JEG BLIR SJALU

17.02.2017 - 22:46 10 kommentarer

Er det bare jeg som føler meg omringet av gravide om dagen? Jeg har egentlig følt det slik helt siden jeg ble mamma selv, og hvert fall i svangerskapene mine. Jeg vet ikke om det var ren tilfeldighet, men jeg følte at jeg så mødre og barnevogner over alt hvor jeg gikk etter at graviditetstestene hadde blitt tatt og viste positivt resultat.

Jeg blir en god blanding av utrolig glad, rørt og rett og slett ganske sjalu når jeg ser andre med babymage. Jeg tenker på hvor magisk det er å få sette et barn til verden, og hvor fantastisk det er å få møte det lille mennesket du har gått med i magen din og ventet på i 9 måneder. Alle forventningene man har og hvor spent man er på tiden som venter.

Jeg blir ikke sjalu som i at jeg skulle ønske det var meg akkurat nå, selv om jeg absolutt anser meg selv som "en av de" som liker å gå gravid.

Men det handler mest om at jeg har hendene ganske fulle akkurat nå. Og til tross for det så kjenner jeg så og si alltid litt på følelsen av at jeg gleder meg til det en gang i fremtiden blir min tur igjen, når jeg ser noen gravide.

Og jeg vet jo godt at det ikke bare er den koselige graviditeten (den også kan være krevende med tanke på plager), men at det også er en hektisk og slitsom babytid i vente, et døgn som blir snudd opp og ned et par titalls ganger, og søvnmangel de luxe. Selv om jeg var i himmelen da barna kom til verden og i tiden etterpå, så var det uten tvil krevende som bare det.





Men kanskje det er slik vi er anlagt? At vi skal glemme fordi det er meningen at vi skal sette flere barn til verden? At uansett hvor tøft det blir, så glemmer man litt og litt for hver uke som går fra barna blir større. Og så sitter man plutselig der, og tenker at man jammen meg kunne tenke seg å gjennomgå det enda en gang til.

DATE NIGHT

17.02.2017 - 17:00 5 kommentarer



Endelig fredag!

Verdens beste følelse at det er helg igjen, selv om det ikke føles som en fredag i det hele tatt. Det er noe som mangler! Jeg henter vanligvis Leo i barnehagen hver fredag, og det har jeg virkelig savnet i dag. Det, og det store smilet han har om munnen sin når jeg kommer inn dørene i barnehagen sammen med Noah for å hente ham. Jeg kjenner godt på savnet, både med Fredrik og Leo. Det at jeg kjenner på savnet etter Fredrik synes jeg er en veldig god ting, for det betyr jo at det definitivt er "noe" å gå videre med i forholdet vårt selv om ting ikke alltid er like lett. Det var jo ikke slik at jeg ikke trodde jeg skulle savne han altså, men jeg savner han på en annen måte enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg kjenner at det oppriktig skal bli godt å komme hjem igjen, selv etter bare noen dager fra hverandre. Savn trenger jo ikke nødvendigvis å være at det må ha vært lenge siden du har sett personen, det er jo nok at du bare finner deg i en situasjon hvor du tenker at du skulle ønske at personen var med deg. Slik kjenner jeg det nå.

Men det er jo ikke akkurat lenge igjen - allerede i morgen drar Noah og jeg hjemover. Men først står en herlig fredagskveld for tur som skal tilbringes her i Gjøvik! Noah er ikke helt i form og jeg er ganske sliten etter uken, ellers skulle jeg gjerne tatt med meg gutten min ut en tur, det har nemlig vært helt fantastisk fint vært i hele dag. Vi får nøye oss med en liten date night hjemme istedenfor med kvalitetstid, og med det ønsker jeg dere alle sammen en riktig god helg ♥

JEG ER SÅ STOLT!

