JEG TRENGER Å FÅ TANKENE OVER PÅ ANDRE TING.

Ja, jeg lever. I går ble det bare publisert et forhåndsskrevet blogginnlegg her inne, men nå skal dere selvfølgelig få en ordentlig oppdatering fra meg. 

I stad tok jeg bilder til bloggen, det har jeg ikke gjort på flere dager nå. Selv om det virkelig ikke ser slik ut på bildet av meg, så var jeg egentlig ikke i humør til bilder – men jeg synes jo dere fortjener nye bilder, og herregud – det koster meg ikke akkurat så mye å få tatt noen til dere heller! Jeg gjør det med glede. Dessuten er det helt grei at bildene ikke alltid er like perfekte, som i dag for eksempel. Aldri har jeg følt meg mindre fin, men akkurat nå så betyr ikke det så mye. Jeg har gått joggebukse i flere dager (untatt på butikken da – SÅ ulik meg selv har jeg ikke rukket og blitt enda) og ammehåret mitt som står til absolutt alle kanter. Haha!

Jeg ville egentlig bare innom for å takke så mye for all støtte jeg har fått de siste dagene etter at jeg slapp bomben her inne. Selv om det selvsagt er vondt å føle at noen betviler det du åpner deg opp om, så prøver jeg alltid og se begge sider av saken. For det første liker jeg å tro at andre mennesker ikke ønsker meg vondt, og at det heller er andre årsaker til at noen stiller spørsmål omkring hva jeg skriver. Og jeg tåler at andre stiller kritiske spørsmål, selv om det er vondt for meg nå. For det er unektelig vanskeligere å håndtere i denne saken som står meg så nær og som er så personlig, sammenlignet med andre ting jeg skriver om her på bloggen. Uansett, så burde jeg ha forberedt meg på at de kom til å dukke opp. Mitt fokus er uansett mest på alle de støttende kommentarene og meldingene jeg har fått fra dere de to siste døgnene nå. Det betyr mye for meg, for dette var naturligvis ikke noe jeg gledet meg til å dele.

I dag har jeg for det meste vært inne sammen med Noah, vi har sett litt på tv. Og så har han sovet litt på fanget mitt, akkurat slik han gjorde da han var en liten baby. Leo kom hjem til vanlig tid og har for det meste lekt med Noah, det er så fint å se nå som de er blitt større – hvor fint de leker sammen.

Jeg skal være såpass ærlig med dere at jeg helst bare vil pakke meg inn under dynen og få tankene over på andre ting akkurat nå, så det er det jeg skal gjøre nå. Jeg håper dere har det bra, vi snakkes igjen snart ♥

Klem

ET LITE TILBAKEBLIKK

/ Forhåndsskrevet blogginnlegg

Nå som vi er i januar, så er det allerede gått ett år siden Noah sin dåpsdag som jeg nevnte i årskvaladen jeg nylig hadde her på bloggen. Hjertet mitt smelter litt når jeg ser tilbake på bildene av ham i den fine dåpskjolen, som Leo også brukte da han ble døpt i august 2015, og som Fredrik til og med brukte i sin dåp. Jeg legger ved noen bilder fra dagen vår, som dere kanskje husker om dere har fulgt meg såpass lenge!

Den nydelige dåpskaken til Noah ♥

Det er mange som har lurt på om jeg har vært kristen etter at jeg valgte å døpe begge barna mine. For meg så handlet det mye om tradisjon og at jeg synes det var en koselig ting å gjøre, samt at jeg selv har blitt oppdratt kristen. Jeg har ingen sterk tro, og av den grunn kunne kanskje noen mene at jeg ikke burde døpe barnet mitt i kirken. Derfor snakket jeg med presten om dette da jeg var på dåpsamlingen som var en liten stund før dåpen til Leo.

Han sa at kirken var for alle, og at selvfølgelig var alle velkomne selv om de ikke hadde en veldig sterk tro. De var veldig inkluderende og koselige fra første dagen. Hadde de fortalt meg at de helst så at jeg ikke døpte barnet mitt i kirken når jeg ikke hadde noen sterk tro, så hadde jeg respektert det og heller valgt navnefest. Jeg har mye respekt for kirken, for kristendommen, og for de andre religionene. Det er noe jeg synes er veldig viktig.

Andre gangen, da jeg skulle døpe Noah – var jeg mer bekymret for om det var “innafor” å amme i kirken – og det var det som den største selvfølgelighet! Haha! Det er en trygghet for meg å ha døpt barna mine, og jeg er veldig glad for at jeg valgte å gjøre det i kirken.

Klem

PÅ KANTEN AV ET BRUDD

Jeg har prøvd å starte dette blogginnlegget i to timer nå, men jeg blir bare sittende og trykke på slett-knappen. Jeg har knapt orket å svare på noen meldinger det siste døgnet, og heller ingen kommentarer. Jeg klarte ikke noen bloggoppdatering i går, men det kommer en liten nå.

Det er veldig mange som lurer på hva som skjer, og i dag har jeg ikke energi til å takle spekulasjoner, så jeg vil heller være personlig og åpen med dere. Kort forklart er det mitt forhold til Fredrik som skranter veldig. Akkurat nå vet vi ikke helt hva som skjer fremover.

Det som er vanskelig for meg ved å åpne seg slik som dette, annet enn hvor tungt det er å stå i dette i seg selv, er alle de unødvendige kommentarene som jeg vet dukker opp. “Uff stakkars barn, foreldre med et så ustabilt forhold” –  for la oss for Guds skyld ikke tenke på hvor stabilt det har vært når det ikke har vært dårlige perioder..? Det har skjedd mye for oss de siste årene, ikke bare med tanke på barna, men for oss to. Parterapautene vi har gått til, har sagt rett ut at de ikke kjenner til noen andre par som har kjempet som oss. Det er ikke ment som skryt, det sier jeg kun for å gi dere et lite bilde av hvor mye vi har måtte takle mye som par som aldri har blitt delt. Istedenfor å bruke det som en «unnskyldning» for å gå fra hverandre, så har vi valgt å jobbe med det. For de nydelige barna våre, for oss selv, og fordi vi vet at når ting er bra (Merk: som det uten tvil oftest har vært) så har vi det veldig bra. Men når ting er dårlig, så er det rett og slett bunnen.

Og så skal noen liksom presse på oss at det er synd på barna våre fordi forholdet skranter, uten å vite noe av grunnen til det? Det er ikke noen god følelse. Jeg forstår og respekterer at alle ikke liker meg, men det er kanskje lurt å huske litt på toppen av isfjellet og den pakka der. Du ser litt, og så er det enormt under overflaten som du ikke ser. Som du kanskje til og med aldri hadde gjettet at var der.

Det er enkelte ting som er utenfor kontrollen vår som mennesker, og det er hva andre velger å gjøre. Fredrik og jeg er i bunn og grunn ekstremt ulike, har ulike syn på en del, og ulike holdninger på noen områder. Jeg prøver ikke å fraskrive ansvaret mitt for at dette forholdet skal overleve, men som dere skjønner føler vi begge to at vi gjør det vi kan.

Jeg er knust, men barna holder meg alltid oppe. Jeg har aldri lekt så mye med barna før som hva jeg har gjort i dag. Selv om jeg kanskje burde tillate meg å vise meg trist foran barna, så gjør jeg det fortsatt ikke. Jeg vet at man kanskje burde normalisere alle følelser fordi det å være trist er like naturlig som å være glad og lykkelig, men jeg er nok bare redd for at de skal føle at de har et ansvar for sin egen mamma.

Jeg er lei, men jeg er nok ikke den eneste.

Og jeg vet ikke om vi overlever dette, men jeg skal ta en dag av gangen.

DET GÅR IKKE LENGER

Jeg lovde meg selv at jeg ikke skulle poste så mye her inne som er så privat som dette, men jeg greier ikke holde maska. Jeg synes det er så trist at jeg ikke bare kan fortsette å være positiv, men jeg antar at det bare er å være menneskelig. Jeg går stort sett rundt med et smil uansett hva jeg gjør, men her inne tør jeg å åpne meg mer en gang i blant. Jeg tror egentlig det er en god ting så lenge det ikke hadde vært konstant klaging fra min side, men jeg er nok bare redd for at noen skal synes at jeg sutrer mye eller fokuserer mye på det negative. Bloggen og leserne mine betyr så utrolig mye for meg, og derfor er det vanskelig å akseptere at jeg enkelte dager ikke er i stand til å leve opp til forventningene og levere for leserne mine.

Jeg sliter veldig på privaten nå og har det veldig vondt. Jeg kommer nok tilbake til hva det gjelder, men akkurat nå trenger jeg litt tid til å komme meg på beina igjen.

