NEI, DET STEMMER IKKE!

“Mamma elsker deg lille venn” sier jeg mens jeg stryker Leo på hodet.

Eh. Vent nå litt?… “Mamma?” sier jeg for meg selv. Jeg skvetter til. Nei, det er hvert fall ikke meg. Jeg er ikke mamma. 

Sånn føler jeg det egentlig rimelig ofte. Spesielt når jeg triller Leo ute i byen og vi stopper opp når noen eldre mennesker vil kikke på ham. “Og du er?…” “Mammaen hans vel” svarer jeg.. De sjokkerte blikkene deres er aldri like sjokkerende som den følelsen jeg får innvendig. Herregud, så rart det er?

Jeg hadde 9 måneder på å forberede meg, men det holdt ikke. Jeg tror jeg trenger hele livet før jeg forstår at det faktisk stemmer.

Man skulle jo også kanskje tro at jeg var fullt klar over dette i og med at jeg i tillegg driver en mammablogg, men neida. Nope. Klarer ikke å forstå det. Det går bare ikke. Jeg skvetter like mye til hver gang jeg våkner, reiser meg opp, og til min største overraskelse ser en liten baby liggende i vuggen stående ved siden av sengen vår. “Åja, stemmer det! Jeg er mamma, jeg!” sier jeg for meg selv et par minutter etter at jeg har reist meg opp og ikke helt har forstått hva “den babyen” gjør der.

Lille gutten min. Min, altså. For jeg er mamma.. Jeg bare skjønner det ikke helt enda.

JEG ER FORELSKET PÅ NY!

Herregud.. Som dere vet har Fredrik og jeg akkurat sett ferdig den nye sesongen Orange is the new black (Tusen takk for alle tips til nye serier forresten!!) og jeg har bare en ting å si; WOW. Dessuten har jeg fått tidenes crush på en av de nye kvinnelige skuespillerene i serien. 

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si jeg, men jeg tror faktisk jeg er småforelsket. Har sagt til Fredrik at dersom denne dama skulle dukke opp på døren min så er det hade hade. Haha!

Og jeg som hele livet har gått og trodd at jeg var hetero?… Foto: Orange is the new black

Åh, vi har ellers hatt tidenes fineste dag med moren min og tanta mi, og selvsagt Leo! Tidligere i dag var vi ute å spiste kinesisk, før Fredrik dro til en kompis og mamma, tante, Leo og jeg dro hjemover og etter hvert ut på bryggen for å kose oss med litt mer mat og drikke. Det var fantastisk vær og skikkelig sommer!  Nå er vi nesten akkurat innenfor døren og skal tilbringe resten av dagen i sofaen ♥ 

Vet dere hva jeg kom til å tenke på i stad forresten? At det kun er 9 dager igjen til vi flytter! Når vi flytter ønsker jeg å inkludere litt mer enn bare hverdagen min som ung mamma i bloggen min, jeg vet ikke hva dere tenker om det? Jeg har lyst til å prøve meg på litt interiør og kanskje andre ting? Vi får se. Håper uansett at dere har en kjempefin kveld videre! Vi snakkes i morgen ♥

DET ER HELT OVER

For en fantastisk men samtidig grusom dag!

Dagen er alltid fantastisk med Leo, og i dag var intet unntak. Når Fredrik gikk forbi meg med han på vei til badet i stad, samtidig som han oppgitt fortalte meg at “lillegutt hadde tisset seg gjennom igjen” så begynte Leo å le! Fredrik og jeg knakk sammen i latter vi også. For et herlig øyeblikk!

Grusom har den vært fordi livet mitt er helt over. Og da mener jeg helt over. Vi har allerede sett ferdig tredje sesong av Orange is the new black, og det er nøyaktig slik det føles. Hva skal jeg gjøre? Og ikke minst, hva skal jeg bruke kveldene på? Jeg tror alle som har vært hektet på en serie kan kjenne igjen disse følelsene. Så, er det noen som vet om en serie som er minst like bra som den? Lykke sendes dere som kommer med tips ♥

Ellers har dagen vært preget av ekstremt dårlig vær! Det blir nok tordenvær i kveld, og det er jeg ikke helt superhappy for. Men det går nok greit! Nå skal jeg nyte sitronvann, nettshoppe, og rydde! Håper alle har hatt en fin dag, og at været har vært bedre der dere er!

