hits

SANNHETEN OM MAMMALIVET

12.12.2017 - 18:44 Én kommentar

I dag har jeg dårlig samvittighet fordi jeg var så utslitt i natt ettersom det var den andre natten på få dager at 1-åringen bare gråt og ikke ville sove før morgengry. Og jeg er så sliten. Enda. Helt hinsides sliten!

Jeg har venninner som ikke blir så slitne som meg, som står opp etter våkennetter med et smil, som lager seg en kopp kaffe mens de plystrer og som tåler disse nettene imponerende bra. Gjør det at de er en bedre mamma enn meg av den grunn? Nei.

Leiligheten vår er ofte helt kaotisk, med klær og leker over alt. I senga, på spisestuen, på badet. You name it! Soverommene våre er et kapittel for seg selv, og det er sjeldent helt ryddig her. Jeg kjenner flere mødre som alltid har det strøkent hjemme hos seg, det til tross for at de til og med har ett eller flere barn enn meg selv. Er de bedre og mer suksessfulle mødre enn meg? Nei, det er de ikke.

Helt siden jeg fikk barna mine, har jeg vært opptatt av å lage hjemmelaget mat, og vi spiser sjeldent Toro. Barna mine får hjemmelaget havregrynsgrøt til kveldsmat nesten hver kveld i tillegg til hjemmelaget middag. Gjør det meg til en bedre mamma enn mammaen som serverer helfabrikat og Toro? Nei!

Jeg ammer. Er jeg en bedre mamma enn de som ikke ammer? Nei. Keisersnitt hadde jeg også med barna mine, er jeg en dårligere mamma av den grunn? Er de som har tatt epidural under fødselen sin en dårligere mamma av den grunn? Er det kun de som har født vanlig helt uten noen typer smertelindrende i det hele tatt, som kan skryte på seg å være en god mamma og superkvinne? Nei, for ingen av oss er bedre enn den andre!

Jeg er veldig streng med tanke på å ikke gi barna mine mye sukker eller godteri. Jeg har venner som gir barna lørdagsgodt hver lørdag og som generelt har et mer avslappet forhold til sukker. Er noen av oss bedre enn den andre? Nei!

Hva med de økologiske, BPA-frie, E-stoff-frie, mødrene som gror egne ikke-sprøytede grønnsaker i bakgården sin? Er de bedre mødre enn oss?

Nei!

Hva med mødrene som alltid henter først i barnehagen? Er de bedre enn mødrene som henter sent? Nope! Hva med å, Gud forby, sende barna sine i barnehagen et par dager romjulen, da? Gjør det deg til en dårligere mamma enn om du ikke gjør det?

NEI!

Hva med oss mødre som velger å gå hjemme med barna våre ett ekstra år, før vi begynner på jobb igjen eller studier? Er vi dårligere enn de som går tilbake i jobb etter endt permisjonstid? Nei!

Motsatt da?

Fortsatt nei!

Vi som er sammen med barnefar er ikke bedre enn single alenemødre. Jeg som sukkerfri-tilhenger er ikke noe bedre enn mammaen som sender med sjokoladepålegg til sønnen sin noen dager i barnehagen, og hun er ikke noe bedre enn meg.

Hvis vi slutter å sette hverandre i bås, så innser vi kanskje at vi egentlig er ganske like når alt kommer til alt. Vi gjør alle så godt vi kan. Hva med å være litt grei? Hva med å tenke at vi alle er mødre og at vi bare vil det beste for barna våre.

Det samme gjelder selvsagt for fedre, men de har utrolig nok ikke den samme tendensen til å kritisere hverandre selv om de er ulike.

Hva med at vi begynner å tenke at mammalivet kan være tøft nok i seg selv, uten at vi trenger å dra hverandre ned i tillegg?

DET BESTE VALGET JEG HAR TATT

11.12.2017 - 22:13 8 kommentarer

Det har faktisk vært flere som har lurt på hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, og ikke minst hvordan vi gikk fra å være venner til å bli kjærester, så i dag tenkte jeg å skrive om det.

Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. Så tilfeldig at det nesten bare er skremmende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke var pålogget på facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjærlighetshistorie - vi begynte nemlig å snakke på Facebook.

