GJØR SOM JEG SIER, IKKE SOM JEG GJØR

Vi sitter rundt middagsbordet hjemme hos foreldrene mine. Vi har akkurat kommet frem og spist middag, og etter middagen er jeg som alltid veldig opptatt av at 3-åringen skal si tusen takk for maten. Selv forlater jeg bare middagsbordet når jeg er ferdig, uten å si noen ting.

Senere spiser jeg en sjokolade foran tven, og sønnen min kommer forsiktig bort til meg. Jeg vet hva han skal spørre om, så jeg kommer han litt i forkjøpet og utbryter bare: “Nei, vennen – vi kan ikke spise sjokolade midt i uken.”

Dobbeltmoralskt, ikke sant? De fleste av oss ville nok sagt seg enig i at man aldri ville gjør noe sånt bevisst.

Men jeg tror dessverre det er ganske mange foreldre som gjør dette, ubevisst eller bevisst, flere ganger på nett. Hvor det kanskje er enklere å være litt dobbeltmoralsk, fordi man bare er et klikk unna å kunne gjemme seg bak alias som “Anonym” uten å kunne bli stilt til veggs med det man har skrevet.

Jeg har skrevet om det tidligere, at voksne mennesker stort sett er verst med hatytringer på nett. Jeg har erfart det etter mange år hvor jeg har skrevet blogg. Mange år hvor jeg har lest utallige kommentarfelt både på egen blogg, men også andres – og diverse fora og kommentarfelt på Facebook. Mange gjemmer seg og sine respektløse og stygge kommentarer bak ytringsfriheten vår. Det er virkelig flott at vi har ytringsfrihet, men vi er faktisk nødt til å huske på at det ytringsfriheten ikke er en unnskyldning for å være ufin og respektløs mot andre for valgene de tar. Vi skal være takknemlige for ytringsfriheten vi har, som så mange andre mennesker i andre land aldri vil kunne bruke rettmessig en gang, og så skal vi som har denne retten misbruke den. Det er jo ikke annet enn fryktelig trist.

For det er faktisk sånn at du får ikke lært barna dine å si tusen takk, om du aldri takker selv.

Du kan ikke lære barna dine at man ikke burde spise sjokolade midt i uken, om du gjør det selv.

Og du kan hvert fall ikke lære barna dine at man ikke skal skrive stygge ting til andre på nett, om du holder på slik selv.

For å lære barna dine hvordan man skal oppføre seg, så er man til syvende og sist nødt til å oppføre seg selv.

JEG FORTJENER DET

Helt siden vi kom frem til Gjøvik har jeg bare tatt det helt med ro, og siden det bare er meg og eldste sønnen min som er her denne gangen – så får han masse tid  med besteforeldrene sine – altså mine foreldre. Pappa har tatt seg litt fri denne uken, og mamma har også fri – og gutten min er derfor sjeleglad for å få så mye tid med dem. Han leker, de drar ut på stranda, bader, og besøker venner av familien. Jeg fortjener å få slappet litt av jeg også, så jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke er med på alt de tar han med på. Jeg tror dessuten det er fint at jeg ikke alltid er med også, at de bare kan være barnebarn og besteforeldre sammen ❤️

Akkurat nå er de på Ikea, mens jeg ligger hjemme. Jeg er ikke i min livs beste form, ellers skulle jeg gjerne blitt med – for nå som jeg holder på å ommøblere hjemme hadde det virkelig passet bra med en Ikea-tur. Men det får jeg bare ta igjen!

Det er forresten så uendelig deilig å få middag servert, at noen vasker klærne mine og så videre. Jeg er jo vant til å gjøre det meste på egenhånd og tar derfor ikke disse gledene for gitt i det hele tatt! Det er som en drøm. Haha!

Jeg må også bare beklage at jeg ikke får oppdatert dere like hyppig som jeg ønsker om dagen, det kommer til å gå seg til men akkurat nå trenger jeg å ta tiden min til å bare slappe av og komme meg litt. Uansett hva dere gjør eller hvor dere er nå i fellesferien, så håper jeg dere koser dere masse. Jeg gleder meg til å skrive til dere senere, og ønsker alle sammen en kjempefin onsdagskveld videre!

DU SER JO GRAVID UT!

Noen ganger er jeg sliten, og da ser jeg naturligvis sliten ut.

Og et par ganger i året er jeg opplagt, og da ser jeg opplagt ut også.

Men jeg ER selvsagt ikke gravid, bare fordi magen min ser litt gravid ut noen ganger. Haha!

Vær så snill å husk på at jeg selvfølgelig viser meg fra min beste side på bloggen. Jeg har dårlige dager jeg også, hvor jeg både ser og føler meg ganske… sliten- for å si det sånn. Jeg er bare et menneske jeg også, og absolutt ikke noen polert versjon av meg selv 24 timer i døgnet.

Kroppslig er det noe som skjer etter du får barn – men dette er selvfølgelig veldig individuelt. Jeg har vært superheldig og blant annet ENDELIG fått former og ikke minst hofter. Men i gjengjeld er det slik for meg at dersom jeg spiser noe, så ser det brått ut som jeg er 4 måneder på vei. Men er det så nøye da? Gjør ikke meg noe at jeg ser gravid ut etter middag og på kvelden etter at jeg har dyttet i meg et par bokser iskrem og noen boller. Så lenge jeg ikke faktisk er gravid, så skal jeg da overleve det – og akseptere det faktum at det er enkelte ting som endrer seg etter man har båret frem to barn.

