TAKKNEMLIG FOR AT JEG FIKK GITT HAN SØSKEN

God kveld! Nå har den eldste skatten min sovet i flere timer allerede, og jeg merker at jeg er helt voldsomt trøtt for tiden! Trøttere for hver kveld som går, og jeg må nesten bare spørre: Er det egentlig sosialt akseptert for en 20-åring å gå og legge seg klokken 19.00 om kvelden? Haha! Tror trøttheten er en kombinasjon av sommerværet og konstant tropevarme, og det at begge barna er hjemme med meg hver dag nå som Leo har ferie fra barnehagen. Han har hatt en måned med ferie nå, og det merkes på meg også at det krever sitt å aktivisere to små duracell-kaniner mange timer hver dag. Vi har det mye morsomt da, og jeg er glad han skal ha ferie fra barnehagen helt til neste uke!

I dag har Noah sovet hos farmoren sin og det hadde gått helt strålende. Jeg savner han selvfølgelig langt inni hjerterota allerede, men herregud – tenk å få noens fulle oppmerksomhet så og si hele dagen. Han må kose seg ihjel! Ikke at jeg ikke gir han tilstrekkelig oppmerksomhet – men her hjemme er han jo pent nødt til å dele den med Leo for jeg er jo bare ett menneske. Leo og jeg har derfor vært alene store deler av dagen, og vi har vært på lekeplass og fått slappet av, vi har tegnet og fargelagt mens vi satt på gulvet og spiste kveldsmat. Jeg har satt så pris på dagen vi fikk sammen i dag, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på hvor glad jeg er for at jeg har fått gitt han søsken – for det er på dager hvor lillebroren hans ikke er her at jeg innser hvor mye det betyr for han å ha et søsken ❤️

6 MÅNEDER SOM VEGANER

God kveld dere! Håper dere har en fin onsdag så langt. Her har jeg hatt en ordentlig fin dag med litt regn, koselig middag med guttene og masse leking. Ja, og så ble det litt tv-titting på guttene i dag også med barnet-tv. Noe jeg har tenkt over i det siste som jeg synes er ekstra morsomt er å se igjen barneprogrammer som jeg husker jeg selv så på da jeg var liten – morsomt å være ung mamma, og jo lenger tid det går siden jeg ble det, jo mer setter jeg pris på fordelene som følger med det også.

Nå tenkte jeg å skrive litt om at jeg har vært veganer i over et halvt år allerede! For noen morsomme og lærerike måneder det har vært. Før jeg begynner å skrive ønsker jeg bare å presisere ovenfor mine yngre lesere at man ikke burde kutte ut store matgrupper av kostholdet sitt før man har nok informasjon til å kunne vite at man får de samme næringsstoffene, vitaminene og mineralene fra andre matkilder. Informasjon er altså nøkkelen her, ellers er det supert å snakke med en ernæringsfysiolog om man ønsker å endre matvanene sine så radikalt som hva det å gå over til et plantebasert kosthold faktisk er om man ikke sitter på noen kunnskap om emnet.

Vær kildekritisk om du velger å lese deg opp på nett istedenfor, å bli veganer er et av de beste valgene jeg har tatt – men jeg har ikke samvittighet til å fremsnakke et slikt kosthold uten å informere om at det er viktig å få seg alle næringsstoffene man trenger – uavhengig av hva man velger å spise.

Etter at man «utnevner» seg som vegetarianer eller veganer, så virker det som at man umiddelbart får noen ekstra kritiske blikk om hvorvidt man gjør ting riktig eller etter boken. “Har du dundyne? Da kan du ikke kalle deg veganer!” har jeg fått høre.

Men jo, selvsagt kan man kalle seg veganer selv om man har en dundyne. Jeg kjøpte meg den flere år før jeg ble veganer. Om jeg skal kaste alt jeg har her hjemme som ikke er vegansk som jeg kjøpte før jeg ble veganer, så vil jo det ende opp med å bli en enorm belastning på miljøet på andre måter – så derfor beholder jeg den (og et par andre ting) til den ikke holder lenger, og kjøper meg selvfølgelig en dyrevennlig variant neste gang.