Året var 2012. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik på ungdomsskolen, og Fredrik var pålogget på kusina mi akkurat når jeg var pålogget siden de samlet var ute på noe sammen, med bestekompisen til Fredrik som var sammen med kusina mi på denne tiden. Når han er på Facebook-kontoen hennes, dukker mitt navn opp på sidelinjen i chatten på facebook hvor det sto at jeg var, ja, "pålogget". Fredrik har fortalt meg i ettertid at han valgte den peneste jenta fra chatten til kusina mi, men dette har jeg litt vanskelig for å tro på. Haha! Derfra begynte han altså å snakke til meg gjennom hennes konto på tull, og jeg trodde at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi. Derfra la han meg til som venn på sin Facebook, og det er vel sånn det hele startet.

Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for første gang helt i starten av 2013. Jeg var på besøk i Larvik for helgen og skulle tilbringe den sammen med kusina mi og min tante. Denne helgen skulle vi samles hos bestekompisen til Fredrik, sammen med kusina mi som var sammen med han - og Fredrik og jeg skulle møtes for aller første gang. Jeg husker at Fredrik hadde på seg Uggs og lik jakke som ekskjæresten min, akkurat det glemmer jeg aldri. Og så vil jeg bare understreke at vi fra starten av kun hadde en vennskapelig tone, vi startet aldri som noe mer enn bare venner.

Etter det første møtet så snakket vi bare mer og mer, vi hadde god kjemi og fant fort tonen. Etter denne helgen måtte jeg selvfølgelig dra tilbake til Gjøvik. Jeg var 14 år og gikk naturligvis på ungdomsskole, men vi snakket hver dag og holdt kontakten. Jeg fikk meg etter hvert en som jeg ble litt ekstra glad i som bodde i Gjøvik, og som ville at jeg skulle kuttet ut kontakten med Fredrik. Fredrik var min beste venn og det var uaktuelt for meg, men ikke lenge etter ble det uansett ikke noe mer mellom meg og han som bodde i Gjøvik.

Det er 2013, og våren nærmer seg. Fredrik og jeg møttes de gangene jeg var i Larvik, men det var ikke veldig ofte. Da sommeren kom var jeg i Larvik nesten hele sommeren. Jeg var mye sammen med Fredrik, vennene hans og kusina mi som bor her i Larvik. Jeg har så utrolig mange gode minner fra denne sommeren, da ble Fredrik og jeg ordentlig kjent med hverandre og hadde skikkelig mye tid sammen. Vi var skikkelig nærme venner, og det var utrolig godt å ha en så nær venn jeg bare kunne snakke med alt om. Likevel kan jeg ikke nekte for at jeg merket at jeg begynte å få følelser for Fredrik som ikke var så vennskapelige som jeg skulle ha det til, da andre rundt meg spurte om "hva som var greia med oss"

Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er så utrolig herlig å tenke tilbake på. Litt senere den sommeren kom Fredrik på besøk til meg i Gjøvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove på mitt rom - og ikke gjesterommet! Haha! Vi så filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bånd som var så utrolig sterkt og jeg følte på mange måter at jeg hadde kjent han i flere år allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.

Vi fortsatte selvfølgelig å holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i høstferien igjen, samt noen helger før det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye når jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for.

Utover høsten, nærmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik på besøk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, så filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg på skolen og fikk flere spørsmål fra de i klassen om det var noe mellom oss - noe det på daværende tidspunkt ikke var. Jeg sa nei, men ingen trodde meg. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.

Jeg turte ikke si til Fredrik at jeg likte han, for jeg ville ikke risikere det utrolig gode vennskapet vårt.

Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og så klarte jeg ikke å holde det inne lenger. Jeg bare gråt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare "gjett da" og jammen klarte han ikke å gjette seg til "Vil du egentlig være noe mer enn venner?" og jeg bare la på. Lå i sengen og hulket og trodde jeg hadde ødelagt alt. Haha, føler meg helt patetisk når jeg tenker tilbake på det.

Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han følte det på samme måte, og at han synes vi burde prøve å være kjærester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket å leve med å late som om jeg ikke likte han på den måten, når sannheten var at jeg faktisk gjorde det.

Så til tross for avstanden, så prøvde vi. Og hva kan jeg si? Det fungerte!

Vi ble kjærester, og Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde med andre ord annenhver helg hos hverandre, og gikk på hver vår skole 4 timer unna hverandre i hverdagen. Slik blir det tillit av. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. For det har utvilsomt sine ulemper å være i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg når man føler at noe virkelig er verdt å satse på. 