Tusen takk for støtten dere alltid viser meg.

5 SPØRSMÅL OG SVAR

1. Hva var det siste som gjorde deg skikkelig glad og motivert? – At Facebook-siden til bloggen min har fått over 6000 likerklikk! Altså.. Det er helt ellevilt. Det gjør meg så glad, jeg er så ydmyk! Om du også vil følge den for å få med deg alle nye blogginnlegg, så kan du gjøre det ved å klikke deg inn HER.

2. Hva er den største feilen du har gjort i livet? – At jeg tok piercing i navlen som 13 og 14-åring. Jeg angrer som en hund. Samtidig sier det ganske mye om hvor bra jeg har det, når dette er min største feil i livet. Neida, jeg har nok gjort andre store feil her i livet også. Men jeg prøver å leve med de valgene jeg har tatt så langt det lar seg gjøre, det er jo grunnen til at jeg er den jeg er i dag. Jeg opplever også at det er de største feilene man lærer mest av. Er fortsatt sint på meg selv for å ha tatt den piercingen, da. Under ser dere hvordan arret ette piercingen så ut under graviditeten med Leo!

3. Når kysset du noen sist? – Det tror jeg var i stad da Fredrik hadde kommet hjem fra jobb og var så glad for å se meg igjen. Jeg gleder meg hele dagen til Fredrik kommer hjem fra jobb, så det er veldig hyggelig å vite at han er så glad over å komme hjem til meg igjen også. Og barna, selvfølgelig! De får nok flere klemmer enn jeg får i løpet av en dag av Fredrik, og det synes jeg er så herlig!

4. Hvor mye veier du? – Jeg forstår ikke hvorfor folk lurer på dette. Vi må slutte å bry oss så mye om tallet på vekten, og heller tenke på om vi føler oss komfortable. Dessuten kan mine x antall kilo, se helt annerledes ut på deg. Det hjelper ingen at jeg deler vekten min, og jeg synes det er dumt at andre bloggere gjør denne tabben, som jeg mener det er. Unnskyld, men jeg er bare ærlig. Jeg tror man gjør lurt i å holde snakk om vekt på den måten utenfor bloggen. Jeg føler meg veldig komfortabel og har en sunn vekt – selv om jeg gjerne skulle gått opp litt om jeg kunne velge selv! Men det er vel egentlig et luksusproblem, er det ikke?

5. Hva var det siste bildet du la ut på Instagram? – Det var et lite tilbakeblikk av Noah fra turen vår i Spania – med mitt favorittfilter på Instagram som heter Aden. Ikke at utseendet hans egentlig trenger noen filter i det hele tatt – men det gjør så mye med lyset, og stemningen i bildet! Barna har gjort meg så følsom at når jeg ser på bilder av dem kjenner jeg det helt inn i hjerterota hvor mye de betyr for meg.

Håper dere har hatt en fin kveld, og at dere har det bra!

DET BLIR ALDRI DET SAMME UTEN HAN..

Man kan si hva man vil om halvveis fri og det å bare ha ansvar for ett barn et par dager – men det blir aldri det samme her hjemme uten deg, Leo. Leo kom hjem tidligere i kveld og siden har tiden bare flydd avgårde. Noah er litt ute av rutiner og det samme er Leo, men i morgen er det hverdagen igjen og jeg har faktisk savnet den litt. Akkurat nå skal vi nyte litt tid sammen før det er sengetid for både han og minstemann, jeg ville bare så gjerne oppdatere dere litt.

Det er så godt å ha han hjemme! Vi snakkes senere i kveld ♥

NÅ HAR JEG ENDELIG GJORT DET..

Gjett hva? I dag kan jeg avsløre for dere at jeg endelig har fått søkt skoleplass til neste høst! Herregud, det er så rart. Spennende, skummelt og gøy samtidig. Det som er mest skummelt er at lille Noah skal i barnehagen. Men på dette tidspunktet er han ikke langt unna 2 år, så det går nok fint. Dessuten har jeg jo vært gjennom barnehagestart en gang tidligere med Leo, og da føler jeg meg litt tryggere. Jeg kjenner til noe av det som venter. Likevel er barna såpass ulike at jeg gruer meg litt uansett, siden Noah alltid har vært ekstra knyttet til meg, og i tillegg kommer til å være hjemme med meg litt lenger enn hva Leo var. Og så må jeg jo innrømme at det er litt sørgmodig å ikke skulle tilbringe like mye tid med han lenger, men i det lange løp vet jeg at det beste for Noah er at han også kommer seg i barnehagen og får utviklet og utfoldet seg der.

