I dag er bloggen hele 9 måneder! Jeg har opplevd mye i løpet av de siste 9 månedene.
For ni måneder siden var jeg gravid i uke 17. Det var Oktober, og jeg var hjemme i Gjøvik for noen dager. Magen hadde begynt å vokse ordentlig, og jeg traff noen venninner, var på en sammenkomst, og alle var så sjokkerte over at jeg faktisk var gravid.
Så opprettet jeg meg blogg, etter mye om og men. Jeg var veldig i tvil, men bestemte meg for at jeg skulle prøve. Og det, det er jeg veldig glad for sånn jeg ser det nå. Jeg har fått så mye ut av denne bloggen, noe jeg for øvrig fortsatt gjør. Jeg kan jobbe hjemmefra, og jeg elsker virkelig det jeg driver med. Jeg føler at jeg allerede har kommet langt med bloggen, enda jeg ikke har blogget fast i løpet av disse 9 månedene en gang. Jeg begynte jo i slutten av Januar for alvor? Gud, det har gått fort. Noen mener at jeg har kommet langt med bloggen fordi jeg var 16 år og gravid, men det tror jeg ikke på. Joda, jeg tror jo det har utgjort litt i forhold til lesertallene, men det er så ekstremt mange (og ikke minst; flinke!) unge mammabloggere der ute, så å si at det var den avgjørende faktoren føler jeg blir litt feil. Jeg tror det ligger noe mer bak. Og jeg tror også jeg har hatt litt flaks.
Dere som har fulgt meg fra starten har kanskje sett at jeg har hatt en rimelig stor personlig utvikling. Noe som selvsagt er naturlig når du går fra å være en hvilken som helst 16-åring til å bli mamma med alt som følger med rollen.
Jeg tror heller aldri jeg har vært så flink til å sette pris på alt jeg har som jeg er i dag. Ofte stiller jeg meg selv spørsmålet “Hvis noe skulle skje Leo i morgen, ville jeg hatt skyldfølelse for noe?” Og det får meg til å sette pris på de små øyeblikkene som når vi koser om morgenen, at han ler når jeg leker med ham, og at jeg våkner opp til at han sover på Fredrik sitt bryst. Ikke at det i seg selv får meg til å kose med ham, for det gjør jeg uansett, men det får meg til å tenke at “akkurat dette øyeblikket får jeg aldri tilbake”
Noen ganger tenker at jeg bare alt har vært en drøm, og at jeg våkner når som helst. Faktisk, så tenker jeg det rimelig ofte. At jeg egentlig aldri startet å blogge, at jeg aldri fikk en sønn, og at jeg aldri flyttet til Larvik og inn i en leilighet med Fredrik. Det har i så fall vært en fantastisk drøm. Jeg håper jeg aldri våkner.
… For at jeg tok på meg bukse og lang genser i dag når det er pokkers 70 varmegrader ute! Er det mulig eller? God dag, dere ♥
Nå sitter jeg på stranden med Leo og Marthe, og vi har vært her en times tid. Kjempekoselig å se henne igjen! Moren og lillesøsteren hennes kom også en liten tur! Vi gikk innom butikken på vei hit og kjøpte jordbær, sjokoladeboller, og juicebrus, og siden har vi bare kost oss med det fantastiske været! Til tross for at været nå har roet seg litt med tanke på varmegradene, var det helt sinnssykt når vi gikk ned hit i stad!
Det er så herlig å være ute for tiden! I går jeg var jeg også ute en tur, men da på bryggen med ei venninne for å ta en iskrem. Elsker Larvik på sommeren! Glemte faktisk den fine solhatten til Leo hjemme, men vi har holdt oss i skyggen så det gikk heldigvis bra!
Åh, tror dere jeg gleder meg til det er så varmt hver eneste dag eller? Jeg må ha glemt hvor deilig det er med varme, ettersom jeg ikke var ute overhode i varmen i fjor som gravid.
Fredrik er dessverre ikke med (skal forsøke å få ham med neste gang) fordi han har fri og skal male litt hos sin far i dag, noe han også gjorde i går. Og senere i kveld skal jeg rydde masse i leiligheten, smått begynne å se hva jeg skal ta med meg av klær til den nye leiligheten, og fortsette å se etter nye møbler. Har allerede funnet stoler, spisegruppe og ny seng! Gleder meg til å vise dere når vi har fått det på plass i den nye leiligheten.
Håper dere har like fint vær hvor enn dere er hen! Ha en flott dag videre ♥
I dag er det 15 april. Jeg sitter med mobilen min etter at jeg kom hjem fra byen for en liten stund siden. Jeg er klar over at jeg blottlegger meg litt nå, men jeg tror det er viktig å få dette ut så jeg kan fortsette livet mitt som før. Jeg vet ikke om jeg kommer til poste dette en gang, jeg trenger bare å lufte det litt for noen andre enn mitt eget hode. Om så, ja, mobilen min.
Jeg er vant til å få stygge kommentarer. Det går egentlig overraskende fint å få stygge kommentarer, selv om det er så og si hver bidige dag. Jeg er også vant til å få ekle, motbydelige kommentarer. Disse takler jeg også helt fint.
Det jeg derimot ikke er vant til, er at folk roper stygge ting etter meg på gaten. Jeg trodde aldri i min villeste fantasi at dette skulle skje, og det er kanskje derfor jeg enda er litt sjokkert. Det tok litt tid før jeg forsto at det var meg han snakket til, for jeg går stort sett i min egen verden med Leo sovende i vognen sin.
Og ikke misforstå, det er ikke det at jeg blir lei meg. At jeg blir såret, eller at jeg bryr meg i den forstand. Så klart, jeg bryr meg jo om at det finnes vilt fremmede mennesker som er oppdratt til å tro at man kan slenge rundt seg av stygge bemerkelser til andre mennesker uten at det får konsekvenser for dem. Men ikke ellers.
Jeg lo litt, og forsto egentlig ikke helt hva som skjedde. Var det kanskje meg han snakket til? Eller? Jeg så rundt meg. Ikke en eneste sjel. Kanskje han hadde telefon? Hands-free? Ørepropper han snakket inn i? Nope. Nada telefon.
Jeg stoppet opp litt. Hvordan så han ut igjen? Hm. Jeg var blank. Ikke det at jeg har så fryktelig dårlig syn, for det har jeg ikke. Jeg tror bare at selv om jeg så han, så valgte jeg å ikke se.
Tenk om barnet mitt var stor nok til å skjønne hva du sa? Tenk om han hadde fått det med seg? Tenk om han senere ville spurt meg hva det betydde, og hvorfor en vilt fremmed mann sa det til mammaen hans?
Jeg synes du er et kaldt menneske. Ikke nødvendigvis fordi du sa dette til meg, men fordi du tror det er greit å si det. Fordi du av en eller annen grunn fikk deg selv til å gjøre dette mot noen som aldri har gjort deg noe.
Samtidig kjenner jeg at jeg er glad det var meg du sa det til. Hvem vet hvor stort inntrykk det ville gjort på noen som hadde det vondt med seg selv..
Bilde av Leo og jeg fra april ♥ Gullet mitt.
Dette skrev jeg for en drøy måned siden og siden har jeg holdt det for meg selv. Kanskje skulle jeg ikke gjort det, men det føles veldig godt nå. Jeg er ferdig med det, og jeg er klar over at det kan komme til å skje flere ganger. Det går bra!
Det var viktig for meg å dele dette med dere, men jeg ville ikke gjøre det før jeg var helt ferdig med det. Og egentlig var jeg det etter jeg hadde skrevet alt dette i april, jeg hadde bare rotet med notatene mine og fant det ikke igjen før nå. Ingen, uansett ord eller begrep kan få meg til å bli lei meg gjennom å snakke dritt. Ingen har den makten over meg. Det kjenner jeg at jeg er rimelig glad for ♥
Mange av mine gravide lesere lurer på hva vi har brukt av utstyr til Leo, hva vi anbefaler, hva vi hadde behov for, og så videre. Jeg lovde flere av dere i kommentarfeltet å komme med et slikt innlegg som viste dette, så nå har jeg endelig fått gjort det!
