VI GÅR TIL PARTERAPI

For en stund tilbake husker jeg at jeg la ut at Fredrik og jeg var på vei til parterapi på Snapchat. Flere lurte på hvorfor i alle dager vi var det, og andre var til og med redd for at det betydde slutten for oss. Det var overhode ikke tilfellet, selv om jeg skjønner den tankegangen fordi det lenge har vært et stigma rundt både det å gå til parterapi, og det å gå til psykolog. Fredrik og jeg har tidvis gått til parterapi, og i senere tid kun for å “vedlikeholde” forholdet vårt. Måten vi kommuniserer på og åpenheten vi har oss imellom. Å få et kjæresteforhold til å fungere er også en stor jobb for begge parter, og jeg skjønner i dag VELDIG godt hvorfor så mange går fra hverandre når de har små barn!

Jeg snakket med flere av dere lesere på Snapchat etter dette med flere av følgerne mine som er foreldre selv – noen slet i forholdene sine og lurte på om det hadde hjulpet for oss, om jeg hadde noen råd og så videre. Andre ble nysgjerrig på hvorfor vi gjorde det om vi ikke hadde det vanskelig, hva som var positivt med det, og tenkte litt på å dra selv – selv om de hadde det veldig fint i forholdet sitt, altså med samme intensjoner som Fredrik og jeg hadde i senere tid. Og det er dette jeg synes er så forbaska fint med Snapchat! At jeg kan kommunisere og snakke med dere, dere kan sende meg meldinger, jeg kan få tilbakemeldinger og jeg kan svare dere.

Et lite innblikk fra kontoen min på Snapchat @Mammasom16, jeg har åpen mystory ♥

Jeg har blitt så glad i Snapchat den siste tiden og vil til og med si at jeg er blitt flink til å oppdatere hyppig! Samtidig får man et litt nærmere innblikk i livet vårt sammen, noe jeg synes er kjempekoselig å dele med dere!

Klem

ABORT

Abort er utrolig vanskelig. Jeg tror muligens jeg ikke vet om noe vanskeligere å skrive om enn abort. Kanskje fordi det er et sårt tema for meg? Kanskje fordi det er en mulighet vi mennesker i utgangspunktet ikke skal ha?

Jeg har som tidligere skrevet ofte fått spørsmål om hvorfor i all verden jeg ikke tok abort, så mange at jeg faktisk valgte å skrive et innlegg om det, som du kan lese hvis du trykker HER. Så kan jo enkelte sitte å spekulere i hvorfor jeg bare ikke gjorde det, “det er jo ikke så ille” hører jeg ofte. Det er jo ikke så ille? Jeg står tydeligvis i null posisjon til å si om det er ille eller ikke for meg, for dette vet allerede de som har vært gjennom det selv. Vi mennesker finnes jo heldigvis ikke forskjellige!

Hvis jeg har lesere som har lest bloggen min fra starten av, vet noen av dere kanskje at jeg har skrevet innlegg som har omhandlet abort tidligere. Men jeg klarer bare aldri å bli fornøyd, det blir aldri helt riktig. Jeg blir ofte sittende igjen med en følelse av at jeg har skrevet noe som kan mistolkes eller at jeg ikke klarer å uttrykke meg på en tydelig nok måte. Og da vil jeg heller la være, enn at noen skal sitte igjen med en følelse av at jeg har skrevet noe jeg ikke mente på den måten vedkommende tolket det. Forstå det den som kan.

Jeg tror ikke man kun burde se èn vei når man snakker om abort. Jeg tror ikke at jeg ønsker å ta stilling til hvorvidt jeg synes abort er mord eller ikke en gang, som virker til å være det som er mest i fokus når det er snakk om dette temaet. For det er ikke poenget her. Abort har blitt gjort i flere tusenvis av år, på den ene eller andre måten. Strikkepinner og rottegift er få av veldig mange midler som har blitt brukt for å få utført en abort før abort ble lovlig her i Norge. Og tro det eller ei, så blir det faktisk fortsatt gjort i land hvor abort er ulovlig.