16.02.2017 - 23:11 5 kommentarer

Jeg føler at de to siste årene i livet mitt har gått så fort, og alt har skjedd så fort. Samtidig føles det ut som at livet mitt alltid har vært slik det er nå, men det er jo ikke mer enn to år siden jeg fortsatt bodde alene med Fredrik. Til tross for at jeg hadde en stor gravidmage, så var det jo bare oss to da. Stille i leiligheten vi bodde i, og ingen av babyklærne hadde vært i bruk enda. Bare siden graviditeten med Leo har jeg forandret meg mye, og det er rart å se tilbake. Å tenke tilbake på hvordan jeg tenkte, hvordan jeg reflekterte, og hvordan jeg taklet det som møtte meg. 

Når jeg tenker tilbake kan jeg kjenne meg flau, glad, trist, sint og lei. Noen ganger alt sammen samtidig også. Men jeg er likevel stolt. Over hvordan jeg taklet det å bli mamma, og hvordan jeg har håndtert en situasjon jeg aldri i verden trodde jeg skulle befinne meg i.

Hvordan jeg har taklet å bli undervurdert. Hvordan jeg har taklet folks mange meninger. Hvordan jeg har taklet å få livet snudd på hodet, og hvordan jeg motbeviste alle de som mente at jeg aldri i verden kom til å klare å ta vare på et barn. For jeg vet at mange trodde det slik jeg var før jeg fikk barn.

Aldri har jeg tenkt at jeg ikke kom til å klare det, men det vet jeg at mange andre har tenkt.

Å være mamma, uansett alder, er ingen enkel oppgave og det har vært tøft underveis. Det skal jeg aldri legge skjul på. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne spole tiden tilbake bare for å fortelle den jenta som var 16 år og uviten om alt som ventet og i fullstendig sjokk - at alt kom til å gå bra.

For verden raste aldri sammen, selv om det kanskje føltes litt sånn ut akkurat da. Og jeg ødela aldri fremtiden min. Men jeg fikk en ny fremtid, og jeg gleder meg til å oppleve den.

JEG HAR NOE JEG VIL SI

16.02.2017 - 17:34 25 kommentarer

Etter gårsdagens blogginnlegg hvor jeg fortalte at Leo ble igjen i Larvik med pappaen sin mens lillebror og jeg dro på et lite besøk hos familien min noen timer unna, føler jeg for å skrive noe mer om dette. Da spesielt fordi noen reagerte på at jeg ikke ville ta Leo ut fra barnehagen for noen dager nå.

Leo startet i barnehagen da han var 16 måneder gammel, men hadde ikke ordentlig fulle dager før han var nærmere ett og et halvt år gammel. Det var et bevisst valg fra vår side at han ikke skulle starte før det, og han fikk en tilvenning til barnehagen tilpasset han og hans behov.

Jeg merket det nok ikke med en gang, men etter hvert merket jeg det sakte men sikkert: Det var som et slags press om å hente tidlig i barnehagen - og at det nesten er status å hente tidlig. Og jeg mener ikke at det er noe galt med at noen velger å ofte eller alltid hente tidlig i barnehagen, jeg mener bare at det er noe galt når det «forventes» at alle gjør det fordi det menes at det er mest riktig for alle barn. Sånn er det nemlig ikke.

Jeg har gått flere runder med meg selv om jeg skal skrive om dette her inne,  men velger å si noe om dette da jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har lagt merke til det.

Joda, mange barn har nok godt av fri fra barnehagen en og annen gang. Og Leo har ferie fra barnehagen i hele påsken, julen og andre høytider og ferier. Ikke fordi vi ikke kunne ha hatt han i barnehagen av og til i feriene også, men fordi vi ønsker at han skal skille mellom hverdager og ferie. Og ferie skal bety ferie for han også, synes vi - fordi vi gjerne har masse planer som en familie.

Leo er en svært aktiv liten gutt. Han elsker det sosiale i barnehagen - det å leke med vennene sine. Det å leke ute i snøen, gå på turer og å lære med og fra andre barn. Leo er vanligvis i barnehagen fra 08:30 til ca 15:00 hver dag, og noen ganger opplever jeg at han ikke vil bli med hjem igjen når jeg henter han. Jeg henter han gjerne tidligere en og annen gang om jeg har lagt noen planer for oss, om vi skal noe spesielt, om jeg vil ta med ham ut i parken sammen med Noah, eller om jeg vil ta med ham ut på tur.