Jeg understreker at dette er våre erfaringer, og hva vi har følt at vi har hatt behov for. Det er selvsagt forskjellig hva man føler man har behov for selv, og jeg tror man må prøve seg litt frem.
Jeg visste allerede 30 uker ut i svangerskapet at Leo kom til å ha alt for mye klær. Men det er virkelig vanskelig å la være! Jeg elsker å kjøpe babyklær, og det gjorde jeg også da. Jeg skulle allikevel visst litt mer om hvilke klær vi kom til å ha mer nytte av.
Bodyene med åpning på siden er gull verdt! Jeg kjøpte knapt 3 stykker til å ha fra starten av, og det må ha vært det dummeste jeg har hørt. Det er nemlig åpning på siden i tilfelle babyen har et lite uhell, tisser seg gjennom eller verre. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at det er veldig lite kjekt å dra en body full av kroppsvæsker over hodet på babyen. Så derfor, gå for åpning på siden!
Sokker var noe herk i starten med Leo. Han sparket de av seg uansett hva, og det ble en evig kamp. Plutselig så jeg at de solgte bukser med ben på. Nå sparker han ikke av seg sokkene like mye som før, men buksene med ben er like gode å ha uansett! Og ikke kjøp for mye. De vokser så fort ut av det! Kjøp gjerne i en størrelse større også, klærne varer lenger og så lenge barnet ikke svømmer i klærne går det fint an å brette det litt opp på ben og armer. Kommoden til Leo som vi kjøpte på Ikea er vi også strålende fornøyd med. Masse plass, og han vil kunne bruke den i mange år før vi trenger å kjøpe en ny.
Ellers vil jeg si det er lurt å kjøpe inn en del pysjer, det har kommet godt med her. Bomull og ull er selvsagt best.
Stelle utstyr
Når jeg skulle begynne å handle inn stell utstyr var jeg veldig forvirret. Hvilke kremer trengte vi? Salver? Trenger vi pudder? Hvilke bleier skal vi gå for? Men selv om det var vanskelig å vite før Leo kom, fant vi det rimelig fort ut når vi hadde begynt å skifte på ham.
Jeg kjøpte en god del salver, og fikk en god del i gaver. Det vi har fått mest bruk for er sinksalve, pudder, og selvsagt babyolje (alt fra Natusan). Det meste andre har knapt blitt brukt! Vi valgte også å ha stellematte på gulvet (i frykt for å miste barnet i gulvet, da vi har fliser på badet) men jeg tror egentlig det ikke er nødvendig å måtte ha stellematte så lenge man alltid følger med, aldri går fra barnet når han eller hun ligger på stellebordet (uansett om barnet ikke har lært seg å rulle over eller krype, plutselig skjer det!) og holder i barnet hvis man skal strekke seg etter bleier etc.
I starten brukte vi Libero sine bleier, men vi gikk over til pampers sine etter å ha prøvd dem 1 gang! Men det er smak og behag, selv om vi føler at bleiene til Libero lekker en del.
Soveutstyr
Jeg tror vi har fire dyner til Leo. To som vi egentlig ikke bruker, men som vi har i tilfelle noe skulle skje med de to andre, og en vi bruker i vognen, og en vi bruker i sengen hans. Nå sier ikke jeg at det er nødvendig med fire dyner, men vi har fått noen i gaver også, så da ble det bare slik!
Vi har også to senger. En på rommet hans, og en med hjul som vi bruker aller mest, dagsengen hans. Han sover oftest i den, også når vi legger ham om kvelden. Det har virkelig vært nyttig for oss å ha den ekstra vuggen i tillegg til sprinkelsengen hans. Men om man ikke ønsker å kjøpe to senger (som for så vidt er fullt forståelig) Går det jo fint an å bare kjøpe en med hjul på som man kan ha på rommet, men samtidig flytte litt rundt i huset der den trengs.
Mange har lurt på hvor jeg kjøpte Uroen min, og den kjøpte jeg faktisk på amazon. Men den heter “Obaby uro” og er i fargen beige. Jeg anbefaler alle å kjøpe en med lyd i, for når jeg for eksempel skal ta på meg klær, gå på toalettet, eller lage med en brødskive (når jeg er alene med ham, riktig nok) så legger jeg ham i sengen på rommet under uroen, og han ligger å koser seg der til jeg er ferdig. Det har hjulpet oss veldig!
