DET HAR GÅTT FOR LANGT!

I dag er jeg rett og slett lei meg. De siste dagene har jeg tenkt mye. Vanligvis når barna er lagt og kvelden er kommet, kan jeg slappe helt av. Jeg kan snakke med venner, slenge meg ned på sofaen med en bra film på skjermen, og bare være 18 år gammel.

Men i det siste så har jeg ikke klart det, for tankene mine har vært et annet sted.

For en måned tilbake satt jeg på bussen. De siste julegavene skulle unnagjøres og jeg skulle opp på et kjøpesenter. Det satt ei gravid jente rett bak meg, og Noah sov i vognen som sto foran meg. Det var sjelden kost at han sov, så jeg satt kun og slappet av i setet mitt. Inntil de bak meg begynte å snakke om noe som skremte meg: Slanking under graviditeten.

Jeg er ikke den som sitter og overhører andre i offentligheten, men det var så stille, og de virket ikke akkurat til å skjemme seg over hva de snakket om.

Det knyter seg i magen min når hun sier den første setningen. Den om at hun ønsker seg et barn som veier litt over 2000 gram, fordi de er så søte når de er små. Store babyer var ikke søte. Dessuten ville hun ikke ødelegge figuren sin, og var ekstra nøye med hva hun spiste under graviditeten. Kaloritelling og skryt over at andre mente hun kom til få tilbake kroppen sin med en gang så flott og slank som hun var når hun var gravid.

Rett før jeg går av, snur jeg meg. Jeg hadde så vidt lagt merke til henne da jeg gikk på bussen, men denne gangen la jeg merke til alt. Hårfargen hennes. Klærne hennes. Det fine, hvite smilet. Men viktigst av alt, den lille kulen på magen hennes. 

Hun så ut som en hvilken som helst annen gravid dame i 20-årene. En hvilken som helst dame som snart skulle få barn. Akkurat det gjorde meg egentlig litt skremt, for hvor mange tilsynelatende helt normale, oppegående norske jenter er det egentlig som holder på med denne galskapen?

Å holde seg “fit” når man er gravid, er tydeligvis mye viktigere enn at barnet faktisk vokser slik det skal…? At man har så liten mage som mulig, er tydeligvis viktigere enn at barnet ditt – som DU skal passe på og beskytte, har det optimalt når det ligger i magen din?

Kanskje dama fikk babyen og alt gikk fint både med figuren hennes og barnet, og kanskje ikke. Men altså, en fin kropp til hvilken pris? Helsen til din nyfødte baby?

Helt siden den dagen, så har jeg angret for at jeg ikke sa noe. For at jeg ikke ga tydelig beskjed om at sånn går det faktisk ikke an å holde på. Noen vil vel kanskje mene at det ville vært å gå for langt å si ifra, fordi det “ikke er andres business” eller fordi “vi burde passe oss selv” 

Men hvem skal passe på disse barna da?

Når ikke en gang deres egen mor gjør det?

Nå er det tydeligvis på tide at noen setter foten ned og gjør det tydelig at dette er galskap!

Mine barn har veid forholdsvis 4000 og 3900 gram. “Flott, stor gutt!” sa de forskjellige jordmødrene etter de kom til verden hver sin gang. Men de er ikke flotte fordi de veide så og si 4 kg hver, men fordi jeg vet at jeg spiste nok, og fordi jeg ikke slanket meg da jeg gikk gravid. 

For man kan selvfølgelig ikke styre hva babyen i magen skal veie når han eller hun blir født. Ingen kan det, og ingen skal forvente at du skal kunne det. Noen føder mindre babyer, andre føder større babyer. Alle som slanker seg får kanskje små barn, men vi får håpe de tar valget uviten om skadeomfanget. Men selv ikke det er en god nok unnskyldning, nettopp fordi det ikke finnes gode unnskyldninger for å holde på med den slags.

Alle vet det med seg selv om de har slanket seg da de gikk gravide. Jeg har venninner som har født barn på 2,5 kg, og de har såvisst ikke slanket seg – men om barnet ditt veier 2,5 kg fordi du slanket deg så er jo selvsagt det en annen sak. Og det er det som er det uhyre viktige poenget her!

Jeg er faktisk så sint og skuffet over meg selv for at jeg ikke sa noe, selv om det har gått litt tid. Det hun dama med det fine, hvite smilet sa på bussen har brent seg fast i hodet mitt. Jeg tenker så mye på at jeg ikke sa noe, og hjertet mitt banker så hardt for de små. De små, uskyldige babyene som blir slanket i mors liv før de i det hele tatt er født..

