I dag hadde opplevde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Selv om det til stadighet dukker opp slike historier i media, trodde jeg ikke at det noen gang kom til å skje meg! Bestevenninna mi, barna og jeg var ute på et spisested her i Larvik tidligere i dag for å spise litt lunsj. Det var kjempefint vær og selv om det alltid er litt hektisk å dra med begge to ut, så er det alltid hyggelig å komme seg litt ut. Jeg vet at de også synes det er gøy å gjøre noe annet enn å være hjemme.
Det er forresten et av hovedpoengene mine her i dette blogginnlegget: Jeg som mamma til to små barn har like stor rett til å være ute i offentligheten som det du som enslig mann på 40+ har, og det du som eldre, yngre, menn og kvinner i alle andre aldre har. Uansett om barna er med eller ikke. Jeg har dessuten minst like stor rett til å spise ute på restaurant med barna mine som alle andre, og de har ikke minst like stor rett til å spise maten sin på samme sted som det du gjør, uansett om de spiser fra tallerken eller om de ammes.
For barn vil alltid være barn, og jeg kan ikke bure meg inne helt til de ikke er barn lengre for å unngå at de Gud forby skal bli sultne mens vi er ute på tur. Eller i dette tilfellet: Ute for å spise lunsj.
Når jeg diskre setter meg for å amme Noah, så begynner en eldre mann på nabobordet og kommentere høytlytt til sine venner på samme bord. “Er det virkelig nødvendig å gjøre her, noe så kvalmt!”
Jeg blir så satt ut og ser raskt bort på bestevenninna mi. Slik jeg ser det ville det vært «galt» uansett hva man gjør med sulten baby i offentligheten. For jeg vet i hvert fall at får ikke barnet mitt mat når det er sultent, så begynner han å gråte. Tipper det ikke ville blitt så populært i lengden det heller.
Jeg vil bare ha en ting klinkende klart: Jeg er veldig diskrè når jeg ammer babyen min i offentligheten. Jeg slenger ikke brystene mine rundt før jeg begynner å amme. Tro det eller ei, så vil jeg faktisk ikke at Gud og hvermann skal se brystene mine.
Neste gang kan du spørre deg selv det samme spørsmålet som du tydeligvis ville stilt meg, men som du ikke hadde baller til å gjøre, så du heller spurte de jevngamle på bordet ditt. Selv om de åpenbart ikke kunne svare på det du lurte på! Ja, det var nødvendig å gi barnet mitt mat. Babyen min var sulten!
Og babyen min sin rett til å spise, triumferer dessverre din rett til å eventuelt måtte ha noe ubehag tilknyttet det. Du kan, la meg se, begynne med å kikke et annet sted enn på brystene mine? Babyen min kan.. Nei, vent. Babyen min må faktisk spise!