JEG HAR EN INNRØMMELSE Å KOMME MED

Når du blir gravid og får barn, så innser du raskt hvem dine ekte venner er. Det blir veldig synlig hvem som er der og hvem som ikke er der, og det tror jeg gjelder uansett hvor gammel du er når du får barn. Ekte venner er så utrolig viktig å ha, kanskje spesielt gjennom ungdomstiden. Dette skrev jeg om i et blogginnlegg i 2014 – da jeg var 16 og halvveis i svangerskapet med Leo, og det blogginnlegget publiserte jeg aldri før nå.

Jeg håper de av dere som leser dette slipper å gjøre den samme feilen som meg. Det er så vondt når de du virkelig betror deg til skuffer deg så til de grader. Jeg sitter her og angrer så for at jeg har stolt på enkelte, og trodd at de virkelig har kunne tatt hensyn til meg. Jeg valgte å fortelle at jeg var gravid veldig tidlig i svangerskapet til 3 personer. Og noen ganger spør jeg meg selv hvorfor. Men så vet jeg at det er fordi jeg hadde ingen her i Larvik, rett og slett. Jeg hadde nesten akkurat flyttet, jeg var helt alene i situasjonen min, og jeg hadde det veldig vondt.

Hvordan noen har hjerte til å svikte noen i sånn situasjon er noe jeg aldri kommer til å forstå. Det eneste jeg vet er at jeg er uendelig takknemlig for at jeg aldri blir den personen som svikter noen på samme måte. 


Jeg prøver uansett å se det positive i alt som skjer, selv om det var vanskelig når jeg fant ut dette. Men det har også vist meg hvor mye jeg setter pris på alle vennene mine som ikke har skuffet meg. Alle menneskene som har støttet meg og respektert valget jeg har tatt. Herregud så heldig jeg er som har de.

Du tror kanskje du virkelig kjenner noen, for det gjorde jeg også. Men det finnes altså mennesker som du til og med kanskje er med daglig som når alt kommer til alt kun vil være med deg på solskinnsdagene, og det er i slike tilfeller  som dette at sånt kommer frem.. Hadde det ikke vært for at dette hadde skjedd, hadde jeg garantert betrodd meg til denne personen enda. Så ja, på en måte er jeg kanskje glad jeg ble gravid, for det har hvert fall vist meg hvem jeg kan regne med og ikke.

JEG ER LIKE NERVØS HVER GANG

Hei alle sammen! Håper dere har en fin torsdag hittil!

Her har dagen gått som vanlig, Noah og jeg har hatt en veldig strevsom dag i dag fordi han ikke har hatt lyst til å ligge for seg selv i det hele tatt, og armene mine er muligens litt slitne etter å ha båret på en baby på over 9 kg i hele dag – men som alltid så løser det meste seg om man er positiv og prøver å gjøre det beste ut av alle situasjoner som oppstår. Han trengte meg nok litt ekstra mye i dag, og jeg kommer alltid til å gjøre det jeg kan for at han er tilfreds og fornøyd. Jeg våknet første gangen til vanlig tid, 06:30 i dag, og Noah var veldig klar for å starte en ny dag. Han er jo bare verdens herligste baby.

Det var noen av dere som lurte på om jeg fortsatt tar graviditetstester titt og ofte, og det gjør jeg hver måned nå uten unntak. Er jo blitt helt paranoid av å bli gravid to ganger så tett, så jeg er fortsatt rimelig skrekken og livredd for at den testen skal lyse positiv – selv om jeg vet at det er umulig nå ved mindre jeg plutselig skulle blitt jomfru Maria.

Nei da, haha! Men jeg tar faktisk fortsatt tester hver måned altså, noen ganger flere ganger hver måned selv om jeg VET at det er unødvendig når det ikke er en eneste sjanse for at jeg er blitt gravid. Det er blitt en helt latterlig irrasjonell frykt for meg! Jeg kan gjerne spøke rundt det, mamma gjør også det stadig vekk når jeg prater med henne i telefonen. Jeg snakker med mamma hver eneste dag i telefonen eller på Facetime med barna, og når hun ser at barna er høy og lavt, eller om jeg en dag skulle finne på å være litt sliten og ha sovet minimalt de seneste nettene, så spør hun gjerne “Ja, Jessica, når kommer tredjemann da?” eller “Var det til vinteren igjen du skulle få enda en?” Haha. For det i seg selv, at jeg blir gravid så lett – er jo faktisk som å få enveisbillett til paranoid-land, men jeg må innrømme at jeg ler litt når de rundt meg spøker med det. Det å være så redd en liten test er jo egentlig litt morsomt i seg selv, men dere vet jo hvorfor jeg er redd. Fordi jeg vet hvor innmari mye de to strekene innebærer. 