ET TILBAKEBLIKK

Hei dere ♥

I går kveld startet jeg såvidt med pakkingen til vi skal flytte, og i nattbordskuffen min fant jeg et av de første ultralydbildene av Leo. Det var så spesielt og koselig å finne igjen! Surrete som jeg er, har jeg ikke funnet flere av minnekortene som jeg har en del bilder av ham på fra den aller første tiden. Regner med de dukker opp i tiden frem mot vi flytter.

Jeg har hvert fall funnet noe jeg kan dele med dere, et lite tilbakeblikk på den aller første tiden med lillemann!

Rett før operasjonen. Jeg husker jeg var så fryktelig nervøs at jeg skalv!

Lillegull noen timer etter at han ble født. Her ligger han hos meg i sykehussengen.

Koser seg hos pappaen sin!

En litt stolt (og veldig sliten!) mamma! Her med en to dager gammel Leo.

På vei hjem fra sykehuset ♥

Tante Julie som besøkte oss på sykehuset!

Barseltid.

 

Åh, jeg trengte dette i dag! 

Fryktelig merkelig at noen av disse bildene er 3 måneder gamle.. Føles ut som det kunne ha skjedd for en uke siden! Han har vokst så mye. På hans minste på sykehuset veide han 3550 g, nå veier han 6660 g. Det er så rart hvordan noe så lite kan vokse seg litt større for hver dag. Eller, det i seg selv er kanskje ikke så fryktelig rart- men når du ser på nært hold og er vitne til at et bittelite menneske som du selv har skapt vokser til, da det blir rart.

Tenk at for 4 måneder siden så var han inne i magen min? Det er helt merkelig hvor mye som kan skje på kort tid.’

Tenk at for 4 måneder siden, så trodde vi at vi hadde en anelse om hvordan det skulle bli? Haha, vi tok så fryktelig feil. Det ble så uendelig mye bedre♥

FAMILIEFORØKELSE?

God kveld alle sammen!

Aller først, nei, det er ikke en baby til på vei (Enda) 

Men, Fredrik og jeg har snakket om at vi ønsker at Leo skal vokse opp med dyr, ettersom vi selv gjorde dette begge to, men nå som vi leier har vi ikke muligheten til å skaffe oss noen, og det er jo uansett veldig tidlig. Når jeg enda bodde hjemme hos mamma og pappa hadde vi to katter, og jeg synes faktisk det er utrolig mye selskap i dyr. Det er vel noe av det jeg har savnet mest etter jeg flyttet hjemmefra!

Fredrik vokste opp med hunder, og vil derfor ha hund, men jeg synes hund virker som så utrolig mye mer ansvar enn hva en katt gjør. Vi var vel egentlig enige om at vi ville ha en katt som skulle hete lunsj, men fungerer katter og babyer godt sammen? Æh, jeg har så mange spørsmål. Det blir vel uansett en stund til, så det meste slipper jeg å tenke på! Men tenk det da, enda et lite familiemedlem! Da hadde jo familien vært komplett. Neida, mangler nok en liten lillesøster også.

Vi skal selvsagt tenke oss veldig godt om før vi eventuelt tar denne avgjørelsen, for et dyr er mye ansvar uansett.

Uansett, i dag har vi hatt det kjempekoselig! Dere fikk jo tidligere høre om morgenen min, og i dag tidlig regnet det helt sinnssykt. Det første jeg tenkte er at dagen måtte bli en innedag, og det ble det jo også. Vi har riktig nok vært ute en liten tur på butikken, men ellers har vi holdt oss inne på grunn av været, og det har vært veldig greit! 

Ettersom vi nå flytter om 2 uker har jeg begynt å tenke litt på å pakke, så jeg får se om jeg starter i løpet av kvelden. Alltids bedre å være litt tidligere ute, enn litt for sent! Ønsker dere en kjempefin kveld videre, og håper dere har hatt en fin dag!

SÅNN ER DET Å HA BARN..

I dag formiddag gikk jeg rolig ned til byen, som jeg skrev om i forrige innlegg, jeg fikk handlet og gjort alt jeg skulle fordi Leo lå så fredelig og sov søtt i vognen sin, med dynen trukket godt over den lille kroppen. Vel, så lenge varte det, liksom!

Når jeg kommer til den siste klesbutikken jeg skal innom, hører jeg noen små lyder fra vognen. Jeg kikker ned i vognen, og der ligger han lys våken med kulerunde blåe øyne. Ikke at det i seg selv gjør noe, for det er jo bare koselig at han er våken, men problemet oppsto når jeg la han nede i vognen igjen, klar til forlate klesbutikken.

