SKAL VI GIFTE OSS?

I dag fikk jeg inn et spørsmål som jeg ville svare på i et eget blogginnlegg. Nemlig om når/om vi tenkte å gifte oss, siden det tross alt i 2020 er hele 7 år siden vi ble kjærester for første gang.

Sist gang jeg nevnte giftemål ordentlig på bloggen var Leo kun noen måneder gammel. Den gangen var det kun Fredrik som var myndig, og vi måtte ha søkt fylkesmannen om lov for å gifte oss. Men det var uansett ikke et tema på den tiden og absolutt ikke aktuelt, men det er klart at tanken har slått oss fra tid til annen nå ca 5 år senere.

Da jeg var yngre og til dels i senere tid har jeg alltid sagt at jeg ikke trenger å gifte meg. Jeg føler litt på at det forventes at når man har fått barn, så må man gifte seg også. Jeg har aldri sett poenget i det, fordi jeg trenger vel ikke en ring på fingeren for å bevise at jeg elsker noen, eller for å bevise at det er den personen jeg ønsker å leve sammen med resten av livet mitt. Handlinger viser mer enn ord, mer enn et “Ja” på alteret og den pakka der. Selv om jeg selvfølgelig ser at det kan være en romantisk og hyggelig ting å gjøre, dessuten er det vel også noe praktisk med å være gift også.

Jeg har begynt å tenke at det hadde vært koselig å kunne kalle Fredrik for mannen min, og å vite at vi er gift på papiret, at vi står oppført sammen og kanskje det også hadde vært koselig (og betryggende?) for barna i fremtiden å vite at de har gifte foreldre. Ikke vet jeg, men jeg anser det i hvert fall ikke lenger som noe som aldri kommer til å skje.

Før i tiden var det jo den store skammen å få barn med noen uten å være gift med dem. Jeg er veldig glad for at det ikke er slik lenger, selv om jeg kan forbanne meg fra tid til annen over fedre som bare stikker av fra ansvaret sitt når de har fått barn med noen. (Selv om jeg selvfølgelig forstår at det kan være ulike grunner til det, så jeg skjærer absolutt ikke alle over samme kam her) Det finnes jo heldigvis flere mellomting, og man kan fint ta ansvar for barna sine i dagens samfunn uten å nødvendigvis måtte være gift med mor til barna. Og heldigvis for det!

Jeg vil absolutt ikke at noen av oss skal føle et press på å måtte gifte oss når vi enda er unge og ikke har dårlig tid, men vi har en åpen dialog om så og si alt. Ingen av oss ser for oss at det blir aktuelt i nær fremtid, men at det en dag skjer kan ingen utelukke. Fredrik sier at han ønsker å gifte seg med meg i fremtiden, men ønsker seg et stort bryllup, svær gjesteliste og et gigantisk selskap. Men en stor seremoni og å gå opp kirkegulvet og hele pakka er faktisk mitt verste mareritt. Jeg er kanskje litt sær akkurat her, men det er helt ærlig slik jeg føler det og det vet han veldig godt – så dermed måtte vi antakeligvis inngått noen kompromisser på forhånd også. Men når det er sagt, så er det jo litt det å leve sammen og å være gift faktisk handler om: Å gi og ta.

Som med det aller meste annet, så kan jeg heller ikke forutse fremtiden når det kommer til giftemål. Kanskje jeg ombestemmer meg om 5 år og plutselig ønsker meg stort slotts-bryllup? Eller kanskje ikke. Kanskje vi finner ut at vi ikke har lyst til å gifte oss i det hele tatt, noen gang. Eller kanskje ikke.

For meg er det uansett ikke noen slags mål i livet mitt, det er heller ikke noe av det aller viktigste for meg. Det viktigste er for meg at jeg er lykkelig med den jeg er sammen med, ugift eller ei.

Ønsker dere alle sammen en riktig god helg! ♥

3 kommentarer
    1. Man trenger ikke gifte seg, det er mange som lever lykkelige som samboere et helt liv. Og halvparten av de som gifter seg blir skilt. Det er ingen garanti for noen her i verden 😊. Vet om noen som har giftet seg etter å ha fått barn. Det har vel noe med rettigheter til barna og også et spørsmål om arv, om det blir slutt. Men man kan også sikre seg med samboeravtale etc.

    2. Jeg selv er ganske splittet på å gifte seg vs. la være.

      Jeg og samboeren min har vært sammen i 5 år, og når vi var ny forelsket de to første årene gikk jeg (helt seriøst) å ventet på at han skulle dra fram en ring hver dag for å stille det store spørsmålet (da var jo jeg bare 18 år og han 24 år, hehe).

      Men etter som tiden har gått, står dette ikke så sterkt i fokus for meg lengre. Jeg vet at jeg vil være sammen med han resten av livet, og han med meg. Man trenger ingen ring for å “bevise” det, samtidig som at skilsmisse statistikken skremmer meg. Så kommer jo man inn på økonomi og hvor mye man faktisk ender opp med å bruke på det.

      På en annen side ser jeg på det som en feiring av kjærligheten vår, og en lovnad om at vi skal (prøve) å holde sammen resten av livet – man er like forpliktet i forholdet begge to. Også er det jo den siden som gir trygghet om det skulle skje noe med den andre. Om vi hadde vært gift og jeg hadde plutselig gått bort, da vet jeg at alt jeg etterlater meg, både mine elskede dyr og mine kjæreste eiendeler ville vært automatisk i hans trygge hender.

    3. Jeg og mannen ville heller ikke ha noe stort og dyrt bryllup da vi giftet oss. Vi gjorde det slik at vi kun inviterte forlovere, foreldre, søsken og besteforeldre til vielse og middag, også inviterte vi venner og andre nære til festen senere på kvelden 😃

      Vi endte opp med å bruke i underkant av 15000kr inkludert lokale, mat, kaker, drikkevarer, pynt, fotograf, klær til barna og brudekjolen😂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg