For noen måneder siden skulle jeg ta noen bloggbilder med kameraet mitt. Fredrik var opptatt med Leo, og jeg visste at jeg ikke kunne begynne å mase på om at han skulle ta bilder av meg.
Dermed var det oss to. Selvutløseren og jeg. Vi har ikke sett hverandre siden glansdagene mine i 2009 når jeg brukte makramekjeder og DC t-skjorter i lange baner, og det med god grunn. Men jeg ga det en sjanse.
Tja.. Hva skal man si? Dere ser jo hvordan det gikk. Jeg så at kameraet var på vei ned i bakken, og i det jeg løper mot kameraet for å ta det imot (noe jeg selvsagt ikke rakk!) så går selvutløseren av, og blitsen knipser meg i øynene 5 ganger på rappen. For å si det sånn, det ble ikke mye bloggmateriale den dagen.
Nå har jeg fått tidenes halsbetennelse med feber og det hele, og jeg vil egentlig bare le (eller muligens gråte) av hvordan livet klarer å plassere dette på verst tenkelige tidspunkt. Jeg har dåpen til Leo på søndag og MASSE jeg må ordne, jeg får besøk på mandag av ei venninne, og vi skal i kirken nå på onsdag. I tillegg til dette kommer baking, planlegging, innkjøp av diverse og en hel haug med andre ting!
Er det ikke bare helt forferdelig typisk? Haha!
Jeg skulle egentlig til Sandefjord med Marita i dag, men jeg hadde virkelig ikke sjans. Sånn går det, og jeg prøver iherdig å gjøre det beste ut av det, og å fokusere på at det tross alt kunne ha vært verre. Det passer egentlig aldri å bli syk når man er mamma uansett, så jeg prøver å tenke at det ville vært upasselig uansett når jeg hadde blitt syk. Leo trenger meg, slappe av og å være syk kan jeg gjøre når jeg er gammel! Neida, men fra spøk til alvor – jeg har faktisk ikke tid til å slappe helt av.
Nå holder jeg på å lage hjemmelaget spaghetti bolognese etter Fredrik sitt ønske, og Fredrik koser og leker med Leo så lenge. God bedring til meg! Snakkes senere i dag ♥
Åh, vet dere når jeg sovnet i natt? Eller, natt blir kanskje litt feil å si, for jeg sovnet nemlig i 7 tiden i dag morges. Det var helt sinnssykt med lyn og tordenvær, og de av dere som har fulgt meg lenge vet jo at jeg er helt forferdelig redd for det etter en episode for noen år siden. Jeg er veldig sikker på at jeg har nevnt grunnen her inne tidligere, i hvert fall.
Med fare for å høre veldig dramatisk ut lå jeg våken og skvatt til hver gang det lynet. Jeg nappet ut alle stikkontaktene og lå som et nervevrak i sengen. Nå i ettertid skulle jeg ønske jeg filmet det, for det hadde virkelig vært ordentlig underholdning!
På formiddagen i dag tordnet det også litt, og jeg var helt sikker på at værgudene sto klare med runde nummer 2, men det slapp vi heldigvis unna. Det ble derimot sol og varme, og Fredrik, Leo og jeg tok derfor turen ut i hagen for å plukke bær.
Er ikke den nye genseren til Leo bare helt herlig? Elsker den! Skikkelig høstgenser.
Noen timer senere dro jeg ut med Leo på en liten trilletur på torget og i sentrum, og det var deilig å komme seg litt ut. Jeg avsluttet turen med å kjøpe soft is til Fredrik og meg selv før jeg omsider kom meg hjem med en sovende Leo i vognen.
Så nå ber jeg til alle værgudene for at natten som kommer skal bli rolig og fredfull! Er det noe man må ha som småbarnsforelder så er det definitivt søvn!