Ellers har babynestet vårt vært helt nødvendig for oss. Spesielt med tanke på samsoving!
Vi har også en hel haug med tepper, og det har også kommet godt med. Vi har noen i fleece, men jeg liker de i bomull definitivt best. De har mange fine på for eksempel KID og princess!
Vogn og reiseutstyr
Vognen vår har jeg skrevet et eget innlegg om som du kan lese HER, men jeg kan jo forklare litt kort. Vi valgte å gå for Emmaljunga mondial de luxe i fargen paris, den har relativt store hjul som gjør at den er lett å trille, den er romslig, moderne og selvsagt superlekker! Vi har også fått så utrolig mange komplimenter på hvor fin den er når vi har gått trilletur, og det av vilt fremmede mennesker. Men, utseendet er selvsagt ikke alt! Vi er kjempefornøyde med den, og jeg vil si at dette er den perfekte vogn for oss.
Som dere vet holder Fredrik på med lappen, det har aldri vært noen problem at han ikke har lappen hittil, men det tror jeg kanskje har noe med at vi bor såpass sentralt. Uansett, vi fikk i hvert fall en bilstol, men vi er ikke superfornøyd med den. Jeg vet dessverre ikke hva den heter, men om det er noen oppdaterte mødre her så må dere gjerne kommentere det slik at jeg kan fylle det inn i innlegget. Den er fryktelig tung, og det har vært veldig negativt for oss. Det har også vært litt trøblete å montere den av og til.
Reisesengen vår har ikke blitt så flittig brukt, og jeg har ikke følt at det var nødvendig å ha kjøpt den. Overdelen på vognen funker helt fint som seng hvis man er bortreist noen dager, og det har aldri vært noen problem. Men det skal sies at jeg er fornøyd med den selv om den ikke har vært så fryktelig nødvendig for oss!
Puh… Har jeg glemt noe nå? Skrik ut! Ha en flott dag, vi snakkes senere i dag ♥
I dag skjedde det jeg har ventet på såå lenge! Eller, ikke jeg, vi! ♥
I dag forvillet Leo, Fredrik og jeg oss bort på et kjøpsenter (til tross for min elendige form) for å kjøpe litt nødvendigheter. Deriblant noen nye bukser til Leo, verdens fineste pysjbukse til meg selv, litt mer klær til meg selv, (Dear lord.. Hva skal jeg gjøre med alle klærne mine? Salgsblogg?) og litt gaver, som for så vidt ikke var til meg selv!
Vi skulle innom KID før vi tenkte at vi måtte dra hjemover, og i det vi står i kassen og skal betale, hører vi plutselig en trillende liten latter. Min umiddelbare reaksjon var at det måtte være en annen baby inne på denne interiørbutikken, men der tok jeg sannelig feil. Jeg snur meg til den lille gutten vår som har tidenes største glis midt i ansiktet sitt, før det kommer enda en liten latter.
Helt ut av det blå lo han for første gang. Ingen av oss gjorde noen grimaser eller lagde noen morsomme lyder, det skjedde bare sånn plutselig når han satt i armene på Fredrik, sånn som han gjør ca 50 ganger daglig til vanlig også. “ÅÅÅÅÅH FREDRIK HØRTE DU DET?! ÅÅÅÅh. Fredrik, det var den første latteren hans!” utbrøt jeg. Det sa jeg for øvrig hele trilleturen hjem også. Jeg synes det var såå stort, selv om sikkert ikke alle synes det er like stort.
Jeg har forsøkt iherdig å få han til le etter vi kom hjem, men foreløpig uten hell! Gleder meg til han ler igjen, det var så ufattelig herlig ♥
Sier jeg til Fredrik mens han har Leo på fanget. “Jessica, hører du selv hva du sier?” er responsen jeg får. Ikke særlig overraskende er det heller.