Jeg måtte si noe, og derfor skrev jeg dette blogginnlegget. Jeg håper at de jeg overhørte den gangen, og og alle de andre jeg ikke overhørte leser dette.


Vær så snill, del dette videre. Når slankingen allerede begynner i mors liv, har det faktisk gått ALT for langt..

DÅPEN TIL NOAH: KAKEBORDET

Nå er vi hjemme igjen etter en lang dag og jeg måtte selvfølgelig også vise dere det fine kakebordet vi hadde i dåpen til Noah i dag. Dåpskaken var helt fantastisk, både smaksmessig og utseendemessig. Før trodde jeg at hvis en kake var veldig fint og mye pyntet, så kunne den umulig smake så godt. Men det kan det absolutt, for denne kaken er noe av det beste jeg har smakt! Fyllet hadde Oreo og bringebærsmak. Åh! Jeg fikk dessverre ikke muligheten til å smake litt på alt av hva vi hadde på kakebordet vårt, og jeg angrer som bare det for at jeg ikke gjorde det likevel når jeg ser disse bildene. Haha! Jeg pyntet forresten kakebordet med telysholdere formet som små kroner som sto i hvert sitt hjørne, det sto i stil med serviettene og bordkortene.

Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med dagen. Maten var fantastisk, kakene var fantastisk, det var koselig stemning, gjestene så ut til å kose seg og Leo koste seg. I tillegg fikk lillebror så mange fine dåpsgaver at jeg vet ikke hva jeg skal si en gang! Må si at det har vært litt av en dag, med mange fine nye minner og mye fokus på både Leo og lillebror. Det har uten tvil vært stressende, og det er deilig å være ferdig – men jeg gleder meg til fremtiden når jeg forhåpentligvis får flere barn og skal arrangere dåp igjen. 

Håper dere har hatt en herlig helg! Vi er veldig klare for en ny uke i morgen, og jeg håper dere er det samme ♥

GRATULERER MED DÅPSDAGEN, GUTTEN MIN!

Gratulerer så mye med dåpsdagen, lille, fine, vakre gutten min! 

Nå er Noah døpt! Det var kun Noah som skulle bli døpt i kirken i dag, men det likevel en og en halv time før vi var ferdige i kirken, men tiden gikk i grunn ganske fort, for det var en utrolig fin og koselig gudstjeneste. Jeg hadde ingen grunn til å være småbekymret i forveien for om det kom til å bli mye støy med Noah eller Leo (Eller begge), for det ble det ikke. Leo var litt over alt, men det gikk likevel veldig greit. Vi var i kirken halv elleve i dag tidlig, og det startet elleve, så da fikk Noah i seg litt mat og han fikk også på seg den nydelige dåpskjolen som har gått i arv i Fredrik sin familie. Gjett om han ble fin! 

Presten vi hadde var vikar for en annen, men det fikk vi vite om godt i forveien når vi var på samtale før dåp tidlig i januar. Likevel snakket jeg ikke ordentlig med ham før i går formiddag over telefon når han ringte meg. Han var utrolig dyktig, morsom og ordentlig god, og hadde til og med fått med seg at jeg blogget. Han gjorde rett og slett at gudstjenesten og selve dåpen ble helt uforglemmelig for oss!


Nå har vi spist mat, åpnet dåpsgaver til Noah, og selveste dåpsbarnet har tatt seg en god lur. Det har hittil vært en herlig dag, og jeg gleder meg til å oppdatere dere mer senere i dag ♥

Klem!

EN LITEN SNIKTITT..

Herregud for et tempo det har gått i idag!  Vi kom hjem for en liten stund siden nå, etter å ha vært i lokalene hvor dåpen skal holdes helt siden i formiddag. Både Noah og Leo var med, og for et styr det har vært, et koselig styr, men likevel! Og vi kom jo i mål til slutt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er dødsfornøyd med hvordan resultatet ble ♥ 

Tenkte å vise dere en liten sniktitt nå!


Selv om det absolutt har vært ganske stressende, så føler jeg at jeg har hatt mye mer kontroll denne gangen enn hva jeg hadde sist når vi skulle ordne og styre til Leo sin dåp. Det har vel kanskje noe å gjøre med at det var vår første gang, og at denne gangen har vi vært gjennom alt en gang tidligere og vet hvordan vi skal få gjort alt på den mest effektive måten.