Jeg klarer bare ikke å la være! Herregud som jeg har ledd av dette. Jeg får en del feilsendt så når det i dag tidlig nok en gang tikket inn en, bestemte jeg meg for å dele underholdningen med noen andre enn Fredrik. På snapchat heter jeg Jessicae (legg meg gjerne til, forresten!) og da er det ekstremt mange amerikanere som tydeligvis forveksler meg!
I dag, oppe i all dåpsplanleggingen og alt jeg ellers styrer med, fant jeg ut at jeg skulle lage minnetavle til Leo! DET måtte jeg jo ha, og i hvert fall i dag. Pronto, faktisk. Jeg dro ned og kjøpte inn litt lim, klistremerker og diverse, og hadde selv litt fra før som jeg kunne bruke. Jeg ble så fornøyd at jeg til slutt ble sittende å gråte som en liten unge med ultralydbildet av Leo i hånda. Er det mulig..
Jeg er en sånn person som snakker rett ut. Ja, altså, ikke hele tiden, – men ofte. Jeg legger sjeldent skjul på meningene mine, og jeg ser heller ingen grunn til å pynte på sannheten. Hvis noen spør meg om jeg er sliten en mandagsmorgen når jeg har sovet 3 timer usammenhengende og skiftet klær 15 ganger siden jeg sto opp fordi Leo ikke stopper å gulpe, ja, da svarer jeg at jeg er fryktelig sliten. Nettopp fordi jeg er det.
Og da kommer det berømte svaret. Svaret som man alltid får fra mødre som har vært mødre lenger enn deg selv. “Bare vent! Det blir verre!”
Fortell meg heller at jeg kommer meg gjennom det også, akkurat som at jeg på et mirakuløst vis har kommet meg gjennom babygråt 6 timer i strekk flere ganger i uken. Gi meg heller et klapp på skulderen og litt støtte.
Det er vel ingen konkurranse om å ha hatt det tyngst, er det vel?
Barn er forskjellige. Foreldre er forskjellige, og hvordan vi takler de forskjellige fasene ved å ha et større barn, baby eller tenåring, er også forskjellig.
Men jeg lever ikke for 4 måneder siden når Leo var en helt nyfødt baby, og ei heller om 14 år, når Leo er en tenåringsgutt. Jeg lever her og nå.
Da har jeg fått av mange cm av håret mitt, og det var faktisk veldig deilig! Jeg gjorde det egentlig fordi jeg ville gi hår til Little princess trust, en organisasjon som lager parykker til jenter og gutter som har mistet hår i kampen mot kreft. Dette gjør de av hår som blir sendt inn, og jeg ville jo selvsagt bidra med det jeg kunne, så da klippet jeg håret mitt hjemme, rett av!
Det var ikke før senere at jeg så på nettsiden at de ikke tok ikke mot hår med splittede tupper! Som dere vet var håret mitt ikke klipt på over ett år, og det var veeeldig slitt. Det gjorde meg jo selvsagt veldig trist, så derfor kom jeg på at jeg kunne tipse dere lesere om dette!
Du kan sende inn hår så lenge håret ditt er sunt (altså ikke veldig slitt), så lenge håret ditt er lenger enn 17 cm alt i alt, og at det ikke er i en crazy farge (typ blå, lilla, rosa osv)
Du vasker håret ditt, tørker det(!!), fletter det, og klipper rett av. Jeg skal love deg at det er veldig befriende! Og det finnes vel ikke en bedre følelse enn å hjelpe noen i kampen mot kreft!
Dette er ikke et sponset innlegg, da hadde det vært merket. Jeg synes bare det er så fint å kunne bidra med å spre budskapet da jeg sterkt ønsket å hjelpe selv, men ikke hadde muligheten. Så fort håret mitt har vokst ut igjen og er sunt skal jeg jammen meg sende en god del med hår selv!
Trykk gjerne på “liker” knappen under dette innlegget så vi kan spre budskapet videre slik at så mange som mulig kan få informasjon nok til å hjelpe.
