Påsken vår så langt har vært helt knall. Vi nyter dagene oppe på hytta til Jessica og hennes familie. Været har kanskje ikke vært helt på vår siden. men sånn alt i alt kan vi ikke klage. Hver påske så har min familie og jeg tatt turen opp på min hytte. Så det er veldig koselig å holde tradisjonen tro. (selv om det ikke er min hytte) Jeg digger påsken. Kjenner på hele kroppen at jeg lengter etter snø, hytta, lange skiturer med familien, knuse broren min i alle mulige varianter av kort og andre spill, god mat og påskeegget er selvfølgelig et pluss. Tror ikke barnet i meg forsvinner med det første akkurat.
For ett år siden var det ikke akkurat enn sånn påske jeg fikk. Vi hadde nesten nettopp fått nyheten om at Jessica var gravid igjen, og i påsken var hun 11 uker på vei med Noah. Ikke akkurat den nyheten man vil ha før en av mine favoritt-tider på året, selv om selvfølgelig jeg ikke ser det som en kjip nyhet i dag. Husker vi satt der og var helt i sjokk.. Og fra før av så var ikke akkurat forholdet mellom meg og Jessica helt på topp, selv om hadde det greit. Vi krangla en del etter det som hadde skjedd tidligere den høsten og det å få denne nyheten rett før påsken var veldig ødeleggende.
Jeg husker vi satt og diskuterte at Jessica hadde blitt gravid igjen i sofaen vår hjemme og hva vi skulle gjøre, Jessica gråt og jeg var ikke klar for å bli pappa igjen. Rett før vi fikk vite at vår vakre Noah var blitt til, følte jeg at livet mitt var komplett. Jessica skulle starte på skole og endelig komme i gang med utdanningen etter at vi hadde fått Leo, Leo skulle i barnehage og jeg var halvveis i lærlingtiden min. Etter en tøff start så det ut som at alt skulle falle på plass. vi hadde vært gjennom fødsel, brudd og det som måtte finnes. Men endelig skulle ting roe seg og det “normale” voksen livet skulle komme.
Men den gang ei. Det slo oss seriøst som et lyn fra klar himmel. Skjebnen ville noe annet. Ikke forstå meg feil, det å få barn er verdens største gave og en stor velsignelse. Men det er ikke akkurat en ønskesituasjon å havne i som to ungdommer for andre gang. Selv om voksenlivet allerede hadde kommet til oss litt kjappere. Så var jeg definitivt ikke klar på barn nr 2 i det hele tatt. Vet jo at man aldri kan forberede seg på å få barn, men det føltes rett og slett umulig.
Den gangen var det ikke like mye diskusjon som med Leo, etter at vi fikk Leo så var Jessica og jeg begge enige om at hvis vi i en fjern fremtid, skulle bli gravide, så skulle vi velge å beholde. Men at det skjedde så fort var ikke akkurat i planen.
Det var ikke en slik påske jeg så for meg i fjor, men i år kom det ingen overraskende nyheter heldigvis. Ville jo aldri vært foruten vår vakre Noah selv om det kom brått på.
Han, Leo og Jessica er min store kjærlighet i livet og jeg vil alltid ha dem i mitt liv.
Håper dere alle har hatt, har og vil fortsette og ha en god påske.
Tenk i dag er det din andre morsdagsfeiering, og du har vært en mor i snart to år.
Tenk at den lille, vevre jenta mi er en mamma til to fantastisk flotte gutter.
Siden vi snakkes daglig, både en og ti ganger, har jeg rimelig grei oversikt over hva du gjør, og hvordan du gjør det.
De sunne holdningene dine, moralen din, verdiene dine, fornuften din, og den enorme kjærligheten du har til guttene dine.
Aldri tvilte jeg på evnene dine, for det hadde jeg aldri noen grunn til.
Selv når jeg tenker tilbake på den veldig spesielle dagen i juli 2014, på legekontoret, hvor du fikk beskjed om at du var gravid, ble jeg ikke bekymret.
Overrasket og sjokkert? Å, ja!
Bekymret? Nei, ikke for annet enn at det for deg ville bli tøft å måtte stå i. Men aldri for at du ikke skulle klare det. Aldri.
Du har måtte tatt vanskelige valg, og være en voksen i en alder av 16 år. For det er ikke for puslinger og barn å klare å ta valg som preger resten av ens liv, og samtidig være bevisst konsekvensene av valgene man tar.
En mor har alltid bekymringer, noe ens egne barn sjelden forstår før de er en mor selv.
Jeg vet ikke om det finnes en bekymring jeg IKKE har hatt etter du og søstrene dine kom til verden.
Er dere mette?
Er dere varme og trygge?
Får dere nok søvn?
Leser jeg nok bøker for dere?
Har jeg lært dere nok om alt dere trenger å vite og kunne?
Forteller jeg dere hvor nok hvor mye dere betyr for meg, og hvor glad jeg er i dere?
Er dere trygge nok i dere selv, og klare nok for et selvstendig liv?
Er dere klare for alt verden byr på av utfordringer?
Og kanskje det viktigste av alt, har dere hatt en god barndom?
Hvordan kan jeg beskytte dere for alt?
Og det kan man jo ikke. Verken mot det uforutsette, kjærlighetssorger, mobbing, eller urettferdighet.
Det gjør ingenting at du er totalt avslappet når ting flyter rundt deg og rotet av og til kan nå nye høyder – bokstavelig talt, for det skal Gudene vite at du er. For de viktigste egenskapene ligger ikke i det, de ligger i deg, den personen du velger å være, og alle valgene du tar for deg.
Og det gjør du så fantastisk bra.
Hver eneste gang du tar et valg, hver eneste dag jeg snakker med deg bekrefter du gang på gang at det ikke er den minste grunn til bekymring. Du klarer, gyver på, og har en ståpåvilje av det helt sjeldne slaget.
Det er fortsatt rart å tenke på at jeg er en mor til en mor, fortsatt rart å ringe deg og gratulerer deg med morsdagen.
At dette skjedde nettopp deg, er faktisk det beste som kunne skje- for ingen jeg vet hadde klart det bedre.
Jeg er uendelig glad i deg, og så stolt av deg at det nesten gjør litt vondt.
Gratulerer med morsdagen, min kjæreste lille, store Jessica!
Her en kveld for ikke så lenge siden, lå Jessica og jeg i senga. Leo og Noah hadde akkurat sloknet for natten. Verden var tilbake i balanse igjen og Jessica og jeg kunne legge oss etter nok en dag med mye aktivitet, lek og moro!
I det hodet mitt treffer puta så spør Jessica meg om noe.
“Fredrik, jeg må bare spørre om noe jeg har lurt på en stund, men jeg er litt redd for at du skal tolke det feil. Kjenner du på en like ubetinget kjærlighet ovenfor barna som det jeg gjør?”
Jeg snur meg til Jessica og sier “Jeg elsker barna over alt på jord. Så snur jeg meg til vinduet ved sengen, før jeg fortsetter: “Synes du ikke det er litt rart hvor mye fokus og snakk det er om morskjærligheten sammenlignet med kjærligheten pappaen føler for barna sine? Jeg skjønner at den er spesiell siden dere går med barnet i magen i 9 måneder, men selv føler jeg ikke at pappakjærligheten er noe mindre. Altså jeg er jo ikke mamma da, og kjenner derfor ikke på morskjærligheten. Jeg kan dermed ikke si for sikkert at pappakjærligheten er den samme. Men hvis man tenker litt på det, så elsker vi begge to barna våre over alt på jord. Leo og Noah er de to vi bryr oss mest om i hele vide verden. Vi gjør begge to alt for barna våre, og ville gått til verdens ende for dem. De gleder oss når vi ser dem smile. De smelter hjertene våre når de ler! Tror du det er stor forskjell på kjærligheten vi føler for dem?
Sekundene gikk uten at jeg hadde fått noe svar.
“Jessica!?” så snur jeg meg tilbake. Gjett hvem som hadde sovna!!
Så jeg ble liggende med tankene i hodet selv. Jeg kom ikke helt frem til et endelig svar, men det er da ingen konkurranse om hva som er sterkest. Vi vet jo at vi begge har barn som er det viktigste i livene våre. Jeg vet at jeg elsker dem betingelsesløst, og jeg ser lett at Jessica gjør det. Så om kjærligheten vi føler for dem ikke føles 100% likt for oss, så kan den jo være like sterk!
Jeg ser bestevenninna mi småløpe inn på soverommet fordi sønnen hennes er våken. SØNNEN. og ikke nok med det, men hun har enda en sønn. Det er som om jeg får et sjokk hver gang jeg ser et blogginnlegg eller besøker henne. Det slår meg “Åja, hun er jo tobarns mor hun ja”. Det er ennå så ufattelig rart å tenke på, og så surrealistisk at den jenta jeg har hatt som venninne i alle år, er mamma og alt det hører med. Misforstå meg rett, jeg er ufattelig stolt av Jessica og Fredrik. De er alt for dårlige til å skryte av den jobben de gjør daglig, og alt de ofrer for at ungene deres skal ha det best mulig til alle tidspunkt. Det koster. Og det koster nok mer enn det kan se til utad. Min kjære lille Jessica som syns det var ufattelig godt med babymat på glass (sorry Jessica, hehe!) og hørte på Justin Bieber til alle døgnets tider. Hun er mor. Mamma. Og jeg er heldig nok til å være fadder til Leo. Heldige meg.
Jessica er en sånn venn jeg liksom alltid kan ringe hvis det er noe, og en sånn person jeg kan regne med uansett hva. Hun er en sånn slik person som gjør at jeg ikke føler meg alene her i verden. Det er disse menneskene man trenger her i livet. Det kan gå laaang tid mellom hver gang vi sees, rett og slett fordi jeg går på skole som krever mye, og Jessica har nok med sitt (as you know) og det blir ofte ikke igjen mye tid til reising, med tanke på at jeg bor på Gjøvik. Men hver gang vi sees er det som det alltid har vært, så trygt og så utrolig godt.
Jeg er ingen blogger, merker jeg. Jessica fikser de greiene her så utrolig bra, og her sitter jeg og skal skrive et ektefølt fint innlegg til bestevenninna mi, og lurer på åssen i alle dager hun klarer å skrive opptil flere gjennomførte, interessante blogginnlegg hver eneste dag. I tillegg har hun fine bilder. Jeg forstår godt hvorfor dette er en godt betalt jobb, for det krever. Spesielt når du har to barn og ta vare på, en leilighet og vaske, middag og lage, et forhold og pleie og et liv og opprettholde. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg er så glad i deg!
Jeg leser av og til på andre sine blogger som deler det “perfekte” livet… Alt er som en dans på roser, og ting kunne ikke vært bedre. De velger å kun dele det som er bra og positivt. Noe jeg kan forstå veldig godt. Det kan være vondt å åpne seg og man vet aldri hvordan andre folk vil reagere.
Men jeg har lyst til å dele noe av det som ikke er like fint og vakkert med dere.
Jessica hadde ikke lyst til å skrive noe om dette på bloggen, så da gjorde jeg det. Den siste tiden har vært mer negativ enn positiv for oss. Jessica og jeg har snakket om løsninger, men har ikke kommet på noe som kan hjelpe enda. Alle sliter jo med sitt.. Om det ender med at vi flytter fra hverandre vet vi ikke. Jeg vil jo selvsagt ikke dra fra familien min, men hvis det er og viser seg å være det beste for barna så gjør jeg det.
Jeg vet at jeg elsker Jessica mer enn noe annet.. Og jeg vet at vi har skapt to helt fantastiske barn sammen, og at vi vil ofre alt for at de skal ha det best mulig. Det er veldig lett å dra det kortet med at vi er unge og det er grunnen til at forholdet vårt ikke går så bra. Men jeg tror alle par kan møte på utfordringer etter de har fått barn. 40-åringer og de under 20. Noen utfordringer er tyngre enn andre og man vet ikke alltid utfallet.
Uansett hva så gjør vi alltid den beste jobben for barna våre. De elsker oss og vi elsker dem.
Hei! Fredrik her. Jessica har jo som dere vet en periode hvor hun ikke oppdaterer så mye pga hun er veldig sliten av Noah. Så nå i dag skal jeg blogge litt. Tenkte å svare på spørsmålsrunden med meg!
Lurer bare på en ting, laget dere Noah den tiden du og Fredrik ikke var sammen?
– Haha, ja, det stemmer. Eller Jessica og jeg var sammen, og hadde bestemt oss for å fortsette forholdet vårt. Men jeg ville ikke at hun skulle gå ut med det med en gang.
Hvordan synes dere at forholdet har utviklet seg etter dere fikk barn å hvordan er forholdet deres nå?
– Forholdet vårt har utviklet seg kjempe mye! Føler at vi er blitt mye mer voksne. Er litt rart men jeg føler at forholdet vårt gir mye mer mening nå. Det er liksom ikke bare Jessica og meg i dette forholdet lenger, men også våre to nydelige sønner. Forholdet vårt nå er bra. Det er beintøft til tider så klart. Med to barn så blir det ikke akkurat så mye tid til pleie forholdet vårt. Når begge først sover så sovner nesten vi også, haha. Vi får kost oss litt inni mellom. Ting har definitivt endret seg siden vi fikk barn.
Har du en anbefaling til unge som forlater foreldres hjem og begynner et selvstendig liv?
– Behold kontrollen. Det er det viktigste. Har man kontroll på økonomi og hva man kjøper, så kommer man langt. Vær sparsom og ikke kast penger ut av vinduet. Lærte utrolig mye det første året. Hvor mye ting koster og alt man må ha. La nesten ikke merke til det når jeg bodde hjemme. Men når jeg flytta ut så slo det voksne livet meg rett i trynet!
Hva synes du om eksponering av barna på bloggen?
– Jeg mener at man må være obs på hva man legger ut. Ikke post ting du selv ikke ville poste av deg selv. Jeg vet at det er mange sterke og forskjellige meninger om dette temaet. Men det jessica publiserer av Leo og Noah syns jeg er helt greit.
Hvordan fordeler dere oppgavene hjemme?
– Jessica har lenge tatt seg av det meste, men nå prøver vi ut å fordele litt mer. Jessica tar seg av vasking generelt i leilighet, lager og handler maten. Mens jeg tar meg av søppel og rydding. Selvfølgelig så bytter vi litt og noen ganger så tar Jessica mer enn meg, og andre ganger er det jeg som stepper inn for Jessica.
Har dere noen fine spare tips? Til feks hus/leilighet. Hvordan gjør dere det med handling av mat i uken?
– Vi er ikke så fine på hvor dyr mat vi kjøper. Handler litt på tilbud også er det viktig å prøve å motstå fristelser som brus og sjokolade i hverdagen. Gjør man det så sparer man mye! Jessica sier at man ikke skal handle når man er sulten, haha. Har ikke så mange gode tips ellers tror jeg. Lag egen konto til sparing, og ikke rør den.
Krangler dere mye? (Når dere krangler hvordan løser dere det på en god måte med tanke på barna?)
– Vi krangler som alle andre vi og. Men når vi først gjør det så prøver vi løse det så fort som mulig. Kan innrømme at når man får lite søvn og er slitne så kan lunta være veldig kort. Men vi krangler aldri foran barna.
Er du ofte med kompiser?
– Nei, det synes jeg ikke. Siden Noah kom så har jeg vært ute en gang tror jeg. Er jo litt kjipt å ikke kunne dra ut når man vil, men vil heller prioritere Noah. Familie er viktig og nå som Jessica er veldig sliten så er det utrolig viktig at jeg stiller opp.
Syns du det er slitsomt å måtte stå opp hver natt til to små barn og jobbe samtidig?
– Ja, jeg kjenner at det er slitsomt. Men jeg kjenner også at det går bedre nå enn når Noah akkurat hadde kommet. Tror nesten kroppen blir vant til det.
Skal dere være med på tv igjen snart?
– Ikke som vi vet om enda. Men hvis det dukker opp noe som høres greit ut så vil vi gjerne bli med.
Hvor ser du for deg at du og Jessica hadde vært i dag dersom dere ikke hadde hatt barn?
– Mest sannsynlig så ville vi hatt hver vår jobb. Bloggen ville ikke eksistert. Jeg hadde ventet på at Jessica skal fulfløre sitt siste år på videregående, så tror jeg vi hadde gjort som ungdommer flest gjør nå til dags.
Hva synes du er den største utfordringen i den nye hverdagen?
– Tror det må være tiden. Føler at jeg løper for å rekke alt, haha. på morgen på vei til barnehage, bussen til jobben, og når vi først har kommet hjem så er dagen plutselig over.. Så ja. Tiden er nok den største utfordringen.
Når/hvis du henger med kompiser, kan du ha med Leo? Hva synes de evt om det?
– Det kan jeg absolutt. De syns det bare er koselig, og jeg liker at de har kontakt med han også.
Hvordan synes du det er med en kolikk unge i hus når du i tillegg må stå opp tidlig pga jobb?
– Det er veldig slitsomt… Jeg setter så utrolig mye større pris på en natt med kanskje med noen få timer søvn enn hva jeg gjorde før. Blir ganske trøtt på jobb, men får slengt i meg en red bull og en energi bar så går det seg til. Haha.
Hvor mange barn kunne du tenkt deg i fremtiden?
– Jeg syns det holder i masse nå jeg 🙂 Jessica vil jo ha enda en i fremtiden, men der må jeg si meg uenig.
Hvordan går det med deg i denne tiden?
– Jo, takk som spør. Jeg har det bra. Er sliten, men veldig lykkelig <3
Hva gleder du deg mest til i tiden fremover?
– Jeg gleder meg til den tiden når Noah forstår mer. Når han ler og har lært seg å krabbe. Blir så koselig å se de to leke sammen!
Hvordan har dere det? Kan tenke meg at tiden etter fødsel ble tøffere enn forventet, eller?
– Vi har bra mellom oss, selv om vi noen dager sliter oss mye ut. Vi koser oss når muligheten byr seg og vi støtter hverandre hele veien. Ja. tiden etter fødsel ble myyyye tøffere enn det jeg kunne ha forestilt meg. Regna ikke med å få en liten en med kolikk. Jeg selv hadde kolikk og har hørt mange historier fra da jeg var baby.
Hva husker du best fra da du var liten? Hva likte du best å gjøre? hva husker du at du likte best fra juletiden som liten?
– Jeg husker tacofredag. sene fredagskvelder med broren min. lekte på rommet etter at mamma og pappa hadde sagt det var natta. Lørdagene med fotball på skjermen sammen med pappa.
Og om jeg ikke gadd det så var det ut med alle vennene mine og ned på fotballsletta. Spilte til sent på kveld. Sykla hjem med bestekompisene mine. Søndagene var det alltid ut på tur med familien. Ikke alltid like moro men i ettertid er jeg ganske glad for at de tvang meg med ut, har lært mye av det. Har hatt en så bra barndom som jeg kunne ønske meg. Så tusen takk for det, mamma og pappa!
Julen har alltid vært min favoritt tid på året. Ikke på grunn av gavene, men på grunn av hele pakka. Familien samlet, masse god mat og koselig stemning. Kjøpte alltid juletre med pappa rundt 20 desember, så satte vi det opp 22 desember. Pyntet hele huset fullt av nisser, engler og alt annet dere kan tenke dere av julepynt. Juletreet har alltid stått på det samme stedet og strømpene hang på sin rette plass. Lille julaften var det store høydepunktet med mandelen i grøten. På kvelden så var det grevinnen og hovmesteren. Julaften var det opp klokken 7/8 på morgenen., tven på nrk1 og strømpa fylt med godteri, et julehefte, en klementin og en julegave vi fikk pakke opp.
Som dere sikkert skjønner så er jeg veldig glad i tradisjoner. og slik som det hadde jeg det i 15 år. Så når mamma og pappa bestemte seg for å skilles, så var og er fremdeles julen en litt sår tid for meg. MEN! Nå har jeg fått min egen familie og vi får skape våre egne tradisjoner <3
Jeg har stadig vekk hørt at andre unge snakker om at livet deres hadde gått i grus om de var i samme situasjon som oss. At de sier det er så mye de vil oppleve før de skal bosette seg og «slå seg ned» et sted og stifte familie. Skal jeg være helt ærlig så skjønner jeg det! For guds skyld, ikke tolk meg feil. jeg elsker barna mine over alt,ville aldri byttet det ut mot noe, men tanken på hva jeg hadde gjort uten dem og hvor jeg hadde vært uten dem har jo slått meg. Hva som egentlig hadde skjedd og hvordan livet mitt ville vært om jeg aldri hadde truffet Jessica.
Hvis jeg tenker tilbake i tid, til da jeg begynte å snakke med Jessica når jeg gikk i 10. klasse, så var jeg skikkelig barnslig, umoden og veldig opptatt av damer. Gikk ut med helt midt på treet karakterer, og var veldig klar for videregående. Mulighetenes sted tror jeg lærerne mine kalte det, haha. Jeg husker alt mas om karakterer, fremtiden, jobb.. Alt jeg tenkte på var å bli kjent med folk, få flere venner og leve livet. Hadde ingen plan for hva jeg skulle når jeg var ferdig.
Jeg har alltid vært glad i å reise. Har alltid sett opp til bestefaren min som døde tidligere dette året, han hadde reiste jorden rundt. Jeg misunnet han for alle stedene han hadde opplevd, og håpet at jeg selv kunne gjøre det samme en dag. Og når jeg starta på videregående så fristet det så sykt å ta 2. året i utlandet, jeg fikk reisefeber. Jeg var rastløs, ville ut og bort. Jeg hadde aldri noe plan for hva jeg skulle gjøre etter videregående. eneste planen jeg hadde var at jeg ville oppleve ting. Reise, feste, leve livet, dame ville jeg ha, men tanken på å få barn tidlig var ikke et alternativ. Det ville jo være sosialt selvmord. Det gikk jo ikke. Livet mitt ville falt sammen. (Og derfor tipper ikke jeg lotto, for ja så feil kan man ta)
Jeg skulle gjøre alt det andre ungdommer gjorde.
Den aller største forskjellen måtte ha vært friheten. Det å kunne dratt ut når jeg vil, kommet hjem når jeg vil, og kun ha ansvar for meg og mitt.
Det er veldig vanskelig å sette seg inn i en annen situasjon enn den man selv befinner seg i. Men tanken på hva jeg ville gjort nå om ikke….. Er rar å reflektere over. Om det verken var for Jessica, Leo eller Noah nå så ville jeg mest sannsynlig hatt en normal ungdomstid og jeg hadde nok ikke fått barn før i “normal” tid.
Er det min største feil? Å ikke få oppleve ungdomstiden? Nei tror jeg. Ja jeg hadde helt sikkert opplevd mye, fått reist mye, fått festet fra meg… Men med barn tror jeg man opplever minst like mye, men på en annerledes måte.
Nå har jeg vært pappa til to i snart to uker allerede og jeg må si at det går mye bedre enn forventet. Må si at jeg allerede kjenner at forandringen fra en til to er veldig stor. Det går i hundre i hjemmet. Men selv om jeg er litt sliten etter den store forandringen så må jeg si at jeg er mer lykkelig nå. De to guttene gir meg så mye. Mest av alt må være energien, haha. Neida, det er så klart kjærligheten. Når jeg ser hvordan Leo behandler Noah, smelter nesten hjertet mitt. Det virker nesten som at de to har kjent hverandre i flere år.
Må innrømme at jeg var meget redd for hvordan Leo kom til å reagere på vår nye. Ville leo bli sjalu? Kom han til å oppføre seg dårlig og ikke ville ha noe med lillebror å gjøre? Men han viser så stor glede. Mye mer enn hva jeg kunne forestilt meg. Han koser og klemmer han, og når jeg henter han i barnehagen og spør om vi skal hjem til lillebror så roper han høyt «JAAAAAA!»
Mange jeg kjenner sa at jeg kom til å få lange netter med lite søvn når vi skulle få nummer to. Men hittil er det akkurat som før. Leo sovner til vanlig tid om kvelden og Noah sover stort sett veldig mye, uten om når han er sulten eller vil skiftes på. Det er mest på dagtid at det går litt fort for seg her hjemme. Spesielt når Leo er kommet hjem fra barnehagen. Da er det bleieskift, mat til Leo, bad, vasking, mat til meg og Jessica. Noah skal ha litt trøst, mat eller ny bleie, Leo skal ha oss med på lek og moro. Så når kvelden endelig kommer og våre to nydelige har sovna så er det forferdelig godt å kunne slappe av litt.
Jeg vet at det er mange som mener at livet mitt er ødelagt fordi jeg har to barn som 19 åring. Jeg håper at noen av innleggene jeg skriver er med på å kunne vise at det ikke er verdens undergang. Får man et barn skal man ikke gå i kjelleren og tenke at livet er over. Det er lykke. Det er glede og mest av alt er det kjærlighet.
Når du fylles av en enorm lykkerus og uforbeholden kjærlighet til noen som ikke er ditt barn, da er det ditt barnebarn.
Det er vanskelig å glemme den varme sommerdagen i juli 2014, når jeg skulle være med Jessica til legen for å prøve å finne svar på hvorfor magesmertene ikke ville slippe.
Det er vanskelig å glemme det umiddelbare sjokket, rommet som et øyeblikk gikk rundt, og verden som plutselig ble forandret – for alltid.
Å være en bestemor innebærer nødvendigvis at man allerede er en mor, med alle de gleder, bekymringer og til tider dårlig samvittighet det fører med seg. Så kommer det lille barnebarnet man forelsker seg så dypt og inderlig i, som opptar deg i tanker og handlinger – daglig. Og tro endelig ikke at bekymringene opphører selv om det ikke er ditt eget barn. De blir snarer tvert i mot sterkere!
Å være en bestemor gir også uante muligheter til å skjemme bort, tolerere rot og matsøl, samt slippe å sette så mange grenser og ikke måtte si nei! Det er noen av de mange bonusene som en bestemor får.
Ulempen er definitivt å bo 24 mil unna både liten og stor, det er utvilsomt en stor frustrasjon i alt det hyggelige. Savnet og lengselen er nesten ikke til å holde ut..
Jeg tar meg i det, hver eneste gang jeg passerer Sandefjord -at jeg ikke får kommet meg fort nok den siste biten inn til Larvik. Savnet blir med ett uutholdelig, og jeg bare må se dem nå, og med en eneste gang!
Men gleden, den enorme gleden når man kommer inn døra og får holde rundt dem begge, kysse, kose og klemme på den lille myke kroppen som smiler til deg og stikker en pekefinger i nesa di – det er det ikke mye som slår.
Dette er første gangen jeg skriver på bloggen til Jessica, jeg er 15 år, er lillesøsteren til Jessica, og heter Jennifer. Siden jeg er 15 er det ikke lenge til jeg er like gammel som Jessica når hun ble gravid. Jeg kunne aldri sett for meg å bli gravid i den alderen jeg er i nå, det tror jeg aldri jeg hadde klart. Å være tidlig gravid er nok ganske mye vanskeligere enn man trur. Jeg husker folk stirret og så veldig stygt på søsteren min når hun var gravid sist gang,og bare det hadde jeg synes hadde vært ubehagelig.
Jeg synes fortsatt det er unormalt og rart at Jessica er mamma,men hun har gjort en god jobb med å være mor for Leo. Jeg tror ikke jeg hadde klart det.
Nå er hun jo gravid på nytt og min reaksjon var egentlig at jeg ble litt sjokkert men, det var fordi jeg trodde hun skulle vente med å få flere barn på noen år. Men jeg var ikke redd liksom fordi jeg visste at hun kommer til å gjøre en like bra jobb med Noah/Oscar/Den nye babyen som hun har gjort med Leo.
Nå har Leo og Jessica vært her på besøk noen dager, og det er ikke lenge til de drar til Larvik igjen. Jeg kommer til å savne Leo kjempemasse, og Jessica litt. Leo kommer noen ganger bort til meg og vil opp, og det synes jeg er koselig. Jeg skal lære ham å si tante og håper jeg blir yndlingstanta hans!