Jeg er for at kvinner skal kunne bestemme over sin egen kropp. Abort kan være riktig, men også feil – på samme måte som at å beholde barnet kan være riktig, men også feil. Det er ikke uansvarlig å ta abort om man blir gravid i ung alder, det er uansvarlig å ta på seg et ansvar man selv vet at man ikke har resursser nok til å klare. 

Fakta er; Vi kan endre abortloven. Vi kan nekte kvinner å bestemme over sin egen kropp. Men vi har sett det før: Det vil fortsatt være mange kvinner som vil forsøke å utføre en abort, lovlig eller ikke. Så da har vi valget, enten er det lovlig og det blir gjort på en skånsom måte på sykehuset under kontrollerte forhold, eller, vi kan nekte å utføre abort i Norge og resultatet vil bli at kvinner vil dø i forsøket.

Hva tenker dere? ♥ Del gjerne videre!

EN FØRSTE GANG FOR ALT

Leo har gledet seg så masse til i dag! For litt siden dro Leo avgårde på bursdagsselskap til bestevenninna hans fra barnehagen. Det aller første bursdagsselskapet han er på til egne venner. Jeg merker at det betyr så mye for meg at han bare ble bedt, og etter blogginnlegget jeg skrev tidligere denne uken vet dere at det bare ble enda viktigere for oss at han fikk dratt! Det har for øvrig aldri vært snakk om annet, han har tross alt snakket om bursdag helt siden vi fikk invitasjonen fra bestevenninnen hans fra barnehagen.

Da Fredrik skulle ta han med seg og dra for en liten stund siden nå, så kunne han ikke komme seg ut døren fort nok. Han ga lillebroren sin et stor klem, ropte ut hadet og tasset spent ut sammen med pappaen sin. 

Siden Leo fortsatt er relativt liten, så skulle Fredrik være med i bursdagen. Det husker jeg faktisk fra jeg selv var ganske liten også, at mamma eller pappa var med i bursdagene jeg var bedt. Det morsomme er jo at det ikke er så voldsomt mange år siden heller. Haha! Jeg gleder meg så til han kommer hjem igjen og jeg får høre hvordan det har gått. I mellomtiden håper jeg han koser seg veldig, noe jeg vet han gjør!

“DET VAR ET PR STUNT!”

“Bruddet vårt i 2015 var et PR stunt, og det samme var blogginnleggene jeg skrev i vinter om at Fredrik og jeg slet i forholdet vårt.”

Hver eneste gang jeg opplever noe stort, vondt eller overraskende i livet mitt, så er det noen som skriker PR stunt.

Bruddet med Fredrik som folk enda ikke klarer å legge fra seg, var tydeligvis et PR stunt. Da vi slet i vinter i forholdet vårt og jeg valgte å skrive om det? Tydeligvis et PR stunt det òg. At jeg ble gravid på nytt som 17-åring? Et PR stunt det også, gitt. Jeg ser samme tendens i kommentarfeltene hos andre bloggere som åpner seg om alt fra nakenbildespredning til brudd. Folk tror tydeligvis ikke at det finnes grenser for hva bloggere gjør for oppmerksomhet, likes og klikk.

Mange bloggere kan leve av bloggen sin. Det betyr ikke at de er noe mindre menneskelige enn dere som leser bloggene. Bloggere opplever også ting på godt og vondt, akkurat som alle andre, og bare fordi man velger å være åpen om det betyr ikke det at det som blir skrevet ikke er sant. Som blogger liker man selvfølgelig engasjement og oppmerksomhet – klikk også, men det finnes da vitterlig viktigere ting i livet enn plasseringen man har på topplisten!