Men jeg henter ikke Leo klokken 11 i barnehagen mange dager i uken fordi andre ukjente mener at mitt barn burde ha mer fri fra barnehagen. Om jeg gjør det hadde det jo bare endt med at jeg hadde hatt han hjemme for å lette min egen samvittighet fordi jeg i en travel hverdag tenker at jeg skulle tilbrakt enda mer tid med ham enn hva jeg allerede gjør. Og det skal ikke handle om meg, det skal handle om Leo og hans beste, det han vil ha mest utbytte av. Å se hans behov for å leke, utfolde seg, lære, og utvikle seg sosialt og på andre måter i barnehagen. På måter det blir vanskelig for meg å etterfølge når jeg i tillegg har en baby hjemme på 4 måneder som stort sett ikke vil ligge alene et eneste sekund.

Og alle barn er ikke som Leo, og det er helt greit. Barn har ulike behov. Det er derfor vi som kjenner barna våre best skal ta avgjørelser som er til det beste for dem. Måtte det være å hente tidlig, å hente sent, eller å ha et par fridager i løpet av uken. Hvorfor tenker mange automatisk at å være mindre i barnehagen/ha mer fri fra barnehagen er til det beste for alle barn?

Som sagt så henter jeg han gjerne tidligere i ny og ne, og jeg holder han hjemme en og annen dag også, når vi har lagt planer for dagen eller om han er litt sliten en dag. Men jeg kommer ikke til å hente han bare et par timer etter at Fredrik har levert ham fordi andre mener at det er mest riktig og fordi det er mest akseptert, når han ikke en gang har lyst til å bli med meg hjem når jeg kommer for å hente. Det blir jo bare helt tullete!



Oppe i dette tenker jeg på foreldrene som starter på jobb tidlig på morgenen og som nesten jobber til barnehagen stenger, og som derfor rett og slett ikke har mulighet til å hente tidligere. Jeg håper ikke dere kjenner på dette presset, og om dere gjør det så har dere sikkert dårlig samvittighet. Ikke ha det. Selvfølgelig - om man har mulighet og tid og vet at barnet er sliten, så er det jo bare tipp topp om man kan hente tidligere. Men har du ikke mulighet, så går det nok fint det også, og jeg tror virkelig ikke at det vil skade barnet ditt å være i barnehagen til stengetid.

Jeg vil bare ha det sagt: Jeg er ingen ekspert, men jeg har lyst til å si noe om dette likevel. Jeg husker tilbake til da jeg var liten og ble hentet etter stengetid på SFO stadig vekk - til og med såpass sent at jeg ble med på å låse SFO og sto utenfor med en av de ansatte til jeg ble hentet. Det gikk så fint så, og jeg tenkte aldri over at det var problematisk. Jeg ble bare ekstra glad for å se mamma og pappa igjen, og det var litt ekstra godt å komme hjem igjen, enn om jeg ble hentet tidligere!

FAMILIEN SIN REAKSJON PÅ GRAVIDITETENE

15.02.2017 - 23:01 2 kommentarer

Så gøy det er med så mange nye lesere! Siden det fortsatt blir etterspurt med blogginnlegg om familiens reaksjoner på graviditetene mine, tenkte jeg at jeg kunne lage et eget blogginnlegg om det nå i kveld.

Mammas reaksjon på graviditeten med Leo nevnes i DETTE blogginnlegget.

Pappa sin reaksjon på graviditeten med Leo kan dere lese HER.

Fredriks, Mamma og pappa sin reaksjon på at jeg var gravid med nummer to kan dere lese mer om i DETTE blogginnlegget.

"Pappa ble ganske stille, og så sa han at dette måtte jeg finne ut av selv. Og det hadde han vel egentlig helt rett i, sånn jeg ser det nå. Pappa tok det jo ikke så veldig bra sist, (Forståelig nok, hvilken pappa hopper i taket når han finner ut at datteren hans på 16 er gravid) men jeg tror han har sett nå at jeg klarer det og at jeg er den beste mammaen barnet mitt kunne fått, så han er nok ikke bekymret."

