JEG ER EN HORE

I følge (tydeligvis) ganske mange er jeg en løs hore siden jeg ble mamma som 16-åring. Det har jeg fått erfare via mitt kommentarfelt.

 

Får du barn når du er ung, er du en hore. Også gjerne løs. Venter du noen år, er du ingen hore, og hvert fall ikke løs! Alderen har definitivt alt med dette å gjøre. Fryktelig logisk, spør du meg.

Og får du barn med flere menn, ja, da har du hatt sex med flere hundre stykker, og er også gjerne løs og horete.

Men stopp en halv?… Det må være noen (eller kanskje ganske mange) som tydeligvis var fraværende under naturfagstimen i 9 klasse. Seksualundervisningen, for å være mer presis.

NEWS FLASH: Det er nemlig ikke slik at man kun blir gravid når man har pult X antall stykker. Å ha sex èn gang kan være nok til å bli gravid. Derfor sliter jeg virkelig med å forstå hvordan man er løs om man har sex en gang og blir gravid? Hva er horete ved det?

Og hvorfor, kjære medmennesker, bruker vi fortsatt “hore” som et skjellsord? Dette har jeg aldri forstått og jeg kommer nok heller aldri til å forstå det. De aller færreste blir vel prostituerte fordi de ønsker det, men fordi de ikke har annet valg. Det er jo ikke annet enn trist? 

Og da er det vel i grunn ganske spesielt å kalle unge mennesker som har fått barn for horer fordi de fikk barn tidlig, er det ikke?

“Fornuftige jenter venter med sex” Joda, det er nå greit. Jeg vet om flere jenter med 6 i så og si alle fag på skolen, jenter som er oppegående og som kommer fra møblerte hjem, og som ikke fester og drikker, men som fortsatt har sex med kjæresten de har vært sammen med i flere år. At du er uviten er heldigvis ikke mitt problem.

Dette utsagnet har for øvrig null og niks med saken og gjøre, men blir ofte brukt for å forsvare utsagnet med at unge mødre er alltid løse. Uavhengig av dette forstår jeg faktisk ikke hva det ene har med det andre å gjøre.

Så kall meg gjerne “hora fra Gjøvik” Men vi vet alle at det skulle ikke mer en ett samleie til for å bli gravid, og det gjelder uansett alder.

HALVNAKEN PÅ FORTAUET

Hei alle sammen!

Nå har Fredrik, Leo og jeg akkurat kommet hjem fra å ha spist ute. Vi spiste på den samme kafeen som vi spiste for ca et år siden, samme dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Det var skikkelig spesielt! Vi var der  når jeg kun var 5 uker på vei, og nå hadde vi med oss Leo og satt på samme sted. Ekstremt god mat og vi koste oss masse!

 

Dette siste bildet er hentet fra min private instagramkonto som dere kan følge meg på HER!

Til overskriften…. Som dere sikkert ser på bildene hadde jeg på meg kjole. Denne kjolen er av sorten som glir opp. Skikkelig også, det fikk jeg erfare i dag. Jeg hadde på meg høye sko, og har fått tidenes skrubbsår så bestemte meg for å ta dem av når vi var på vei hjem fra kafeen. Så da sto jeg der da, på fortauet, jeg bøyer meg ned og kjenner at det begynner å bli kaldt, men tenkte at det bare var vinden som kom. Vinden var det ikke, for å si det sånn.

Jeg kjenner at kjolen er ganske langt opp, og skal dra den ned bak når jeg nesten er ferdig med å få av meg de hersens skoene. Heh, kjolen var langt oppå ryggen min og rumpa mi sto ut og var tydeligvis underholdning for alle de tusen bilene som kjørte forbi. Og ikke nok med det! Skoene mine har snøring så det tar en del tid å få dem av, så jeg hadde jo stått slik i noen minutter. På fortauet. Halvnaken. GUUUD, så pinlig!! 

Det blir lenge til neste gang jeg tar på meg kjole…

GJØR VI NOE GALT?

I går leste jeg om ei dame som hadde tatt senabort i uke 19. Svangerskaps uke 19.

Når jeg var 19 uker gravid, så hadde jeg kjent spark allerede i 3 uker. Jeg kjente en god del bevegelser, og jeg var nesten halvveis i svangerskapet. Det var praktisk talt umulig å unngå å se at jeg var gravid.