Pappa og mamma har enda ikke kommet hjem, de har tilbudt seg å stille opp med å lage all maten + en ekstra kake til i morgen, noe som virkelig har vært til stor hjelp. Jeg er utrolig glad for at jeg alltid har så mye støtte i familien min, de stiller alltid opp om vi skulle trenge noe og det setter vi virkelig stor pris på. Mamma sto jo faktisk for all maten sist gang også. Dåpskaken hentet vi også tidligere i dag, og jeg kan ikke annet enn å si at den er helt sinnssykt fin. Fy søren, altså! Jeg ble helt satt ut. Det er hun samme som lagde dåpskaken til Leo, for dere som har fulgt meg helt siden den gang!

Nå skal jeg snart i gang med å svare dere på spørsmålene dere har sendt meg inn på snapchat… En ting kan jeg si: Den mystoryen kommer til å bli LANG. Haha! Jeg heter forresten mammasom16 på snapchat. Nå har jo søstrene mine også kommet hit til Larvik, så resten av kvelden blir nok rolig og veldig hyggelig. Jeg må legge frem bunaden til i morgen, stryke skjorte og få i meg nok søvn – så gleder jeg meg veldig til i morgendagen – den store dagen til minstegutten vår, og til å dele dagen med dere her på bloggen. Ha en fantastisk lørdagskveld, alle sammen ♥

JEG ER SÅ GLAD I DEG!

Gjesteinnlegg skrevet av bestevenninnen min

Jeg ser bestevenninna mi småløpe inn på soverommet fordi sønnen hennes er våken. SØNNEN. og ikke nok med det, men hun har enda en sønn. Det er som om jeg får et sjokk hver gang jeg ser et blogginnlegg eller besøker henne. Det slår meg “Åja, hun er jo tobarns mor hun ja”. Det er ennå så ufattelig rart å tenke på, og så surrealistisk at den jenta jeg har hatt som venninne i alle år, er mamma og alt det hører med. Misforstå meg rett, jeg er ufattelig stolt av Jessica og Fredrik. De er alt for dårlige til å skryte av den jobben de gjør daglig, og alt de ofrer for at ungene deres skal ha det best mulig til alle tidspunkt. Det koster. Og det koster nok mer enn det kan se til utad. Min kjære lille Jessica som syns det var ufattelig godt med babymat på glass (sorry Jessica, hehe!) og hørte på Justin Bieber til alle døgnets tider. Hun er mor. Mamma. Og jeg er heldig nok til å være fadder til Leo. Heldige meg.


Jessica er en sånn venn jeg liksom alltid kan ringe hvis det er noe, og en sånn person jeg kan regne med uansett hva. Hun er en sånn slik person som gjør at jeg ikke føler meg alene her i verden. Det er disse menneskene man trenger her i livet. Det kan gå laaang tid mellom hver gang vi sees, rett og slett fordi jeg går på skole som krever mye, og Jessica har nok med sitt (as you know) og det blir ofte ikke igjen mye tid til reising, med tanke på at jeg bor på Gjøvik. Men hver gang vi sees er det som det alltid har vært, så trygt og så utrolig godt. 


Jeg er ingen blogger, merker jeg. Jessica fikser de greiene her så utrolig bra, og her sitter jeg og skal skrive et ektefølt fint innlegg til bestevenninna mi, og lurer på åssen i alle dager hun klarer å skrive opptil flere gjennomførte, interessante blogginnlegg hver eneste dag. I tillegg har hun fine bilder. Jeg forstår godt hvorfor dette er en godt betalt jobb, for det krever. Spesielt når du har to barn og ta vare på, en leilighet og vaske, middag og lage, et forhold og pleie og et liv og opprettholde. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg er så glad i deg!

GLEDER MEG LITT TIL DET ER OVER

Hei alle sammen ♥

Til å begynne med vil jeg bare si tusen takk for all omtanke for situasjonen vi er i nå. Dere lesere er så støttende og kommer med så mange fine ord og råd. Tusen takk. Jeg hadde ikke så lyst til å skrive så mye om det i dag, jeg går og tenker på det hele tiden og når jeg blogger er det så deilig å få en liten pause fra det. Jeg kan si at jeg har det ikke noe særlig bra.. Men vi må rett og slett bare se hva vi gjør.