For jeg savner faktisk å gå gravid. Jeg savner å krype bort til doskålen om morgenen fordi jeg er så kvalm at jeg ikke klarer å stå på mine egne bein. Eller… Kanskje ikke akkurat den delen.
Men jeg savner sparkingen som holdte meg våken natten lang, slik at jeg lå våken til klokken 4 eller 5, og sto opp med Fredrik igjen i 8 tiden. For det gjorde liksom ingenting at jeg var så trøtt at jeg hadde skallebank og øyne som automatisk lukket seg hver gang jeg satte meg ned, jeg var bare så lykkelig.
Jeg savner jordmortimene. Å pakke fødebagen. Å google ting jeg trenger til fødebagen.Jeg savner å måtte få hjelp til å komme meg opp av sofaen, og det å ta en liten pustepause når jeg går opp trappene.
Jeg savner å ikke ha klær som passer. Rettelse; Å ikke ha klær som passer over magen. Jeg savner å presse de plaggene som nesten akkurat ikke passet over magen. Jeg savner å plutselig få matkick, for å så løpe på butikken for å kjøpe det (Eller tvinge samboeren min til å gjøre det, det går mye for det samme)
Jeg savner spenningen. Å ikke ha møtt ham enda. Å ikke vite om det er han eller hun, og det å ikke vite hvordan han eller hun ser ut. Å gjette på hvor stor han eller hun er, og å lete frem navn på babyverden og klikk.no blant navnelistene.
Jeg savner det så fælt.
Og tro det eller ei, så savner jeg faktisk det å ikke kunne bøye meg, å knapt ha plass i dusjen, og det å våkne av min egen brøling hver gang jeg snur meg fra en side til en annen i sengen når det er er noen knappe dager igjen til termin. Det er kanskje det jeg savner aller mest.
I dag formiddag gikk jeg rolig ned til byen, som jeg skrev om i forrige innlegg, jeg fikk handlet og gjort alt jeg skulle fordi Leo lå så fredelig og sov søtt i vognen sin, med dynen trukket godt over den lille kroppen. Vel, så lenge varte det, liksom!
Når jeg kommer til den siste klesbutikken jeg skal innom, hører jeg noen små lyder fra vognen. Jeg kikker ned i vognen, og der ligger han lys våken med kulerunde blåe øyne. Ikke at det i seg selv gjør noe, for det er jo bare koselig at han er våken, men problemet oppsto når jeg la han nede i vognen igjen, klar til forlate klesbutikken.
Han ville nemlig ikke ligge nede i vognen sin, selv om jeg til og med kjørte over brostein når vi kom ut fra kjøpesenteret. Han nektet. Protesterte. Og som mammaen hans klarer jeg ikke la han ligge nede i vognen sin å gråte, så jeg tar ham opp, og det blir knyst stille. Stillhet er deilig, tenker jeg. Deretter prøver jeg å gå litt rundt med ham i gaten, og jeg lot vognen hans sto ved siden av før jeg etter hvert prøvde å legge han ned igjen. Nope. DET ville han hvert fall ikke!
Og sånn gikk det, jeg lurer på hvor mange ganger jeg prøvde. Noen ganger var jeg helt overbevist om at han lå og sov i armene mine, men i det kroppen hans lå nede i vognen så sa han i fra, for å si det sånn.
Jeg skjønner at jeg ikke kan stå lenger ute i gaten, det småregner og jeg har tross alt stått der i over et kvarter. Dermed prøver jeg å nå vognen med de korte armene mine, samtidig som jeg holder Leo godt inntil meg. Vips, så glipper jeg vognen, og det ender med at jeg må småløpe nedover gaten med Leo i armene mine for å få tak i den hersens vognen som triller fint nedover gaten med alle varene. For å si det på denne måten; Jeg lurte ikke på hvorfor jeg hørte latter.
Jeg får omsider tak i vognen, og setter denne gangen på bremsen. Jeg føler meg egentlig litt oppgitt, og innser at vi ikke kommer til å komme oss avgårde. Etter litt over 20 minutter får jeg ringt Fredrik, som selvsagt ikke tar telefonen. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg tenkte “Nå må du tulle med meg, vær så snill”. Antallet må ha vært hvert fall tresifret.