Jeg begynte så å tenke på hva jeg skulle gjøre etter ungdomsskolen, siden 2013 nærmet seg slutten. Vi hadde det fortsatt bra sammen, men vi drømte begge om tanken på å bo nærmere hverandre. Så jeg luftet tanken om å kanskje flytte for meg selv i Larvik når sommerferien 2014 skulle starte, hvor han bodde. For å gå på videregående i Larvik, siden jeg uansett var så lei av hjembyen min. Mamma og pappa var litt skeptiske i starten, men har alltid vært veldig støttende. Jeg hadde jo tross alt en del familie i Larvik, og har tilbrakt mange somre i Larvik i løpet av oppveksten min. Jeg kjente byen godt. Jeg husker godt at mamma sa: Det verste som kan skje, er at du må flytte hjem igjen.

Så flyttet gjorde jeg, hvilket Fredrik ble rimelig glad for etter å ha hatt en kjæreste som bodde langt unna i det som føltes ut som evigheter. Og jeg trengte som dere sikkert skjønner aldri å flytte tilbake.

Resten er historie. En historie jeg tror dere kjenner ganske godt, da jeg plutselig ble gravid!

Fredrik er det beste valget jeg har tatt i livet mitt, ikke bare fordi han har gitt meg to nydelige barn, men fordi han også har vist meg at kjærligheten overvinner alt.

Et lite uperfekt familiebilde ♥

FAMILIETID OG EN LITEN OVERRASKELSE

11.12.2017 - 18:35 5 kommentarer

I går fikk jeg med meg Fredrik og barna ut på kafe og trilletur, jeg er blitt helt avhengig av å komme meg ut hver dag. Jeg takler virkelig ikke å sitte inne og stirre i veggen. Nei, jeg vil ut og finne på ting og gjøre noe. Jeg var aldri slik før jeg fikk barn, men nå kan jeg virkelig ikke tenke meg en dag uten å komme meg litt ut. Jeg beveger meg faktisk latterlig mye, tror det har en del med at vi ikke har bil å gjøre.

Da blir det en del gåing, noe som egentlig er uproblematisk ettersom vi bor kun et par minutter gange fra sentrum og alt vi behøver - men jeg merker det spesielt godt når jeg har besøk av familie og venner som har bil, og vi skal dra til ulike steder her i Larvik for finne på noe. Jeg er vant til å gå ganske mye og ser ingen problemer i måtte gå i en halvtimes tid eller mer for å komme meg dit jeg skal. Jeg elsker å gå! Men forslaget med å gå dit vi skal støtter sjeldent familiemedlemmer og venner akkurat, spesielt ikke når de har bilen sin lett tilgjengelig på gårdspassen vår. Haha!

Og i dag var altså snøen endelig tilbake også, og det var jo litt av en overraskelse! Jeg var fullt og helt innstilt på at julen og førjulstiden her i Larvik ville bli uten snø i år som i fjor - men nå er den altså her igjen og det er jo så morsomt for barna! Det gleder meg skikkelig å våkne opp til at det er hvitt ute, det gjør så mye for julestemning synes jeg. Vi får satse på at den ikke blir borte igjen nå, og at den heller ikke blir til speilglatt is. Det har jeg nemlig merket at den har en tendens til å bli, og det kan jo være så skummelt! Jeg blir rett og slett et levende nervevrak fordi jeg er så redd for å falle med ett av barna, tror det er et lite traume fra da jeg falt på isen på steintrappa vår med Leo da han var baby. Min verste opplevelse noensinne, jeg skrev om den på bloggen HER om jeg har noen nye lesere som ikke fulgte bloggen på denne tiden.

Noah har også begynt å si så mange ord nå, og jeg er like spent hver dag på hva som blir det neste. I dag da vi to var ute i snøen, ser han den og utbryter raskt "Oi" før han kikker bort på meg og smiler. Haha, noe så herlig. Like etter sa han «snø» også, og da kan dere tro det var en stolt mamma som sto der i snøen ved siden av han ♥

Ha en fin mandagskveld, vi snakkes igjen om ikke så lenge!