Ikke misforstå, fordi selvfølgelig tar jeg jobben min som blogger seriøst. Men integritet er viktig, og jeg er ikke villig til å gjøre alt for å få klikk på bloggen. Da vil jeg heller få klikk på bloggen fordi jeg skriver gode blogginnlegg. Jeg er ikke villig til å lyve på meg problemer i kjæresteforholdet mitt for få å oppmerksomhet. Jeg er ikke villig til å fake et brudd for å få klikk på bloggen, og jeg er såvisst (!) ikke i stand til å bli gravid for oppmerksomhet og likes på bloggen! Det føles helt skrudd å i det hele tatt måtte opplyse om dette. Livet mitt sirkulerer ikke rundt bloggen selv om den er viktig for meg, hvilket det ser ut som at noen blogglesere oppriktig mener.

Jeg ser lenger enn nesetippen min også, og anser meg selv som rimelig oppegående. Dessverre, vil jeg si, så fenger blogginnlegg om drama og privatliv. Jeg skulle faktisk ønske det ikke var slik, men sånn er det. Etter flere år i bloggverden er ikke det akkurat vanskelig å se. Mitt mest leste blogginnlegg heter “17 ÅR OG GRAVID MED MITT ANDRE BARN” Og jeg ser jo hvorfor, fordi overskriften lyser skandale. Jeg var på 10. plass over bloggere i Norge dagen etter jeg hadde skrevet om at det var slutt mellom Fredrik og meg i slutten av 2015, men hva betyr vel lesertall og toppliste-plassering når det gjør vondt å i det hele tatt puste? Jeg hadde akkurat mistet kjæresten min, så hvor mye tror dere den plasseringen betydde for meg?

Det er helt greit å ikke være enig i hvor mye jeg tidvis har delt her på bloggen, og noe helt annet å anklage meg for at det jeg skriver er løgn. Jeg er alt for glad i leserne mine til at jeg hadde klart å ha samvittighet til å lyve for dere. Jeg utelukker ikke at noen bloggere er i stand til det, men jeg er definitivt ikke en av dem!

Klem

JEG TRENGER EN PAUSE..

For aller første gang på lenge kan jeg innrømme at jeg virkelig trenger en pause! I går kveld kom søsteren min til oss og hun blir her hele helgen, noe barna gleder seg veldig over. Jeg er inne i en periode hvor jeg har et helt vanvittig behov for søvn nå, og jeg er virkelig så trøtt og sliten som jeg har vært på veldig lenge. Jeg er så trøtt at jeg er helt sikker på at jeg kunne sovet hele dagen. Haha!

Men det kan jeg jo selvfølgelig ikke. Barna trenger meg masse begge to, så her er det bare å ta seg litt sammen og ta en og annen pause når jeg kan. Sånn som nå når Fredrik kom hjem etter enda en dag med overtidsjobbing. Ikke bare-bare å være småbarnsforeldre, så det gjør virkelig godt å vite at det er helg nå! Drømte faktisk at jeg var gravid i natt også og etter den dagen her får vi håpe jeg ikke er sanndrømt. Haha, neida! Men det har mildt sagt vært en travel dag med lillegutt med flere tenner på vei, og en trassig 2-åring som føler at verden går under når han for eksempel oppdager at det er feil farge på drikkekoppen hans. Før jeg fikk barn trodde jeg faktisk aldri at man kunne ødelegge noens dag ved å gi dem feil farge på drikkekoppen deres, men jeg innser at jeg tok skammelig feil!

Som dere ser på bildene av Leo så er det jammen ikke bare jeg som er sliten! Verdens beste gutt som sover så godt. Nå ble det mye sliten-snakk her, jeg har det veldig bra og dette er ikke ment som noen sutreinnlegg altså – er det noen jeg vil være sliten for, så er det jo barna mine. For da vet jeg at jeg gir dem mitt alt! God helg alle sammen, kos dere og nyt den så mye dere kan ♥

BARNAS FAVORITT!