Så da står jeg der, da. Med Leo i armene mine, vognen foran meg, og Telefonen klemt inn i ansiktet fordi jeg ikke har mulighet til å holde den med hånda mi. Jeg får holdt Leo på en trygg måte samtidig som jeg får sendt melding til Fredrik på Facebook, og endelig svarer han. Etter 5 minutter til, svinger han rundt gatehjørnet og det eneste jeg tenker er “Jeg er reddet”
Fredrik er lidenskapelig opptatt av fotball, og det har han vært siden dag 1 i forholdet vårt. Ironisk nok, da jeg hater fotball. Eller hater er kanskje et sterkt ord, jeg misliker fotball. Det er ikke helt min greie, om jeg kan si det sånn. Jeg kan gjerne sitte å se på at Fredrik tar seg et par fifakamper og prøve å si de riktige navnene på fotballspillerne han bruker (Hvilket jeg sjeldent greier), og jeg kan gjerne være med han og vennene hans for å se på diverse fotballfinaler eller kamper, men når det blir 10 kamper etter hverandre kjenner jeg at øyelukkene bare trenger seg igjen. Det blir liksom litt for kjedelig for meg i lengden.
Men nå har det som ikke skulle skje, skjedd. Leo også blitt bitt av basillen! Se bare her!
Jeg har en liten magefølelse på at han kommer til å bli en liten fotballfyr han der, altså. Dessverre for meg! Haha, neida. Det skal jeg nok fint overleve ♥ Bare koselig for pappaen hans det!
Nå i dag har jeg vært en liten tur i byen, har vært i ekstremt dårlig form i dag men sånn er det bare noen dager. Ble heldigvis bedre når jeg fikk sovet noen timer i dag tidlig! Det ble litt shopping på Leo i dag også, og ettersom mange spør om jeg kan legge ut bilder av hva jeg kjøper tenkte jeg å vise dere litt fra i dag.
Så vil jeg takke alle for gratulasjonene jeg fikk i går! Tusen takk, alle sammen. Det var så koselig å se at så mange gratulerte meg på 17-års dagen min! Nå skal vi straks ut for å spise sushi, jeg er jo blogger så det er vel strengt tatt obligatorisk, eller hva? Senere i kveld skal Leo til farfaren sin og vi skal småfeire gårsdagen med kinoen jeg har gledet meg til i sååå lang tid nå! Håper alle får en fantastisk kveld videre ♥
Gratulerer så utrolig masse med dagen Jessica. Vet du har gitt meg streng beskjed om å ikke logge inn på bloggbrukeren din, men idag klarte jeg ikke å la være.
Jeg og Leo er utrolig stolte og glade i deg. Jeg har kjent deg i snart 3 år, og ikke hos noen annen person har jeg sett en så stor forandring. Har ikke ord for hvilken god og fantastisk jente du er, og selvfølgelig mor.
Jeg hadde aldri trodd at vi skulle ha en sønn på 17 års dagen din. Men takker gud for at det skjedde. Gleder meg til mange fine år med deg og Leo, og kanskje en til. (om en goooood stund)
Er det obligatorisk å ligge våken til langt på natt til bursdagen sin? Føles slik.
I dag er det min dag! Det betyr; 17 år siden jeg ble født. Bursdag. Fødselsdag. Hva enn du kaller det! Jeg har gledet meg til denne dagen i lang tid, og jeg håper den blir like bra som jeg har håpet på. Dette er den første bursdagen jeg tilbringer i Larvik, uten mamma og pappa, så dere kan tro jeg føler meg voksen! Litt morsomt er det også at det er første bursdagen jeg har Leo, men at det allikevel er et helt år til jeg er myndig!
Hahahha, se på den lille luringen! Ikke helt overbegeistret for bilder ser jeg ♥
Jeg våknet i dag tidlig av at Leo var våken, og hittil har jeg bare ligget i senga med Leo og kost meg. Om en times tid skal vi også ned på lunsj med moren til Fredrik, og så får vi bare se hva resten av dagen bringer. Gratulerer med dagen til meg ♥ Ha en flott dag, alle lesere!