De fleste som har gått gravid er klar over at barnet i magen kan overleve utenfor magen fra uke 23. Men, det kan faktisk overleve tidligere også. Det er tilfeller hvor flere har overlevd i svangerskapsuke 22, og den tidligste fødte babyen var kun 21 uker og 5 dager gammel.

Som jeg har skrevet tidligere så synes jeg abort er et ekstremt vanskelig tema, og jeg har undret at det har vært slik ettersom dette er et valg vi mennesker i utgangspunktet ikke skal ha.

Men hvor går egentlig grensen vår?

Og hva om noen av disse fostrene, mot all formodning, kunne ha overlevd utenfor livmoren når senaborten finner sted? Vi vet at babyene utvikler seg med oss, vi ser for eksempel at babyene har blitt tyngre (og dermed også større) med menneskenes utvikling. Vi ser også at teknologien har gjort at vi hittil har hatt mulighet til å redde fostre født så tidlig som etter 21 uker og 5 dager. Hva om vi etter hvert får mulighet til å redde dem enda tidligere?

Hvor skal da grensen på senabort gå? Og er det da (i så fall) riktig å fremprovosere en abort når fosteret ville overlevd utenfor mors liv? 

Og for all del, det er alltid noen som misforstår hele poenget når man skriver om abort. Som blogger har jeg lært at mennesker leser det de vil, og ikke nødvendigvis det som står i teksten. Jeg er for abort, noe jeg alltid vil være, men tanken på at barnet nesten har mulighet til å overleve når man bestemmer seg for å fremprovosere en abort – den er litt rar. 

Jeg husker i fjor når helseminister Bent høie gikk ut med at absolutte abortgrense er 22 uker i Norge. Men, på den andre siden, blir barn født i uke 22 forsøkt reddet i Sverige.

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig. Jeg vil aldri dømme noen for at de valgte å ta abort, det er ikke min avgjørelse og heller ingenting jeg har noe med. Å være i en situasjon hvor du selv føler at senabort er den eneste uveien må være tøft nok i seg selv. Samtidig synes jeg tanken på å fjerne et foster som ville overlevd utenfor magen er veldig snodig. Det blir liksom noe veldig annet med en gang barnet selv har mulighet til å leve på egenhånd.

 

Hva tenker dere?

JEG HAR INNSETT NOE

Vet dere hva? Jeg er Norges største blogger i aldersgruppen 13-17 år! Jeg har fulgt litt med en stund, men jeg tror ikke jeg har innsett det før nå. Er ikke det ganske stort? Det føles ganske stort for meg.

Jeg har hatt en lang dag, med fryktelig få timer søvn og masse våkentid på Leo. Er det ikke typisk egentlig? De dagene jeg har fått masser av søvn vil han gjerne sove en del på dagtid, men de dagene jeg knapt har fått 4 stakkarslige timer på øyet, da er han lys våken hele tiden. Det skal sies at det er ikke riktig så ille når lillevenn ligger å stirrer og smiler til meg. Da kjenner jeg at søvn, det klarer jeg meg uten. Det går fint. Helt fint, faktisk.

I kveld skal jeg ut å spise på bryggen med ei venninne, det blir kjempedeilig! Fredrik skal være hjemme med Leo og passe på at alt går bra med ham etter en tøff dag for lillemannen vår. Jeg skulle egentlig ha mast litt på ham slik at han ryddet litt på soverommet vårt til vi skal flytte, men i og med at 90% av tingene her inne tilhører meg, er det noe som sier meg at det ikke er den beste ideen. 

5 dager igjen til flytting! Jeg har forresten fått forespørsel fra noen av dere om å ha en video hvor jeg viser frem den nye leiligheten. Har dere lyst til det? Skrik ut ♥ Ønsker dere en fantastisk kveld videre!!

VI ER FERDIGE!

Endelig.

De to første vaksinene til Leo er tatt, og ting gikk overraskende greit. Jeg sier “vi” fordi jeg tror faktisk det var verre for meg enn det var for han! Dere mødre forstår sikkert hva jeg mener.

Det var ekstremt vondt at han gråt sånn når de stakk ham, men det er så fryktelig lite å gjøre med det. Det siste jeg ønsker er at den lille skjønningen min skal bli syk, ordentlig syk, så da ble det vaksinering. Det er jo tross alt til det beste for ham i fremtiden. Heller to stikk nå, enn et titalls i fremtiden fordi vi ikke gadd å vaksinere.