Jeg gleder meg faktisk skikkelig til å gå sommeren i møte uten gravidmage, og det skal faktisk bli litt deilig kjenner jeg! Nå skal jeg få tilbrakt litt tid med de barna jeg allerede har, og glede meg over at det er helg allerede i morgen. Ønsker dere en fin kveld videre!

JEG BLIR FORTSATT SJOKKERT!


Hei alle sammen!

Jeg hentet Leo litt tidligere i barnehagen også, og han var såå glad for å se lillebroren sin og meg, og ga Noah en stor klem så fort han fikk øye på ham. Ellers har vi alle sammen vært ute på en liten tur i dag! Det merkes at det er travelt når begge to er med ut, men hva gjør vel det. Familie er det viktigste som finnes og å kunne tilbringe tid med guttene mine er noe jeg setter utrolig høyt. Det blir masse mer av det nå fremover heldigvis! Men det vet dere jo, så ofte som jeg nevner det! Hehe.

Herregud, i dag tidlig våknet jeg til verdens sykeste melding. Jeg skal på ingen måte skjære alle over en kam her, men de kommer merkelig nok alltid fra middelaldrende single menn. Ja, kjære Stein-Arne på 55 år: Selvsagt vil jeg komme på besøk til deg i Gudbrandsdalen! Jeg forlater gjerne barn og samboer for å dra på besøk til deg, altså – virkelig. Du er jo tross alt… En vilt fremmed creepy fyr. Hva er det som skjer med menneskeheten?!

Jeg må innrømme at jeg vurderer å skaffe meg ny Facebook som bare er for venner og bekjente, for det har gått helt over stokk og stein det siste halvåret med tanke på meldinger fra vilt fremmede og av og til blir jeg faktisk litt redd. Dette har jeg så vidt nevnt for dere tidligere tror jeg, men jeg husker ikke hvor lenge det er siden. Jeg er klar over at jeg på en måte stikker frem hodet litt når jeg selv velger å blogge, og alt som innebærer med å drive en offentlig blogg som er lest av mange. Men jeg blir fortsatt like sjokkert og overrasket hver gang altså, det er ikke noe jeg blir vant til!

Jeg ble faktisk fridd til i fjor over Facebook, noe jeg bare måtte le av men vedkommende var helt seriøs og synes ikke det var så gøy at jeg synes det var morsomt. Haha.. Ellers er det mye gærne folk. Her om dagen ble jeg for eksempel også tilbudt penger for sex på innboksen min på Facebook, og vedkommende også begynte å ringe meg midt på svarte natta. Jeg vet jo at det i mange av disse tilfellene egentlig ikke er noe å le av, men jeg må innrømme at jeg finner mange av disse meldingene og tilfellene ganske komiske!

Håper dere alle får en super kveld videre! Det skal i hvert fall vi ha ♥

DE FINE ØYEBLIKKENE!

Hei dere ♥

Vi har hatt en veldig koselig, men trøtt dag! Jesus så trøtt jeg er om dagen, det er nesten ikke til å holde ut. Lille babyen min våkner ganske tidlig om morgenen, så da er det bare å komme seg opp! Jeg er veldig værsyk også, og blir faktisk helt trist av å se regn og mørke dager når vi nå er kommet til april! Det er jo bare to måneder igjen til 19-års dagen min og sommer!

Nå til sommeren er det to år siden Fredrik hadde sommerferie med Leo som da kun var et par måneder gammel, og meg. Det var hans siste fulle sommerferie, i og med at han da var ferdig med de to årene hans på videregående. Tenker på at det har gått to år siden allerede! Med små barn er det kanskje så lett å tenke at man noen ganger bare skulle ønske at tiden gikk litt fortere, fordi det ofte er krevende og hektisk. Uansett om du har ett eller flere barn. Jeg vet at når jeg ser tilbake tenker jeg bare at jeg skulle ønske jeg bare slappet av litt og ikke stresset så fælt, og at jeg satte mer pris på all tiden vi tre fikk sammen den sommeren, at jeg verdsatte de fine øyeblikkene mer, og ikke minst hvor godt jeg og vi hadde det. Livet går jo alltids videre og ting blir sjeldent akkurat slik de var, uavhengig av om man har barn eller ikke!





Jeg må forresten bare fortelle dere noe som skjedde her om dagen. Fredrik var for første gang på lang tid borte fra jobb fordi han var syk, og vi satt i sofaen og så på Dr. Phil. Klokken hadde passert 09:00, og da var det tid for Noah sin første lur. Før jeg rakk å legge han i sengen sin, så sovnet han på sofaen mellom oss – så jeg lot han bare ligge der. Fredrik og jeg sitter bare og kikker på Noah, før han sier “Herregud, nå var han SÅ lik deg!” I eksakt samme sekund som jeg tenker det samme. Jeg ble nesten helt rørt av å tydelig se hvor lik han faktisk var meg akkurat da!