Hei dere! Her kommer endelig noe flere av dere har ventet på! En veldig etterspurt oppskrift på en av barnas favoritter. Jeg la også ut bilde av retten på Snapchat og fikk mange spørsmål om oppskrift Dette er en nydelig pastagryte som virkelig har blitt en stor favoritt. Kanskje ikke noe vi spiser hver dag, men litt ekstra god mat må man unne seg nå som vi virkelig er i full marsj mot mørketiden. Leo er ikke spesielt storspist her hjemme (selv om han til og med spiser mer enn meg når han er i barnehagen på dagtid!) men han spiste godt da jeg serverte denne. Når til og med Noah foretrekker denne foran favorittgrøten sin som han har spist i flere måneder, kan dere vedde på at den er god.

Den jeg lagde i dag krydret jeg ikke med salt i det hele tatt, jeg brukte heller ca to buljongterninger i stedet for 1 og en halv som oppskriften egentlig sier. Det høres sikkert mye ut med ca 2 buljongterninger – men siden det blir så mye gryte ble den ikke salt i det hele tatt. Den ble helt perfekt og veldig barnevennlig i smak 🙂

Dette trenger du:

En veldig god klunk med olivenolje

2 mellomstore sjalottløk

1 og en halv kinesisk hvitløk

Salt og pepper etter smak

Ca 7, 5 dl ferdig utblandet kjøttbuljong (Med 1 og en halv buljongterning i det kokte vannet)

Fersk basilikum, ca 10-12 blader gjerne revet i to eller kuttet såvidt opp

3 ganske store gulrøtter (jeg brukte 4 ganske tykke mindre siden vi kun hadde små igjen)

2  stk fersk mozzarella kuttet i skiver

2 bokser knuste tomater

1 og en halv til 2 spiseskjeer sukker

1 og en halv spiseskje tørket basilikum og oregano krydder (mikset sammen)

300 gram valgfri pasta (vi gikk for typen Fusilli)

400 gram kjøttdeig – eventuelt karbonadedeig

1 spiseskje ketchup (jeg brukte ketchup uten sukker)

Slik gjør du:

Bruk gjerne en ganske stor kjele eller gryte. Tilsett en god klunk olivenolje. Finkutt og skrell gulrøtter, hvitløk og sjalottløk – deretter fres grønnsakene i kjelen. Tilsett pepper.

Når grønnsakene er tilnærmet møre tilsetter du kjøttdeigen og steker videre til den er blitt brunet i panna sammen med de oppkuttede grønnsakene. Etter det er det tid for å tilsette de knuste tomatene, spiseskjeen med ketchup, og de to spiseskjeene med kryddermixen av oregano og baslikum.

Deretter tilsetter du det kokte vannet ferdig utblandet med kjøttbuljongen, sammen med den ferske basilikumen og sukkeret.

Nå kan alt koke noen minutter, før du kan du legge til pastaen i gryta også, sammen med alle de andre ingrediensene. Deretter lar du det koke enda en liten stund, bare pass på at pastaen ikke blir overkokt! Smak til og kjenn om gryta trenger litt mer salt, eventuelt også litt pepper.

Like før servering legger du den kuttede mozzarellaen oppi også, rør rundt mens den smelter. Nå er retten ferdig og klar til servering! Server gjerne med litt fersk basilikum også.

Jeg krysser fingrene for at dere liker den, gi meg gjerne tilbakemelding om dere prøver den ♥ Nå er det snart helg igjen og resten av denne torsdagen for min del blir tilbrakt hjemme, Fredrik skal en tur på kino med noen venner, samtidig som vi får besøk av storesøsteren min i kveld også – noe vi gleder oss veldig til. Håper dere har det bra!

BARNEBURSDAGEN SOM INGEN KOM I

Jeg går en liten tur med babyen min i vognen som er på nippet til å sove, når jeg like ved sentrum må stoppe opp for å rette på noe på vognen min. Rett ved siden av står ei jente og det som ser ut som mammaen hennes. Mammaen til jenta og jenta står og snakker sammen, og man kan se at hun er på nippet til å gråte.

