Først, ja, jeg er i live. Jeg startet denne herlige morgenen med å bli pissa ned (bokstavelig talt). Og ja – du leste riktig. I og med at jeg sov minimalt i natt, var jeg fortsatt i halvsøvne da Leo måtte bli skiftet på i dag tidlig klokken kvart over 8. Med mine stakkarslige trøtte og hovne øyne så det nesten ut som han gliste når han gjorde det også. Nesten litt sånn “mamma, jeg ser du ikke er sliten eller trøtt overhode, så here you go” Men jada, overlevde det også!
Første dagen med Leo alene, og det har vært overraskende bra. Vi har kost oss sammen, men jeg kjente at det var godt å få Fredrik hjem nå for å få litt hjelp. I natt var han veldig urolig, men det har vi egentlig litt skyld i selv, siden vi “lot” ham sove såpass mye i går kveld før vi skulle legge oss selv. I det hodet mitt var lagt ned på puten natt til i dag, våknet Leo og ville ha mat. Og han har våknet flere ganger enn det han pleier, men også noen ganger bare fordi han vil ha litt nærhet. Jeg er i grunn overrasket over hvor bra vi takler episodene om nettene!
I dag har jeg ellers gjort annet husarbeid og ryddet soverommet vårt! Tenkte å vise dere dette så fort vi har fått gjort det siste ferdig.
Ser dere hvor mye hår Leo har eller? Det mørke håret hans er vel noe av få ting han har fått fra meg. Han ligger nå enda og sover i dagsengen sin, så nå skal jeg og Fredrik gripe muligheten med å få i oss litt mat! Herre min så lite tid det blir til det om dagen, går helt i glemmeboken! Ha en flott dag, vi snakkes ♥
I dag har jeg hatt en del vondt, og har derfor tatt det ganske med ro. Leo har vært utrolig rolig i dag også, og ikke sovet så mye, så regner med han skal legge seg nå om ikke så lenge.
Endelig vår! Helt oppslukt av Leo og barseltiden har jeg helt glemt å se på kalenderen min. Eller, hvert fall ikke gitt det særlig med oppmerksomhet. Kun noen måneder til det er 1 år siden jeg fant ut at jeg var gravid! Helt vilt å tenke på. Hele sommeren i fjor ble jo stort sett brukt på å sitte inne, ettersom jeg kreperte i varmen som gravid, ja, pluss at varmen ikke hjalp stort på kvalmen heller. Jeg og Fredrik tilbrakte sommeren i hybelleiligheten jeg da bodde i, og helt ærlig husker jeg ikke så mye av det hele. Kanskje fordi hjernen min prøver å fortrenge alt som skjedde? Eller kanskje fordi jeg bare ikke vil la meg selv tenke på det. Samme kan det uansett være, og jeg satser på at denne sommeren blir tusen ganger bedre.
Frem mot sommeren har jeg som mål å komme tilbake til kroppen min som jeg hadde før jeg ble gravid, og regner egentlig med å få en del hets for å være ærlig med dere når det kommer til det. Eller, hets og hets, i hvert fall kommentarer som “Det kan du bare glemme, kroppen blir aldri det samme” og så videre. Tja, jeg tror det blir som man gjør det til. Selvsagt er det enkelte ting man aldri kan forandre med for eksempel trening, men jeg ønsker hvert fall å gjøre mitt ytterste. Jeg kan ikke si jeg føler meg vel sånn jeg ser ut nå, selv om kroppen min enda ikke har fått nok tid til å komme tilbake til seg selv på egen hånd. Jeg gleder meg hvert fall veldig til sommeren her i Larvik, det er så fantastisk fint her om sommeren!
Mulig jeg virker litt negativ i dag. Jeg hater i grunn å virke sutrete gjennom bloggen min, da jeg så og si hele tiden er overraskende positiv og blid. Men i dag er bare en litt verre dag enn vanlig, og da vil jeg heller være åpen om det enn å late som at jeg ikke har slike dager. Alle har jo det.
Håper i hvert fall dere nyter den siste fridagen! Jeg skal bruke de resterende timene på å hive innpå smertestillende på grunn av det elendige arret mitt som blir vondt bare jeg ser stygt på det. Snakkes i morgen ♥
Jeg har sett mye nytt, lært mye, kjent på følelser og tanker jeg aldri tidligere har kjent på, samt at jeg har hørt ting jeg aldri trodde min 18-år gamle kjæreste skulle si. Ja, som for eksempel “Jessica kjapp deg hit, han bæsja på meg!!!”