Jeg kommer høyst sannsynlig til å gå i klasse med mange av de som er født i 2002, året etter at min lillesøster er født. Det er jo litt rart, men det er visst relativt vanlig at det i enhver klasse er noen som er litt eldre. Det gjør i hvert fall ikke meg noe, så lenge jeg får fortsette på utdannelsen min. Det er sikkert noen som vil lure på hvorfor jeg ikke vil satse skikkelig på bloggen istedet for å begynne på skolen, men jeg tenker å fortsette bloggingen min som før mens jeg går på skole. For jeg har lyst til å vise en gang for alle at man definitivt kan få seg en ordentlig utdannelse selv om man får barn tidlig, og at det ikke gjør skolegangen umulig – selv om det blir vanskeligere. Jeg håper dere vil følge med!

Klem

VERDENS BESTE NOAH

I dag har Noah og jeg hatt masse Noah og mamma-tid sammen, noe som alltid er like koselig! Spesielt i så utrolig fint vær! Masse sol, men den største solstråla satt i barnevognen. Blideste, mest fornøyde gutten som finnes er han. Vi gikk en fin trilletur sammen i dag, og var innom noen butikker på veien. Vi startet dagen i 9-tiden i dag, i og med at han sovnet såpass sent i går – en knapp halvtime før jeg selv måtte gå og legge meg. Han får noen nye tenner, så dette er vi kjent med nå. Vi får håpe han får sove bedre til kvelden – vi har i hvert fall hatt en dag med masse aktivitet, moro og mye som har skjedd, så han sover sikkert bedre i natt får vi håpe ♥

Siden jeg såpass ofte får høre at guttene er såå like pappaen sin, så synes jeg det er så utrolig herlig å se på bilder jeg har tatt og se enkelte av mine trekk i ansiktene deres. Her ser jeg spesielt godt de blå øynene til Noah som er veldig like mine. Nå er ikke jeg mest opptatt av at han skal ligne på noen av oss som foreldrene hans, for til syvende og sist så ligner han på seg selv, og han er helt bedårende.

I dag tok Noah også sine første skritt med sko på beina på kjøpesenteret! Det synes han var veldig fascinerende, og han ble så stolt av seg selv da han fikk det til etter at han hadde prøvd et par minutter. Han klappet for seg selv og kom gående bort til meg for å gi meg en stor klem! Ting han sier og gjør smelter meg helt, han er en så omsorgsfull liten gutt full av energi som sprer så mye glede. Det er en fryd å være mamma på dager som dette, ofte tar jeg meg selv i å tenke: Jeg er så heldig som får oppleve dette. Som får se lille deg vokse opp, og som får ta del i alle gledene som følger med!

Nå er det endelig tid for at jeg skal få i meg litt middag, så jeg må avslutte her. Jeg har forresten spist vegansk i en uke nå, og det går strålende. Det føles så bra! Jeg skal ikke si at jeg er veganer for resten av livet nå, for det kan hende at jeg spiser noe av animalske produkter igjen, men akkurat nå trives jeg så godt at jeg skal fortsette slik jeg gjør ved å velge vegansk.

Etterpå skal jeg dele noe på bloggen som jeg har gledet meg veldig over som jeg håper dere vil få med dere, så følg med – så snakkes vi litt senere ♥

MER VENNER ENN KJÆRESTER

(Redigert inn 21.01. 2017 – Dette blogginnlegget lå en god stund i mitt bloggarkiv sammen med andre ferdigskrevede, upubliserte blogginnlegg – før det ble publisert 15.01 2017)

Nå skal jeg være helt ærlig med dere her, fordi jeg både håper og tror at jeg ikke er alene: er det bare meg som føler at å være kjærester når man har små barn, enkelte perioder ender opp med å føles mer ut som å være samarbeidspartnere/venner enn kjærester? Litt slik har vi det nå.