FØR JEG FIKK BARN

God mandag! Her har vi omsider kommet oss avgårde på miniferie til hjembyen min noen dager, vi har reist siden klokken 16:30 i dag – så jeg må innrømme at jeg begynner å kjenne meg veldig klar for å komme frem. Det er nesten uunngåelig å ikke tenke på forskjellen fra før da jeg hadde ikke barn og reiste, og nå som jeg stort sett alltid har med meg ett eller begge barna. Pakking, bagger, sekker, bilseter.. Ja – det vil ingen ende ta hvor mye som skal med. Enda jeg denne gangen tenkte at jeg bare skulle ha med meg det som er mest nødvendig. 

Turen hittil har gått fint, tross at vi har måtte bytte fra tog til buss, videre til en annen buss og så tilbake til tog igjen. Skal ikke være lett, altså! Men det er faktisk ingen problem å ha med eldstemann på reise, så rent bort sett fra at vi kunne overlevd i villmarka i 3 uker i strekk på bagasjen og mat/drikke vi har med oss – så har turen hittil gått strålende.

Nå føler jeg meg så trygg på det å være mamma uansett hvor vi er hen, reise eller ikke reise – at det noen ganger føles helt fjernt å tenke tilbake på da jeg akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset med mitt første barn. Det var mange morgener da jeg omsider klarte å åpne de tunge øynene mine og så verdens snilleste øynene som kikket på meg et intenst blikk, hvor alt jeg klarte å tenke var “Hva i alle dager er det jeg har gjort?” 

Gutten min var vel 2 uker gammel, før den slitne hjernen min sakte men sikkert begynte å forstå at Leo faktisk tilhørte oss, og at vi ikke skulle levere han tilbake noen sted. Ikke skulle han tilbake på sykehuset, og ikke skulle han tilbake i magen. Han skulle jo faktisk bo hos oss –  i Gudene vet hvor mange år fremover. Men det tok litt tid før det gikk opp for meg altså.

Og spør du meg i dag, så synes jeg fortsatt det er litt sprøtt å tenke på at jeg har fått to egne barn. Enda jeg klemmer dem og sier god natt på sengen deres hver kveld, og enda jeg tilbringer så og si hver eneste dag med dem. Forstå det den som kan!

DET SKAL DE ALLTID VITE

Jeg har aldri forstått meg på de som kaster ut barna sine i tenårene når barnet over lang tid har oppdaget at det ikke er jente slik det ble født som, men en gutt. 

For kjære mamma som har et transseksuelt barn som du har kastet ut. Husker du ikke at du satt spent og gravid på legekontoret når du skulle ta ultralyd, mens du klemte din kjære hardt i hånden fordi du var nervøs? Kjønnet betydde ingenting, sa du. Du ville bare ha et friskt barn. Jeg har et spørsmål til deg: Når sluttet det å være det viktigste?

Jeg elsker ikke klærne guttene mine har på seg eller det faktum at størstemann elsker å leke med biler og traktorer. Jeg elsker ikke det faktum at jordmoren sa “Det er en gutt” når de ble født. Jeg elsker det mennesket de er. Om det skulle vise seg å være homofil, heterofil, bifil, transseksuell – hvilken rolle spiller vel det.

De skal alltid vite at det som betyr noe – er at de vet at de kan være hvem enn de er, og at de kan elske hvem pokker de vil.

EN STOR TABBE

Nå i sommer går dagene helt i surr for meg – spesielt med fri fra barnehagen og hele pakka. Timene går også i surr, og jeg føler vel egentlig at hele hjernen min har tatt ferie for lengst.

Det fikk jeg bekreftet her om dagen da jeg innså at det var en stund siden jeg hadde sjekket klokken. Mobilen min lå til lading et par timer og så hadde jeg bare latt den bli liggende fordi vi hadde vært ute en tur, spist middag, og lekt hjemme – samt vært på butikken, og en liten tur på stranda.

Og så sov barna et par timer. Vi har vanligvis veldig innarbeidet rutiner hos begge to, men på sommeren glir det litt ut noen dager, og det tenker jeg er helt greit. Det er jo tross alt ferie!

Det at de hadde sovet et par timer var ikke noe jeg tenkte noe videre over, annet enn at jeg konkluderte med at de sikkert var slitne etter den lange turen vi hadde gått og alt annet vi hadde gjort samme dag. Er jo ingen problem at de sover litt, det er jo enda tidlig på dagen – trodde jeg.

Med godt mot henter jeg telefonen min, som jeg hadde endt opp med å legge bort store deler av dagen. Sjokket tar meg såpass at jeg nesten ser livet passere i revy da jeg ser at klokken straks er 18.00 på kvelden.

Blikket mitt glir sakte over til barna som leker og løper etter hverandre i et hav av sofaputer og leker, og i mitt stille sinn innser jeg hvilken vanvittig tabbe jeg har begått: Klokken er snart 18.00 og barna har akkurat sovet et par TIMER.

Farvel nattesøvn 👋😂