DETTE HAR SKJEDD I HELGEN!

Hei alle sammen, og riktig god lørdagskveld! Her skal jeg straks lage middag til familien min som har kommet på besøk. Lager DENNE favorittmiddagen min, samt pizza til Fredrik som har jobbet i dag og nesten akkurat kom inn dørene her hjemme♥

I morgen er jo helgen snart over allerede, og det eneste jeg har brukt helgen på min er egentlig skolearbeid – i og med at vi har to prøver på skolen neste uke i ulike fag. Jeg har kommet inn i en god rytme med skolearbeidet nå, så det føles utrolig bra. Det tok litt tid å gjøre nettopp det i fjor også, kan jeg huske. Siden jeg begynte på skolen igjen etter sommerferien har det gått så voldsomt fort, og jeg merker at det ikke akkurat ser ut til å ta slutt med det første heller. Vi er allerede i november, og jeg vet at desember blir en travel måned skolemessig (og ellers for øvrig). Likevel er det noe jeg klarer å se frem til og glede meg til – hvilket føles veldig godt! Kanskje jeg føler det sånn, nettopp fordi jeg nå vet hvor fort et skoleår går? Tiden fra før jul i fjor var en veldig fin tid, og jeg tror den blir minst like bra i år – om ikke enda bedre. Plutselig er første termin på skolen over i starten av januar, og det er da det virkelig gjelder. Jeg har jo to avsluttende fag i år, i fjor hadde jeg tre – så noe lettere i år enn i fjor, i det minste.

Heldigvis går det like bra i år på skolen som det gjorde på samme tid i fjor♥ Like fullt, det er selvsagt krevende. Men som jeg har sagt før: Det meste er en vanesak. Og til jul er jeg faktisk halvveis i VGS! Tenk det. Etter sommeren i 2020 har jeg bare ett skoleår igjen. Gleder meg utrolig mye til å gå på videre studier – forhåpentligvis kan jeg være et godt forbilde for guttene mine, ettersom det ikke en gang er lenge til størstemann begynner på skolen.

Noen ganger har det slått meg: Hvordan kan jeg ha fokus på at det er viktig å ta seg utdannelse ovenfor barna mine, om jeg ikke hadde gjort det selv? Og da har jeg blitt enda mer glad for at jeg valgte å gå tilbake på skolebenken da jeg gjorde det, selv om det åpenbart var planen hele tiden fra jeg fikk mitt første barn.

En god klem oppe i skolearbeidet♥

Håper alle har hatt en flott helg hittil, og at dere nyter lørdagskvelden deres videre!

NÅ MÅ VI SKJERPE OSS!

Her om dagen leste jeg en sak om hvor galt det er å spørre noen om de ønsker seg barn. Eller om de har barn, om det er noen du nylig har møtt. Fordi det å spørre om noen ønsker seg barn kunne oppleves sårt og ubehagelig for de som ikke kan få barn. Fordi “Du aldri kan vite hvem som sliter med fertilitetsproblemer eller som sørger etter en spontanabort”

Og da ble jeg sittende omtrent som et spørsmålstegn.

Ikke fordi jeg ikke har forståelse eller empati med de som sitter i den situasjonen, for det synes jeg selvfølgelig er helt grusomt.

Men fordi jeg blir sittende og lure på om vi ikke skal kunne snakke med hverandre om noen ting lenger, fordi noen kan, muligens, kanskje, vil føle seg støtt.

Hadde det vært sånn at man bevisst spurte noen man visste at slet med å få barn, om de “ikke skulle få barn snart” – så hadde det vært èn ting. Sånt gjør man bare ikke, og folk flest er jo heldigvis ikke ondskapsfulle. Men å spørre noen man nettopp har kjent for å vise interesse for vedkommende, for å prøve å bli kjent.. Er det virkelig helt bannlyst?

Jeg har nok vært en av de som har spurt en og annen om de har barn. Jeg har aldri spurt og gravd etter et svar, for igjen: heldigvis er de fleste av oss godt oppdratt og har normal folkeskikk. Men jeg kan ha kan ha funnet på å stille et enkelt spørsmål om de har barn. Ikke for å være ond. Tro meg. Men fordi jeg kanskje akkurat har møtt dem og er nysgjerrig på hvem de er.