Han ville nemlig ikke ligge nede i vognen sin, selv om jeg til og med kjørte over brostein når vi kom ut fra kjøpesenteret. Han nektet. Protesterte. Og som mammaen hans klarer jeg ikke la han ligge nede i vognen sin å gråte, så jeg tar ham opp, og det blir knyst stille. Stillhet er deilig, tenker jeg. Deretter prøver jeg å gå litt rundt med ham i gaten, og jeg lot vognen hans sto ved siden av før jeg etter hvert prøvde å legge han ned igjen. Nope. DET ville han hvert fall ikke!

Og sånn gikk det, jeg lurer på hvor mange ganger jeg prøvde. Noen ganger var jeg helt overbevist om at han lå og sov i armene mine, men i det kroppen hans lå nede i vognen så sa han i fra, for å si det sånn.

Jeg skjønner at jeg ikke kan stå lenger ute i gaten, det småregner og jeg har tross alt stått der i over et kvarter. Dermed prøver jeg å nå vognen med de korte armene mine, samtidig som jeg holder Leo godt inntil meg. Vips, så glipper jeg vognen, og det ender med at jeg må småløpe nedover gaten med Leo i armene mine for å få tak i den hersens vognen som triller fint nedover gaten med alle varene. For å si det på denne måten; Jeg lurte ikke på hvorfor jeg hørte latter.

Jeg får omsider tak i vognen, og setter denne gangen på bremsen. Jeg føler meg egentlig litt oppgitt, og innser at vi ikke kommer til å komme oss avgårde. Etter litt over 20 minutter får jeg ringt Fredrik, som selvsagt ikke tar telefonen. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg tenkte “Nå må du tulle med meg, vær så snill”. Antallet må ha vært hvert fall tresifret.

Så da står jeg der, da. Med Leo i armene mine, vognen foran meg, og Telefonen klemt inn i ansiktet fordi jeg ikke har mulighet til å holde den med hånda mi. Jeg får holdt Leo på en trygg måte samtidig som jeg får sendt melding til Fredrik på Facebook, og endelig svarer han. Etter 5 minutter til, svinger han rundt gatehjørnet og det eneste jeg tenker er “Jeg er reddet”

Men sånn er det  å ha barn, ikke sant?

EN LITEN HILSEN

Gratulerer så utrolig masse med dagen Jessica. Vet du har gitt meg streng beskjed om å ikke logge inn på  bloggbrukeren din, men idag klarte jeg ikke å la være.

Jeg og Leo er utrolig stolte og glade i deg. Jeg har kjent deg i snart 3 år,  og ikke hos noen annen person har jeg sett en så stor forandring. Har ikke ord for hvilken god og fantastisk jente du er, og selvfølgelig mor.

Jeg hadde aldri trodd at vi skulle ha en sønn på 17 års dagen din. Men takker gud for at det skjedde. Gleder meg til mange fine år med deg og Leo, og kanskje en til. (om en goooood stund) 

 Vi elsker deg kjempehøyt og håper du fremdeles vil få en bra dag videre ♥ 

JO, GRAVIDITETEN MIN ER ET MIRAKEL

I dag klikket jeg meg inn på tv2.no og noe av det første som møtte meg var en overskrift som sa “GRAVIDITETEN DIN ER IKKE ET JÆVLA MIRAKEL” Jeg våknet til og tenkte bare noe ala “Javel, hva nå da?!”

Kjære Nicole Ryden.

Jeg leste innlegget du skrev i avisen om mødre og meningen med livet. Og først og fremst; Jo, graviditeten min var et mirakel. Hva kaller du det å bære frem et nytt liv, Nicole? Hva kaller du det å skape et nytt menneske, nesten helt på egenhånd? Jeg kaller det et mirakel.

Jeg er vel en av de mødrene som provoserer deg jeg da, Nicole, ettersom jeg også mener at livet er forandret for alltid etter at jeg fikk barn. Lykke har fått en ny betydning. Og livet er mer verdig å leve nå enn før, for nå har jeg noen som trenger meg mer enn jeg trenger meg selv.