Jeg kan også legge til at jeg følte at mamma ble skuffet over meg når jeg fortalte det. Siden jeg hadde gått mange uker uten å vite at jeg var gravid når jeg fant det ut, ville jeg fortelle det til mamma nesten med en gang. Men jeg avventet for å se om det dukket opp noen mulighet for at jeg kunne dra til Gjøvik for å fortelle det, eller om hun kunne komme hit. Det gikk ikke. Hun var på vei hjem fra Senja når jeg ringte henne og måtte fortelle det, det jeg ikke visste var at hun knapt hadde sovet og at hun var veldig sliten. Jeg misforsto derfor, og ble enda mer nedfor når jeg trodde hun ble skuffet. Hun kom til meg i ettertid og sa at hun selvfølgelig var der, og at hvis det føltes riktig ut for meg å beholde så var nok det riktig.

Hun har sagt følgende i ettertid "Sjokket var mindre når vi fikk vite om at hun ventet nummer to. Ut i fra hva vi har sett og opplevd siden Leo ble født, så er vi ikke bekymret for at hun nå skulle ha sitt andre barn"

Fredrik sa også noe mer om det i DETTE blogginnlegget. Og sa senere i et annet blogginnlegg at "Det at Jessica ble gravid var ingen ønskesituasjon for oss nå ass. Igjen så beskyttet vi oss og vi, eller jeg hvert fall hadde begynt å tenke fremover. Men ting går ikke akkurat alltid som man håper, og livet har en tendens til å ta en annen vending enn det man ser for seg."

Håper dere alle sammen har en kjempe fin kveld videre ♥

PAUSE FRA HVERANDRE

15.02.2017 - 19:55 20 kommentarer

Hei alle sammen!

En liten overraskelse her: Jeg er i Gjøvik nå. Jeg ville overraske mamma med å dukke opp her hjemme med Noah, så jeg har vært på reisefot i mange timer i dag sammen med søsteren min som dro med Noah og meg. Det blir siste gang på veldig lenge at jeg tar tog, for turen var helt pyton, og Noah skrek i to av fire timer. Ikke noe kjekt i det hele tatt, jeg var nesten helt på gråten til slutt. Men alt går jo over, og det gikk jo fint til slutt. Nå er vi jo endelig fremme!

Jeg merker at jeg savner guttene som ble igjen i Larvik. Jeg sto opp like etter Leo og Fredrik i dag tidlig, og i det jeg kommer ut soveromsdørene så kommer Leo løpende mot meg og gir meg verdens beste klem! Fredrik jobber og Leo går jo i barnehagen, og jeg ville ikke ta ham ut derfra bare for å være i Gjøvik i et par dager.  Vi er jo tilbake igjen til helgen, og jeg er ikke i tvil om at han storkoser seg i Larvik med pappaen sin. Selv om jeg synes det er veldig rart å være borte fra han!

Det er også en god stund siden Fredrik og jeg har fått litt pause fra hverandre, så da var dette en fin mulighet til det også. Vi trenger nok kanskje litt pusterom og litt tid fra hverandre. Uavhengig av om man har utfordringer i ulik grad i kjæresteforholdet sitt eller ikke, så tror jeg det er bra med litt tid fra hverandre en gang i blant. Jeg tror det er sunt.

 

 

Selv om det er greit å ha litt tid fra hverandre, så tenker jeg selvsagt masse på Fredrik.  Og hver gang jeg ser på Noah, så ser jeg Fredrik i Noah siden de er så like. Det er fint å se. Det føles litt kjipt å skulle legge seg alene i kveld, men det er jo heldigvis ikke for så veldig lenge uansett! Nå skal Noah og jeg bare ta det med ro de neste dagene sammen med familien min, samtidig som vi tenker på storebror og pappa i Larvik som vi alltid har i tankene uansett hva!

KJÆRLIGHET VED FØRSTE BLIKK

14.02.2017 - 19:09 4 kommentarer

Kjærlighet ved første blikk. Jeg som var helt sikker på at det ikke eksisterte.