Det er rart å tenke på at det er 2 hele uker siden han kom til verden Jeg synes jo allerede det har gått fort? Jeg veksler mellom å ha lyst til å ha en liten baby for alltid, og det å tenke at det er helt OK at han blir større for hver dag som går. Allikevel har vi noen øyeblikk sammen når Leo sover og vi kikker på han, og en av oss sier “Herregud, tenk at han skal bli en voksen mann?” For det er jo helt ufattelig rart, er det ikke? At noe så lite skal bli noe så stort?
Når jeg gikk gravid ble jeg sånn ca hver bidige dag fortalt hvor mye av ungdomstiden jeg kom til å miste. Store deler av tiden forsto jeg ikke helt hva mange snakket om. Vel, nå gjør jeg det. Jeg kan ikke reise spontant til Gjøvik, eller til noen steder i det hele tatt. Alt må planlegges, Leo må ha alt han trenger, og jeg kommer i bakerste rekke, hvilket jeg for ordens skyld synes er helt på sin plass.
Det jeg allikevel ikke helt forstår, er hvordan noen kan mene at spontanitet, fest og alt det andre som følger med en normal ungdomstid, kan være viktigere for meg enn å gi barnet mitt det beste livet han kan få. Hvordan egoistiske gleder kan være avgjørende. Men det er meg, altså. Og jeg har forstått at det er langt fra mange som er av samme oppfatning.
Jeg tok forferdelig feil når jeg sa at jeg følte livet mitt ble snudd på hodet når jeg fant ut at jeg var gravid. Nei, for det er først nå jeg sakte men sikkert forstår at jeg har dette ansvaret for resten av livet. Jeg tror ikke en gang jeg fattet det når jeg så meg, en halvfeit veldig høygravid tenåringsjente med håret oppsatt og ekstreme ringer under øyene på grunn av den elendige søvnen, i speilet i uke 39 i svangerskapet. Du bare fatter det ikke. Ikke fatter jeg enda hvordan Leo fikk plass der inne heller, for den saks skyld..
Men en ting skal dere ha, dere som advarte meg om hvor mye jeg kom til å angre; dere tok selvsagt rett. For det er jo definitivt ikke slik at livet mitt har fått en ny betydning. En ny mening. Og at jeg er mer motivert enn noen gang til å oppnå noe i livet mitt, for om jeg tidligere ikke har hatt noe eller noen å oppnå noe for, har jeg det jo i hvert fall ikke nå. Mulig det er klisje de luxe, men du forstår det ikke før du har din egen i armene dine. Slik ble det for meg òg.
Jeg fyller forresten 17 år om ca 2 måneder, så da må vi vel straks i gang med nummer 2 da? Begynner jo tross alt å dra på årene!
Nå har vi akkurat kommet inn døren fra turen på Peppes, og det var kjempekoselig. Leo sov hele tiden i vognen sin, og har først våknet nå som Fredrik steller han. Vi dro i hovedsak fordi jeg hadde så innmari lyst på iskrem, men det ble til at vi alle spiste mat allikevel. Kanskje like greit, da det absolutt har blitt nok godteri på meg i det siste!
Nå har Leo akkurat fått litt mat, og ligger i skrivende stund i armene til Fredrik og sover, og senere i kveld skal vi på besøk til faren til Fredrik, så det blir hyggelig! Blir mye trilling på Leo i dag, men det er i grunn bare positivt. Er også deilig for oss å komme oss ut litt også, for det var vi virkelig dårlige på før vi fikk barn (wow, nå følte jeg meg skikkelig voksen her!) Vi var ekstremt mye inne, mye fordi jeg er et inne-menneske, men også fordi vi var (er?) late. Nå må vi jo bare komme oss ut av og til for Leo sin skyld, så jeg synes i grunn det er veldig positivt.
Angående forrige innlegg, takk for at dere følger med! Jeg er nemlig helt i ammetåka, glemmer at vi jammen meg har en fridag på mandag også! Har faktisk lagt merke til at jeg er litt ekstra fjern om dagen, og det har kanskje dere også?.. Føler meg helt i min egen verden hvor kun Leo, Fredrik og meg selv eksisterer. Utrolig merkelig!
Nå skal jeg legge meg litt for å slappe av, må utnytte det når Leo sover! Håper alle får en fin kveld videre ♥
Så fort påsken har gått! Håper dere har kost dere i ferien.