Forholdet vårt er ikke på noen måte i noen faresone for brudd, men det har vært så mye i det siste og vi glemmer hverandre litt. Det blir overtidsjobbing på Fredrik, henting i barnehage for meg med 1-åringen på slep, planlegging av ditt og datt, avtale på helsestasjonen med minstemann, og sykdom. Det i god kombinasjon med at minstemann har måtte samsove med Fredrik og meg en stund nå fordi han har vært så syk. Ja, og den lille detaljen: seriøs mangel på tid (vet det er klisje). Vi samarbeider så bra med barna og rekker så vidt alt vi skal, utenom det å ta oss tid til å være kjærester. Og plutselig har det gått godt over en uke uten at vi i det hele tatt har kysset. Når vi da endelig har litt alenetid på kveldene fordi størstemann er på miniferie hos besteforeldrene sine… Så sovner Fredrik på sofaen .. Med kaffen så og si i hånden. Haha!

Men jeg synes ikke det er skummelt å snakke om, og jeg synes heller ikke det er noe å kvie seg for å snakke om med hverandre.  Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre det, for når jeg googler dette får jeg svaret om at forholdet er ved veis ende. Snakk om å krisemaksimere! Det trenger da virkelig ikke nødvendigvis være sånn. Så lenge man er trygge på hverandre og i utgangspunktet har det bra, tror jeg ikke dette er ensbetydende med slutten for parforholdet. Jeg både tror og håper at jeg ikke er den eneste som har kjent på dette i enkelte perioder. Det kan det være mange grunner til. Man vil selvsagt ikke ha det slik som dette over tid, men det betyr ikke at det kan skje uten at det trenger å bety noe mer enn at man er slitne småbarnsforeldre. For etter å ha vært småbarnsmamma i 3 år snart, så vet jeg at små barn ofte betyr unntakstilstand og at ting kanskje ikke alltid går akkurat slik man håper på, men at det går fint likevel!

Klem

JEG ER IKKE BITTER

“Er det dine barn?” Damen ser spørrende bort på meg i matbutikken.

“Ja, det er det” Sier jeg mens jeg ser ned på Leo og Noah som smiler sjenert bort til damen.

“Hvor gammel er du? Så søte de er!”

Slik foregikk en samtale mellom meg og en dame på matbutikken på fredag. Tidligere har jeg skrevet mye om motstanden jeg har møtt her på bloggen. De stygge kommentarene som har møtt meg i offentligheten, pekingen, latteren – den ekle fremtoningen. Men jeg innser at jeg har ikke nevnt så mye om disse episodene: hvor jeg får ros, hvor jeg får høre koselige historier om andre som også fikk barn tidlig, eller at de har respekt for meg som har taklet mammarollen så bra.

For tidligere var det utvilsomt en skjev overvekt at negative kommentarer i virkeligheten, og ute i offentligheten for min del. Nå har det egentlig snudd veldig. Selv om jeg vet at jeg var i en veldig sårbar situasjon da gikk på kjøpesenter og ble pekt på og ledd av da jeg var høygravid, så angrer jeg for at jeg ikke så litt større på det. At jeg ikke lot være å ta det så alvorlig! For hva betyr det for meg i dag? Det betyr jo ingen verdens ting. Det er kjipt å tenke tilbake på ja, men er det ikke en del av livet? Man opplever mye bra, og så opplever man det som er kjipt, og det som gjør litt vondt der og da. Men i ettertid innser man at man kan le litt av det likevel.

Kanskje det er ulempen med å være ung? Man er sårbar og man er kanskje ofte litt usikker. Jeg kan kanskje ikke klandre meg selv, men jeg angrer likevel litt for at jeg lot det bety så mye.

Er det en ting jeg har lært, så er det at man kan aldri forandre andre mennesker. Jeg hadde hatt grunn til å være bitter i dag, men jeg er ikke bitter. Jeg bærer ikke nag, og jeg er ikke sint på alle som fortalte meg at Leo ikke ville ha det bra hos meg. Eller de som lo av høygravide meg da jeg gikk en tur på kjøpesenter for å kjøpe babyting.

For 1 år siden nå, så fikk jeg en mail av en av de verste haterne mine som skrev ganske grove ting i kommentarfeltet mitt her på bloggen den perioden Leo var baby. Hun er en voksen dame, og datteren hennes var 18 år og hadde blitt gravid. Hun søkte råd hos meg. Hadde jeg grunner til å ignorere meldingen hennes? Såvisst. Gjorde jeg det? Nei. Selvfølgelig heiet jeg datteren hennes frem, selv om moren hennes aldri gjorde det med meg. Jeg vil heller tilgi.

Hvorfor det? Fordi om man virkelig vil forandre noe, så må man faktisk starte med seg selv.