VI ER FERDIGE!

Endelig.

De to første vaksinene til Leo er tatt, og ting gikk overraskende greit. Jeg sier “vi” fordi jeg tror faktisk det var verre for meg enn det var for han! Dere mødre forstår sikkert hva jeg mener.

Det var ekstremt vondt at han gråt sånn når de stakk ham, men det er så fryktelig lite å gjøre med det. Det siste jeg ønsker er at den lille skjønningen min skal bli syk, ordentlig syk, så da ble det vaksinering. Det er jo tross alt til det beste for ham i fremtiden. Heller to stikk nå, enn et titalls i fremtiden fordi vi ikke gadd å vaksinere.

Jeg sa til Fredrik at jeg veldig gjerne ville ha han med, i og med at han også har fri så gikk jo det veldig greit, heldigvis! Jeg husker jeg var helt alene når de skulle stikke ham på sykehuset hvor de tok en slags blodprøve (bare uten sprøyte) og selv om barseltårene bare strømmet på den gang, er jeg rimelig sikker på at det ville vært tusen ganger verre om jeg var alene med ham på vaksineringen nå i dag. Uansett, på tirsdag var lille L 3 måneder gammel nøyaktig! For ca ti dager siden veide og målte vi ham, så det ble ikke gjort i dag. Sist gang vi gjorde det var han 6660 gram (litt av et tall, ja!) og 63,5 cm lang. Herregud, jeg synes ikke det er lenge siden han ble født og veide 3940 gram?

Jeg har spradet rundt i daffeklær siden vi kom hjem fra byen, og det anbefales på det varmeste. Faktisk så går jeg stort sett i undertøy, shorts, eller kosegenser når jeg er hjemme. Det er bare på bloggbilder og når jeg skal ut at jeg orker å ordne meg litt! Dessuten så er det så hinsides varmt nå at det er dønn umulig å ikke gå halvnaken.

 

Jeg kjenner samtidig at jeg er litt stolt av ham, fordi kun noen minutter etter at han var ferdige med begge vaksinene så smilte han og snakket til meg. Det var veldig godt for meg å se og høre!

Håper dere har hatt en bra dag hittil! VI snakkes senere i dag ♥

 

FORBEREDELSER TIL DÅP

Hei alle sammen!

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en aldri så liten bytur sammen med moren min, og hun er i skrivende stund på vei tilbake til Gjøvik. Jeg er ikke fullt så trist nå da, ettersom hun er tilbake om 8 dager! Da skal hun passe Leo mens vi flytter og ordner inn i den nye leiligheten, samt at hun og resten av familien skal bo i Larvik i juli. Det blir koselig!

Nå fikk jeg endelig ringt til kirkekontoret i dag, og hørt om dato til dåpen til Leo. Vi har ikke helt bestemt oss for dato enda, men vi tror det blir i tidlig august. Rimelig sent, men det hadde vært veldig sørgelig om vi valgte å gå for datoen i juli, og så ender det opp med at nesten ingen kan komme på grunn av fellesferien. Selv om det fortsatt er fellesferie i tidlig august tror vi at det er flere som ville ha hatt mulig til å komme da, så vi håper på det! Tanken var jo egentlig at dåpen skulle finne sted på bursdagen min, 7 juni.. Ja.. Eh… Sånn ble det altså ikke. Men det gjør ingenting! Tiden går så fort og vi får bare gjøre det beste ut av det.

I dag har jeg kjøpt inn invitasjoner til dåpen (skulle egentlig laget selv, men nå prioriterer jeg flyttingen og rydding i stede) og jeg ble superfornøyd med de. Det ble to forskjellige fordi de ikke hadde flere av den ene typen, så da måtte det bli med et par til som var litt annerledes. Men hva gjør vel det!

Men nå gjenstår en god del planlegging. Har dere noen tips til noen som er flinke med dåpskaker? Nettsider med pynt? Dere er alltid så flinke til å komme med tips!

Ellers kaller en del møbler jeg må få gitt bort/solgt her i leiligheten før vi flytter. Klesskapet trenger også å renskes opp i, for å si det sånn. Ønsker dere en kjempefin mandag videre! Vi snakkes senere i dag ♥

DET ER SÅ UTROLIG VONDT

.. Når de små har det vondt. Leo sliter nok veldig med tennene sine om dagen, for han har knapt sovet i natt og var ikke særlig interessert i å sove på morgenen i dag heller. Så håper vi at han får sove litt uten at tennene plager ham senere i kveld! Det har vært litt sånn som dette de siste dagene (les: nettene)

Han har hendene sine i munnen hele tiden (dette har dere sikkert lagt merke til på noen bilder av han?) og han virker generelt veldig urolig inntil han får noe å sutte på. Dette gjelder selvsagt ikke alltid, men mistenker allikevel sterkt tennene. Har kjent etter, og da ble det lille av tvil borte!

Stakkar lille gutten min! Vi håper i hvert fall at han sovner lettere i kveld og at han ikke har så mye vondt. Tenk å ikke kunne si i fra at man har vondt! Har fått tips om å kjøpe en bitering og legge den i fryseren litt slik at den kan lindre det litt. Håper det fungerer!

Nå er vi i hvert fall hos moren til Fredrik og har vært her en god stund. Leo er fortsatt våken og nekter å sove selv om jeg ser at han er veldig trøtt. Regner med han sovner veldig, veldig snart!

Og deeer sovnet han! Nå skal vi film, slappe av, og nyte fredagskvelden! Ha en fin kveld, dere ♥

LEO ER 12 UKER GAMMEL

.. Riktig nok i morgen, men allikevel!

Nå har den lille, store gutten vår rukket å bli 11 uker om veldig kort tid, og det er utrolig morsomt å se tilbake på hvordan han har utviklet seg. I starten var han så og si rolig og stille hele tiden, og det har forandret seg litt. Han er veldig bestemt, sta, og vet godt hva han vil og hvordan han vil ha ting. Mye har forandret seg på disse 11 ukene!

Han smiler når vi snakker til ham, ler når vi leker litt med ham, og elsker å bli kost og dullet med. I starten sov og spiste han jo nesten bare, men nå er han veldig mye våken og ekstremt nysgjerrig på tingene rundt seg. Han elsker oppmerksomhet, trilleturer, uroen hans som henger over sengen, og det han kanskje elsker aller mest; å sove på brystet til pappa.

Jeg har også nevnt at Leo begynner å få tenner, så det vet dere jo. Han har begynt å miste hår, så dere kan tro jeg skvatt når jeg så nede i dagsengen hans i går tidlig! Vekten hans er jeg litt usikker på nå, dette skal jeg sjekke på i morgen på helsestasjonen, men jeg vil tippe 6500 gram. Ellers bruker han nå fortsatt 62 i klær, jeg har kjøpt inn en del i 68 til når han begynner å bruke det, og 56 passer definitivt ikke lenger.

Han svarer med masse babling når man snakker til ham, og de små øynene hans lyser opp av nysgjerrighet når man lager forskjellige lyder. Han vil gjerne utforske alle omgivelsene. Han er blitt utrolig sterk i både nakke og ben, og vil aller helst stå på sine egne bein mens vi holder ham, noe vi er forsiktige med. Men om vi gleder oss til den dagen han faktisk reiser seg opp på egenhånd? Jepp!

Han har for alvor begynt å likne litt mer på mammaen sin, og ikke bare Fredrik. Jeg synes for så vidt fortsatt at han absolutt ligner mest på Fredrik, men jeg ser godt at han har mine blå øyne!

Han nærmer seg 3 måneder med storsmskritt, og vi er selvsagt stoltere enn noen gang ♥ Fineste Leo!

PLUTSELIG SKJEDDE DET

I dag skjedde det jeg har ventet på såå lenge! Eller, ikke jeg, vi! ♥

I dag forvillet Leo, Fredrik og jeg oss bort på et kjøpsenter (til tross for min elendige form) for å kjøpe litt nødvendigheter. Deriblant noen nye bukser til Leo, verdens fineste pysjbukse til meg selv, litt mer klær til meg selv, (Dear lord.. Hva skal jeg gjøre med alle klærne mine? Salgsblogg?) og litt gaver, som for så vidt ikke var til meg selv!

Vi skulle innom KID før vi tenkte at vi måtte dra hjemover, og i det vi står i kassen og skal betale, hører vi plutselig en trillende liten latter. Min umiddelbare reaksjon var at det måtte være en annen baby inne på denne interiørbutikken, men der tok jeg sannelig feil. Jeg snur meg til den lille gutten vår som har tidenes største glis midt i ansiktet sitt, før det kommer enda en liten latter. 


Helt ut av det blå lo han for første gang. Ingen av oss gjorde noen grimaser eller lagde noen morsomme lyder, det skjedde bare sånn plutselig når han satt i armene på Fredrik, sånn som han gjør ca 50 ganger daglig til vanlig også. “ÅÅÅÅÅH FREDRIK HØRTE DU DET?! ÅÅÅÅh. Fredrik, det var den første latteren hans!” utbrøt jeg. Det sa jeg for øvrig hele trilleturen hjem også. Jeg synes det var såå stort, selv om sikkert ikke alle synes det er like stort.

Jeg har forsøkt iherdig å få han til le etter vi kom hjem, men foreløpig uten hell! Gleder meg til han ler igjen, det var så ufattelig herlig ♥

DET STØRSTE MAN KAN OPPLEVE

Har dere noen gang tenkt på hva det største dere kan oppleve er? Hadde du spurt meg for et år siden hadde jeg muligens svart “solarium”, men i dag vet jeg at det for meg er barn. Å få barn.

Denne bitte lille gutten her, altså. Dere forstår det når dere får barn selv, det er så unikt og givende. Jeg er så takknemlig for at jeg er blitt mamma. Og det er så ufattelig rart at han har vært inne i magen min? Og at han ikke fantes for nøyaktig et år siden. Er ikke det helt merkelig? 

Matchende dobbelthaker og det hele! Sorry Fredrik, ikke bli sint! Synes det var så fint av dere ♥

Etter jeg ble mamma har jeg også møtt en helt ny verden av bekymringer, men det regner jeg med er helt normalt. Det er så rart hvordan så mange ting forandrer seg både rundt deg, og med deg selv når du får barn. Du får et helt nytt syn på verden og deg selv, og ting blir helt annerledes. Å bli mamma var også veldig forskjellig fra hvordan jeg trodde det kom til å bli, men det er kanskje fordi det krever mye mer enn det man klarer å forestille seg.

Jeg kan faktisk ligge å se på ham mens han sover i flere timer om så. Det må jo høres helt sykt ut, og jeg er klar over det, men det er virkelig sånn det er. Jeg skulle så ønske at jeg kunne forklare alt med ord til dere, men jeg tror ikke det er mulig. Jeg tror du må oppleve det selv for å forstå. Enda hvor klisjéaktig det høres ut!


Hadde jeg visst hvor mye det kom til å kreve, så er det ikke sikkert jeg ville hatt barn i dag, men jeg er veldig glad jeg ikke visste, for jeg visste heller ikke hvor mye glede det innebar, og hvor innmari verdt det alt strevet kom til å bli ♥

SMILET DITT

Hei dere! I dag har vi nesten kun slappet av, Fredrik er syk (igjen) og vinner herved årets pris for det dårligste immunforsvaret noen sinne. Leo og jeg er i hvert fall helt friske og raske!

Leo og jeg (og ja, Fredrik) sov alt for lenge i dag også, til rundt 11. Det er samme greia hver dag, jeg tenker at jeg skal stå opp kjempe tidlig og få gjort all verdens, men når dagen kommer og jeg ligger i sengen uopplagt som aldri før, så tenker jeg alltid at jeg bare skal sove fem minutter til. Ja, vi vet alle at det aldri blir 5 minutter!

Leo sin utvikling er helt utrolig på bare noen få uker nå! Han smiler som aldri før om jeg snakker til han, lager lyder som minner om en liten latter, har utrolig god øyekontakt med oss (dette har han for øvrig gjort lenge!), følger med på ting som skjer rundt ham, og er blitt såå sterk i nakken! Han holder seg oppe lenge av gangen, og jeg må minne meg selv på at han enda kun er 2 måneder gammel om noen få dager. Og ja, smilet hans. Herregud som han smiler! Ja, helt til jeg tar opp kameraet. Da ser han bare skeptisk bort på meg. Er det ikke typisk? Haha. Jeg skal hvert fall prøve å få tatt et bilde av han når han smiler snart. Det er så vidunderlig ♥

Ellers skulle jeg egentlig til Sandefjord i dag med ei venninne, men noe kom i veien så jeg måtte flytte det til onsdag i stede. Masse koselig som skjer denne uken, blant annet at min aller beste venninne fra Gjøvik kommer hit på besøk for første gang på Fredag. Soooom jeg gleder meg! 

Vi vet ikke helt når vi flytter enda, men jeg vet at jeg har en del jeg må bli kvitt innen den tid. Uff, som dere vet hater jeg å kvitte meg med ting. Kan jeg ikke bare leie en diger garasje til å oppbevare alt jeg ikke har bruk for og ikke trenger? Haha.

Resten av kvelden skal jeg bruke på Leo og Fredrik, netflix, rydding, og litt titting på møbler til den nye leiligheten. Vi snakkes ♥ 

Husk å følge meg på min private instagramprofil som dere finner HER!

JEG KJENNER AT JEG ER SJALU

Du kikker opp på meg fra vognen, godt pakket inn i alskens tepper og med bamsen liggende ved siden av deg. Du smiler litt og lager noen uforståelige lyder, før du igjen lukker øynene dine med et skjevt smil om munnen din. Tenk å være så uviten og lykkelig? Jeg skulle ønske det var meg, jeg.


Forestill deg at hver gang du lager et lite snøft, så står det to mennesker klare til å mate deg, til å bære deg til å sovner, og til å gjøre alt du trenger. Du selv trenger ikke løfte en finger i løpet av dagen. Du blir kledd på, kledd av, badet, og ja, du trenger ikke en gang gå til doen. Det er jammen meg noen som fikser det også for deg. Så er ikke utvalget av mat noe særlig å skryte av, men det skulle i hvert fall jeg kunne klare å leve med.

 Du kan sovne hvor som helst, og ingen vil kikke rart på deg eller tro du er fullstendig gærn. Ikke fordi du er nokså bortgjemt i fine dypvognen din, men fordi det bare er sosialt akseptert for sånne som deg. Med andre ord, ingen hemninger!

Du er sjefen. Menneskene (eller mennesket) som passer på deg lever etter deg. Høres ikke det deilig ut? Du trenger bare å gi et lite skrik, hikst eller en annen form for lyd, og du vil en etter en få servert tingene du kan ha behov for.

Om jeg er sjalu? Bare litt. Littegrann.

DET ER ALLTID TO SIDER AV EN SAK

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg har vist mer av Leo de siste dagene på bloggen.

Jeg har fått så enormt mye respons på at det er så bra at jeg ikke overeksponerer Leo gjennom bloggen, og det setter jeg kjempe stor pris på. Jeg prøver bare å gjøre det rette for Leo. Samtidig har jeg aldri vært så streng på noe før som jeg var med dette å eksponere ham gjennom bloggen også.

Når han ble født postet jeg et bilde av ham, og før fødselen skrev jeg kun at jeg ikke ønsket å overeksponere ham, men at dere ikke skulle se bort i fra at jeg kom til å poste noen bilder av ansiktet hans. Etter jeg postet bildet, og dagene etter fødsel, ble jeg bare enda mer sikker på at jeg aldri i verden skulle poste flere bilder av ansiktet hans. Dette nevnte jeg også i flere blogginnlegg. Det har med andre ord vært mye frem og tilbake.

Jeg har postet bilder av meg selv siden jeg var bitteliten. Fra meg i mamma sine (alt for store) kjoler på piczo-hjemmesiden min, i digre DC-hettegensere med gigantiske makrame-kjeder hengende rundt halsen på meg på nettby, og ja, til et bikinibilde av meg selv på instagramkontoen som faktisk ligger ute til dags dato. Før jeg startet å blogge ordentlig, leste jeg mye om at det var så mange som synes det er urettferdig ovenfor barna at de blir overeksponert gjennom diverse blogger. Jeg tenkte at om jeg skulle starte bloggen ordentlig,  så skulle jeg aldri gjøre det.

Mange blir sinte over at jeg ikke poster bilder av ansiktet hans, andre roser meg opp i skyene for å begrense det så mye som jeg gjør.

Jeg hadde en samtale med en bloggleser (Faktisk!) for noen dager siden. Vi snakket litt om det å eksponere barn gjennom bloggen, og jeg luftet den tanken om at jeg kanskje ønsket å poste noe mer av ham, men at jeg kanskje tenkte jeg hadde vært alt for tydelig på at det aldri i verden skulle skje igjen. Og da svarte hun “Men Jessica? Det er jo din blogg. Du bestemmer. De leserne som virkelig liker deg og bloggen din vil jo ikke stoppe å lese bloggen din fordi du ombestemmer deg?”

Det er så mange av familiemedlemmene mine (våre) som ønsker å poste bilder med ham på Facebook og andre sosiale medier. Jeg har alltid sagt at det ikke er greit så lenge ansiktet hans synes. Jeg nektet til og med mamma å legge ut et bilde av hun og barnebarnet sitt på Facebook, som hun så stolt ville vise frem. Hvorfor? Fordi jeg visste noen av bloggleserne mine var venn med henne på facebook, og at jeg ville bli omtalt som dobbeltmoralsk og uansvarlig som ikke står for det jeg sier.

Jeg er forberedt på å få kommentarer om at jeg er dobbeltmoralsk. For ja, kanskje er jeg en smule dobbeltmoralsk som har gått så hardt ut om at jeg ikke ønsker å eksponere ham på den måten. Jeg er forberedt på å få kommentarer som “Nå liker jeg deg bare mindre og mindre” og “Du som var så fornuftig..” og det aksepterer jeg. Jeg forsøker egentlig ikke å forsvare meg, jeg sto for hardt på noe jeg innerst inne var litt usikker på, jeg forsøker egentlig bare å forklare at jeg er på grensen til å ombestemme meg.

Jeg vil allikevel understreke at jeg ikke ønsker å fortsette med å poste bilder av ham hver eneste dag, men å finne en balanse som gjør det mulig at jeg kan sitte her med god samvittighet ovenfor Leo samtidig som jeg får postet noe. 

Så her er vidunderet vårt. Lille Leo ♥

LEO ER 5 UKER GAMMEL

5 uker siden vi sto opp halvtrøtte og satte oss i bilen på vei til sykehuset for å møte ham. 5 uker siden jeg var så spent at jeg nesten ble kvalm, og 5 uker siden vi fikk se den lille gutten vår for aller første gang, etter 9 lange måneder.

Det kan tenkes at jeg har nevnt det ved et par tidligere anledninger, men tiden har gått fort. Jeg har jo blitt fortalt x antall ganger hvor fort tiden kommer til å gå med en nyfødt i hus, men det er først nå jeg faktisk forstår hva de mente. Leo har utviklet seg veldig på disse 5 ukene, nå smiler han til meg masse når jeg snakker til ham, han er blitt kjempe sterk i nakken, og følger spent med på hva både Fredrik og jeg holder på med når han ligger i babynestet sitt i sofaen. 

Uansett, Leo og jeg har kost oss masse i dag! Han har vært en liten engel i dag (og natt) også, så det ble mye søvn både på han og meg. Vi sto opp i 11 tiden, Leo fikk mat, ble stelt, og vi hadde vår lille morgenrutine før vi satte oss i sofaen for å kose oss med reprise av God Morgen Norge. Han sovnet overraskende raskt igjen, og jeg fikk stelt litt her hjemme også. Tiden gikk faktisk så fort frem til Fredrik kom hjem at jeg ikke rakk noen trilletur alene i dag heller. I morgen skal jeg! Frem til da får jeg kanskje overtalt Fredrik med på en liten en senere i dag også.

 Så ja, nå skal jeg straks bort på butikken for å kjøpe inn til en kake, for nå har jeg endelig en unnskyldning til å spise kake igjen. Haha! Vi snakkes senere i dag  ♥