NOEN PERSONLIGE SPØRSMÅL OG SVAR

10.12.2017 - 22:51 13 kommentarer

God søndag dere! I dag fant jeg igjen verdens herligste bilde av Leo fra i sommer, bildet av meg var ikke like heldig men jeg er ikke så nøye på det i dag - jeg ville bare så gjerne dele det med dere siden jeg ble så glad av å se det. Og så tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne svare på noen spørsmål og bemerkninger som jeg har fått i det siste. Håper dere er fornøyde med svarene! Om ikke, har jeg som alltid åpent kommentarfelt og jeg har virkelig blitt flink og aktiv i kommentarfeltet den siste tiden. Føler jeg selv, da! 

"Du vet at hjernen din ikke er ferdig utviklet? Burde kanskje vente til det har skjedd før du får barn"

Det at hjernen min ikke er ferdig utviklet er blitt brukt mot meg i alle år - uavhengig av hvor underutviklet min hjerne er påstått å være, så må jeg innrømme at jeg aldri har hørt noen av de rundt oss si at jeg verken er preget av det, eller at det er noen direkte negative virkninger av det som de gjenkjenner hos meg. Siden hjernen ikke er ferdig utviklet før man er 25 år, sies det også at man før man når denne alderen, i stor grad styres av impulser. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kjenner meg igjen i, med tanke på det livet jeg lever. Uansett så hevder også en rekke forskere på motsatt side at hjernen begynner å svikte fra man fyller 25 år. Med fare for å få forsvarstale-stemplet på meg, så vil jeg jo gjerne også få med at Leo (i følge ansatte i den fine barnehagen han går i) er en omsorgsfull gutt som utvikler seg akkurat slik han skal, og ikke er noe annerledes enn andre barn i barnehagen på samme alder. Jeg er lei av å forsvare barna mine med tanke på alderen min, de er flotte gutter som ikke har tatt noen skade av at de vi er unge (og den underutviklede hjernen min som enkelte kritikere påstår at jeg har). Haha!

"Det må være vanskelig at alle skal en mening om alt som skjer med deg og alt du gjør."

- For meg var det vanskelig det første året som blogger, jeg har lært meg å ikke ta ting så personlig nå. Det hjalp å innse at jeg ikke kan tilfredsstille alle mennesker uansett hvilke valg jeg ville tatt i livet mitt. Det er jo så mange ulike meninger der ute, og det er klart man utsetter seg for disse når man skriver om livet sitt offentlig! Når man innser det, så forstår man at det viktigste man kan gjøre er å ta de valgene man tror er til det beste for seg selv. 

"Hva tenker du om at barna kan lese alt du har skrevet om dem på bloggen om noen år?"

- Det har jeg skrevet et blogginnlegg om HER. Dessverre synes jeg eksponering av barn-diskusjonen begynner å ligne en heksejakt mot bloggere. Det er så mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. Det er åpenbart at mange ikke tenker over hva de legger ut på sosiale medier, noe jeg som mammablogger derimot er nødt til å reflektere rundt daglig.

"Jeg vet at det har gått noen rykter om at Fredrik har vært sammen med ei annen jente, at han har blitt sett med ei annen jente osv. Kan tenke meg at det ikke er så gøy."

- Jeg vet ikke hva slags rykter som går og orker ikke å utsette meg selv for akkurat det, men det stemmer ikke at Fredrik har vært sammen med ei annen jente. Det kjenner i hvert fall ikke jeg til, og for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke når han skulle fått tid til det. Det er ikke noe morsomt når andre prøver å ødelegge forholdet vårt - Det har vi merket en del, og det er også en av ulempene ved å være så åpne om forholdet vårt som jeg har vært på bloggen. Når det er sagt så er et forhold ingenting uten tillit. Fredrik gjør meg trygg, jeg gjør han trygg, og vi har ingenting å skjule for hverandre.

"Vær helt ærlig, hvordan har du det egentlig?"

Jeg setter så stor pris på at dere bryr dere såpass mye at dere stiller dette spørsmålet. Jeg har det kjempefint! Så klart, det er alltid noe som skjer i livet mitt som ikke er fullt så gøy, men det er så viktig for meg å holde fast ved de tingene som faktisk er bra. Jeg har det topp akkurat nå og kan ikke vente med å se hva som skjer i 2018 ♥

Klem

EN VIKTIG PÅMINNELSE

10.12.2017 - 19:21 10 kommentarer

"Herregud, jeg får altså helt angst og indre uro av å høre på den bankingen der" sier jeg til Fredrik og sikter til bråket til de som bor over oss. Bankingen som holder på for ørtende gang som kan få en hver person til bli sprø. Men jeg hører egentlig med en gang jeg er ferdig med å snakke at jeg har sagt noe feil.