Skal vi ikke kunne ta litt ansvar selv også? Selv om det kan være sårt noen ganger?

For det er jo kanskje også en del av livet, er det ikke?

Bestefaren min er død. Han har vært død i mange år, og jeg fikk aldri møte han. Bestemoren min var også ganske lite delaktig i barndommen min av ulike grunner frem til jeg ble litt eldre, så det var ganske sårt for meg som barn med alt snakket omkring besteforeldre både gjennom barneskolen, på fritidsaktiviteter, og ellers i livet.

Man kan ikke forvente at hele verden omstiller seg. 

Selv om det, helt sikkert også for meg, hadde vært fint noen ganger.

Og hva med min mamma? Som måtte forholde seg til at barna hennes spurte etter en besteforelder, hennes pappa, som hun hadde mistet.

Det er en del av livet, på godt og vondt. Enda hvor fint det hadde vært om livet bare besto av glede.

Jeg mener ikke at jeg vet hvordan det er å slite med å få barn, annet enn at det må være helt forferdelig tungt. Men hvis vi hele tiden skal tenke oss om når vi snakker med andre mennesker – og alltid ha i bakhodet at vi ikke må si noe som potensielt sårer, stresser eller gjør vedkommende frustrert, blir det vanskelig å kunne si noe i det hele tatt.

For om man spør noen om oppveksten deres istedenfor, så er ikke det noe gøy for de som har hatt en vanskelig oppvekst.

Nevne i en kort bisetning at håret står helt til alle kanter etter en stressende morgen med barna? Sikkert ikke noe koselig å høre for kreftpasienten som har mistet håret sitt.

Hva med å spørre hva vedkommende har gjort i ferien? Ikke noe morsomt for de som har dårlig økonomi og ikke fikk dratt på noen ferie, og som allerede har dårlig samvittighet ovenfor barna sine.

Så kan man jo velge å bare holde seg til å snakke om været, det dagligdagse og at det nå faktisk også nærmer seg jul – og hvor stas og gøy akkurat det er. Men det er nok heller ikke noe særlig populært for de som har dårlige minner til julen fra barndommen, eller som kanskje har opplevd å miste noen – slik at julen ikke er det samme lenger..

HAPPY HALLOWEEN FRA OSS!

Happy halloween alle sammen!

Jeg pleier alltid å poste bilder av kostymene til guttene på denne dagen i året, men i år velger jeg heller å bare publisere bilder av mitt kostyme og holde barna utenfor. I år var jeg… Ja, dere kan jo egentlig gjette – jeg valgte nemlig kostyme på bakgrunn av hvem jeg har fått høre at jeg ligner på av dere blogglesere, i løpet av de siste årene. Så da jeg skulle velge ut Halloween-kostyme i år, tenkte jeg bare: Hvor gøy hadde det ikke vært å prøve å finne et kostyme av denne dama? Så da gjorde jeg det, og resultatet ble dette!

🎃 Happy hunger games 🎃

Jeg har sett så mange voksne den siste tiden som klager over den “nye” tradisjonen med halloween – som innebærer å gå fra dør til dør og be om godteri. Det ser jo ut som at denne tradisjonen er kommet for å bli, enten man liker det eller ei, og da kan man velge å delta, eller å la være. Verre er det faktisk ikke! For meg er ikke denne tradisjonen ny, med tanke på at jeg har vokst opp med dette. Jeg husker jo fra jeg var liten hvor morsomt jeg synes dette var, så å bidra til at andre barn også får en morsom halloween-feiring ved å dele ut godteri om noen skulle dukke opp på døren vår, gjør jeg faktisk med stor glede!

Håper dere får en veldig fin halloween. Kos dere!

Å DROPPE UT AV SKOLEN SOM GRAVID

Denne høsten da jeg skulle tilbake på skolen for mitt andre år, tenkte jeg ekstra litt mye på den høsten for noen år siden da jeg egentlig skulle ha begynt. Sammen med de som var akkurat like gamle som meg.