For å prøve å få tankene på andre ting nå i denne ganske tunge tiden, har jeg holdt meg opptatt. Opptatt med barna først og fremst, men også mye som har med dåpen å gjøre! Jeg har vært alene med ungene i dag, Noah og jeg hentet Leo i barnehagen i fire-tiden. Det var plutselig blitt så mildt ute, så det ble en fin og rolig gåtur hjem igjen fra barnehagen. Noah sovnet i vognen, og Leo holdt hånden min og gikk ved siden av meg hele veien hjem. Jeg gikk så og si uten sminke, og både følte meg og så ut som en skikkelig sliten småbarnsmamma, men ikke en gang DET kunne ødelegge en så herlig tur altså. Haha!

Nå kommer familien min nedover til oss på besøk i morgen for å være med, samt hjelpe til med dåpen som er på søndag! Det er jo noe jeg, som dere allerede vet, har sett frem til i lang tid. Men jeg skal ikke lyve for dere heller, for det er jo litt av et styr å få alt på plass før et slikt selskap. Mat, lokaler, bordkort, stoltrekk, gave til dåpsbarnet, kaker, pynt og noen få invitasjoner som ikke hadde blitt sendt ut. Jeg skylder på ammetåka, og heldigvis gikk det fint uansett! 


Så samtidig som det er en stor dag, blir det ikke feil å bli ferdig. Å komme hjem samme dagen på kvelden, legge seg i sengen med Noah ved siden av meg, puste ut og forhåpentligvis ha en veldig flott dag bak oss – og så tenke i mitt stille sinn at det blir en god stund til neste gang.

For det er mye å holde styr på, jeg tror aldri jeg har vært så stresset som det jeg var på Leo sin dåpsdag, og ikke misforstå – for jeg elsker slike dager og det er en viktig dag for oss, men det er også mye man har hengende over seg av ting man må huske på, og jeg kjenner jeg blir stresset og svett bare av tanken på å glemme noe viktig på den store dagen til gutten min. Jeg må nok innrømme at jeg gleder meg litt til det er over også!

God klem

HADDE DET BARE VÆRT SÅ ENKELT..

Sliter du med noe?

Kanskje angst?

“Da er det jo bare å ta seg sammen!”

Føler du deg av og til litt sliten fordi du har små barn som krever mye av deg?

“Det er jo bare å ta seg sammen!”

Sliter du fordi du og kjæresten din går gjennom veldig tøffe tider?

“Det er jo bare å ta seg sammen!”

Svaret på ganske mye her i verden er tydeligvis å ta seg sammen.

Å skjerpe seg litt, slutte å gjøre så mye ut av det. Men hvor enkelt er egentlig det?

Jeg har vært der selv. For noen år siden satt jeg på sidelinjen og hørte om de som slet psykisk. “Er det ikke bare å ta seg sammen litt, da?” tenkte jeg, “SÅ ille kan det vel ikke være” men jeg sa det ikke høyt. Kanskje mest fordi jeg ikke kunne si det i et anonymt kommentarfelt, for om det var en mulighet er jeg rimelig sikker på at jeg hadde gjort det. Og plutselig, for noen år tilbake, så var jeg i den situasjonen selv. Plutselig var det ikke like enkelt å ta seg sammen. Det var tidenes aha-opplevelse. Takket være en fantastisk psykolog som jeg tilbrakte fryktelig mange timer hos, og mye jobbing med meg selv, så kom jeg meg helt ut av det. Men om det bare var å ta seg sammen, så hadde vi ikke hatt noe som het psykisk plager. Da ville jo alle bare tatt seg sammen isteden.

Det ble ikke noe enklere når jeg ble gravid og fikk fødeangst, og fikk beskjed om å ta meg sammen og skjerpe meg. “Herregud da, SÅ ille er det vel ikke?!” Sa de. Deretter når jeg nå har det tøft på kjærestefronten og får samme beskjed at nå må jeg se til å ta meg sammen. Skjerpe meg og snart forstå at hver dag ikke er sol, fryd og gammen. Jeg har vært kjæreste i over 3 år og forelder i over to av dem. Jeg tror jeg er ganske klar over at hver dag ikke er som en skyfri himmel.

Man skal være jævlig forsiktig med å snakke om andres situasjon og ikke minst andres problemer på den måten. “Ta deg sammen, nå må du skjerpe deg.” Toppen av isfjellet og den pakka der. Hvor mye ser dere egentlig av det som skjer i vedkommendes liv? Hadde det bare vært å ta seg sammen hver gang man har det vondt, vanskelig, eller sliter med noe, så lover jeg at jeg ville gjort det hver eneste dag.