Men så møtte jeg dere to. Og da innså jeg raskt hvor feil jeg hadde tatt!


Spre glede og kjærlighet i dag, det er det viktigste vi har. Jeg håper du får en nydelig kveld med hvem enn du skulle tilbringe den med, måtte det være med din sønn, din datter, jentekjæreste, guttekjæreste, mann eller kone. Man trenger jo i grunn ingenting for å feire noe i kveld - det som betyr noe er jo bare at man er sammen!

FLYTTE FRA HVERANDRE?

13.02.2017 - 19:08 24 kommentarer

Stadig kommer spørsmålene om det går bra med meg. Det gjør det, men jeg vet ikke om jeg kan si det samme om forholdet til Fredrik og meg.

Jeg synes det er så fryktelig trist at ting er blitt som de er blitt mellom Fredrik og meg, og det var jo ikke slik det skulle bli i det hele tatt. Og det var hvert fall ikke slik som dette at vi på forhånd så for oss at det skulle bli. At det kom til å bli tøft med to barn har vi aldri vært i tvil om en gang, det har vi vært klare over fra dagen vi visste at det kom en til. Men det er ikke barna som gjør vårt forhold vanskelig, det er oss.

Det er ikke lenge siden vi snakket om å flytte fra hverandre for en periode, for å se om vi bare trenger litt tid hver for oss for å få rom og tid til å tenke - samtidig som vi går til parterapi sammen. For meg høres ikke det dumt ut, men samtidig er det et stort steg å ta at vi skal flytte fra hverandre - selv om det da forhåpentligvis bare er for en periode. Jeg skulle ønske jeg hadde en fasit slik at jeg visste hvordan jeg enkelt bare kunne ta valg som senere kom til å vise seg å være til det beste for oss, men det har jeg jo ikke. Men noe må vi i hvert fall gjøre, om vi skal klare å holde sammen. Man må jo bare prøve seg frem med masse tålmodighet og gjøre det vi tror er best for oss som en familie, og oss som par. Å skynde oss sakte.

Hvorfor skriver jeg om dette på bloggen? Jeg deler på godt og på vondt. Ikke alt, men en god del. Jeg tror det kan være lett å sette seg urealistiske forventninger til hvordan forholdet skal være når man har små barn. Det gjorde nok kanskje vi også, selv om vi helt tydelig har vært klar over at det kom til å bli utfordrende.

I vårt samfunn skal alt være så fint og flott hele tiden, og siden vi hele tiden har muligheten til å sammenligne oss selv med andre gjennom sosiale medier, hvor mange bare velger å dele fasaden, tror jeg ikke akkurat det er med å på å gjøre ting bedre. Jeg vet i hvert fall at jeg har følt meg alene om det å ha det slik vi har det nå, og tidligere har hatt det, selv om jeg vet godt at vi ikke er alene om å ha det vanskelig i parforholdet. Jeg vet ikke om det er noe mange anser som "for privat" til å dele med noen. Men for meg er det ikke for privat. Det er bare sånn det er.

Det må være greit å si at det faktisk ikke går så bra, men at man skal gjøre det man kan for å få ting bra igjen. Og går ikke det, så må man ta det derfra.

Det er kanskje tabulagt, men jeg tror ikke det er uvanlig å slite i forholdet slik Fredrik og jeg gjør nå som småbarnsforeldre.

I morgen er det jo valentine's day, og for oss vil det bli en helt vanlig dag. Fredrik og jeg har ingenting planlagt for hverandre, vi skal definitivt ikke på date, og vi skal ikke kjøpe noe greier til hverandre. Det høres jo sikkert helt nitrist ut for utenforstående, men det er ikke det. Det er bare rett og slett sånn det er for oss nå.

GJESTEINNLEGG: SKREVET AV MIN MAMMA

12.02.2017 - 19:03 11 kommentarer

Å være mor til en mor.