Det mange ikke vet er at jeg begynte på videregående høsten 2014, selv om det ble med kun noen få skoledager. Jeg møtte opp, nyinnflyttet i Larvik, kjente absolutt ingen på min alder, vel viten om at jeg var gravid. Planen var egentlig å fullføre første året, og gå ut i tidlig permisjon før Leo skulle komme til verden i mars året etter. Dessverre var jeg ekstremt dårlig i mitt første svangerskap. Jeg kastet opp hver eneste dag til jeg var omtrentlig halvveis i svangerskapet, stadig vekk etter det også. Jeg var generelt mye sengeliggende pga ekstrem kvalme. Likevel prøvde jeg meg altså på videregående, men skjønte omsider at det ikke kom til å gå da formen min var for dårlig.

For et nederlag det var! Ikke bare var jeg gravid, nå var jeg også en gravid 16-åring som hadde droppet ut av skolen. Flott. Nå kunne pappa bli stolt. Jeg husker at jeg tenkte at nå får det knapt blitt verre. Husker også at det var vanskelig å akseptere at jeg var nødt til å droppe ut, såpass vanskelig at jeg dagen etter det hadde blitt bestemt – ville prøve å gå på skolen og forsøke enda en gang. Da kastet jeg opp på veien til skolen, og måtte snu. Jøye meg, for en tid. Må bare le av dette nå!

Likevel er jeg så uendelig glad for at dette skjedde, den dag i dag. Jeg vet at jeg det siste året har hatt mye fokus på skole her på bloggen. Jeg har skrevet mye om hvor viktig det er for meg, og om ganske høye forventninger til meg selv, når jeg tross alt har en familie og jobb ved siden av.

Og selv om det er noe jeg står ved, at skolen er utrolig viktig for meg – så er livet mer enn skole og utdanning. Jeg droppet ut da jeg var 16, og det er ikke noe jeg er stolt av, men det var riktig for meg gitt situasjonen – og dersom jeg kunne skru tiden tilbake ville jeg valgt det samme. Om og om igjen. For skolen har man hele livet på å gjøre. Barnet i magen min ventet ikke.

Å vente flere år med å begynne igjen, er også noe jeg står ved. Kommer jeg noen gang til å sitte på gamlehjemmet og angre på at jeg tilbrakte tid med barna mine da de enda var små, og derfor ventet noen år med skolen? Jeg tror ikke det. Faktisk tror jeg det er en av tingene jeg kommer til å takke meg selv for å ha gjort. De årene jeg hadde med barna mine da de var små, er noen av de fineste årene i mitt liv. Det at jeg også hele tiden har hatt en jobb hvor jeg kunne tilbringe all tid med dem fra de var bittesmå, til de var nesten 2 år, hjemmeværende.. Det har rett og slett vært uvurdelig for meg.

Så til dere andre unge foreldre som enda ikke har begynt på utdannelse: Ikke glem den bort, og planlegg den gjerne – selv om det enda er noen år frem i tid. Men ikke la deg påvirke av kommentarer og slengbemerkninger fra bedrevitere som tror de vet hva som er mest riktig for deg, i ditt eget liv. Ta ting i ditt tempo. Nyt tiden med barna dine når de er små og aldri ha dårlig samvittighet for det – for den tiden får du aldri tilbake.

Jeg er nok ikke en av dem som tror fullt og helt på skjebnen, men jeg liker å tro at ting kan falle på plass, at det tilfeldighetene i livene våre bestemmer ikke må undervurderes – og at uforutsette ting ofte ender med å bli de aller beste. Det har jeg så absolutt fått erfare♥

EN SPENNENDE TID I VENTE!

Jeg kan nesten ikke tro det. Det er siste dagen i oktober på torsdag, og da gjenstår to måneder av hele 2019. Jeg føler 2019 akkurat startet, og føler meg fremdeles litt “stuck” i 2017 da jeg tar meg i å rette meg selv med at det er to år siden nå, faktisk også snart tre..

Likevel er det en utrolig koselig og spennende tid vi går i møte nå. Julen er jo det aller største, som vi gleder oss veldig til alle sammen her hjemme! I år skal vi feire julen med min familie i hjembyen min, da vi feirer annen hvert år her i Larvik med Fredriks familie, og min familie i Gjøvik. Etter hvert kommer vi sikkert til å ha et enda større fokus på å skape tradisjoner for oss selv, men enn så lenge stortrives vi med å gjøre det slik. Tror også barna har stor glede av at vi gjør det på den måten, og dermed får tid med begge sider av familien til Fredrik og meg i denne viktige og fantastiske høytiden.