JEG FIKK IKKE SOVE I NATT

Jeg lå med Noah tett inntil meg i natt. Alle guttene hadde lagt seg til å sove for lenge siden, men jeg lå fortsatt våken og tenkte. Bekymret meg. Det eneste jeg vil er å sove, men tankene tar helt over. Burde jeg flytte fra Larvik? Hvor skal jeg i så fall flytte? Hvordan skulle vi ha gjort det? Burde Fredrik flytte ut for en periode? Er det slemt mot barna at Fredrik flytter ut for en periode? De elsker jo pappaen sin over alt i hele verden.

Merker barna at jeg er lei meg innerst inne? Jeg skjuler det veldig godt. Leo smiler slik han alltid har gjort, og oppfører seg som han alltid har gjort. Han er like fornøyd som han var før alt dette. Men er det egentlig så ille om størstemann kanskje merker av og til at mamma ikke er så glad som hun vanligvis er? Kanskje det er viktig at Leo lærer at det er helt greit å være lei seg av og til. På lik linje med at det er helt greit å være veldig glad og skikkelig frustrert.

Noah åpner øynene sine så vidt, og jeg tar ham opp i armene mine. Han holder i meg, akkurat som at han vet at jeg trenger det. For samtidig som at det er vanskelig å ha barn oppe i dette, så holder de meg oppe. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Jeg har kanskje ikke nevnt det på bloggen tidligere, men jeg kan være ganske engstelig av meg av og til. Kanskje jeg er redd for å ende opp alene? Det burde jeg  jo i grunn ikke være, for jeg er jo aldri alene. Jeg vil jo alltid ha mine to små♥

GJESTEINNLEGG: BAK FASADEN

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

Jeg leser av og til på andre sine blogger som deler det “perfekte” livet… Alt er som en dans på roser, og ting kunne ikke vært bedre. De velger å kun dele det som er bra og positivt. Noe jeg kan forstå veldig godt. Det kan være vondt å åpne seg og man vet aldri hvordan andre folk vil reagere.

Men jeg har lyst til å dele noe av det som ikke er like fint og vakkert med dere. 


Jessica hadde ikke lyst til å skrive noe om dette på bloggen, så da gjorde jeg det. Den siste tiden har vært mer negativ enn positiv for oss. Jessica og jeg har snakket om løsninger, men har ikke kommet på noe som kan hjelpe enda. Alle sliter jo med sitt.. Om det ender med at vi flytter fra hverandre vet vi ikke. Jeg vil jo selvsagt ikke dra fra familien min, men hvis det er og viser seg å være det beste for barna så gjør jeg det. 

Jeg vet at jeg elsker Jessica mer enn noe annet.. Og jeg vet at vi har skapt to helt fantastiske barn sammen, og at vi vil ofre alt for at de skal ha det best mulig. Det er veldig lett å dra det kortet med at vi er unge og det er grunnen til at forholdet vårt ikke går så bra. Men jeg tror alle par kan møte på utfordringer etter de har fått barn. 40-åringer og de under 20. Noen utfordringer er tyngre enn andre og man vet ikke alltid utfallet.

Uansett hva så gjør vi alltid den beste jobben for barna våre. De elsker oss og vi elsker dem.

EN LITEN PAUSE

Hei alle sammen.

Som dere sikkert merket hadde jeg en liten pause fra bloggen i går, beklager det – men jeg håper dere hadde en riktig så fin helg! Helgene er så utrolig fredelige hos oss for tiden, en liten pause fra hverdagen. Vi hadde i hvert fall en flott helg, selv om det fikk en ganske dårlig avslutning for Fredrik og meg. Barna hadde i hvert fall en fin avslutning på helgen i går, og det er jo det som er det aller viktigste. Skal ikke si så mye om akkurat det nå, mulig jeg kommer tilbake til det senere.

Uavhengig av om man har det bra eller kanskje ikke så bra, så stopper ikke tiden opp av den grunn. Dagene går i samme tempo og livet går videre. Sånn er det bare, og godt er vel egentlig det! Denne uken står barnedåpen til Noah for tur, samt 3 måneders-kontroll, og noen forhåpentligvis rolige og fine dager med sol. Det var så herlig når jeg gikk ned med Noah på helsestasjonen tidligere i dag, for selv om gradestokken viser -2, så var det så herlig med litt sol. Gleder meg til våren jeg! Denne mørketiden tar helt knekken på meg. Jeg er ikke spesielt glad i januar, men det blir jo hva man gjør det til!

Fredrik jobber litt overtid denne uken også, men jeg storkoser meg når det kun er guttene og meg her hjemme i noen timer. Det er hektisk altså, men det er noe veldig koselig over det også!

Vi snakkes litt senere i dag. God klem!