LIVET PÅ STELL

“Herregud Jessica, noen ganger synes jeg det er helt rart å tenke på at du har to barn… Se på lille deg, liksom” kom det fra lillesøsteren min i helgen.

Lille meg. Er jeg egentlig så liten? Jeg føler meg faktisk ganske gammel. Nå er det kun litt over en måned til bursdagen min og jeg får helt hetta av tanken. Tenårene mine er over og nå er jeg «voksen». Nå må jeg ha livet mitt på stell. Teknisk sett har jeg vel egentlig levd et «voksent» liv og hatt en «voksen» hverdag samt livet på stell, ganske lenge allerede – med barn og baby, regninger, barnehage og jobb – så ikke forstår jeg hvorfor jeg blir så stressa. Jeg vet ikke om det er nettopp det, eller alderen min som får meg til å føle meg så forbanna gammel. Kanskje er det barna, og at de også begynner å bli store?

Ofte opplever jeg at mange tenker at det er synd på meg som ikke fikk en ungdomstid siden jeg ble gravid da jeg akkurat hadde nådd seksuell lavalder – og begrunner det at jeg føler meg gammel med at det er fordi jeg føler jeg gikk glipp av ungdommen min. Men jeg gjorde ikke det, selv om jeg unektelig gikk glipp av noe. Det er nemlig den eneste fordelen med å være en idiot og begynne å feste når du er 13.

Da jeg tok toget hjem på søndag kom jeg i snakk med noen, og de gjettet at jeg var 16 år. Jeg lo, men innvendig ble jeg mest lettet over at jeg ikke så såpass utslitt ut at de gjettet på 35. Selv om jeg har hatt barn i over 3 år, så er det fremdeles like morsomt å se at fremmede får hakeslepp når de får vite at jeg har barn og nekter å tro på det. For meg er det jo det mest naturlige i hele verden.

Noen ganger tenker jeg litt på at jeg er så langt fremme i livet på mange måter, men samtidig henger så langt etter med for eksempel utdannning. Det forventes at man skal få seg utdanning, så få seg kjæreste, så flytte sammen og kjøpe hus, gifte seg og deretter få barn. Jeg gjorde det jo nesten stikk motsatt. Hva gjør jeg når barna er blitt tenåringer, jeg har gjort ferdig utdannelsen min og jeg såvidt har rukket å fylle 30?

Jeg føler at mange mener at barn er meningen med livet. Jeg sier ikke at det ikke stemmer, jeg sier bare at jeg håper jeg kjenner på hva meningen med livet er om også 15 år – selv om guttene mine ikke vil være noen barn lenger. Selv om utdannelsen min vil være ferdig, og at jeg garantert har kjøpt meg hus.

FØR JEG BLE GRAVID..

Gjett hva jeg fant her for noen dager siden? Et 5 år gammelt minnekort. Jepp. Når jeg omsider fikk koblet det opp til macen, innså jeg fort at jeg kanskje ville hatt det bedre om jeg ikke fikk sett bildene igjen og blitt påminnet hvordan jeg sminket meg og så ut for bare noen år tilbake. Jeg skjems, virkelig! Det er så flaut og morsomt og fælt på samme tid atte hjelp. I det minste har jeg fått meg en skikkelig god latter, så jeg tenkte jeg kunne dele noen bilder med dere.

Dette er altså en god stund før jeg ble gravid. Disse bildene er fra 2012/tidlig 2013, så jeg var altså 14 år gammel.

Kan vi snakke om øyenbrynene mine, vær så snill?

Jeg kjenner at jeg ikke en gang kan begynne å skrive om det blonde håret mitt 😂 Herregud, jeg dør av skam. Jeg husker faktisk at mamma prøvde å si noe, men det hjelper ikke stort når man er 14 år og vet alt best selv, for å si det sånn.

LUNSJDATE

God ettermiddag dere! Nå skal jeg straks gå for og hente Leo i barnehagen, jeg leverte han ikke før klokken var blitt nærmere 11:00 i dag – så derfor drøyet jeg litt med å hente han. Jeg orker egentlig ikke å stresse om morgenen selv om jeg sikkert burde det, så de siste dagene har jeg levert han litt senere enn vanlig så vi kan ha noen rolige morgener. For meg er det nemlig slik at uansett hvor pokkers tidlig jeg er oppe om morgenen, så tar det evigheter før vi er klare til å gå ut døren. Haha, det er nesten på grensa til morsomt hvordan det er – men når man har to barn man må gjøre klar i tillegg til seg selv, så raser timene avgårde. Spesielt når man er tidenes tids-optimist og tenker at man har god tid helt til man «plutselig» ikke har det lenger i det hele tatt.

Uansett! Etter at Leo hadde kommet seg i barnehagen ble det lunsjdate hjemme med minstemann. Jeg har brukt så mye penger de siste årene på å spise lunsj ute at jeg nesten ikke tør å tenke på det – så i dag gikk jeg på butikken og kjøpte litt enkel lunsj til oss, også hadde vi likesågodt lunsjdaten hjemme. Det er overvurdert å spise ute (eller.. mulig jeg bare har gjort i det overkant mye, slik at det er blitt kjedelig?) og det er undervurdert hvor koselig det kan være å spise lunsj hjemme i sofaen med en av mine to favorittpersoner i hele verden❤️

🍓🍈🍅🥖☕

Kremost er forresten barnas favoritt, så til tross for at veganeren i meg ikke er noe glad å plukke den med meg på butikken – så gjør jeg selvfølgelig det for barna som spiser alt jeg ikke spiser. Haha!

Vi snakkes senere i dag! Håper onsdagen deres blir fin og vel så det.

KAN VI FINNE TILBAKE TIL HVERANDRE?

— Det har jeg fått mange spørsmål om. Er det noen sjanse for at Fredrik og jeg finner tilbake til hverandre?

Bilder av Fredrik og Leo fra sist gang han var her for å tilbringe tid med barna.

Om jeg skal svare på dette i dag så vil svaret være nei, og at det er veldig lite sannsynlig at vi finner tilbake til hverandre. Som jeg allerede har nevnt flere ganger for dere så føler vi oss sikre på at vi har tatt den rette beslutningen med å gå fra hverandre. Jeg forstår selvfølgelig at det kan være rart å se for lesere som har fulgt bloggen min fra start, fordi jeg var jo sammen med Fredrik lenge før jeg startet bloggen og han har jo vært med på ekstremt mye av “blogg”-karrieren min. Man vet selvfølgelig aldri hva som kan skje i fremtiden, om 1, 5 eller 10 år. Jeg vet ikke selv, ingen vet det. Kanskje vi etter noen år for oss selv finner ut at vi vil prøve på nytt? Vi har ingen avtale om dette, men det kan jo aldri utelukkes 100% – det er det i grunn lite som kan her i livet. Eller kanskje vi finner ut at dette var det riktige og at vi aldri tenker tanken på at vi skal prøve på nytt.

Jeg er ikke en av dem som mener at det finnes en “den rette” der ute, jeg tror ikke på at det kun finnes ett menneske som passer hver og en av oss når det kommer til kjærlighetsrelasjoner. Men jeg tror at hvis det er meningen at man skal være sammen, så ender man opp sammen på en eller annen måte til slutt.