Og det er virkelig sant at julen blir noe helt annet når man får egne barn. Jeg har riktig nok alltid elsket julen, men enda mer etter jeg fikk barn. Å kunne se julen gjennom deres øyne er virkelig så herlig, og ikke minst at de små tingene i forbindelse med julen, er så stort for dem. Denne julen feirer vi med en 3-åring, og en 4-åring, og jeg tror aldri vi har gledet oss mer♥

Håper alle sammen har hatt en god uke hittil, vi snakkes mer i morgen!

UNNSKYLD

Noen ganger kan følelsen bare komme som kastet over meg. Når du gir meg en stor klem, når du ser meg i øynene, eller når jeg holder hånden din – gående – på vei hjem fra barnehagen en kald høstdag.

Uskyldige deg. Bare god og snill, langt inn i sjela.

Aner du hvor heldig du er? Det tror jeg ikke du gjør.

Men jeg aner. Jeg aner hvor mange små det finnes der ute som ikke er like heldige som deg. Det å vite at andre 3-åringer, akkurat som deg, lider og har det vondt, kan komme som kastet over meg og sette meg helt ut.

Må slutte å følge nyhetssider, må slutte å se på nyhetene i seg selv, må se bort når jeg innser at avisoverskriftene som står borte ved kassa tyder noe jeg den mandagsettermiddagen i køen på butikken ikke er i stand til å ta innover meg. Orker ikke, klarer ikke.

Skammer meg noen ganger for å ikke klare, for å ikke orke, og for å pause de sakene og nyhetene som rett og slett blir for mye. For det føles som å behandle virkeligheten deres som en film jeg bare pauser når det blir for jævlig å se på.

Prøver å hente meg inn igjen og akseptere at jeg bare er et menneske.

Alt ene og alene fordi deres uskyldige liv av en eller annen grunn ble valgt til å være et annet sted i verden, og at ditt uskyldige liv ble valgt til å være her hos oss. Hos meg, og hos pappaen din. Alltid trygg og varm.

Som vi elsker deg.

Akkurat som vi vet at foreldrene til andre barn i andre deler av verden elsker dem, til døden.

Mine gutter ble ikke født inn i Norge fordi deres liv er verdt noe mer enn andre barns.

Og barna som ikke var like heldige ble ikke født der de er fordi deres liv er noe mindre verdt.

Så selv om de aldri i livet vil kunne høre meg, er jeg nødt til å si det likevel: Unnskyld at mine barns liv er mer verdig å leve enn dine barn sine.

DET MÅ TA EN SLUTT!

God søndag alle sammen!

I dag tenkte jeg at jeg skulle åpne meg og fortelle dere litt om hvordan jeg egentlig har det for tiden. Og ikke misforstå: Jeg har det egentlig ganske fint for tiden.

Likevel, har jeg definitivt en innrømmelse å komme med. Som sitter utrolig langt inne.

Som dere antakeligvis har lagt merke til har det siste året vært mye. Både stressende, krevende, og veldig lærerikt – jeg er straks halvveis i videregående og det er mye jobb å gjøre det så bra som jeg ønsker å gjøre det, jeg har jobbet utrolig mye (selv om jeg har bloggkontrakt med Egmont, gjør jeg så og si alt av jobben med bloggen selv) det er også en slags fulltidsjobb å være mamma – selv om jeg selvfølgelig (!) ikke ser på mammarollen som en jobb. Det hadde i så fall vært verdens fineste og beste jobb, med verdens herligste to sjefer. Til tross for at det å være mamma også tidvis er krevende. Det er ikke lenger voldsomt lenge til Leo begynner på skolen, og både Fredrik og jeg er utrolig opptatt av å følge opp guttene på best mulig måte, lære dem nye ting, og å være den beste forelderen vi kan være for dem. På alle mulige måter.

Jeg setter høyre kav til meg selv, noe dere antakeligvis allerede vet. Hjemmelaget mat hver eneste dag (da ofte 2, noen ganger også 3 middager, selv om jeg prøver å gjøre det enklest mulig for meg selv) vi har et ekstremt kresent barn, en veganer (meg) og da en tredje middag til de to andre familiemedlemmene i den lille familien vår. Trening flere ganger i uken for min del, helst hver dag. Barn som skal leveres i barnehagen, barn som skal hentes. Og vi har jo ikke bil, et bevisst valg fra vår side som vi står ved – men som selvfølgelig gjør enkelte ting noe mer utfordrende. Ofte går jeg derfor opp mot 20 000 skritt på en enkelt, vanlig dag.