Akkurat nå sover han litt på brystet til Fredrik, og han har også satt på en eller annen fotballkamp i bakgrunnen. Nå skal jeg sette meg ned, slappe av, puste ut  – og bare tenke at jeg skal nyte her og nå litt, og de fine øyeblikkene. For det er jeg enda for dårlig til.

Håper dere alle nyter kvelden, vi snakkes senere ♥

HVORDAN GÅR DET MED FREDRIK OG MEG?

Hei dere!

Nå er det en stund siden jeg har svart på spørsmålene som dukker opp om oss to, angående hvordan det går med oss. Er det slutt? Er ting bedre? Har hjelpen vi har fått fungert, og hvordan føler vi at ting går?

Etter at jeg fikk Noah for 6 måneder siden, så gikk jeg nesten litt i dvale. Jeg orket ikke treffe venninner på veldig lenge, jeg hadde ikke energi til trening eller til meg selv i det hele tatt. Mye på grunn av kolikken hans selvfølgelig, men på grunn av andre ting også. Nå har jeg begynt å komme litt ut av det, jeg trener mye og har det veldig godt med meg selv. Jeg har begynt å få litt tid til venninner igjen, og jeg føler meg som meg selv igjen etter 2 år med barn, barn og atter barn. Ikke misforstå, for jeg elsker det mer enn alt i hele verden, men man glemmer seg selv fullstendig – jeg gjorde i hvert fall det, selv om det ikke egentlig var et valg, det måtte bare bli sånn. 

Jeg tror Fredrik kan si at han føler det samme om seg selv. Han har vært ute de siste helgene med venner, og fått litt tid til å kjenne på å bare være seg selv han også. Det bare krasjer noe vanvittig når vi skal være kjærester, og ikke bare foreldre for barna våre sammen. 

Noen synes også at det er veldig tøft av meg å la dere få et innblikk i denne perioden på godt og vondt, og gir meg masse skryt for at jeg klarer å gjøre det og ikke minst for at jeg skriver det rett ut. Og helt ærlig så må jeg si at det er tøft. Ikke tøft som i “tøft å være åpen om det her på bloggen” eller fordi jeg synes det er vanskelig å skrive om det, heller ikke fordi det ikke føles riktig å dele det, for det gjør det. Men det er rett og slett forferdelig tøft å innse at ting er blitt sånn som dette, og jeg får helt ærlig vondt langt inn i hjertet mitt når jeg tenker over det. Vi har kjent hverandre så lenge, og han har jo ikke bare vært min kjæreste gjennom disse årene, han har vært min bestevenn også.

Jeg elsker han veldig høyt, men vi har begge vært såpass åpne med hverandre at om vi ikke hadde hatt barn sammen, så hadde vi ikke vært kjærester lenger. Det betyr ikke at vi holder sammen ene og alene på grunn av barna, men fordi det har gjort at vi har fått en sterkere tilknytning til hverandre, og vi vet at vi strekker oss utrolig mye lenger nå fordi det i det lange løp vil være det beste for barna om vi klarer det.

“Det er lov å gi opp, Jessica. Du har prøvd lenge” har jeg hørt fra mange kanter. Men så lenge noe sier meg at det ikke er til det beste for barna, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Det samme gjelder min kjære samboer. Det er ikke noe fasitsvar på hva man skal gjøre i en situasjon som denne. Mange mener at foreldre og par generelt går fra hverandre for lett og gir opp for lett. Jeg er i utgangspunktet enig i at man ikke skal gi opp bare man ikke er enig i, men samtidig vet man virkelig aldri hvilke utfordringer som ligger til bunns for problemene andre par har, så jeg tror det er lurt å være veldig forsiktig med å dømme andre. Det er virkelig noe jeg har lært av denne tiden.

Akkurat nå må jeg ærlig si at jeg skal unngå å skrive om dette en stund fremover, at temaet rundt forholdet vårt ikke kommer til å finnes på bloggen. Jeg tenkte at jeg etter en stund kunne komme tilbake med en oppdatering. Dette for å skåne oss selv litt i tiden fremover, mens vi fortsatt går til parterapi. Vi har dessverre vært på et utrolig vondt sted i det siste, på et nivå vi ikke har vært på tidligere.

Jeg vil bare få takke så utrolig mye for all den støtten vi har møtt med tanke på åpenheten rundt dette. Det setter både Fredrik og jeg stor pris på. Og helt til slutt hvis noen skulle være i tvil: Nei, det er ikke slutt 🙂

NOE ALLE FORELDRE BURDE TENKE OVER!

I dag var jeg med minstemann på 6-måneders kontroll, og selv om jeg har gått til helsestasjonen helt siden 2-åringen vår var nyfødt, så oppdaget jeg ikke denne plakaten før nå nylig.