Fredrik ser rart på meg og sier "Eh, er ikke det litt dumt å si med tanke på de som faktisk har angst?"

Jeg føler meg litt dum der jeg sitter. For han har jo helt rett, og det vet jeg jo. "Eh, jo. Det er kanskje det" svarer jeg rolig.

"Du må slutte å si at får angst av sånne ting, for du får ikke angst, og du har ikke angst. Du blir kanskje urolig, du blir kanskje irritert, men du får ikke angst. Tenk på hvordan det må føles for de som faktisk sliter med angst og har den diagnosen" sier han bestemt.

Jeg ser på Fredrik med oppsperrede og overraskede øyne. "Det har du faktisk helt rett i, Fredrik" svarer jeg før jeg blir sittende å tenke for meg selv. Ironisk nok så er jeg en av de som har hatt angst tidligere, og likevel sitter jeg her. I sofaen, i pysjamasen min og sykeliggjør ren irritasjon!

Kanskje det er en talemåte, ikke vet jeg. For jeg vet hva angst er, og det er ikke den følelsen du kjenner når naboen banker og bråker - selv om det er for ørtende gang det siste kvarteret. Alle vi som kanskje både bruker og har brukt diagnoser og store ord på helt menneskelige, naturlige reaksjoner må rett og slett kutte ut! 

Kanskje blir du også irritert av bankingen til naboen. Men du får ikke angst av det, og det gjør ikke jeg heller. Kanskje gjør tanken på mørketiden deg litt nedfor, og kanskje blir du litt lei deg av å tenke på at det er mange måneder til sol og sommer. Men det gjør deg ikke deprimert. Derfor burde vi slutte å snakke som at vi er det.

Som Fredrik sa til meg: Tenk på hvordan må føles for de som faktisk sliter med dette! 

DET VAR IKKE SÅNN DET SKULLE BLI!

09.12.2017 - 22:16 10 kommentarer

Vi har nesten akkurat kommet inn dørene etter å ha vært på middagsbesøk i dag, hos pappaen til Fredrik, og kjæresten hans - "Mimmi" som Leo kaller henne. Haha! Vi har hatt en superhyggelig ettermiddag og kveld og virkelig kost oss masse med god mat og hyggelig selskap. Jeg føler at denne dagen er blitt over på et blunk, jeg pleier sjeldent å poste blogginnlegg såpass sent som dette - det har virkelig ikke gått slik det skulle gå i dag. Jeg har lagt bort mobilen og macen i lange tider, og tok meg vel litt pause i dag for å sette familien først, og når vi er borte på besøk så vil jeg helst ikke sitte alt for mye på mobilen. Så de to blogginnleggene jeg hadde halvveis klare får heller komme ut i morgen, det håper jeg dere vil få med dere ♥

Det ble en litt senere kveld på barna enn vanlig, men siden både barna og vi hadde det så koselig så kunne vi drøye leggingen litt ekstra akkurat i dag.  De sovnet godt da vi kom hjem og la dem, og siden har de sovet søtt begge to. Det er jo ikke barnehage i morgen heller for Leo sin del, så i dag kunne vi slakke litt på rutinene som ellers sitter så godt i dem.

Nå har Fredrik dratt  bort til en kompis så det blir en rolig kveld for meg. Håper dere har kost dere i dag!

Klem

EN FANTASTISK START PÅ HELGEN..

08.12.2017 - 20:49 6 kommentarer

Hei dere, og riktig god fredag ♥ I dag har jeg gått med skikkelig god følelse hele dagen! Jeg tror ikke det er fordi det er fredag i seg selv, men fordi jeg enkelt og greit har hatt en helt herlig start på helgen. Noah og jeg sovnet litt i sengen i stad da Fredrik var på jobb og Leo var i barnehagen - og da jeg våknet opp følte jeg meg så utrolig rolig og tilfreds. Noah sov enda og jeg kikket forsiktig på mini-øyevippene og de lukkede øynene hans. Jeg føler meg så bra om dagen, og det gjør nok ganske mye for hvordan man har det. Jeg kan ikke akkurat si at jeg følte meg noe mindre bra etter å ha lest flere av kommentarene og meldingene deres fra de siste blogginnleggene mine. Haha, tusen takk. Jeg blir så glad av å høre fra dere!