Lite søvn, barn som er våkne om natten, sene kvelder, og en god del press og forventninger jeg har til meg selv.

Jeg har stresset for mye og presset meg selv til det ytterste, og blitt fysisk syk. Ikke syk som i forkjølet, hodepine eller den slags – men skikkelig syk, som et resultat av, blant annet, alt stresset jeg har utsatt meg selv for. Jeg har vært hos lege og fått medisiner som jeg må gå på over en lengre periode, og skjønner at jeg er nødt til å roe ned. Jeg orker ikke å gå inn i detaljer, for jeg synes rett og slett at det blir for privat – men det er viktig for meg at dere vet dette. Jeg kan ikke fortsette som jeg har gjort, så det er nødt til å ta slutt.

Jeg vet at jeg har presset meg selv lenge nå, men jeg har tenkt at jeg er ung og at kroppen min takler det, at det går bra og hele den pakka der. Jeg trodde aldri at man faktisk kunne bli fysisk syk av dette. Det eneste jeg har tenkt over er at det kanskje, muligens kunne gå noe utover psyken min, men den vet jeg er sterk og det har virkelig ikke vært noe problem. Ante heller ikke at man kunne bli så syk av stress og det kjøret jeg har holdt på med, selv om jeg så klart har visst at det ikke har vært helt bra.

Hvor hardt dette vil ramme bloggen, er jeg noe usikker på, men jeg er nødt til å lytte til kroppen min da jeg risikerer å bli verre om jeg ikke tar tak nå. Og da kan det faktisk bli ganske alvorlig. Så jeg vil selvsagt fortsette å blogge, men jeg må først og fremst legge opp dagene mine på en helt ny måte, og ikke stresse dersom jeg ikke får blogget en dag her og der. Jeg kan rett og slett ikke stresse, noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å unngå. Tips mottas derfor med stor takk. Haha ♥

Tusen takk for at dere leser. Dette er et stort nederlag for meg, men når det først er skjedd ønsket jeg å være ærlig.

UKENS SPØRSMÅL OG SVAR: LØNN, HALLOWEEN OG VEKT

Skal barna kle seg ut til Halloween, og skal dere? I så fall hva? – Jeg tror barna skal kle seg ut, men usikker på hva enda. Fredrik skal også kle seg ut, jeg også. Jeg har nemlig valgt antrekk i år etter hvem dere blogglesere mener jeg ligner på, som jeg har hørt utallige ganger på bloggen de siste årene. Haha!

Hvorfor skal det være så “hemmelig” hva man tjener som blogger? Jeg har ingen problemer med å fortelle folk hva jeg tjener? Alle bloggere sier det er en ordentlig jobb, men ingen vil si noe om hva de tjener..

– Jeg kan kun snakke for meg selv, og ikke andre bloggere. Blogging er fortsatt en jobb selv om man ikke nødvendigvis liker å fortelle om lønnen sin til Gud og hvermann. Det handler ikke om bloggyrket i seg selv for min del, jeg ville ikke likt å snakke om hva jeg hadde tjent uansett hva slags jobb jeg hadde hatt – fordi lønn og økonomi er noe jeg anser som en privatsak. Jeg er heller ikke interessert i å vite hva andre tjener, så det går begge veier. Istedenfor å irritere seg grønn over at enkelte bloggere ikke liker å snakke om hva de tjener, kan man jo heller stille seg spørsmålet om hvorfor det er så forbanna viktig for en selv å vite hva andre ukjente mennesker tjener.

“Hva er ditt happy moment denne uken? Ett eller annet som har skjedd, stort eller lite, som har gjort deg glad?” – Noah i dag tidlig like før Fredrik skulle levere guttene i barnehagen: han ville gå ikke før han hadde gitt meg et kyss på kinnet, og krøp opp til meg som halvsov i sengen og gav meg et kyss på kinnet og SÅ kunne han bli med storebror og pappa til barnehagen. Fantastiske lille gutten min, akkurat som storebroren sin.