Takk, vår flotte helsestasjon! Dette er så forbanna viktig. Det er virkelig noe vi foreldre burde tenke over og ta til oss! Jeg har fått meg en viktig påminnelse i dag, og tenkte at jeg ikke var den eneste som kunne trengt den.

For denne plakaten traff meg virkelig! Jeg fikk så dårlig samvittighet, og ble egentlig litt flau over gangene jeg har svart på en tekstmelding på helsestasjonen, eller tatt telefonen når jeg skal kle på størstemann i barnehagen før vi skal gå – til tross for at det ikke har skjedd ofte. For jeg vet hvor enkelt det er å tenke at man «bare skal sjekke noe på mobilen», noen sekunder blir plutselig til noen minutter – og så dukker det kanskje opp en melding man føler man må svare på, eller så dukker det opp en telefonsamtale man føler man må ta. Det skjer, men det burde ikke skje. For det skal ikke være sånn, verken på helsestasjonen eller i barnehagen. Barna BØR være i fokus!

JEG ELSKER Å VÆRE MAMMA

Før jeg fikk barn assosierte jeg stillhet med å være avslappet. Stillhet betydde ro. Nå som jeg har en 2-åring, er stillhet alt annet enn ro. Stillhet er egentlig bare et tegn på at noen (Les: Leo) holder på med noe han vet han ikke skal!

Her om dagen våkner jeg grytidlig og merker at noe er galt. Det er helt stille. ALT for stille. Jeg setter meg opp i sengen med håret til alle kanter og en bh som har sklidd ned på magen min, og kjenner at jeg lurer på hvor i alle dager Leo befinner seg. Det går noen sekunder som føles vanvittig lange hvor jeg forsøker å se rundt i rommet om han kanskje befinner seg i sengen sin, eller om han leker på gulvet foran sengen vår. Jeg prøver iherdig å åpne de igjenklistrede øynene mine som er så trøtte at jeg nesten begynner å bli i tvil om det kan være skadelig å være så trøtt, før jeg retter blikket bort på stakkars Fredrik som må være vitne til det mildt sagt uhyggelige synet jeg er så tidlig om morgenen. “Fredrik? Eh.. Hvor er Leo?” får jeg stotret frem. Leo som alltid pleier å vekke meg ved å dytte lekebilene sine langt opp i ansiktet mitt. Leo som vanligvis alltid vekker meg ved å lugge meg ut av søvnen.

I det neste sekundet får jeg en colaflaske i plast slått i bakhodet. Han har ligget pent plassert mellom de store putene våre, helt oppe ved hodeenden av sengen vår. Der var han, ja. “Glem det” sier jeg til Fredrik før jeg ler, før Leo i neste sekund utbryter i “Mamma, HER er Leo!” og peker på seg selv med håret til alle kanter og et stort smil!

EN STOR NYHET!

Hei dere!

I dag har Fredrik jobbet igjen, og han jobber til litt tidlig kveld i dag også, i likhet med i går. Som dere sikkert har lagt merke til, så har han jobbet ganske mye de siste månedene, det har jo flere av dere fine lesere kommentert av og til også. Og nå i dag kan jeg endelig avsløre hvorfor han har gjort det! Vi har begge jobbet mye de siste månedene, spesielt bloggen har jo tatt en litt annen vending. Det er fordi vi har spart ekstra mye nå til å kjøpe oss leilighet i Oslo, og etter en nervepirrende budrunde i dag fikk vi den herlige beskjeden om at vi VANT budrunden!

Grunnen til at vi flytter fra Larvik er på grunn av mulighetene med bloggen, og Fredrik sine muligheter for jobb videre – han tar resten av lærlingtiden sin på en butikk i hovedstaden, og er ferdig med lærlingtiden sin til august, og har derfor fagbrev i salgsfaget. Dermed er han klar for ny jobb fra august 2017 når vi forhåpentligvis har kommet oss på plass i Oslo

. I tillegg spiller det jo utvilsomt inn en del at jeg skal starte med å få tatt meg en utdannelse etter hvert, og da er utrolig gunstig å være i en by hvor man har såpass mange muligheter som det man har i Oslo! Vi ville derfor ikke vente lenger nå, slik at barna er så små som mulig, og fant ut for et par måneder tilbake at vi måtte spare ekstra mye for å få kjøpt den i tide før sommeren. Leiligheten ligger forresten et sted like utenfor Balleby.


Det har vært en vanskelig hemmelighet å holde for dere, spesielt når det er noe som er så stor som det å flytte og kjøpe egen leilighet – så jeg har lengtet lenge etter denne dagen. Selv om det selvsagt er med tungt hjerte at vi har valgt å flytte fra herlige Larvik. Vi kan jo alltids komme tilbake!

Håper dere får en fin lørdag videre. Jeg gleder meg så mye til tiden fremover!