Jeg sa til Fredrik at jeg veldig gjerne ville ha han med, i og med at han også har fri så gikk jo det veldig greit, heldigvis! Jeg husker jeg var helt alene når de skulle stikke ham på sykehuset hvor de tok en slags blodprøve (bare uten sprøyte) og selv om barseltårene bare strømmet på den gang, er jeg rimelig sikker på at det ville vært tusen ganger verre om jeg var alene med ham på vaksineringen nå i dag. Uansett, på tirsdag var lille L 3 måneder gammel nøyaktig! For ca ti dager siden veide og målte vi ham, så det ble ikke gjort i dag. Sist gang vi gjorde det var han 6660 gram (litt av et tall, ja!) og 63,5 cm lang. Herregud, jeg synes ikke det er lenge siden han ble født og veide 3940 gram?

Jeg har spradet rundt i daffeklær siden vi kom hjem fra byen, og det anbefales på det varmeste. Faktisk så går jeg stort sett i undertøy, shorts, eller kosegenser når jeg er hjemme. Det er bare på bloggbilder og når jeg skal ut at jeg orker å ordne meg litt! Dessuten så er det så hinsides varmt nå at det er dønn umulig å ikke gå halvnaken.

 

Jeg kjenner samtidig at jeg er litt stolt av ham, fordi kun noen minutter etter at han var ferdige med begge vaksinene så smilte han og snakket til meg. Det var veldig godt for meg å se og høre!

Håper dere har hatt en bra dag hittil! VI snakkes senere i dag ♥

 

JEG BLIR FORBANNA

Alvorlig talt, klikk.no?..

I går leste jeg denne artikkelen.

Jeg personlig er ikke superglad i crocs og speedotruser, men hvem er jeg til å fortelle hva andre mennesker burde gå med og ikke? Gå med det du føler deg komfortabel i, ikke det klikk.no sier at du kan og ikke kan.

“Ser du hva som er galt på dette bildet?” spørr klikk.no 

Foto: Klikk.no

Jeg, som av naturlige årsaker er fryktelig nysgjerrig, må selvsagt klikke meg inn. Jeg angrer litt etterpå. Det som møter meg er selutnevnte moteeksperter som forteller meg hva jeg burde gå med, og hva jeg burde styre unna. Eller, faktisk også hva de synes er det verste du kan gå med, for å være helt konkret. Jeg synes det er litt pussig at en noen jeg aldri har hørt om skal fortelle meg hva som er riktig å kle seg i og ikke, men det er kanskje bare meg? 

Ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Jeg skroller meg nedover i teksten, og blir nesten sittende å riste på hodet til slutt. Jeg lurer ikke lenger på hvorfor det finnes begreper som klespress.

Klikk.no velger da faktisk å heller skrive en “ikke gjør ditt, da ser du sånn og sånn ut” mote-artikkel, kontra å oppfordre alle menneskene som leser dette til å gå med hva de selv ønsker. Hvorfor ikke heller en “Slik kler du deg etter din kroppsfasong”-artikkel? Eller hva med tips til sommerantrekk? Jeg vet ikke med dere, men selv om jeg ikke roper hipp hurra for nedslitte uggs, så skriker jeg heller ikke ut at dette er en motetabbe og noe man bør unngå å ta på seg. Spesielt ikke på nett hvor flere tusen mennesker kan lese det. Faktisk, så synes jeg dette med nedslitte uggs var et fryktelig dårlig eksempel. Selv om Norge er et rikt land, er det langt fra alle som har råd til å kjøpe seg nye uggs med en gang de er slitt.

Det eneste jeg får ut av denne teksten er “ikke vær deg selv, da ser du kjip ut” og det er plutselig ikke så rart lenger at unge mennesker kjenner et press på alle kanter i samfunnet vårt, når til og med voksne mennesker legger opp til det.

Her er jeg med hudfarget strømpebukse. KRISE! Og kanskje det aller verste av alt? Jeg foretrekker nude strømpebukse fremover bare ben. Forferdelig, sant? 


Noen slitte uggs jeg dro frem for anledningen. Disse brukte jeg i heele vinter. Du kan til og med skimte strømpebuksen min på dette bildet. Grusomt? Oh yes

Hva tenker dere?