Hei! Har synet ditt på eksponering av barna gjennom bilder endret seg i det siste? Synes du var så veldig nøye med å ikke vise ansikt da du først endret, men så har det blitt gradvis mer og mer, og nå synes jeg vi ser ansiktene deres ganske ofte. Jeg mener det absolutt ikke som kritikk eler noe, jeg bare oppriktig lurer på om du har endret mening eller om det er ubevisst/tilfeldig. Må bare legge til at jeg synes du har en fin blogg og at du virker som en moden og reflektert jente og mor.”

– Synes det er så fint at dere også spør meg om disse tingene! Jeg føler ikke selv at jeg deler flere og flere ansiktsbilder av barna, men det oppleves kanskje sånn fordi jeg for tiden deler mest gamle bilder fra guttene var små (hektisk om dagen, så rekker ikke ta like mange bilder ellers av meg selv og hverdagen som jeg skulle ønske!) det tenker jeg er helt innafor da de tross alt har endret seg mye siden den gang. Det hender også at jeg deler nye bilder hvor ansiktene deres er synlige, men det skjer kun en gang i blant. Både i tekst og bilder mener jeg barna mine er svært lite eksponerte i bloggen. Jeg kom til et punkt, når jeg kun delte bilder hvor ansiktene aldri var synlige, da jeg tenkte: jeg ville jo likevel kjent igjen barna, dersom de ikke var mine, selv om ansiktene aldri var synlige på bildene jeg deler. Så da kom jeg til problemstillingen: Enten utelukke dem fullstendig fra alt, slik at det ikke en gang er synlig at jeg er mamma, eller ikke ha en så streng tilnærming til det så lenge man er bevisst med tanke på mengden eksponering. Da valgte jeg sistnevnte, for å blogge/skrive om et liv uten barn ville ikke vært å skrive om mitt liv. Mitt liv innebærer og dreier seg om mye, men i stor grad barna mine. Så derfor er det vel en liten endring i hva jeg tenker om det. Og tusen takk for fine ord!

En liten sidenote også, som jeg føler blir litt nødvendig når jeg først skal si noe om eksponering:

Når alt kommer til alt er jeg (og Fredrik) forelderen til guttene, og frem til de er voksne tar vi valg på vegne av dem. Jeg tenker ikke en gang at det er et stort valg å ta, at jeg deler et bilde av barna en gang i blant. “Men hvorfor ikke bare la dem bestemme selv når de blir eldre?” Mange foreldre tar andre valg som går på ting som jeg personlig mener kanskje ikke er til det beste for barna deres, som kanskje barna bør få bestemme selv når de blir eldre, og som jeg mener forelderen ikke bør ta på vegne av barnet sitt – men jeg ser aldri noe oppstyr rundt andre av den type valg, det er liksom kun eksponering av barn det er snakk om på den måten. For da, dere.. DA er man dårlig mamma, da! Det er jo verdt å tenke over, synes jeg. Enda jeg grøsser ved overeksponering selv, og aldri i livet ville brukt barna mine i reklame for eksempel. Det er jo også et lite svar til de som mener at man alltid eksponerer barna sine for egen fortjeneste og penger – har fått to spørsmål om reklameoppdrag hvor annonsøren krevde at barna mine var med i reklamebildene bare den siste måneden, og takket glatt nei. Forteller ikke om det fordi det er noe jeg vil ha skryt for, men som et svar til de som mener overnevnte ☺️

“Når fikk du barn første gang?” – Da jeg var 16. Derfor “Mammasom16”

Hei! Skjer det at folk tar Noah for å være jente? Elsker selv langt hår på guttebarn, og har selv en gutt på snart 3, som jeg vil at skal få langt hår. Men er redd folk blir å ta han for å være jente” – Det skjer at han blir tatt for å være jente, ja! Utvilsomt. Men vi synes han er helt bedårende med langt hår og de nydelige krøllene hans (må for øvrig klippe luggen hans nå snart, haha!) og for oss er det blitt en del av han, at han har litt lengde på håret sitt. Jeg retter på noen dersom de refererer til han som jente (hun var søt etc, hva heter hun) jeg vil aldri at han skal føle at han må kle seg på en bestemt måte, ha håret på en bestemt måte, eller ja – hva enn – fordi det liksom skal være kjønnsbestemt. Så det er noe jeg kommer til å oppfordre guttene mine til når de blir eldre også: gå som du vil, og vær akkurat den du er, uavhengig av hva som kanskje anses som “jentete” eller “guttete” ♥

Hvor mye veide guttene dine da de ble født? – 4 kg så og si, begge to. Skilte 60 gram mellom dem. Glemmer aldri da en jordmor kom for å sjekke til meg etter keisersnittet med førstemann, og hun bare “Ja, han var 4 kg?” jeg nikker, og hun bare “Ja, ja. Like greit det ikke ble fødsel da, for det ville neppe gått” 😂 Var også i faresonen for å ha smalt bekken, nemlig.