“Mamma, hvorfor kom det ingen i bursdagen min?”

Hjertet mitt synker. Bare så det er sagt: Jeg har ikke for vane å overhøre andres samtaler, men siden hun sto så nærme var det vanskelig å la være å høre hva hun sa. Mammaen til jenta setter seg ned på huk og forteller henne optimistisk at de heller kan ordne et nytt bursdagsselskap til helgen igjen.

Da sier jenta “Men tenk om det ikke kommer noen da heller” gråtkvalt.

Jeg er egentlig på vei til å gå for å fortsette turen min når jeg innser at jeg bare ikke klarer å gå fra denne situasjonen. Jeg stopper opp, snur og setter meg på huk foran den gråtende jenta.

“Hei du! Vet du hva? Jeg har kjempelyst til å komme i bursdagen din” Det bare glipper ut av meg. Glemmer litt at det kanskje er sprøtt av meg å si til en fremmed jente, men pokker heller. Vær et medmenneske.

Jenta ble så glad. Jeg hilser på mammaen hennes, spør jenta hvor gammel hun blir, og om hun hadde gledet seg lenge til bursdagen sin. Vi sto en stund og snakket. Hun fikk se litt på babyen min som sov i vognen sin, og ble veldig glad for å høre at jeg hadde lyst til å komme i bursdagen hennes når ingen av vennene hennes dukket opp.

Denne jenta fyller 8 år denne uken, og ingen kom i bursdagen hennes i går.

Bildet hentet: https://unsplash.com/search/photos/

Unnskyld meg, men hva i helvete? Jeg sitter og gråter når jeg skriver dette blogginnlegget fordi jeg er så rasende!

Jeg har de siste årene fått med meg sakene i media om barn som skal feire bursdag og at ingen dukker opp, men jeg trodde helt ærlig at det hørte sjeldenhetene til. Det har jeg fått oppleve i dag at dessverre ikke er tilfellet. 15 stykker ble invitert, og ingen dukket opp. En liten jente som hadde gledet seg til bursdagen sin og pyntet til selskap måtte sitte alene i bursdagsselskapet sitt på Halloween. Dette kan ikke vi som foreldre akseptere!

Det er kanskje ikke ditt barn det gjelder. Eller ditt barnebarn, eller din nevø. Men det er noens barn. Det er noens barnebarn, og det er noens nevø. Vi kan ikke tenke at dette ikke angår oss bare fordi det ikke skjer alle av oss.

Jeg kjenner til tidsklemma. Jeg har to små barn og lever i tidsklemma sjæl. Jeg skjønner at det er lett for foreldre med en hektisk hverdag å tenke at “vi har ikke tid til dette”, men barnebursdager er noe alle bør velge å prioritere! Man skal virkelig ikke kimse av hvor viktig et slikt selskap er for et spent lite bursdagsbarn.

Og om barnet ditt mot all formodning ikke kan komme i Hanne, Lucas eller Henrik sitt bursdagsselskap, så gir man for pokker beskjed så fort man finner ut av det. Et bursdagsselskap er med stor sannsynlighet organisert på forhånd med bursdagsinvitasjoner og det hele, så her finnes det ikke unnskyldninger.

Da jeg var liten var det stor stas å bli bedt i bursdag, og jeg gledet meg fra det jeg fikk invitasjonen og helt til dagen var kommet. De andre barna jeg kjente gjorde det samme. Hva har skjedd? Er det foreldre som tenker at selv om de ikke sender barna sine avgårde til Hanne, Lucas eller Henrik sitt bursdagsselskap – så er det sikkert noen som gjør det? For om alle tenker sånn er det hvert fall ikke rart at ingen dukker opp!

Ingen barn skal måtte feire bursdagsselskapet sitt alene!