I dag skal familien min hjem til Gjøvik igjen, og det blir noen uker før jeg ser dem igjen. Kun èn fridag igjen før jeg er “alenemor” fra 08:00 til 16:00 hver dag! Det blir nok slitsomt, men aller mest blir det fint og koselig. Det blir uansett godt med hverdag!
I natt var Leo ganske rolig, og våknet kun et par ganger for å få mat. Han nektet å sove i nestet sitt, så da sov han ved siden av meg fra klokken 6 og utover. Vi spiste deretter frokost, og så litt film, før moren og søsteren min tok med Leo ut på en liten trilletur.
Nå får Leo litt mat av Fredrik, og jeg skal straks i gang med å kle på meg før vi igjen skal ut en tur på Peppes for å spise litt is og nyte den siste fridagen til Fredrik. Jeg er veldig mye bedre i arret, og klarer nå mer og mer for hver dag. Føler meg ikke lenger så begrenset, og det føles ufattelig godt! Har fått et par spørsmål om jeg kan legge ut bilde av arret, og det kan jeg selvsagt gjøre med tiden. Det ser utrolig fint ut hittil, og det er jeg utrolig glad for
Jeg spurte uansett her om dagen om det var noen som ønsket å se barselgavene vi har fått, og tenkte derfor å vise dere dette i dag. Jeg fikk ikke med alt, ettersom noe av klærne var i vaskemaskinen, men jaja!
♥ Sengetøy ♥ Suttekluter
♥ Jersey laken ♥ Sengesett ♥ Sophie the giraffe ♥
♥ Genser ♥ Pysj
♥ Bukse ♥ Body ♥ Body ♥ ♥ Jakke ♥ Sokker i kashmir ♥ Lue ♥ Snekkerbukse ♥
♥ Dress ♥ Body i merinoull
♥ Kosedyr til å henge på veggen ♥ Sokker/tøfler og lue fra Converse ♥
Så, er det noen som vet om en flink fotograf i larviksområdet? Skrik ut! Nå skal vi ut på tur med Leo, så snakkes vi senere i dag ♥
Siden fødselen (og ja, jeg kaller det fødsel) er relativt fersk i minnet enda, tenkte jeg å dele litt mer om hva min opplevelse av keisersnitt var, også fordi det er flere som har etterspurt dette. Fødselshistorien har jeg jo allerede delt med dere, og den finner dere HER
Når Leo var født fikk jeg se ham i et par minutter, før Fredrik og sykepleier (jordmor? Barnepleier? Jeg gikk nemlig litt i surr av alle menneskene) gikk for å måle ham, veie ham, og utføre den første undersøkelsen. Jeg tror faktisk jeg gråt fra minuttet han ble født og til de var ferdig med å lappe meg sammen (som Fredrik så pent kalte det)
Jeg ble etter litt tid kjørt på oppvåkningen. På veien måtte jeg gjenta høyt for meg selv flere ganger at alt var over, for det var så ufattelig rart. Så da lå jeg der, da. Bittelitt neddopet på morfin, i ganske kraftige smerter (ja, til tross for morfinen) og halvveis høy på livet. Ja, samt nedstemt i barseltårer, og glede, og med litt vondt av at Leo ikke var i nærheten. Jeg lå og duppet av og våknet opp hvert kvarter vil jeg si, og fikk med tiden følelse i beina mine igjen.
Jeg ser nå hvor trist det er å tenke på at jeg ikke kunne tilbringe de første timene til Leo sammen med ham. For noen betyr kanskje ikke det så mye (det vet jeg forøvrig lite om) men for meg var dette et nederlag, og definitivt noe jeg tenkte lite over før jeg gjennomgikk keisersnittet. Etter noen timer fikk jeg den gledelige beskjeden om at Leo og Fredrik kunne besøke meg noen minutter på oppvåkningen. I det de kommer inn utbryter jeg hvor glad jeg er samtidig som jeg hulker som et lite barn. Etter litt kos og tårer fikk jeg beskjed om at de måtte dra igjen. Dette fordi det alltid må være en jordmor eller sykepleier tilstede ved besøk på oppvåkningen, og at de ikke har kapasitet til å ha noen værende der med alle som kommer på besøk. Noe som selvsagt er, og var, forståelig – til tross for at det stakk litt å ikke kunne tilbringe mer tid med dem.
Etter enda noen timer (jeg er rimelig sikker på at jeg var på oppvåkningen i 2,5 eller nærmere 3 timer) ble jeg med gledestårer i øynene trillet inn på familierommet som jeg raskt fikk beskjed om at vi hadde fått. Endelig kunne jeg tilbringe så mye tid som jeg bare orket med dem begge to!
Men tja, det ble heller ikke som jeg trodde. Jeg var (og følte meg, forsåvidt) lenket til sykehussengen. Jeg har jo tidligere nevnt her inne hvor utrolig vondt det føltes å ikke kunne bidra med Leo. Eller, med andre ord; å ikke kunne passe på mitt eget barn uten hjelp. Heldigvis har Leo verdens beste pappa som bidro som aldri før samtidig som dette pågikk. Jeg vil ikke tenke på hvordan det kunne vært dersom jeg var alenemor i denne situasjonen, da hadde jeg faktisk vært totalt avhengig av jordmødrene som jobbet på barselavdelingen. Ikke misforstå, vi tok i mot all hjelp og tips fra dem, men da hadde jeg måtte være avhengig av dem på en helt annen måte, da jeg ikke klarte å stå oppreist det første døgnet en gang.
Jeg har kjent på følelsen av dårlig samvittighet før jeg gikk gjennom keisersnittet. Jeg følte meg av og til som en dårlig mor som gikk igjennom et keisersnitt kontra en vanlig fødsel, når jeg vet hvor mye bedre det er for både mor og barn at det blir gjort naturlig. Jeg har allikevel med tiden innsett at jeg føler jeg gjorde det riktige, og at dette var til det beste for oss begge to.
Jeg fikk en kommentar her inne (eller på innlegget med fødsels-historien) hvor det var noen som påpekte at naturlig fødsel er så mye bedre. Og ja, for all del – det kan det godt være. Jeg kan jo ikke uttale meg om det, da jeg kun har vært i gjennom et keisersnitt. Men jeg ønsker ikke en naturlig fødsel VS keisersnitt diskusjon heller, jeg deler kun egne erfaringer på grunn av etterspørsel og fordi det helt sikkert kan hjelpe noen som kanskje har fått for seg at keisersnitt er en “enkel utvei” for alle som “velger” det. Ja, og at jeg selv ønsker å dele dette. Og bare så det skal være sagt; for meg var det ingen enkel utvei. Det kan godt hende det er det for noen, for vi mennesker er forskjellige, og opplever ting forskjellig. For alt jeg vet kan det være mange som opplever keisersnitt som en drøm, og mange som opplever det som et mareritt. Det samme med naturlig fødsel! Som sagt deler jeg kun mine erfaringer.
Forøvrig tror jeg ikke at jeg ville ha valgt en naturlig fødsel dersom jeg fikk muligheten til å spole tilbake, men jeg tror neppe jeg går igjennom dette igjen. Dette er jo også lett for meg å si nå som jeg ikke er gravid lenger, men allikevel..
Jeg ser (til tross for smerter) tilbake på tiden på sykehuset med et smil. Klart var det vondt, jeg hadde jo satt et barn til verden! Og vondt er det vel strengt tatt uansett, er det ikke?
Åh, så flott vær det er her i Larvik i dag!! I dag har vi kost oss masse med god frokost (pizza fra i går, med andre ord) og hatt besøk av søsteren min og samboeren hennes. Moren og faren min er også her i dag, og vi skal spise deilig middag med dem senere i dag. Akkurat nå har Fredrik, Leo og jeg hatt litt alenetid mens de har vært ute en tur å handlet inn litt, samt vært innom en tur i byen.
Leo sover nå i dagsengen sin (oppdatert: våknet nå og ligger trygt hos Fredrik) samtidig som jeg og Fredrik slapper av. Alt går så i ett her hjemme at jeg faktisk må innrømme at jeg glemte litt at det er påske! Og påskeaften i dag, ikke minst.
(Kalenderen er ikke blitt ordnet på en stund ser jeg)
Jeg merker for hver dag som går nå at Leo utvikler seg, og det er så fantastisk morsomt å se. Han er blitt skikkelig sterk i nakken sin, og klarer å holde seg selv oppe ganske lenge til og med! Han har mer øyekontakt med oss nå, ligger rolig med oss om morgenen samtidig som han stirrer skikkelig og smiler. Jeg gleder meg så utrolig til hans første ord og skritt. Og for ikke å glemme alt det andre han skal lære og oppleve.
Nå skal vi fortsette tidenes kosedag her hjemme, håper alle får en strålende påskeaften videre ♥ Husk forresten å like facebook-pagen min som dere finner HER!
Hei, og god dag alle sammen! Håper dere har hatt en fin start på påsken ♥
Angående påsken, jeg ser at det er flere og flere saker i media hvor enkelte hevder at påsken er blitt en unnskyldning for å trøkke i seg mest mulig godteri. Men blir vel strengt tatt ikke mange av høytidene brukt som en unnskyldning til kos, da? Det er vel relativt få mennesker som står opp om morgenen på julaften for å så skrike ut “GRATULERER MED DAGEN, JESUS!”
Samme kan det være. I dag sto vi i hvert fall opp ganske sent, og det var skikkelig deilig å få litt ekstra søvn. For å si det sånn; det trengtes! Vi begynner smått å få rutiner inn her hjemme, eller tja, hvert fall noe lignende..?. Leo er enda den roligste og snilleste gutten i hele verden, og det nyter vi så til de grader. For en grei baby vi har fått! Jeg vet at han fortsatt kan få kolikk, for han er jo enda ikke 2 uker gammel en gang, og det var jeg jo faktisk litt redd for også ettersom Fredrik hadde kolikk når han var liten. Fant allikevel ingenting om at det er arvelig på nett(?) Uansett så elsker jeg å være mamma, med alt det innebærer! Jeg er så glad i den lille familien vår.
I går tok jeg meg den friheten å ta meg en solariumstime mens Fredrik var hjemme med Leo, med besøk av moren og faren min. Jeg merker at jeg savner han bare jeg er borte fra ham en time jo! Hvordan i alle dager skal jeg klare å la ham dra på overnattinger når han blir eldre? Leirskole? Hva med Ferie? Neida. Jeg følte meg hvert fall som et nytt menneske når timen var over, til tross for solbrenthet og litt bitterhet ovenfor hun som sang så ekstremt høyt i naborommet.
Nå skal jeg endelig få spist frokosten min, ja, når det egentlig er tid for middag! Sånn blir det noen dager, men det gjør ingen verdens ting. Ønsker alle en flott påske videre ♥ Snakkes!!
For noen dager siden fikk jeg spørsmål om hva det jævligste med hele svangerskapet med Leo var. Og som det positive mennesket jeg er, kom jeg til å tenke på det morsomste øyeblikket, og tenkte å dele dette med dere. Med fare for at det aldri vil bli like morsomt som det var når det skjedde, er det jo verdt et forsøk. Jeg kan forsåvidt garantere dere at det var mye morsommere enn hva det kanskje ser ut til.
Jeg var på besøk hos foreldrene mine i Gjøvik, og var i uke 26 i svangerskapet. Det var vel noen dager før jul, om jeg husker riktig. Jeg fikk ekstremt vonde kynnere som bare ble verre og verre utover kvelden, og etter noen timer med disse mente mamma at det var best jeg kom meg til legevakten, for sikkerhetsskyld. Pappa kjørte meg, og ble med meg inn på venterommet. Vi så for oss at vi måtte vente noen timer, men det gikk faktisk relativt raskt, og plutselig var vi inne på “kontoret” til legen.
Vi hilste høflig på han, og det var jo tydelig at jeg var gravid. Jeg tenkte jo ikke noe særlig over hvordan det kunne se ut, å ha med min 48 år gamle far inn til legen på legevakten når jeg var gravid i uke 26.
“Ja, så.. Du, du er den skyldige?” Sa legen og viste til magen min, med blikket rettet mot pappa.
Å.herre.gud. tenkte jeg. Innen jeg rakk å blunke, bryter pappa ut i latter. Ekstrem latter. Sånn type latter som er lagt til i bakgrunnen på diverse Disney serier vet dere. Bare tusen ganger høyere.
Legen skvatt til, og hadde et blikk jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal forklare med ord. Eh, lettere sjokkert? Skremt? Med en liten følelse av “hvorfor i svarte pokker sa jeg dette”, og med et lite hint av pinlighet. Jeg vekslet mellom å ikke klare å holde igjen latteren, og å sitte der rimelig taus.
Når pappa omsider klarte å slutte å le, pekte han bort på meg og sa følgende: Ja, jeg er skyldig i dette. Videre pekte han på magen min og sa “Men ikke dette”
Resten av undersøkelsene ble i grunn ganske.. Tja, hva er ordet jeg leter etter? Kleint, muligens. Men alt var i hvert fall i orden med både meg og Leo, og vi kom oss med tiden hjem, smålig lattermilde.
