, absolutt. Men det kan det jo alltid? Du får det aldri garantert at forholdet mellom deg og den du skal få barn sammen med varer. Og hvis man alltid skal tenke slik, så kan man jo heller aldri få barn? Jeg ser at eldre, mer etablerte mennesker har større sjanser for å holde ut sammen enn jeg og Fredrik som har vært sammen i litt over et år, men skjer det så skjer det. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det uansett. Jeg er veldig takknemlig som i det hele tatt har barnefar ved min side, og vi er fullt innstilt på å holde sammen (ikke bare fordi vi får Leo, selv om det selvsagt også har en betydning) men også fordi vi ønsker det sterkt begge to.

Som mange av dere sikkert har fått med dere så har jeg og Fredrik planlagt fremtiden vår sammen og med Leo. Vi flytter så fort vi har funnet oss en leilighet, enda vi har god tid på oss til Leo kommer. Jeg vil ha alt i orden av møbler og utstyr, og ikke minst barnerom innredet i god tid slik at jeg kan slappe ordentlig av. Klarer nemlig aldri slappe av før jeg vet alt er i skjønneste orden. Fredrik skal fortsette på skolen helt til August, da jeg begynner på skolen, og da tar han pappapermisjonen sin da. Jeg har ikke muligheten til å være hjemme med Leo i over et år før han skal begynne i barnehagen (evt dagmamma) En mulighet som mange eldre mødre har. Vi skal selvsagt være hjemme med han så lenge det går, og alt til det beste for han, men utdanningen min er også svært viktig, og på skolen vil jeg. Det kan eventuelt hende jeg betaler for å ta noen av fagene som privatist mens jeg går på videregående, slik at jeg har muligheten til å være hjemme noen dager med Leo i uken om vi skal se at han har behov for det. Men som sagt, alt til det beste for han, og vi vil ta beslutninger etter hvordan han har det best mulig, selvsagt. 

 

 Nå sparker Leo så hardt at man tydelig kan se det gjennom magen! Utrolig rart, merkelig og fint på samme tid. 

(Er klar over at dette bildet ligner veldig på det jeg la ut for noen dager siden, skal prøve å bli litt mer kreativ, haha)

23 uker og 3 dager i dag!! 58% fullført av svangerskapet, utrolig rart å tenke på!

PÅ ØNSKELISTEN

Goood morgen alle sammen ♥ 

Og de av dere som kjenner meg lurer sikkert på om det har klikket for meg, ettersom jeg er våken klokken 6 om morgenen. Neida, det er kun pga Leo har sparket så at det har vært umulig å sove. Tror jeg ga opp for en halvtime siden. Tenkte også at jeg skulle hamstre noen kjæreste (eller muligens husmor)-poeng og ta meg en tur på butikken for å kjøpe frokost på sengen til Fredrik. Flinke, snille Fredrik som holder ut med meg! Neida. Joda..

Ettersom det er så sinnsykt mye snakk om graviditeten på bloggen (jada, jeg har jo en mammablogg), tenkte jeg å  vise dere hva jeg ønsker meg av klær til meg selv. Jeg har nemlig ikke kjøpt meg et eneste klesplagg siden jeg ble gravid, tro det eller ei. Eller jo, en ytterjakke som var ytterst (hehe) nødvendig, men ellers, ikke et plagg. Jeg elsker klær, og jeg sjokkerer både de rundt meg og meg selv når jeg nevner dette. Jeg er en typisk nettshopper, hater riktig nok ventetiden, men vil mye heller nettshoppe enn shoppe i “ekte” butikker. Derfor har det skjedd at jeg har torturert meg selv litt ved å gå inn på favoritt nettsidene mine når det kommer til klær, bare fordi jeg vet at jeg ikke kan kjøpe meg noe. ENDA. Jeg prøver å spare så mye penger som mulig, slik at jeg kjøpe alt Leo trenger (og litt til) før jeg begynner å handle inn til meg selv. Heldigvis har jeg klart meg overraskende bra på de klærne jeg har hatt, og mammaklær er absolutt ingen nødvendighet for meg! Føler heller ikke at det er noen poeng i å kjøpe meg klær nå, vil jo ikke kunne bruke de før April uansett!

 

Vinrød kjole fra missguided ♥ Rød kjole fra missguided

Bukser fra weightless i blå og mørk denim ♥ Jeg elsker disse buksene! Kunne til og med bruke den ene jeg har til uke 20 i svangerskapet, nå må jeg riktig nok ha knappen åpen om jeg skal ha den på, men overraskende at jeg kunne bruke den såpass lenge. Den er jo ikke akkurat laget til gravide!


Bodysuit fra hauteandrebellious ♥ Kjole i dun rosa tone fra Nelly


Lilla strikkegenser fra Missholly ♥ Mintgrønn genser fra Missholly


Hvit jumpsuit fra Missholly ♥ Ferskenfarget jumpsuit fra Missholly

Da drar jeg avgårde på butikken, vi snakkes senere i dag!

LEILIGHETEN MIN

God ettermiddag alle sammen!!