Kjønnsroller som allerede er plassert ved fosterstadiet er (Dessverre) veldig vanlig i dagens samfunn. Her skal gutter bli administrerende direktører, og jenter skal aller helst bare sitte på sidelinjen og være pene.
Jeg skroller meg nedover diverse nettfora som inneholder meninger om kjønnsroller. I en diskusjon rundt hvorvidt man skal godta eller ikke godta at sønnen sin vil ha på seg kjole går forumbrukerne helt berserk på. De debatterer som bare rakkern med både nebb og klør, og gjerne med noen skjellsord innimellom også.
“Jeg ville aldri latt min sønn gå i kjole, for da kommer han nok til å bli mobbet når han starter på skolen” skriver en. “Helt enig med deg! Jeg vet ikke med dere, men jeg vil hvert fall ikke at sønnen min skal bli mobbet” svarer en annen.
Det blir litt som å be datteren sin om å kle seg så hun ikke blir voldtatt, istedenfor å lære barna sine å ikke voldta. Problemet ligger åpenbart ikke hos sønnen som ønsker seg kjole, men hos holdningene som eventuelt vil møte ham.
“Nei, gutten min, du kan ikke få krone. Krone er nemlig for JENTER det skjønner du!…”
Og hva har det egentlig å si hva jeg tenker om at sønnen min skal ha på seg kjole? Hvis jeg lærer barna mine at mine meninger og tanker er fakta, og alt annet er galt – Hvordan i alle dager skal de da tørre å ta selvstendige valg og tørre å gå egne veier senere i livet?
Det vil alltid være forskjeller på kjønnene. Jente og gutt. Mann og dame. Det kommer vi nok ikke unna, og det handler om hvordan vi er oppbygget biologisk og at det alltid vil forekomme enkelte forskjeller, nettopp fordi vi er forskjellige fra naturens side.
Men klær er bare et stykke stoff du har utenpå kroppen din. Det bør og skal ikke definere deg på noen som helst måte
Hva er det verste som kan skje? At sønnen eller datteren din får påpekt at plagget de går med hovedsaklig er ment for det motsatte kjønnet?…
Skal ikke barn få utforske og utfolde seg, og med det også finne seg selv, fordi du som forelder mener at kjole er for jenter og dress er for gutter?
Så hvis sønnen min noen gang skulle få lyst på kjole – Ja, da skal han gledelig få en kjole. Og knallrosa blinkesko med glitter på i samme slengen, dersom han har lyst på det også. Jeg vil nemlig lære sønnen min at han skal kunne gå og være akkurat slik han selv vil og ønsker, uten innblanding fra samfunnets kjønnspress.
Helt siden Leo kom til verden har jeg kjent på en følelse av å elske noen like høyt som jeg elsker samboeren min. Det er så rart hvordan det kan komme så raskt. Er jeg rar om jeg sier at jeg føler meg betatt og småforelsket i babyen min? Når han har lagt seg så savner jeg han, og når han ser bort på ham så undres jeg ofte om hva han tenker på. Hjertet mitt synker litt når jeg kommer på at han ikke kommer til å huske alle de øyeblikkene som vi har sammen i hverdagen nå når han er baby.
Jeg kjenner det så godt når han har vært borte fra meg, og det å se hvor glad han blir når han ser meg kan virkelig ikke beskrives. Tenk at noen kan være så glad for å se meg, liksom? Det er jo bare meg. Ikke en gang Fredrik spreller med alle armer og ben når han ser jeg kommer hjem fra byen på ettermiddagen.
Når jeg setter Leo hos Fredrik og er på vei ut av rommet, så snur Leo seg etter meg og kikker etter meg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes det er så himla fint, men jeg tror bare det er godt å vite at noen trenger deg og behøver deg mer enn noe annet.
Det er så sterke følelser som settes i sving når man får babyen sin. Eller, for meg var det i hvert fall sånn. Jeg gråt fra øyeblikket Leo var født til magen min var ferdig sydd sammen etter keisersnittet. Og for å si det sånn, – det tok sin tid.
Med en gang han gjør noe nytt, så vil jeg egentlig bare rope det ut til alle jeg ser og fortelle dem hvor stolt jeg er over den lille gutten min. Jeg har virkelig fått kjenne på at klisjeene ikke bare er klisjeer, men så mye mer enn det. Det var ikke før jeg møtte babyen min jeg faktisk forsto det.
Og ingenting, og da mener jeg absolutt ingenting, slår å se Leo med pappaen sin. Det er så fantastisk å ha noen å dele alle gledene og alle de store øyeblikkene med. Jeg vet at veldig, veldig mange velger å få barn i løpet av livet sitt og at det er relativt “vanlig” (misforstå meg rett her) Men allikevel føles det så unikt.
Så på en måte kan jeg si at jeg er forelsket i to gutter, bare på forskjellige måter. Min kjære lille sønn, og min flotte kjæreste ♥
– At det gikk an å gå hele dagen uten å spise, men at man likevel ikke synes at det gjør noe når man ser bort på den lille bylten som smiler i armene dine.
– At jeg er mye flinkere til å multitaske enn hva jeg trodde. Amming, å snakke i telefonen, og delvis skrive på pcen og spise samtidig var null problem. Enn så lenge, hvert fall..
– At det var fysisk mulig å få strekkmerker bak på leggene! Altså, virkelig? Bak leggene?..
– At legging skulle være SÅ vanskelig. Det ser jo så lett ut når foreldrene bare legger babyen på film før de lager seg romantisk middag og hører på musikk og kvalitetstid og Gudene vet hva resten av kvelden. I natt, for eksempel, sang jeg en eller annen gammel nattasang 5 ganger før Noah sovnet. 5 minutter senere våknet han, igjen! Så sovnet han igjen.. 2 timer senere.
– At dusjing og alenetid kom til å bli luksus.
– At jeg kom til å gjøre ting som jeg sa jeg aaaldri i liiiivet skulle gjøre når jeg kom til å få barn. For eksempel.. Ja, gi morsmelkerstatning. Hvorfor skulle jeg behøve det?! Jeg skulle jo amme! Og det tok jeg som en selvfølge at jeg kom til å få til, hvilket jeg med Leo ikke gjorde. Jeg skulle heller aaldri begynne å gi barna ketchup på maten, for DET var unødvendig det. Gjett hvem som spiste nuggets med Ketchup i går til middag? Jepp, Leo! Jeg skulle heller ikke gi smokk (det ville ikke noen av barna ta da, selvfølgelig, men jeg gav opp til slutt og prøvde å gi)
– Klisje, men at det gikk an å bli så glad i et annet lite menneske. Dette var spesielt rart under graviditeten, for da har man jo ikke møtt den lille en gang! Likevel blir man så grusomt redd om man får mistanke om noe skulle være galt, og man gleder seg så til å møte noen man allerede vet man elsker. Jeg leste et sted at fødsel er den eneste blind-daten hvor du vet du kommer til å møte den store kjærligheten, og det synes jeg stemte så bra ♥
– At man faktisk kan leve på 3 timer med (usammenhengende) søvn i perioder men likevel være i live (selv om det til tider ikke har føltes slik)
– At ammingen skulle være så vanskelig! Det hadde aldri streifet tankene mine før vi fikk Leo at det var en av tingene som jeg ikke kom til å få til. Det ser jo så forbanna enkelt ut!
– At tid er det mest verdifulle vi har. Hva i alle dager gjorde jeg egentlig før jeg fikk barn uansett?
– At guttebabyer gjerne begynner å tisse med en gang de får av seg bleien på stellebordet. For å si det sånn, når jeg hadde vært mamma i en ukes tid oppdaget jeg det.