Men la oss si at jeg klarer å kjøpe for eksempel et dyretestet kosmetikkprodukt, da. Ved en feiltakelse. La oss si at jeg finner det ut akkurat for sent til at jeg kan gå og bytte den. Betyr det at jeg ikke er veganer lenger?

Selvsagt ikke. Det er menneskelig å gjøre feil.

Jeg unngår dyreprodukter så langt det lar seg gjøre, og spiser ingenting av det veganere ikke spiser. Jeg er også blitt overraskende flink til å sjekke alle matvarer og produkter. Å sjekke alle E-stoffene synes jeg var den mest trøblete delen i starten – men det har gått seg til nå, og jeg vet hvilke jeg skal unngå med hjelp av en app og noen nettsider. Og det kommer jo til et punkt hvor man må velge sine kamper. Men det å være veganer handler på ingen måte om kunne garantere at man alltid er feilfri, men å gjøre sitt beste ut i fra egne forutsetninger. For eksempel kan jeg ikke garantere for at mobiltelefonen min ikke inneholder animalsk lim – men jeg er fremdeles avhengig av å ha en mobiltelefon. Kjøtt og meieriprodukter på en annen side, kan jeg fint droppe fordi jeg kan spise andre ting og likevel få i meg de næringstoffene jeg trenger. Det samme med pelsklær, dundyner, ikke-veganske godteri og snacks, dyretestede produkter/kosmetikk og så videre. 

Disse vurderingene og valgene må man selvsagt ta på egenhånd, og jeg er åpenbart enig i at det er helt feil å kalle seg selv for veganer om man for eksempel spiser ost med jevne mellomrom – fordi det blant annet er med på å vanne ut et begrep. Spiser man ost med jevne mellomrom er man vegetarianer, og ikke veganer. Å være vegetarianer er også kjempebra. For samtidig mener jeg at det viktigste ikke ligger i å kunne utnevne seg som vegetarianer eller veganer. Men at man gjør noe. Kutter ned på kjøttinntak, meieriprodukter, tester ut andre oppskrifter med alternative ingrendienser. Det er så mye godt man kan spise uten at det trenger å inneholde dyr eller biprodukter fra dyr! Jeg tror dessverre disse konstant kritiske blikkene skremmer mange fra å tørre å kalle seg vegetarianer eller veganer – eller bare det å teste det ut en uke eller et par måltider. Og det synes jeg er så synd!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å si dette, men jeg savner ikke kjøtt i det hele tatt. Jeg tenker ikke en gang over kjøtt i det hele tatt lenger, det virker bare så unaturlig og fjernt for meg nå som det er så lenge siden jeg har spist det. Det føles utrolig godt å gjøre noe bra hver dag ikke bare for meg selv, men for dyrene og miljøet vårt også 🌎❤️

NÅR SKAL HAN FÅ LEVE LITT, DA?

I mars tidligere i år, tok mitt siste forhold slutt. Samlivsbruddet var et faktum, og igjen sto det 2 små barn som trengte en samværsavtale som gagnet dem på best mulig måte. Vi som foreldrene deres var nødt til å sette alle egne følelser og behov til side, og tenke på de barna vi hadde satt til verden.

Vi sitter rundt bordet og det er foreløpig god stemning i lokalene hvor vi skal signere samværsavtale. Vi er klar til å komme med hva vi har sett oss ut som en ideell samværsavtale, vel, så ideell som den får blitt i en sånn situasjon, og jeg legger den frem. Først og fremst, jeg er selvstendig næringsdrivende – starter jeg. Pappaen har “vanlig” A4 jobb, og jeg har derfor lettere for å legge tilrette for å ha barna på hverdagene da dette blir vanskelig for pappaen deres som måtte flytte hjem til foreldre etter samlivsbruddet vårt, jobber hver dag, og ikke har billappen, fortsetter jeg.