Tenk i dag er det din andre morsdagsfeiering, og du har vært en mor i snart to år.
Tenk at den lille, vevre jenta mi er en mamma til to fantastisk flotte gutter.
Siden vi snakkes daglig, både en og ti ganger, har jeg rimelig grei oversikt over hva du gjør, og hvordan du gjør det.
De sunne holdningene dine, moralen din, verdiene dine, fornuften din, og den enorme kjærligheten du har til guttene dine.
Aldri tvilte jeg på evnene dine, for det hadde jeg aldri noen grunn til.

Selv når jeg tenker tilbake på den veldig spesielle dagen i juli 2014, på legekontoret, hvor du fikk beskjed om at du var gravid, ble jeg ikke bekymret.
Overrasket og sjokkert? Å, ja!
Bekymret? Nei, ikke for annet enn at det for deg ville bli tøft å måtte stå i. Men aldri for at du ikke skulle klare det. Aldri.
Du har måtte tatt vanskelige valg, og være en voksen i en alder av 16 år. For det er ikke for puslinger og barn å klare å ta valg som preger resten av ens liv, og samtidig være bevisst konsekvensene av valgene man tar.


En mor har alltid bekymringer, noe ens egne barn sjelden forstår før de er en mor selv.
Jeg vet ikke om det finnes en bekymring jeg IKKE har hatt etter du og søstrene dine kom til verden.
Er dere mette?
Er dere varme og trygge?
Får dere nok søvn?
Leser jeg nok bøker for dere?
Har jeg lært dere nok om alt dere trenger å vite og kunne?
Forteller jeg dere hvor nok hvor mye dere betyr for meg, og hvor glad jeg er i dere?
Er dere trygge nok i dere selv, og klare nok for et selvstendig liv?
Er dere klare for alt verden byr på av utfordringer?
Og kanskje det viktigste av alt, har dere hatt en god barndom?
Hvordan kan jeg beskytte dere for alt?
Og det kan man jo ikke. Verken mot det uforutsette, kjærlighetssorger, mobbing, eller urettferdighet.

Det gjør ingenting at du er totalt avslappet når ting flyter rundt deg og rotet av og til kan nå nye høyder - bokstavelig talt, for det skal Gudene vite at du er. For de viktigste egenskapene ligger ikke i det, de ligger i deg, den personen du velger å være, og alle valgene du tar for deg.
Og det gjør du så fantastisk bra.


Hver eneste gang du tar et valg, hver eneste dag jeg snakker med deg bekrefter du gang på gang at det ikke er den minste grunn til bekymring. Du klarer, gyver på, og har en ståpåvilje av det helt sjeldne slaget.

Det er fortsatt rart å tenke på at jeg er en mor til en mor, fortsatt rart å ringe deg og gratulerer deg med morsdagen.
At dette skjedde nettopp deg, er faktisk det beste som kunne skje- for ingen jeg vet hadde klart det bedre.
Jeg er uendelig glad i deg, og så stolt av deg at det nesten gjør litt vondt.

Gratulerer med morsdagen, min kjæreste lille, store Jessica!

GRATULERER SÅ MYE MED MORSDAGEN!

12.02.2017 - 12:32 12 kommentarer

I dag ble jeg vekket rundt klokken halv elleve av verdens fineste to gutter, mens den tredje lille fortsatt sov tett inntil meg. Leo kom gående inn med et nydelig morsdagskort i hendene sine, og like etter kom Fredrik! De hadde med seg en pakke sjokoladehjerter, en deilig kopp med te, røde roser og en gave som inneholdt et nydelig bilde som Leo hadde plukket ut til meg. Jeg kjenner at jeg blir rørt til og med bare når jeg ser på bildene Fredrik tok av oss rett etterpå. Gjett om jeg ble glad!!











Dette er jo min andre morsdag noen sinne, men likevel sitter jeg her med to barn! Jeg føler meg velsignet. I dag har jeg tenkt litt ekstra over at jeg er så utrolig heldig som har tre fantastiske gutter i livet mitt, og jeg hadde virkelig ikke forventet noe i dag - ei heller hadde jeg trengt noen gave! Jeg har jo allerede fått verdens beste gave av dem, nemlig det å få være mammaen deres!

Ønsker alle mødre der ute en fantastisk morsdag ♥

hits