DETTE HAR JEG VENTET PÅ!

Inneholder reklamelenker

Hei dere! I dag har vi hatt en rolig dag her hjemme, men jeg har vært ute på litt sommer-shopping! Startet riktig nok forrige uke på nelly.com men har i dag også vært i byen for å kjøpe det siste så vi er helt klar til sommeren her hjemme. Leo er, som dere ser på bildet under, veldig fornøyd med det han har fått hittil! Han ELSKER sommer. Og shopping.

2 store badehåndklær ♥ Solkrem beregnet for små barn med solfaktor 50 ♥ To kluter til å ha med på stranden ♥ 3 sommerbodyer ♥ 2 solhatter ♥ Den ene har dere sikkert sett før? Den fikk han i gave!

Jeg prøver å venne meg til å gå på høye heler (synes det er såå fint spesielt nå på sommeren!) så prøver å gå med det så ofte jeg kan. Elsker i hvert fall disse i sort! Heldigvis klarer jeg å gå på de, for det kan jeg virkelig ikke si om alle skoene som ligger i skapet…

Sko fra nelly ♥ Skjorte fra nelly ♥ Badeshorts til Leo ♥ Sandaler til Leo ♥

Jeg har riktig nok ikke solkrem til meg selv, men måtte sikre meg DENNE sololjen som jeg fikk kjøpt HER. Og after sun i samme merke! De lukter helt himmelsk begge to, og disse har jeg brukt i flere år.

Bikini ♥ Sololje ♥ After sun ♥


Og jeg falt veldig for denne kjolen som dere får kjøpt HER ♥ Ekstremt fin og veldig sommerlig!

Puh.. Jeg kunne sikkert vist dere et drøss av kjoler jeg har kjøpt på nelly, men jeg kjenner at det holdt med et posere-i-kjole-bilde. Nok for i dag!

Håper alle har hatt en kjempefin start på sommeren! Sommerværet her ikke helt på plass enda, men regner med det dukker opp om ikke så alt for lenge. Jeg har ventet så ekstremt lenge på sommeren (Vel… Det har i hvert fall føltes slik ut!) Og nå som jeg har handlet nesten alt inn gleder meg bare enda mer til tiden fremover!

Senere i dag skal Leo og jeg ut på en liten trilletur, og så skal jeg innom ei venninne senere i kveld for å levere fra meg en bursdagsgave. Vi snakkes selvsagt senere i kveld, nå skal jeg nyte litt kyllingsalat med Fredrik før han skal avgårde! 

TO BABYER

Hei alle sammen!

I dag er jeg i Sandefjord på besøk hos ei venninne! Hun har ei datter som er 4 dager eldre enn Leo, så det er veldig morsomt!

Vi har vært en tur i sentrum, hvor jeg har vært for aller første gang, og vært en tur på kjøpesenter. Det ble riktig nok ikke noe på meg, ettersom jeg prøver å begrense shoppingen min om dagen. Lurer på hvor lenge det kommer til å vare..

Det er i hvert fall veldig koselig å se de to babyene sammen, Leo har jo egentlig ikke møtt og vært med noen babyer enda og spesielt ikke babyer som han er nesten like gammel som! Nå låner han vippestolen til Olivia, som er datteren til Marita, og underholder seg selv som bare det! Finingene


Nå skal snart de små sove, og vi skal kose oss med litt deilig middag! Senere skal jeg hjem til Fredrik og feire st. hans! Håper dere får en kjempefin feiring, så snakkes vi senere i dag!

DERFOR FØDTE JEG IKKE NATURLIG

Siden dagen jeg fortalte om at jeg skulle ha planlagt keisersnitt, har spørsmålene tikket inn om hvorfor i all verden jeg skulle ha det. Jeg har skjult det hele tiden fordi jeg for det første ikke har følt at noen har noe med det (noe som i grunn er veldig sant) men har bestemt meg for å fortelle det til dere fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste, og da skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal skjule det. Jeg vil ikke legge opp til at noe skal bli mer tabulagt enn det allerede er.

Ja, jeg hadde fødeangst. 