Dermed er tanken at jeg skal ha barna på hverdagene, og pappaen ha de mer på helg. For øvrig er det ikke snakk om alle helgene i måneden, fortsetter jeg. Jeg tror dette er det lureste når minstemann akkurat er blitt 1,5 år og for at begge barna fortsatt skal kunne kjenne tryggheten på hvor hjemme er, mens de enda er såpass små – når det i tillegg nå skjer en helomvendig i livene deres når mamma og pappa ikke bor sammen lenger.

Jeg presiserer at dette ikke er noen varig samværsavtale, men at vi i dette tilfellet er nødt til å ta hensyn til at barna er små – og avslutter med at jeg tenker at det lureste vi kan gjøre er at vi tilrettelegger samværsavtalen etter hvor gamle barna er etter hvert som årene går. På den måten vil vi kunne følge barnas behov, for det er klart at et barn på 1,5 år har andre behov enn et barn på 6 år. Vi må følge barna og legge til rette.

Meklingsdama snur seg til pappaen til barna mine: Du er jo en ung mann! 

«Når skal han få leve litt, da?» sier hun, før blikket veksles bort til meg.

Det som føles ut som en hel evighet er bare et øyeblikk før jeg svarer henne:

Vi er da vel ikke samlet her i dag for å finne en samværsavtale som gjør at min ekssamboer eller jeg, for den saks skyld, skal få «leve litt?» svarer jeg.

Vi er vel her for å ordne oss en samværsavtale som i første omgang gagner barna våre? Ikke meg, og ikke min eks. Jeg unner han fritid og han er en fantastisk pappa – og han unner meg det samme. Det er ingen sure miner, men det handler faktisk ikke om oss akkurat nå.

Og det har vi heldigvis vært helt enige om hele veien.

Jeg ser bort på far til barna mine og ser at han også reagerer på hva som blir sagt. For å være ærlig ble jeg sjokkert.

At vi er unge mennesker og dermed også har godt av litt fri er det liten tvil om – men vi har da satt to barn til verden. Og det har vi gjort sammen. Jeg mener ikke at man skal kjøre seg selv i grøfta og aldri kunne få seg en velfortjent pause fra det hektiske småbarnslivet – men er det pausen som skal være hovedfokuset når man setter opp samværsavtale med to små barn involvert? Jeg mener nei.

Aller mest hadde jeg lyst til å spørre henne om når jeg som ung kvinne eventuelt skulle få “leve litt”, om det var så forbanna viktig, om jeg skulle ha barna enda mer på helg i tillegg til hverdagen? Men jeg er dessverre litt for godt oppdratt.

Forventes det virkelig at jeg som mor i 2018 med egen fulltidsjobb, minst like krevende hverdag og tidsklemme – skal ta på meg enda mer fordi ekssamboeren min fortjener å “leve litt” simpelthen fordi han er en ung mann?

50-tallet ringte, de ville ha holdningene sine tilbake.

Det snakkes mye om hvor langt vi er kommet med tanke på likestilling, og jeg er enig i at vi er kommet langt. Men kanskje er det nettopp tanken om at vi er i mål, som er grunnen til at disse holdningene dukker opp igjen?

Spørsmålet er hvordan kan barna leve best, ikke «når skal mor eller far få leve litt, da?»

DU SER JO GRAVID UT!

Noen ganger er jeg sliten, og da ser jeg naturligvis sliten ut.

Og et par ganger i året er jeg opplagt, og da ser jeg opplagt ut også.

Men jeg ER selvsagt ikke gravid, bare fordi magen min ser litt gravid ut noen ganger. Haha!

Vær så snill å husk på at jeg selvfølgelig viser meg fra min beste side på bloggen. Jeg har dårlige dager jeg også, hvor jeg både ser og føler meg ganske… sliten- for å si det sånn. Jeg er bare et menneske jeg også, og absolutt ikke noen polert versjon av meg selv 24 timer i døgnet.