Før jeg fikk barn hadde jeg massevis av gode venner og en stor familie. Ikke at jeg har mistet dem nå, men du legger jo fryktelig stor vekt på mødrene som snakker om at “livet ikke var verdt å leve” før de fikk barn, og at de samme mødrene hadde mangel på livsglede og kjærlighet før de valgte å få barn. Og ikke bare det, jeg var lykkelig. Svært lykkelig. Så beklager å måtte skuffe deg, men nei. Jeg tror for øvrig det er vanskelig for deg å forstå deg på morskjærligheten fordi du ikke er mamma selv, men det er en annen sak.

Jeg skjønner heller ikke helt hvor “Bygda” kommer inn. Er ikke alle mødre ekstremt opptatt av barna sine? Elsker ikke alle mødre barna sine betingelsesløst, uansett hvor de bor og hvor de kommer fra?

Men du skriver at du mener det er ja, “forbannet krenkende” (For å bruke dine ord) å uttrykke seg på en slik måte ved å vise og snakke høyt om at livet ikke var verdig før barn. Dette mener du fordi det eksisterer barnløse. Men Nicole.. Hvis vi alle skal la være å utrykke glede over ting (og muligheter, for så vidt) som ikke alle har, så kan vi jo egentlig bare sette oss ned og holde kjeft hele gjengen?

“Å sette spørsmålstegn ved hvorfor en kvinne ikke vil ha barn, burde likestilles med spørsmålet om hvorfor en annen kvinne velger å få barn” Joda, det kan du jo si. Men så er det nå (og kommer nok mest sannsynlig alltid til å være) vanligere å få barn, enn å la være å få det.


Du nevner at “ungene skal faen meg vite hvordan de skal oppføre seg mot medmennesker og planeten” men vi vet jo alle hvor lett det er å snakke om oppdragelse når man ikke har barn, eller hva?

Jeg er for øvrig enig i at man bør ha orden på sitt eget følelsesliv og livet generelt før man får barn, men det tror jeg alle oppegående mennesker forstår uten at vi trenger å fortelle dem det. Jeg er derimot ikke enig i at man ikke har orden på sitt eget liv kun fordi man skryter uhemmet av barna sine og bor på “bygda”

Jeg sier ikke at jeg ikke tror det finnes mødre som får barn kun fordi de tror det kan få livene deres til å føles mer verdig og “verdt å leve”, jeg sier bare at jeg tror det er fåtallet.

Helt til slutt må jeg bare stille deg et ganske enkelt spørsmål. Hvorfor i alle dager blir du provosert av andre menneskers lykke?

SKAL VI GIFTE OSS?

Det dukker til stadighet opp spørsmål om giftemål i kommentarfeltet og på innboksen min på facebook. Noen ganger med en litt ironisk undertone, med tanke på at jeg allerede har barn, så hvorfor gifter jeg meg bare ikke i samme slengen (som jeg for øvrig synes er morsomt) Andre ganger får jeg inn dønn seriøse spørsmål som har med dette å gjøre.


Jeg har sagt til Fredrik at jeg gjerne tar i mot en vingummi godteri-ring fra Haribo, men han er ikke helt enig i at jeg skal få det om vi først skal gifte oss. Vi har ingen planer om å gifte oss med det første heller. Det blir nok en god stund til, og det er vel heller ikke så rart, med tanke på at jeg fortsatt er 16 år gammel, og derfor måtte ha søkt fylkesmannen om lov.

Når jeg var yngre (og til dels nå) har jeg alltid sagt at jeg ikke trenger å gifte meg. Jeg har aldri sett poenget i det, fordi jeg trenger vel ikke en ring på fingeren for å bevise at jeg elsker noen, eller for å bevise at det er den personen jeg ønsker å leve sammen med resten av livet mitt.  Jeg har aldri drømt om et digert slottsbryllup, en gigantisk seremoni, eller masse dilldall og ting. Jeg har til og med spurt Fredrik om vi ikke bare skal dra til USA på et sånn mini kapell for å få unnagjort det hele, og med det vært dønn seriøs. Ja, når den tid kommer da så klart. Jeg tror for øvrig ikke at Fredrik deler mitt syn på dette, og det forstår jeg jo, i og med at dette er noe rimelig stort.

Samfunnet vårt er lagt opp slik at vi skal gifte oss med hverandre, for det er jo faktisk det som er mest gunstig med tanke på arv, økonomi og så videre. Derfor kommer jeg nok til å gifte meg en gang i fremtiden, men hadde det ikke vært det vet jeg faktisk ikke.