Ikke fortell meg ting som at “Ja, men alle er jo redde for fødselen!” Mulig det, men det er en vesentlig forskjell på det å være redd eller engstelig, og det å ha en angst for noe. Jeg lurer også på hvor mange ganger jeg har hørt at “Men den eneste måten å overvinne angsten på er å bare gjøre det!” Og det er sikkert veldig sant. Det som derimot ikke er like sant, er at det “bare er” å gjøre det. 

Jeg har blitt kalt pysete og svak, og for all del, kjør på med slengbemerkninger. Jeg har fortsatt født barnet mitt ved hjelp av keisersnitt, og det vil ikke gå an å skru tilbake tiden for å gjøre det på en annen måte. Med andre ord; det hjelper fryktelig lite å påpeke at jeg er “pysete” som hadde fødeangst.

Jeg ble heldigvis tatt på alvor. Jeg fikk innvilget planlagt keisersnitt i uke 31, og da kunne jeg endelig slappe av. Nyte svangerskapet. Jeg slapp flere grusomme mareritt, og jeg slapp å våkne av dem gråtende av redsel. Jeg slapp å tenke på dette konstant, 24 timer i døgnet. Jeg slapp at Fredrik bekymret seg for meg siden jeg til tider var utrøstelig på grunn av dette.

Jeg startet med å prøve å få det innvilget allerede i svangerskapsuke 10. En uke etter at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle beholde den lille i magen. Fra uke 10 til 31 er det langt. Spesielt om du har fødeangst. 

Jeg skal ikke oppfordre noen til å ta keisersnitt. Det aller beste er naturlig fødsel, både for mor og barn. Men i noen tilfeller er det nødvendig med keisersnitt, og vi må bare slå oss til ro med at noen behøver det, andre ikke. Sånn er det. Jeg regner med at det sjeldent er en ønskesituasjon for noen å gjennomgå en stor operasjon, men barnet må jo ut på et vis.

Men det ordnet seg. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har grått og vært skuffet og oppgitt over meg selv som har vært så grusomt redd for noe som vi kvinner egentlig er skapt for, men sånn er det bare. Jeg, som andre med fødeangst, kunne ikke styre dette, jeg ønsket aldri å være redd. Jeg ønsket aldri å ha fødeangst. Ingen ønsker vel å være redd 24 timer i døgnet?

 

Jeg vil slutt inkludere at jeg ikke har noen som helst andre psykiske problemer. Sist gang jeg nevnte dette, nesten med en gang bloggen var oppe, fikk jeg nemlig høre at om jeg hadde fødselsangst, ja, da ble det sikkert slik at jeg ikke kom til å klare å ta vare på barnet mitt. For noe tull. Ved mindre jeg skal føde med jevne mellomrom resten av livet har det vel ingenting å si på min omsorgsevne at jeg hadde fødeangst når jeg gikk gravid.

Jeg har hele tiden sagt at jeg skal være åpen i bloggen min, så da velger jeg å være det med dette også. Åpenhet er viktig.

NEI, DET STEMMER IKKE!

“Mamma elsker deg lille venn” sier jeg mens jeg stryker Leo på hodet.

Eh. Vent nå litt?… “Mamma?” sier jeg for meg selv. Jeg skvetter til. Nei, det er hvert fall ikke meg. Jeg er ikke mamma. 

Sånn føler jeg det egentlig rimelig ofte. Spesielt når jeg triller Leo ute i byen og vi stopper opp når noen eldre mennesker vil kikke på ham. “Og du er?…” “Mammaen hans vel” svarer jeg.. De sjokkerte blikkene deres er aldri like sjokkerende som den følelsen jeg får innvendig. Herregud, så rart det er?

Jeg hadde 9 måneder på å forberede meg, men det holdt ikke. Jeg tror jeg trenger hele livet før jeg forstår at det faktisk stemmer.

Man skulle jo også kanskje tro at jeg var fullt klar over dette i og med at jeg i tillegg driver en mammablogg, men neida. Nope. Klarer ikke å forstå det. Det går bare ikke. Jeg skvetter like mye til hver gang jeg våkner, reiser meg opp, og til min største overraskelse ser en liten baby liggende i vuggen stående ved siden av sengen vår. “Åja, stemmer det! Jeg er mamma, jeg!” sier jeg for meg selv et par minutter etter at jeg har reist meg opp og ikke helt har forstått hva “den babyen” gjør der.

Lille gutten min. Min, altså. For jeg er mamma.. Jeg bare skjønner det ikke helt enda.