Kroppslig er det noe som skjer etter du får barn – men dette er selvfølgelig veldig individuelt. Jeg har vært superheldig og blant annet ENDELIG fått former og ikke minst hofter. Men i gjengjeld er det slik for meg at dersom jeg spiser noe, så ser det brått ut som jeg er 4 måneder på vei. Men er det så nøye da? Gjør ikke meg noe at jeg ser gravid ut etter middag og på kvelden etter at jeg har dyttet i meg et par bokser iskrem og noen boller. Så lenge jeg ikke faktisk er gravid, så skal jeg da overleve det – og akseptere det faktum at det er enkelte ting som endrer seg etter man har båret frem to barn.

JEG HAR IKKE VÆRT HELDIG, JEG HAR JOBBET FOR DET

En ting jeg tidvis synes kan være ganske irriterende – er at mange antar at man bare får det meste i hendene. Ta bloggen, for eksempel. Denne setningen har jeg hørt veldig mye de siste årene: “Grunnen til lesere og oppmerksomheten rundt bloggen din og at bloggen din ble stor, er jo at du var 16 år og gravid”

Men da er jeg litt nysgjerrig på å vite hvorfor det var akkurat jeg som “lyktes” med bloggen (om jeg kan si det sånn) når det har vært så ekstremt mange unge, gravide, bloggende jenter som har forsøkt seg både før og etter meg, og ikke “lyktes” på samme måte med bloggene sine? Da jeg gikk gravid første gangen og blogget, mener jeg bestemt at det var 3 andre som var 16 og gravid og som blogget, og 3-4 som var noe eldre (fra alderen 18-20) hvorfor lyktes ikke de, om det å lykkes i bloggverden utelukkende handler om å være ung og gravid og nysgjerrigheten det skaper?

Selvfølgelig har jeg jobbet meg opp. Da jeg flyttet til Larvik bodde jeg i en liten hybelleilighet på 20 kvadratmeter, før jeg flyttet videre til en litt større leilighet da vi fikk Leo og jeg satset på bloggen. Og nå bor jeg i en leilighet på 120 kvadratmeter, sparer til å få kjøpt mitt eget hjem til meg selv og barna mine om et par år, og blogger på heltid – det er helt fantastisk å ha skapt en egen arbeidsplass. Litt flaks har man kanskje, men det alene ville ikke holdt om man ikke jobbet for det i tillegg.

Jeg kunne kommet med mange eksempler her. Det er for eksempel ganske kjent at mange sliter med å gå ned i vekt etter et svangerskap – især om det er snakk om flere svangerskap, og at det for mange er vanskelig å gå ned “mammakiloene”. Det kan jeg absolutt skrive under på, selv om jeg er fullt klar over at det ikke ser sånn ut. Etter jeg har fått barn får jeg ofte høre:

“Fordelen med å få barn ung er jo at man raser ned i vekt igjen, det ser man jo med deg – hehe!”

“Du er heldig som gikk så fort ned igjen!”

Men vet dere hva? Jeg tror ikke jeg har vært noe mer heldig enn andre friske mennesker. Det gir jo selvfølgelig mening at det er enklere for meg å gå ned i vekt, enn det er for en 40-åring som er nybakt mamma, og det er selvsagt også ulike grunner til at det er mange som sliter med å gå ned i vekt – men jeg har ikke vært heldig som gikk ned i vekt etter jeg fikk barna. Jeg har jobbet for det. På samme måte som jeg har jobbet for det for å få det til med bloggen.

Det provoserer meg litt at noen tenker at jeg bare har fått det rett i hendene fordi jeg var ung. Det tok måneder med trening og matplan, og om jeg ikke skal gå opp igjen i vekt er jeg som de fleste andre nødt til å tenke over hva jeg spiser og sørge for å holde aktivitetsnivået mitt oppe hver dag.

Jeg skriver på ingen måte dette for å få ros, men fordi jeg har sett meg litt lei på at noen tenker at man bare er heldig og seiler gjennom livet. De fleste gjør jo selvfølgelig ikke det.

Jeg er kanskje fortsatt ung og jeg har kanskje ikke levd så voldsomt lenge. Men er det en ting jeg har lært, så er det at det er ytterst få ting her i livet som kommer helt av seg selv. 

DET SOM VIRKELIG BETYR NOE

Hei alle sammen, og riktig god kveld ♥

I dag har vi vært ute i solen, og i tillegg fått shoppet litt sommerklær til guttene som jeg tenkte å vise dere i et eget blogginnlegg. Jeg forundres fremdeles over at det selges så utrolig mye mer og generelt er så ekstremt mye større utvalg til jenter enn det er til gutter når det kommer til klær altså. Da tenker jeg ikke på hårspenner, hodeplagg eller smykker – men generelt utvalg av klær. Det er faktisk noe jeg har lagt merke til helt siden Leo var baby – og det er litt irriterende. Men jeg har skjønt at det bare er noe jeg må infinne meg med. Dessuten er jeg så kresen på hva slags klær jeg synes er fine til barna også – aller helst skulle jeg ha designet barneklær selv, men det får bli en drøm enn så lenge 🙈

Jeg tok også med meg barna til en lekepark hvor vi tilbrakte en del tid i dag, og så var vi selvfølgelig litt i hagen også. Når vi først har en såpass romslig hage så får vi se til å utnytte det. Jeg tar alltid med meg litt frukt, vann/juice og litt enkel mat til barna når vi drar ut – eller så drar vi innom matbutikken på veien og handler litt. Det synes jeg er så koselig å gjøre (til tross for at det egentlig er tidenes sjansespill å dra med seg begge to på butikken) 

Jeg har fått stresset litt ned og tatt ting i mitt tempo i dag, selv om vi har endt opp med å ha en ganske innholdsrik dag. Jeg har som dere sikkert har skjønt hatt en kjip periode den siste tiden, og sånn er det jo bare noen ganger. Akkurat det å ha det kjipt får det meg til å begynne å tenke tilbake til da jeg var yngre da jeg trodde at “alt blir bra bare jeg har penger” eller “alt blir bra bare jeg får en fin kropp” men noen år senere hvor jeg sitter med både en kropp jeg er fornøyd med og nok penger, så innser jeg at det ikke utgjør noen ting med tanke på hvordan jeg har det i det hele tatt. Men jeg forstår at det er enkelt å tenke sånn når man er ganske ung – fordi man gjerne vil ha en quick fix til å få det bra, når man ikke har det så bra.

Det som virkelig betyr noe er jo å ha mennesker rundt deg som gjør deg glad. Jeg håper denne sommeren blir fin selv om den nok blir veldig annerledes fra de siste somrene i livet mitt – og selv om jeg nå er alenemamma og livet er ganske stressende i perioder.

Ha en fin lørdag videre, så snakkes vi igjen!

JEG HUSKER DET ENDA

Jeg husker det enda.

Hvordan jeg kikket ned på den snart 3 måneder gamle lille sønnen min som lå ved siden av meg i sengen og sov den morgenen. Hvordan jeg bare kunne ligge og se på han i evigheter. Stryke på, og holde han i hånden.

Og hvordan det snudde helt og jeg ble sittende og gråte i flere timer bare av å ha sjekket Facebook den samme morgenen.

For et annet sted i Norge hadde en snart 3 måneder gammel baby mistet livet av krybbedød. En flott mamma i termingruppen min hadde mistet barnet sitt. Hun hadde hadde hatt samme termindato med sin baby, som jeg hadde med min lille Leo.

Jeg har med hånden på hjertet aldri blitt så knust av noen andres tap noen gang.

Jeg tenker på det enda.

Hvordan det er rent tilfeldig hvem som rammes, hvordan man aldri får helgardert seg. Og verst som er – hvordan det like gjerne kunne vært min Leo.

Hvor skjørt livet er.

Jeg husker enda hvordan jeg lå våken hele natten etter og holdt rundt hånden til babyen min, livredd for at det var en liten sjanse for at det kunne skje han også.

Men det jeg husker best, er hvordan jeg etter den dagen alltid klemmer barna mine ekstra godt før de skal sove. For jeg vet at et eller annet sted der ute, akkurat nå, så er det noen som ikke får den muligheten igjen. 💔

JEG HAR BESTEMT MEG..

Reklame |

Hei alle sammen! Takk for responsen på sist blogginnlegg – jeg leser alle kommentarene deres og prøver å ta til meg alt det fornutige jeg kan. En ekstra stor takk til alle som tross kritiske kommentarer klarer å ha en hyggelig tone – det er spesielt hyggelig å se merker jeg. Jeg håper dere forstår at det er helt umulig for meg å tilfredsstille absolutt alle når det er så mange tusen av leserne mine som har sin unike mening, men jeg kommer absolutt til å eksponere barna i mye mindre grad fremover på bloggen. Det er det som føles mest riktig nå – som jeg ser mange av dere også er enige med meg om.

Over til overskriften! Nå har jeg bestemt meg hvor jeg skal på ferie til høsten, og det blir Italia! Jeg har funnet et sted som jeg bare føler at jeg rett og slett ikke kan gå glipp av – området heter Amalfikysten og stedet blir mest sannsynlig Positano – eller i hvert fall deromkring. Jeg drar mest sannsynlig i august og SOM jeg ser frem til det!

Jeg husker så godt på denne tiden i fjor, da var det akkurat like fint og varmt her i Larvik som nå! Noah krøp etter Leo som løpte siden han ikke hadde lært seg å gå, og de lekte mens vi grillet ute i hagen. Når det ble som varmest tok vi frem det oppblåsbare badekaret deres også (som forresten er utrolig kjekt å ha på sommeren når de blir veldig varmt for de små. Jeg pleide å bade barna i litt kjøligere vann inne i stuen vår eller ute i skyggen når de har vært som varmest de to siste somrene, og begge barna har elsket det 🐳 Fordelen med oppblåstbart er jo at man kan ha det med seg om man drar på stranden eller til utlandet.

Her ser dere forresten litt av hotellet jeg har sett meg ut! Hva tenker dere? Uten de to små tullingene mine som løper rundt som gale her hjemme blir det i hvert fall tid til at jeg får en skikkelig ferie der nede, sammen med masse tid til og få blogget masse. Innen den tid skal jeg selvfølgelig også sørge for at jeg får mye tid til bloggen nå til sommeren før jeg reiser! Det er jo heldigvis nok av ting som skjer fremover.

Jeg har ellers brukt dagen min på å rydde leiligheten min, noe det virkelig var behov for nå. Pluss at jeg har irritert meg litt over at jeg ikke har fått meg vaskehjelp enda – som dere vet er jeg ganske treg til å få ting gjort, men jeg satser på at jeg har fått ordnet det innen sommeren er i gang for alvor. Jeg har en helt merkelig følelse av at det er fredag i dag siden det har vært fridag for de fleste – derfor synes jeg det er så herlig å tenke på at det er fredag i morgen “også”. Haha! Ha en fin kveld videre, dere ❤️

SINGELLIVET

God dag ❤️ Nå har jeg vært singel i godt over en måned, og siden jeg har fått flere spørsmål den siste måneden om jeg kan skrive et innlegg med fordelene jeg ser med å være singel, så tenkte jeg å gjøre det nå.

🛌🏼 Jeg får hele dobbeltsengen for meg selv! Med mindre Leo kryper opp i sengen min i løpet av natten, da.

🎥 Jeg bestemmer selv hva jeg vil se på, og slipper å ta hensyn til om noen ikke liker forslaget mitt til film eller serie på Netflix. Haha! 

👩 Man blir mer selvstendig. Jeg føler at jeg har vært selvstendig i flere år allerede, men nå topper det seg jo veldig i og med at jeg må gjøre absolutt alt selv – også alt av oppgaver og ting som må gjøres som jeg har delt med noen tidligere.

🌮 Man kan spise akkurat hva man vil, når man vil – uten å ta hensyn til om en eventuell partner liker maten eller ikke. At man slipper å ta hensyn er jo en gjenganger egentlig! Vil jeg ha taco 5 dager i uken og spise en bøtte med is alene i ny og ne, så gjør jeg det og det er faktisk ganske deilig. Og når jeg først er i gang med å snakke om mat, så blir matbudsjettet også betydelig mindre siden det er billigere og bare kjøpe mat til seg selv enn til to.

🌇 Nå har jeg jo uansett mye ansvar selv om jeg ikke har en kjæreste lenger og kan jo derfor ikke gjøre akkurat som jeg vil, men at jeg er singel gjør også at jeg får litt mer tid til venner og familie, reising og andre egne interesser fordi barna er hos pappaen sin noen dager.

🏠 Jeg kan innrede leiligheten akkurat som jeg selv vil. Nå har jeg tenkt til å kvitte meg med i hvert fall spisestuen vår i løpet av de neste månedene, jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på når jeg kjøpte HVITE spisestuestoler..? Altså, med små barn er det jo oppskriften på katastrofe. Og et bord som er i tre og helt umulig å rengjøre etter barna.. Sofaen min er jeg også litt usikker på fordi barna har klart å ødelegge noe på den. Og den er ikke så ren etter alt barna har sølt på den for å si det sånn, men det kan jo sikkert renses. Jeg har ingen bruk og kast mentalitet, men det frister voldsomt med ny sofa også. Og så skal jeg få begynt å kjøpe møbler til barnerommet til barna – det prosjektet ble jo som dere sikkert skjønte satt på pause på grunn av samlivsbruddet. Men det beste av alt: Nå kan jeg velge selv akkurat hvordan jeg vil at hjemmet mitt skal se ut.

💸 Billigere strømregning, og mer penger til overs generelt

JEG HATER DET..

Hei dere! Håper dere har hatt en fin mandag hittil. Jeg er klar over at det egentlig er ganske privat å dele slike bilder som hva jeg deler i dette innlegget, men samtidig er det bare et arr. Jeg har forresten fått vite at det er mulig jeg “bare” kan få ett barn til i fremtiden på grunn av hvordan arret mitt er på innsiden, og det er ikke så veldig gøy.. Ikke fordi jeg tenker noe over flere barn nå, for det gjør jeg på ingen måte (!) føler jeg alltid må understreke det, ellers hagler kritikken. Men i fremtiden kan det selvfølgelig hende at jeg møter noen, og jeg kan ikke lyve og si at jeg ikke ønsker meg flere barn i løpet av livet mitt. Uten at det betyr at det skal skje før tiden er inne for det.

Jeg liker ikke arret mitt for hvordan det ser ut – for jeg skulle selvsagt helst vært foruten det. Noen ganger synes jeg det er litt sprøtt å tenke på at arrene kommer til å være der til jeg dør. Samtidig er det noe jeg har akseptert. Det er for øvrig heller ikke voldsomt synlig, og synes ikke om jeg for eksempel går i bikini siden det er like under trusekanten.

Men jeg hater det fordi det fortsatt kan gjøre vondt når jeg reiser meg for fort, når jeg snur meg om natten, når jeg skumper litt borti noe eller barna leker litt voldsomt med meg og treffer det. Jeg hater at det gjør vondt etter at jeg har trent og at å være støl i magen føles 1000 ganger verre enn da jeg ikke hadde noen arr. Jeg hater at jeg alltid må være litt ekstra forsiktig. Og nei, det er ikke noe galt med arret selv om det kan være ubehagelig og vondt i overnevnte situasjoner – jeg har fått beskjed om at det muligens alltid vil være sånn og at det ikke er noe jeg kan gjøre, annet enn å nettopp være forsiktig. Det er irriterende å tenke på, men det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg skriver ikke dette for å klage, men for å vise at det finnes en stor ulempe med å ta keisersnitt – og det gjelder selvfølgelig med flere ting enn hva jeg har opplevd – det kan jo også være individuelt hva man opplever som en ulempe.

Men om det er prisen jeg måtte betale for å få barna mine, så er det selvfølgelig verdt det ❤️