Leo har vært et eneste stort smil i hele dag, og han har til og med begynt å legge seg uten den minste protest. Stolt mamma! Jeg savner han til og med litt akkurat nå, selv om han ligger og sover i rommet ved siden av. Jeg simpelthen elsker de dagene jeg får masse tid med barna, det gir meg så mye. Med en vanligvis ganske travel hverdag med jobb, barnehagen, middagslaging og diverse så ønsker jeg ofte å ha enda mer tid med dem. Men jeg innser sakte men sikkert at jeg har veldig mye tid med barna mine, så jeg tror nok jeg ville følt det slik uansett. Her er uansett noen bilder fra dagen. Leo reiste seg opp på stolen sin mens vi skulle leke, da så benyttet vi anledningen til å ta noen bilder.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ser dere at Noah fikk sneket seg med på det siste bildet av meg? Jeg lo skikkelig godt da jeg så det! Jeg elsker denne buksen jeg har på meg på disse bildene, derfor er det så synd at den er gjennomsiktig herfra og til et visst sted. Haha! Det fikk jeg høre av Fredrik da jeg i sommer hadde brukt den da jeg hadde vært en tur på butikken.. Rimelig flaut, men både han og jeg fikk oss i det minste en god latter i etterkant.

Nå står taco på planen her hjemme, så jeg får avslutte før min kjære samboer sulter ihjel (i følge han selv) God helg til dere!

BARNA ER KLARE TIL JUL

07.12.2017 - 19:57 6 kommentarer

God kveld! I dag tenkte jeg å vise dere noe jeg har gledet meg til å vise dere: Nemlig juleantrekkene til guttene mine. Det er så koselig å finne frem hva de skal ha på seg på julaften, og desember de siste to årene har jeg vist dere juleantrekkene deres, så i år blir intet unntak. Det er jo nesten blitt en slags liten tradisjon for bloggen, og kanskje et lite inspirasjonsinnlegg for dere som har små gutter selv ♥ 

I år som i fjor prøvde jeg å kjøpe minst mulig, og finne mest mulig klær her hjemme som vi kunne bruke. Det fordi jeg helst vil kjøpe så lite som mulig av klær når de har så mye - en annen ting blir selvsagt med ting de oppriktig trenger av klær. En ordentlig finskjorte til Leo var for øvrig noe han trengte nå, så den jeg har kjøpt i dag - resten har jeg funnet her hjemme og satt sammen selv. Den rutete buksen Noah skal bruke i år, brukte Leo julen 2015. Oppfordrer dere andre der ute også å ta en titt i klesskap og skuffer om dere skal ha juleantrekk til barna deres - man har så mye mer enn man kanskje tror!

Nå sitter Leo ved siden av meg og spiser kveldsmat mens han forteller meg om dagen sin, så derfor tar dette blogginnlegget litt ekstra tid å skrive for min del. Barna kommer jo alltids først. Jeg som trodde det skulle begynne å gå opp for meg at jeg faktisk har to egne barn når de begynte å snakke, og ikke minst når de kunne snakke til meg. Men neida. Det kommer kanskje som en overraskelse for noen av dere, men for meg er det fortsatt litt snodig å tenke på at jeg har egne barn.. At jeg har vært med å skape to så herlige små. Og at jeg som ikke en gang likte barn før jeg fikk barn selv, nå elsker barn. Det tar nok noen år før det synker inn for alvor. Haha!

Ha en fin kveld videre!

Klem

"AMMER DU VIRKELIG ENDA?!"

06.12.2017 - 22:40 40 kommentarer

"Ammer du fremdeles?! Skal du ikke slutte snart?"

"Er han ikke litt for stor til det nå da?"

"Han trenger jo ikke puppen nå lenger..!"

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått disse unødvendige bemerkningene etter at jeg har vært åpen om at jeg fortsatt ammer Noah litt selv om han er over 1 år gammel. Det er helt greit å stille spørsmål, men jeg opplever at det blir sagt på en nedlatende måte, og det synes jeg ikke er noe koselig. 

