I dag klikket jeg meg inn på tv2.no og noe av det første som møtte meg var en overskrift som sa “GRAVIDITETEN DIN ER IKKE ET JÆVLA MIRAKEL” Jeg våknet til og tenkte bare noe ala “Javel, hva nå da?!”
Kjære Nicole Ryden.
Jeg leste innlegget du skrev i avisen om mødre og meningen med livet. Og først og fremst; Jo, graviditeten min var et mirakel. Hva kaller du det å bære frem et nytt liv, Nicole? Hva kaller du det å skape et nytt menneske, nesten helt på egenhånd? Jeg kaller det et mirakel.
Jeg er vel en av de mødrene som provoserer deg jeg da, Nicole, ettersom jeg også mener at livet er forandret for alltid etter at jeg fikk barn. Lykke har fått en ny betydning. Og livet er mer verdig å leve nå enn før, for nå har jeg noen som trenger meg mer enn jeg trenger meg selv.
Før jeg fikk barn hadde jeg massevis av gode venner og en stor familie. Ikke at jeg har mistet dem nå, men du legger jo fryktelig stor vekt på mødrene som snakker om at “livet ikke var verdt å leve” før de fikk barn, og at de samme mødrene hadde mangel på livsglede og kjærlighet før de valgte å få barn. Og ikke bare det, jeg var lykkelig. Svært lykkelig. Så beklager å måtte skuffe deg, men nei. Jeg tror for øvrig det er vanskelig for deg å forstå deg på morskjærligheten fordi du ikke er mamma selv, men det er en annen sak.
Jeg skjønner heller ikke helt hvor “Bygda” kommer inn. Er ikke alle mødre ekstremt opptatt av barna sine? Elsker ikke alle mødre barna sine betingelsesløst, uansett hvor de bor og hvor de kommer fra?
Men du skriver at du mener det er ja, “forbannet krenkende” (For å bruke dine ord) å uttrykke seg på en slik måte ved å vise og snakke høyt om at livet ikke var verdig før barn. Dette mener du fordi det eksisterer barnløse. Men Nicole.. Hvis vi alle skal la være å utrykke glede over ting (og muligheter, for så vidt) som ikke alle har, så kan vi jo egentlig bare sette oss ned og holde kjeft hele gjengen?
“Å sette spørsmålstegn ved hvorfor en kvinne ikke vil ha barn, burde likestilles med spørsmålet om hvorfor en annen kvinne velger å få barn” Joda, det kan du jo si. Men så er det nå (og kommer nok mest sannsynlig alltid til å være) vanligere å få barn, enn å la være å få det.
Du nevner at “ungene skal faen meg vite hvordan de skal oppføre seg mot medmennesker og planeten” men vi vet jo alle hvor lett det er å snakke om oppdragelse når man ikke har barn, eller hva?
Jeg er for øvrig enig i at man bør ha orden på sitt eget følelsesliv og livet generelt før man får barn, men det tror jeg alle oppegående mennesker forstår uten at vi trenger å fortelle dem det. Jeg er derimot ikke enig i at man ikke har orden på sitt eget liv kun fordi man skryter uhemmet av barna sine og bor på “bygda”
Jeg sier ikke at jeg ikke tror det finnes mødre som får barn kun fordi de tror det kan få livene deres til å føles mer verdig og “verdt å leve”, jeg sier bare at jeg tror det er fåtallet.
Helt til slutt må jeg bare stille deg et ganske enkelt spørsmål. Hvorfor i alle dager blir du provosert av andre menneskers lykke?