Jeg leser en anonym blogg om ei fortvilet jente som er gravid. Hun skriver ingenting konkret om hvor gammel hun er, bare at hun er et sted mellom 16-20 år gammel. Jeg leser lange utflyllende blogginnlegg, og merker at denne jenta er sårbar, trist og oppgitt. Jeg hadde definitivt ingen inntrykk av at hun ønsket andres meninger om hva hun burde gjøre, men at hun trengte et sted hvor hun kunne lufte tankene sine. Jeg merker også at hun slett ikke ønsker abort, bare noen støttende ord.
“Du bør virkelig ta abort” står det mange ganger etter hverandre i kommentarfeltet. Med forskjellige formuleringer, men med samme konklusjon. Når jeg leste det satt jeg lenge oppgitt over hvor mye enkelte misbruker ytringsfriheten sin. Kanskje til og med bevisst? Ille er det uansett. Jenta er ikke lite oppegående, snarere tvert i mot. Men i en situasjon som denne kan man ofte bli blind på hva man selv ønsker, og blind på om man ønsker noe i det hele tatt.
Jeg tror mange av oss bør ta oss en skikkelig runde med oss selv, og ikke minst skaffe oss en real dose med empati og medfølelse. Gjerne et lynkurs om “hvordan-sette-seg-inn-i-andres-situasjon” og gjerne lære oss litt om hvordan man bruker det i praksis i samme slengen.
Vi kan faktisk ikke leke med andres psykiske helse på denne måten. For det er nettopp det vi gjør når vi råder til noe som kan påvirke noen så mye som det en abort kan gjøre med noen. Vi ser ikke omstendighetene, vi vet faktisk ikke. Dere har vel hørt det om at hvis man blir fortalt noe mange nok ganger, så tror man etter hvert på det selv? Hvis du sitter der gravid som tenåring, usikker og sårbar, og du får slengt etter deg utallige ganger at du bør ta abort, at det er det beste, tror dere ikke mange av tenåringene faktisk ville fått en utført?
Vi må tenke oss om før vi skriver, og før vi råder. Jeg håper dere som meg ikke vil bidra til at noen mulig kan slite psykisk for deler av livet sitt, eller kanskje til og med for alltid. For det er nøyaktig hva dette kunne ha ført til i verste tilfelle, eller mulig har. Bloggen eksisterer ikke lenger, så jeg vet ikke hvordan det gikk med denne jenta. Men jeg håper inderlig at hun klarte å se forbi nautene i kommentarfeltet, og heller tenke selv.