Jeg skrev for en liten stund tilbake at jeg skulle gå i gang med avvenning av puppen, men det var jammen meg lettere sagt enn gjort. Haha! Derfor har jeg bestemt meg for å ta det i hans tempo, når den kosen er så viktig for ham som jeg opplever at den er. Hvorfor skal jeg egentlig stresse så fryktelig med å slutte helt hvis det er bra for gutten min, sunt for han, og vi begge trives med det?

Jeg begynte å få disse kommentarene relativt tidlig, da han var omkring 8 måneder gammel om jeg husker riktig. Og selvfølgelig har en 8 måneder gammel baby behov for morsmelk! I Norge anbefales det at man fullammer til 6 måneder samt delammer til 1 år, og WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler amming i tillegg til annen mat frem til 2-års alder. Så lenge mor og barn trives, så ser jeg ikke hvordan ammingen på noen som helst måte kan føre til noe negativt. Så hvorfor skal da andre utenforstående legge seg opp i hvor lenge en mamma velger å amme barnet sitt? Det burde virkelig være helt opp til en selv!

Det er helt greit om noen ikke vil amme like lenge som jeg har gjort, det har jeg virkelig full forståelse for. Jeg har også full forståelse for om du av andre grunner ikke kan eller av andre ulike årsaker har valgt å ikke amme i det hele tatt. Det respekterer jeg, og det forstår jeg. Ikke alle kan amme heller, og du skal aldri føle at du er en dårligere mamma av den grunn. Aldri!

Men siden jeg begynner å bli litt lei av disse kommentarene nå, så tenkte jeg å ta det opp. Kanskje det hjelper, og kanskje ikke. Det er uansett mitt valg hvor lenge jeg vil amme barnet mitt, og ditt valg om du velger å legge deg borti ting du ikke har noe med.

Les også: Amming og hengepupper

Og: Derfor ammet jeg ikke førstemann

JEG HADDE GLEMT HVOR VONDT DET KUNNE GJØRE..

06.12.2017 - 20:40 13 kommentarer

I dag opplevde jeg at min største frykt ble sann.

Det er så mange år siden sist, men jeg aldri helt glemt den grusomme smerten du føler.. Det eneste jeg har glemt er hvor ille det faktisk er. Jeg har en og annen gang tenkt tilbake og spurt meg selv "Men.. Var det virkelig så ille da?" For når du får det på avstand og det er lenge siden sist, så kan det være lett å glemme. Man kommer seg videre og livet går sin gang. For ja, så smertefullt er det faktisk - at jeg tenker at det er like greit at man ikke husker det så godt. For å være helt ærlig så tror jeg ikke jeg er alene om å føle at man et lite sekund rett og slett er i ferd med å stryke med.

Men i dag skjedde det altså igjen. Og det møtte meg som et slag i trynet.

Jeg har hørt at den verste smerten er den du ikke kan se, men i dag er jeg litt skeptisk til akkurat det. Jeg tror nemlig det var godt synlig (og ikke minst fullt mulig å høre på mange mils avstand)

Den jævla legoklossen som lå på gulvet.

VERDENS BESTE STOREBROR!

05.12.2017 - 20:18 8 kommentarer

Det er endelig kveld, og Fredrik har tatt med seg Leo inn på badet for å gjøre kveldsstellet. Jeg sitter med en søvnig og sliten Noah på fanget i stuen, og jeg kan høre Leo ler den trillende latteren sin fra badet vårt når Fredrik pusser tennene hans og samtidig synger.

Plutselig hører jeg noen små bein som løper ut fra badet og i retning stuen. Han har på seg stjernepysjen sin som plutselig er blitt litt for liten for han, den også. I den ene hånden holder han drikkeflasken med vann som skal være med i sengen, og i den andre har han den lille lekebilen sin som alltid må være med.

Han venter på at Fredrik skal komme ut fra badet før han kommer helt bort til Noah og meg for å si natta. Han klemmer og koser, jeg forteller han at han skal dra i barnehagen i morgen, og hele ansiktet hans lyser opp. Jeg sier at han må sove godt og at mamma er glad i han, det vanlige når han kommer for å si natta. Men akkurat denne kvelden så skjer det noe som ikke har skjedd før:

For etter at han har gitt nattaklem til lillebroren sin, når han snur og egentlig er på vei til soverommet sammen med pappaen sin stopper han plutselig opp, snur seg til meg med Noah på fanget, og sier:

Elsker deg Noah!

Før han springer ut for å legge seg.

Verdens beste storebror ♥