Jeg våknet for en liten stund siden av et mareritt da jeg ble tatt av et snøskred. Herlig altså. Drømmene mine er nesten det jeg har merket størst forskjell på i forhold til hvordan det er når jeg ikke er gravid, og hvordan de ble etter jeg ble gravid. Snøskred, at jeg får kattunger (jepp, du leste riktig), at jeg adopterer en haug med hunder, blir forfulgt og nesten drept av noen også plutselig er vi bestiser og spiser på mcdonalds. Ja, det er faktisk sant. Noen kvelder er det nesten så jeg ikke tør å legge meg..

Har fått en del spørsmål om jeg kan vise dere leiligheten jeg bor i nå, og siden jeg fant igjen en del bilder fra jeg nettopp hadde flyttet inn så tenkte jeg at jeg kunne vel gjøre det. Hadde egentlig ikke tenkt til det fordi det er så lite her, og da er det så lite å vise frem, men siden det er så etterspurt så ombestemte jeg meg. Her har jeg bodd siden Juni, og som sagt så flytter jeg og Fredrik så fort det dukker opp noe på Finn som passer oss og lille Leo ♥ Dette er en hybelleilighet, på litt over 20 kvadratmeter, så det er absolutt veldig lite og trangt, og vi gleder oss til å flytte, selv om det har vært koselig og lærerikt å bo på et så lite sted også. Jeg fikk ikke “innredet” hybelen slik jeg ville (og slik jeg skal med den neste leligheten vår) fordi det allerede nesten var fullt møblert her, så jeg har kun kjøpt pyntetingene.

Ha en kjempe fin søndagskveld videre dere! Og del gjerne innlegget mitt videre ♥ Tusen takk for alle fine ord!!

DE FØRSTE SYMPTOMENE

God morgen alle sammen!!

Først og fremst vil jeg minne om facebooksiden til bloggen som dere finner HER, og instagrambrukeren til bloggen som dere finner HER

Jeg har fått mange spørsmål på blant annet facebook fra jenter som lurer hva på hva de første symptomene jeg merket var. Tror det er fordi mange er redde for å være gravide, og det forstår jeg godt! Jeg kan jo ikke gi en fasit på hvem som er gravide og ikke gjennom å høre symptomer, det er det kun en hjemmetest eller et legebesøk som kan, men jeg kan i hvert fall dele mine første symptomer siden det er så mange som har spurt. Er det en ting jeg virkelig vil få med på hva de første symptomene mine var, så er det hvor vilt følelsesladet du blir.

Vel, de første ukene som gravid gråt jeg hver gang den reklamen om råmelktabletter kom på tven. Ja, de tablettene du skal ta om du har vondt i halsen. Hvorfor? Sannelig om jeg vet. Jeg husker i hvert fall at jeg synes det var helt grusomt trist at menneskene tok råmelken til kuen, som var forbeholdt kalven. Jepp, det høres helt sinnsykt ut. Men det er ikke det eneste eksemplet jeg har.

Jeg klarer (klarte) ikke tanken på at noen gjør dyr noe vondt, eller at noen gjør noen vondt i det hele tatt egentlig. Ikke misforstå, jeg har alltid synes at slikt er grusomt, men nå renner tårene bare tanken slår meg, og det var litt uvant (i starten). Ordet “rørende” har fått en ny betydning for å si det mildt.

Uansett. Dere som har lest bloggen min en stund vet at jeg fikk vite at jeg var gravid når jeg var hos legen. (Hele historien kan du lese HER) Jeg mistenkte overhode ikke at jeg kunne være gravid, men når jeg i ettertid leste symptomer så jeg at jeg kjente meg igjen. For det første var det jo smertene nederst i magen, og det var jo i hovedsak derfor jeg dro til Legen. Den grusomme, forferdelige kvalmen kom ikke før uke 6, og da visste jeg jo hvorfor den var der. Selv om de fysiske plagene har vært verst hittil, så har jeg lagt godt merke til den psykiske delen også. Før kunne jeg blant annet sove gjennom alle de 20 alarmene jeg hadde på om morgenen (kan det enda altså, bare jeg er trøtt nok) men nå våkner jeg mye lettere. Jeg reagerer sterkt på lyder, babygråt, skriking osv. Og hvis jeg ikke får kake når jeg har lyst på kake kan jeg faktisk gråte over lengre perioder, godt Fredrik har vendt seg til akkurat den delen der, i starten var det nemlig ikke så populært… haha

 

Lille babymagen i uke 7 ♥ Helt rart å se hvordan den har vokst når jeg ser på bilder fra da i forhold til hvordan den ser ut nå. Jeg tror fortsatt jeg lever litt i fornektelse, for det er akkurat som at jeg selv tror det er fordi jeg har lagt på meg, og ikke fordi jeg er gravid. Tror det er ganske vanskelig å forstå enda, håper bare jeg klarer å innse det litt før han er her, hvis ikke vil det vel bli DET sjokket?.. (DETTE ER GAMMELT BILDE)

 

Del gjerne videre!