UNNSKYLD

Noen ganger kan følelsen bare komme som kastet over meg. Når du gir meg en stor klem, når du ser meg i øynene, eller når jeg holder hånden din – gående – på vei hjem fra barnehagen en kald høstdag.

Uskyldige deg. Bare god og snill, langt inn i sjela.

Aner du hvor heldig du er? Det tror jeg ikke du gjør.

Men jeg aner. Jeg aner hvor mange små det finnes der ute som ikke er like heldige som deg. Det å vite at andre 3-åringer, akkurat som deg, lider og har det vondt, kan komme som kastet over meg og sette meg helt ut.

Må slutte å følge nyhetssider, må slutte å se på nyhetene i seg selv, må se bort når jeg innser at avisoverskriftene som står borte ved kassa tyder noe jeg den mandagsettermiddagen i køen på butikken ikke er i stand til å ta innover meg. Orker ikke, klarer ikke.

Skammer meg noen ganger for å ikke klare, for å ikke orke, og for å pause de sakene og nyhetene som rett og slett blir for mye. For det føles som å behandle virkeligheten deres som en film jeg bare pauser når det blir for jævlig å se på.

Prøver å hente meg inn igjen og akseptere at jeg bare er et menneske.

Alt ene og alene fordi deres uskyldige liv av en eller annen grunn ble valgt til å være et annet sted i verden, og at ditt uskyldige liv ble valgt til å være her hos oss. Hos meg, og hos pappaen din. Alltid trygg og varm.

Som vi elsker deg.

Akkurat som vi vet at foreldrene til andre barn i andre deler av verden elsker dem, til døden.

Mine gutter ble ikke født inn i Norge fordi deres liv er verdt noe mer enn andre barns.

Og barna som ikke var like heldige ble ikke født der de er fordi deres liv er noe mindre verdt.

Så selv om de aldri i livet vil kunne høre meg, er jeg nødt til å si det likevel: Unnskyld at mine barns liv er mer verdig å leve enn dine barn sine.

2 kommentarer
    1. *snufs* Så bra skrevet. Er sånn jeg har det også. Da jeg ble mamma ble jeg enda mer sensitiv for nyheter og alt det fæle som kan gå galt og går galt. Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om andre, det er dét at jeg bryr meg så mye at det totalt ødelegger dagen min å vite at jeg ikke kan hjelpe. At andre sitter og lider. Og jeg kan ikke gjøre noe for dem. Alle kan gjøre noe for noen, men å ikke kunne gjøre noe for alle gjør likevel vondt. Det er pur urettferdig.

      1. Så koselig at du likte det! Og det du skriver her treffer meg SÅ, er som at jeg skulle sagt det selv.. <3 Spesielt det med å akseptere at selv om man bidrar med så mye man kan, så vil man aldri kunne hjelpe absolutt alle. Min måte å håndtere dette på er å bidra der jeg kan med veldedighet og organisasjoner, og prøve å distansere meg litt slik at det ikke tar helt over tankene.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg