Hei dere! Håper dere har hatt en fin mandag hittil. Jeg er klar over at det egentlig er ganske privat å dele slike bilder som hva jeg deler i dette innlegget, men samtidig er det bare et arr. Jeg har forresten fått vite at det er mulig jeg “bare” kan få ett barn til i fremtiden på grunn av hvordan arret mitt er på innsiden, og det er ikke så veldig gøy.. Ikke fordi jeg tenker noe over flere barn nå, for det gjør jeg på ingen måte (!) føler jeg alltid må understreke det, ellers hagler kritikken. Men i fremtiden kan det selvfølgelig hende at jeg møter noen, og jeg kan ikke lyve og si at jeg ikke ønsker meg flere barn i løpet av livet mitt. Uten at det betyr at det skal skje før tiden er inne for det.
Jeg liker ikke arret mitt for hvordan det ser ut – for jeg skulle selvsagt helst vært foruten det. Noen ganger synes jeg det er litt sprøtt å tenke på at arrene kommer til å være der til jeg dør. Samtidig er det noe jeg har akseptert. Det er for øvrig heller ikke voldsomt synlig, og synes ikke om jeg for eksempel går i bikini siden det er like under trusekanten.
Men jeg hater det fordi det fortsatt kan gjøre vondt når jeg reiser meg for fort, når jeg snur meg om natten, når jeg skumper litt borti noe eller barna leker litt voldsomt med meg og treffer det. Jeg hater at det gjør vondt etter at jeg har trent og at å være støl i magen føles 1000 ganger verre enn da jeg ikke hadde noen arr. Jeg hater at jeg alltid må være litt ekstra forsiktig. Og nei, det er ikke noe galt med arret selv om det kan være ubehagelig og vondt i overnevnte situasjoner – jeg har fått beskjed om at det muligens alltid vil være sånn og at det ikke er noe jeg kan gjøre, annet enn å nettopp være forsiktig. Det er irriterende å tenke på, men det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg skriver ikke dette for å klage, men for å vise at det finnes en stor ulempe med å ta keisersnitt – og det gjelder selvfølgelig med flere ting enn hva jeg har opplevd – det kan jo også være individuelt hva man opplever som en ulempe.
Men om det er prisen jeg måtte betale for å få barna mine, så er det selvfølgelig verdt det ❤️
Hei dere, håper dere har en fin fredag! Jeg har akkurat jobbet meg gjennom et tonn med ting jeg skulle ha gjort i dag, og halvparten står fortsatt igjen. Haha, sånn kan det gå. I dag har jeg og barna vært ute og spist litt is! Det var så herlig når det enda var en del sol ute, og barna blir så overlykkelige selv for en liten saftis. Det viktigste barna har lært meg tror jeg er å glede meg over den minste, lille fine ting.
Angående is og sol – i dag tenkte jeg og fortelle dere om mine planer til sommeren!
– Jobbe mer med bloggen. Jeg skal ikke akkurat legge skjul på at jeg ønsker å levere bedre innhold her hver dag, sånn generelt sett tror jeg alltid det er lurt at man alltid vil forbedre seg i denne bransjen – men kanskje spesielt nå som jeg har hatt et par tøffe måneder som dere vet om. Jeg har så mye større glede av bloggen enn dere kan tenke dere og gleder meg til det blir ordentlig synlig igjen når man klikker seg inn her 💻
– Tur til utlandet – men hvor? Og med begge barna? Jeg har lyst til å dra til Maldivene, men det er en fryktelig lang flytur for to små barn. Med begge barna på tur blir det mer sirkus enn ferie for å si det sånn. Haha! Samtidig hadde det kanskje vært mulig for meg å få til en sydentur med barn, og en uten? Er det egoistisk å dra på ferie helt alene når jeg er småbarnsmamma? Jeg tenker jo først og fremst på barna, og tror også at de ville fått stor glede av en ferietur til sommeren. Ferie blir det hvert fall, og jeg kan nesten ikke vente 🐚👙
– Dra til New York. Jeg har SÅ lyst til å dra å besøke et familiemedlem jeg har som bor i New York – jeg skulle faktisk egentlig dra helt i starten av mars, men det lot seg ikke gjøre på daværende tidspunkt. Jeg håper jeg får det til litt før sommeren også faktisk. Hun er også veganer i likhet med meg så vi har alltid mye å diskutere. Kjempegøy 🌱💚
– Trene og spise god mat. Jeg tenker forresten å vise dere litt hvordan jeg trener med barna før den tid, men til sommeren skal jeg fortsette å trene så mye jeg kan og spise god mat ute på kveldene på bryggen. Det er noe av det beste jeg vet med sommeren 🍉🍟🏃♀️
– Festival. Jeg skal på min aller første festival til sommeren i Stavern, og det gleder jeg meg overraskende mye til. Jeg er ikke akkurat vant til den slags, jeg kunne jo ha dratt i fjor men jeg hadde mer lyst til å tilbringe tid med barna og husker fortsatt at jeg hørte musikken fra hagen vår på kvelden. Det var fine tider, gleder meg til å høre det fra litt nærmere avstand enn hagen vår i år da 🎶
– Fokusere på meg selv. Jeg er fortsatt 19 år gammel, men fyller 20 år i starten av juni 🎂 En ting er at jeg begynner å bli gammel, men jeg skal fokusere mer på meg selv nå som jeg også har den muligheten at jeg kan prioritere meg selv i større grad enn tidligere. Ha mer tid med venninner, gjøre flere ting for min egen del, og bare være 19/20 år.
– Ta masse bilder 📷 Både av barna og alt annet. Det er faktisk helt fantastisk å være blogger på sommeren med tanke på mengden bilder man er nødt til å ta. Dessuten varer lyset mye lengre, og er generelt mye finere.
Det har herjet en vill diskusjon i bloggnorge den siste uken – jeg skriver ikke dette blogginnlegget for å ta noens parti, men fordi jeg føler at det er mye som ikke blir sagt når det snakkes om bloggere og plastiske operasjoner.
Det er uten tvil slik at bloggere så vel som offentlige personer har et visst ansvar for hva de velger å fronte. Det er lett å tenke at man ikke burde lese blogger dersom man er lettpåvirkelig. Men sannheten er at man ikke en gang trenger å være det. Alle påvirkes vi av omstendighetene våre og samfunnet rundt oss, i større eller mindre grad. Det kalles å være menneskelig. Sådan er nok også bloggere, spesielt de som gjennomfører flere plastiske operasjoner, et godt eksempel på nettopp dette. Man påvirkes. Ikke bare dere som leser blogger påvirkes – men det er klart at det er uheldig at plastiske operasjoner i noen tilfeller fremstilles som løsningen dersom man har dårlig selvtillit.
Spesielt et eksempel jeg husker fra en annen blogger selv, illustrerer dette godt (uten at det betyr at jeg blander person og sak) Bloggeren gikk ut og sa at operasjonene vedkommende hadde tatt ikke hadde hjulpet det spor. Deretter foretok vedkommende en ny operasjon kort tid etter denne uttalelsen. Slike tilfeller er jo ikke helt heldig spør du meg – for til tross for at det ikke nødvendigvis er sånn at det faktisk hjalp å fortsette med å operere seg, så gir det unektelig et bilde av at det hjalp – og det vil nok kanskje være uheldig for yngre lesere som naturligvis vil være mer usikre og lettere påvirkelige. Å skylde på foreldrene som lar barna sine leser blogger og dermed også potensielle «ofre» for å bli påvirket av innholdet blir også for dumt for meg, man kan ikke fraskrive seg alt ansvar og så lukke døren forsiktig bak seg.
Jeg dømmer ikke vedkommende for den uheldige uttalelsen, for jeg prøver alltid å tenke at jeg ikke skal dømme noen før jeg har gått i deres sko: men jeg synes det var et viktig eksempel å trekke frem.
Når det er sagt synes jeg generelt det blir lagt lite vekt på hva jeg nevnte innledningsvis: At vi bloggere påvirkes også. Jeg lurer på hvor mange kommentarer jeg har fått angående mitt eget utseende siden jeg startet å blogge. Har det påvirket meg? Selvfølgelig har det. Jeg tror det er på tide å innse at plastiske operasjoner er kommet for å bli – enten vi liker det eller ikke, og da må vi faktisk forholde oss til det på den sunneste måten vi kan.
Hva er det riktige å gjøre for meg som blogger om jeg skal gjennomføre en slik operasjon? Om jeg ikke sier noe, så er det bare et tidsspørsmål før spekulasjonene dukker opp – og ikke minst så fremstiller man også noe som er falskt som noe ekte – og er dermed også med på å bidra til et urealistisk kroppsideal.
Sier man noe om hva man har operert, så er man med på å normalisere disse inngrepene og bidrar til økt interesse rundt det og muligens også til at andre følger ditt eksempel ved å operere.
Sistnevnte blir naturligvis lagt særlig vekt på om man har mange unge lesere – men på samme tid synes jeg ikke vi skal undervurdere unge mennesker og deres evne til å tenke kritisk.
Dessuten synes jeg også at plastiske operasjoner-diskusjonen har en tendens til å være litt enten/eller. Enten opererer man flere kroppsdeler, er et dårlig forbilde og burde vite at operasjoner ikke er løsningen på dårlig selvtillit. Eller så er man naturlig, et godt forbilde og vet at operasjoner ikke er løsningen. Jeg tror det finnes flere nyanser.
Jeg mener ikke at man skal løpe ned dørene på Fornebuklinikken, men om du har komplekser med nesen din som du har slitt med hele livet, så mener jeg at ingen har rett til og indirekte fortelle deg at du ikke er verdig et liv i en kropp du føler deg komfortabel i.
Jeg våkner av Fredrik og hans alarm som går av på mobilen hans mens han allerede har hoppet ut av sengen klar til å kle på seg til jobb. På vei ut av soveromsdørene våre svinger han rundt sengen etter å ha kledd på seg for å gi meg en hadeklem, og så sier jeg i halvsøvne med tidenes trøtteste stemme at han må ha en fin dag på jobb, og han ler litt av meg mens jeg ligger og ynker meg fordi jeg er så trøtt og fordi han vet så altfor godt hvilket b-menneske jeg er. Og så forsvinner han ut av soveromsdøren vår.
Brått kommer Fredrik tilbake, og han har med seg Leo som ikke skulle i barnehagen akkurat denne dagen. Noah ligger og sover i sin egen seng, så Fredrik bærer Leo inn på soverommet vårt og legger han ned på hans side av sengen, før han brer dynen hans over han – og så forsvinner han for godt ut av døren på vei til jobb.
Nå vet jeg at det er like før barna og jeg vanligvis står opp, men akkurat denne tidlige morgenen ville jeg drøye det litt. For som oftest er Leo lys våken (og blid som en sol!) når Fredrik kommer inn for å hente ham på rommet hans om morgenen, men denne morgenen var han enda inne i drømmeverden. Vi hadde uansett litt ekstra tid til overs, så jeg satte på alarm på mobilen, slik at vi kunne ligge og sove i omtrent tyve minutter i sengen vår som alltid er ekstra god om morgenen.
Bare Leo og jeg. Det er ikke ofte vi ligger og drar oss på morgenen, men herlighet så deilig det kan være en gang i blant. Vanligvis er det jo minstemann som får plassen i sengen når Fredrik drar på jobb og Leo i barnehagen. De lille, få, men så viktige øyeblikkene som jeg får med Leo betyr så himla mye.
Etter omtrentlige 15 minutter våkner jeg av det aller beste jeg kan våkne til. En “liten” Leo som kryper seg lenger og lenger vekk fra Fredrik sin side av sengen hvor han egentlig ligger, og nærmere og nærmere meg. Han kryper helt bort til meg, før han legger seg tett inntil meg med øynene fortsatt lukket. Beina hans er ikke så små som de en gang var. Ikke hendene hans heller. Jeg ser på ham. Kan bare ligge å kikke på han i evigheter med håret til alle kanter.
Jeg skrudde av alarmen på mobilen min. Og så ble vi liggende. Bare Leo og jeg. Men jeg lå våken hele tiden denne morgenen. For noen ganger føles det litt ut som om at hvis jeg lukker øynene bare litt for lenge, så vokser han fra meg.
Jeg har lagt om livsstilen min den siste to månedene, og jeg lovde dere å skrive litt mer om akkurat det. Jeg spiser utelukkende mat som er vegansk, og jeg savner ikke en gang animalske produkter. Utrolig? Ja. Jeg, som det cheeseburger-elskede mennesket jeg husker jeg var, bestemte meg på dagen tidlig i januar i år, for at NÅ tester jeg ut en uke som veganer. Jeg så bare fordeler med det uansett – å få i meg mer grønnsaker (som jeg har hatt så mye dårlig samvittighet for at jeg har hatt vanskelig for i hverdagen tidligere) Jeg ser dokumentarer. Jeg leser, oppsøker fakta, finner sikre kilder, tilegner meg kunnskap om matproduksjonsindustrien, om dyrevelferd, om miljøutfordringer som har med matindustrien å gjøre. Og så ser vi hvor lenge jeg klarer å holde ut. Hva har jeg å tape? Før trodde jeg ikke en gang at jeg kunne leve uten animalske matprodukter.
Jeg er ikke en av de som ber folk skamme seg for å spise kjøtt eller drikke melk, eller som hele tiden påpeker at jeg spiser vegansk og knapt snakker om noe annet – jeg er egentlig ganske tilbakeholden når det kommer til å snakke om dette temaet med andre. Og jeg blir voldsomt irritert når jeg ser veganere som kritiserer istedenfor å applaudere de som gjør noe. Måtte det være kjøttfri mandag, kutte ned kjøtt-inntaket generelt, vegansk uke, eller rett og slett bare teste ut produkter på markedet som er vegetariske eller veganske. Det er bra. Og det er sant at ingen kan gjøre alt, men at alle kan gjøre noe.
Jeg har nå gått 2 måneder som veganer, og jeg kjenner at dette er riktig for meg. Jeg hadde aldri trodd i min villeste fantasi at jeg kom til å gå over til å ikke spise verken melk, egg, kjøtt, fisk eller kylling – ei heller noe annet av det som stammer fra dyr. Men jeg er veldig glad for at jeg prøvde, for om ikke ville jeg aldri visst det jeg vet nå, og hatt den kunnskapen jeg har nå.
Som jeg har fortalt dere tidligere, så var det vanskelig i starten fordi alt var nytt for meg. Før trodde jeg også at det var veldig begrenset hva jeg kunne lage av mat, og at det ville bli et veldig ensidig kosthold. Jeg tror helt ærlig mye av det var grunnet lite kunnskap om emnet, noe som kanskje ikke er så rart. Jeg har tross alt spist kjøtt og drukket melk store deler av livet mitt, og siden dette er en såpass stor del av matkulturen vår – så er det kanskje vanskeligere å stille spørsmål omkring det?
Kanskje ville jeg ende opp med mye vitaminmangler og ikke få i meg nok protein om jeg ble veganer? Etter å ha gjort en del (les: mye!) research, fant jeg ut at det overhode ikke er tilfelle om man (i likhet med hva man må uansett hva man spiser og ikke spiser) er flink til å ha et variert kosthold. Jeg må for øvrig ta b12 tilskudd, men jeg har slitt så mye med b12 mangel da jeg spiste både kjøtt og annet så og si hver dag – så det er ikke noe banebrytende nytt for min del.
Mange har spurt meg: Hvorfor ble du veganer? Jeg ble veganer av hensyn til miljøet og dyrene. Enkelt og greit. Det er bare et stort pluss at det å være veganer “tvinger” meg til å gjøre bedre og sunnere valg i matveien. Da jeg hadde lest meg opp såpass mye, sett så mange dokumentarer (som jeg så med et kritisk blikk og sjekket fakta i etterkant) og satt med så mye kunnskap som et resultat av all informasjonen jeg hadde fått gjennom så mange ulike runder med research, så var det ikke noen vei tilbake for meg.
“Men blir du virkelig mett på vegansk mat?” Ja, absolutt. Jeg sitter ikke akkurat hjemme og drøvtygger spinat hele dagen, for å si det sånn. Haha! Jeg spiser så mye forskjellig! Mange gode pastaretter, pizza, burger, gryter, taco og supper. Det er så mange gode erstatningsprodukter på markedet til dags ikke bare for melk og melkeprodukter, men for kjøtt og kylling også. Og om dere ikke har smakt soya-sjokolademelk (som er vegansk), så burde dere smake den. Samboeren min, som for øvrig fortsatt spiser alt av anmialske produkter, mener i likhet med meg at det er den beste sjokolademelken av alle på markedet. Nam!
“Savner du ikke enkelte matvarer?” Egentlig ikke. Det er en vanesak, tror jeg.
“Får du i deg nok proteiner, da?” Med et normalt, variert kosthold, tror jeg det er vanskelig å ikke få i seg nok proteiner. Vanlige voksne menn skal ha i seg mellom 55 og 60 gram proteiner per dag, vanlige kvinner 40-50 gram og ca 70 gram om du er gravid eller ammer. Selvfølgelig mer om man trener masse, men igjen – med et variert kosthold og at man ikke minst spiser nok – så løser det seg helt fint. Det er masse proteiner i kjøtt-erstatninger som for det meste blir laget av soya – samt bønner og linser. (Jeg vet at linser kan høres dritkjipt ut, det tenkte jeg før jeg smakte det for første gang i januar i år. Nå spiser jeg det på lørdagskvelden liksom. Haha!)
Om dere skulle ha noen flere spørsmål som har med dette å gjøre, så svarer jeg gjerne i kommentarfeltet om dere lurer på noe. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg sjeldent har følt meg bedre enn hva jeg har gjort etter jeg ble veganer ♥
Når jeg først så dette bildet så klarte jeg ikke annet enn å le – for det er unektelig litt komisk. Men da jeg sluttet å le synes jeg det var mer sjokkerende, for dette er jo egentlig helt på tryne?! Finnes det virkelig mennesker der ute som sminker babyen sin?.. Det er egentlig flere år siden jeg fant dette bildet for første gang, og når jeg i dag fant det igjen måtte jeg bare dele det med dere. Jeg håper dette er en eller annen skikkelig dårlig spøk! Hva er det som skjer med verden?
Men uavhengig av det: Hva tenker dere om å sminke babyer? Hva med hull i ørene? La babyer være babyer tenker jeg. Selv om kropps- og utseendefikseringen har tatt helt av blant ungdommer, tenåringer og nå til og med yngre barn, kan vi vel la de stakkars små babyene få lov til å slippe å gå med påtegna bryn og og hull i ørene? Grøss.
Nå synes dere sikkert at jeg er litt dobbeltmoralsk, men helt siden jeg startet bloggen har jeg prøvd å være obs på spesielt en ting: Det å lage rom for at andre skal få skryte av barna sine. Jeg skriver selvfølgelig ikke denne bloggen for at andre skal skryte av barna sine da, og det er kanskje nettopp fordi jeg har hatt en tendens til å skryte veldig mye av mine at jeg kanskje mistenkte litt at dere kom til å synes at jeg er dobbeltmoralsk nå. Men nettopp fordi jeg alltid vil ha rom for andres skryt i kommentarfeltene mine og når jeg snakker med leserne mine på meldinger eller andre steder – og at det selvsagt ikke bare skal handle om meg og mine.
Det jeg mener er at man forteller noen om hva babyen eller barnet ditt har lært seg. Når man som mamma er stolt og kjenner seg så spent på barnet sitt sine vegne, som for eksempel endelig har lært seg å stå på egenhånd som 7 måneder gammel. Og så er det noen andre som bare raskt må påpeke at deres barn sto allerede da de var 5 måneder gamle – det er den personen jeg virkelig ikke vil være.
Alle barn fortjener skryt, og jeg tviler sterkt på at man er noe mindre stolt av barnet sitt om det lærte seg å stå da det var 5 eller 12 måneder gammel. For den enorme kjærligheten man får for sitt barn, og stolthetsfølelsen man sitter på når de klarer noe nytt, sier et nytt ord, eller lærer nye ting – den avhenger ikke av hvor tidlig eller sent ute de er i utviklingen. Den er alltid der, og det bør den også være.
Jeg har kjent litt på følelsen av at Noah ikke har snakket og sagt like mange ord som jevnaldrende barn. Han forstår utrolig mye av det jeg sier til han, men han snakker ikke som en foss – det gjør han virkelig ikke. Og når jeg ser rundt meg og spesielt på sosiale medier hvor mye andre små barn kan og lærer seg, og ikke minst hvor fort det skjer – så begynner jeg å gå i meg selv. Snakker jeg nok rundt han? Leser jeg nok for han? Burde jeg synge mer for han, leke mer med bokstaver og ord? Men jeg innser jo at det slett ikke er jeg som har gjort noe «galt» men at siden barn er ulike, så utvikler de seg også i ulike tempo. Så lenge han fortsetter å være den fornøyde, lykkelige gutten jeg kjenner han som, så gjør det ikke noe. Han må lære og utvikle seg i sitt tempo – alt til sin tid.
Men jeg må innrømme at jeg nesten kjente noen gledestårer trenge seg på tidligere i dag, da jeg serverte han lunsj og svaret jeg plutselig fikk var “Tusen takk”💘
God ettermiddag alle sammen! Nå har jeg akkurat klikket hjem et par plagg til barna, og et par vårsko til dem hver. Såpass gira ble jeg faktisk på våren etter gårsdagen og gårsdagens blogginnlegg som jeg valgte å kalle «Jeg har lyst til å flytte» – det var ikke akkurat mange som reagerte på den overskriften altså, og uavhengig av det setter jeg det så ekstremt høyt når lesere som vil si ifra om at de synes en overskrift blir litt clickbait, sier i fra på en saklig og høflig måte. Da blir jeg rett og slett glad langt inni sjela. Haha, men fra spøk til alvor: De to periodene jeg har vært åpen om at vi har hatt en vanskelig periode med tanke på kjæresteforholdet her på bloggen, så har jeg desidert fått flest kommentarer angående “clickbait” selv om overskriftene mine egentlig ikke er noe annerledes enn hva de er når jeg ikke har fortalt dere at vi sliter.
Det jeg prøver å si er at jeg tror det er noen av leserne mine som kanskje sitter med en forventning om at nesten enhver overskrift jeg skriver er starten et blogginnlegg hvor jeg skal si noe om forholdet vårt, siden ting er som de er og jeg er åpen om det – og det kanskje da er enklere å tenke at en tittel er clickbait? Jeg vet ikke, jeg tenker egentlig bare litt høyt nå. Jeg tar absolutt selvkritikk de gangene jeg bruker overskrifter som kommer i den kategorien, men det er virkelig sjeldent jeg med intensjon prøver å lage slike overskrifter. Jeg prøver å bruke overskrifter som tiltrekker oppmerksomhet og som “fenger” om jeg kan si det sånn, uten at den er misvisende når det kommer til innholdet i blogginnlegget. Det er en hårfin balanse, men stort sett føler jeg at jeg mestrer det.
Det jeg prøver å si er at alt jeg skriver og alle overskrifter dere ser fra bloggen min – handler ikke om alltid om Fredrik eller vårt forhold. Selv om jeg absolutt ser i etterpåklokskapens lys at mange kan tenke det når det gjelder et par av overskriftene mine den siste måneden. Jeg håper dere også kan forstå at det blir ganske vanskelig for meg å skrive overskrifter som ikke på noen som helst måte kan kategoriseres som clickbait – om jeg alltid skal ta utgangspunkt i at mange av dere tror overskriften handler om Fredrik, meg eller oss. Nå har jeg jo i tillegg skrevet at jeg ikke ønsker å skrive like mye om hvordan vi har det som jeg har gjort tidligere, og det står jeg ved.
Jeg føler på dårlig samvittghet selv når jeg får slike kommentarer – for jeg vil jo ikke at dere skal føle at overskriftene mine er helt misledende. Det er jo ikke det jeg vil, selv om jeg ønsker at de skal fenge og at dere skal få lyst til å klikke dere inn! Jeg skal bli flinkere til å tenke meg om når det kommer til overskriftene mine fremover, og om de kan mistolkes.
Jeg håper dere får en veldig fin mandagskveld videre ♥
Hei dere! I dag har jeg tatt et vanskelig valg ♥ Jeg har søkt barnehageplass til Noah, og jeg sitter med en rar følelse i hele kroppen. Den lille omsorgsfulle mammadalten min skal til høsten gå i barnehage sammen med storebroren sin og mange andre barn. Det er litt skrekkblandet fryd merker jeg! Men veldig godt for meg å vite at Leo vil være der og passe på, slik han alltid gjør med lillebroren sin.
Men det er ikke det vanskelige med dette valget – jeg visste jo at jeg måtte søke plass til han nå til høsten. Men i utgangspunktet skulle begge barna bli flyttet over i en veldig stor barnehage, siden den barnehagen Leo går i nå uansett skal legges ned, og slås sammen med flere andre barnehager et annet sted her i Larvik. Men så fikk jeg litt betenkeligheter rundt det, og følte ikke helt at den store barnehagen var riktig likevel. Så da gikk jeg etter magefølelsen, og vi har nå søkt ny barnehage for begge barna. Den blir også mye nærmere hjemmet vårt her i Larvik!
Nå skal det sies at vi søkte på en ganske populær barnehage, så mulighetene er absolutt tilstede for at begge barna begynner i barnehagen vi hadde bestemt oss for i utgangspunktet – den store barnehagen som egentlig var planen. Leo begynner altså uansett i ny barnehage i april, måtte det være den som var tiltenkt fra starten av, eller om det blir den jeg søkte barna inn på nå – gjenstår å se. Jeg synes som sagt det var vanskelig å ta den beslutningen med å søke på en annen barnehage, men er det noe jeg har lært så er det at man må følge magefølelsen. Spesielt som mamma! Noah begynner i barnehagen i august/september – litt ettersom når jeg begynner på skolen, og litt ettersom når Fredrik får tatt ut ferieuke fra jobben for å gi Noah en litt mykere start på den nye tilværelsen. Akkurat den biten er ganske viktig for meg.
Jeg skal allerede i vår ha et møte med en rådgiver på den skolen jeg skal starte på til høsten, for å finne den beste løsningen for meg med tanke på hvordan vi gjør det dette skoleåret. Jeg vet allerede at jeg trenger å få skolen litt tilrettelagt når jeg har to barn, spesielt med tanke på fraværsgrensa som jeg ser for meg at kan bli et problem. Barn kan bli syke akutt og må hjem fra barnehagen, planleggingsdager, sykedager (som jeg ser for meg at det kan bli mange av både for meg og for minstemann første året han er i barnehage) evnt viktige møter med jobben min som jeg må på. Fredrik har en jobb og kan heller ikke ta hele biten med Noah alene, så jeg håper virkelig at skolen også kan ta hensyn til at jeg er mamma, men at jeg selvfølgelig er helt klar på å prioritere skolen så langt det lar seg gjøre. Det er det ingen tvil om! Karakterer og faglig sett er jeg ikke akkurat så veldig bekymret, det er noe jeg vet at jeg får til veldig bra!
Nå skal jeg se litt på ting til rommet til guttene mine på nett. Jeg ser forresten frem til å vise dere hvor langt vi er kommet med soveromsbyttet snart! Håper dere får en fin onsdagskveld videre ♥
Hver gang det skjer noe vondt i livet mitt, så blir jeg alltid så fryktelig sint på meg selv fordi jeg ikke setter pris på det når ting er bra. Jeg vier det ikke en tanke en gang. Ta for eksempel når jeg er syk, sånn ordentlig syk. Jeg ligger på sofaen med 40 i feber og griner fordi det gjør så vondt i halsen, samtidig som jeg forbanner meg selv som ikke setter pris på at jeg ikke har vondt når jeg er frisk. Og så blir jeg frisk igjen, og jeg skal love dere at det siste jeg tenker på er at jeg er sjeleglad fordi jeg ikke har vondt i halsen!
Når jeg har kjærlighetssorg tenker jeg alltid på hvor helvetes dum jeg er som ikke setter pris på det når jeg ikke har det. «Hvorfor elsker jeg ikke livet når det ikke er sånn som dette?»
Og når jeg går iskald oppover bakken med stellebaggen på skulderen og Noah i vognen foran meg, tenker jeg alltid på hvor dum jeg er som ikke tenker mer over at jeg er glad for at jeg er varm når jeg er inne.
Det er så rart det der. Man tenker kanskje ikke over hvor bra man faktisk har det, før man i grunn har det mindre bra. Egentlig burde man jo tenke på at man er heldig også når når man har det bra, og ikke bare når ting ikke går helt veien. ♥