Hvor kjøper du de lyseblå buksene dine? Ref snap og bilder her på bloggen. – Bik bok! Ingen reklame, men elsker lyseblå jeans og de har de fineste der.

Riktig god helg til dere alle sammen!

EN DAG UTENOM DET VANLIGE

Hei fine dere ♥

Etter en lang dag i hovedstaden sitter jeg nå på toget, endelig på vei hjem til en Fredrik som savner meg skikkelig og til sovende barn som jeg skal stryke på og gi nattakyss til så fort jeg kommer inn dørene hjemme. Jeg leverte guttene i barnehagen i halv elleve tiden i dag, da jeg måtte haste rett ned til jernbanestasjonen for å ta toget inn til Oslo. Har hatt en SÅ koselig dag, altså. Startet med noe utrolig gøy og spennende som jeg i kjent bloggerstil ikke skal si så mye mer om enda, men som dere vil få vite om innen to uker. Vanligvis ville en slik dag i Oslo vært en naturlig dag for møter med samarbeidspartnere, men i dag valgte jeg å vente med det til en annen dag – da jeg ville tilbringe litt tid med lillesøsteren min og kjøpe julegaver. Å kjøpe julegaver er nok noe av det absolutt koseligste jeg vet om, og nå er vi tross alt straks i november! Så da gjorde vi rett og slett det – samt spiste på Pincho, og var innom et par andre spisesteder mellom slagene. Her kommer et fåtall bilder fra dagen min ♥

SVARER PÅ SAMME SPØRSMÅL – 4 ÅR SENERE!

Hei dere, og riktig god kveld! Her sitter jeg egentlig midt oppi prøvelesing som jeg har gjort den siste uken, da jeg har historieprøve i morgen. Likevel blir det faktisk for gærent for meg om det går over et døgn uten noen bloggoppdatering: så derfor tenkte jeg idag å gjøre noe som jeg har sett har vært veldig populært blant Youtubere den siste tiden – nemlig å svare på samme spørsmål som man gjorde for 4 år siden.

Jeg velger å svare på spørsmål fra 4,5 år siden – da hadde jeg nemlig en spørsmålsrunde her på bloggen, og jeg var rimelig nybakt mamma! Her kommer de 4 år gamle spørsmålene, og mine nye svar.

Hva er det beste og verste med å bli mamma?

Mitt 4 år gamle svar: Det beste er alt. Jeg klarer vel egentlig ikke si så mye negativt om morsrollen så langt. Det kan være slitsomt, men det er den største gleden, og jeg føler meg heldig som hadde muligheten til å bli mamma. Jeg tror mange av oss tar den muligheten for gitt.

Mitt nye svar: Det verste med å bli/være mamma er nok for meg den konstante bekymringen. Redselen. Det ligger alltid en liten bekymring i bakhodet. For “hva hvis” det skulle skje barnet mitt noe? Gud forby. Jeg kjenner jeg blir uvel bare av tanken. Og da snakker vi ikke “bekymret” som i “Bekymret for om jeg rekker butikken før den stenger” Åh, nei! Bekymring på et helt nytt nivå, et nivå jeg ikke ante at eksisterte før jeg selv ble mor før aller første gang. Jeg tror ikke all verdens ordforråd og gode formuleringer ville fått meg til å forstå før jeg selv ble mamma, jeg tror ikke det er mulig å forklare med annet enn å oppleve det selv.

Hva er det beste med å være mamma?

Å alltid ha noen å kjempe videre for.

Det beste er smilene du får om morgenen etter en tøff natt. Latteren som fyller hele rommet og som kommer fra den lille kroppen som du har satt til verden. Som du elsker så betingelsesløst høyt at du sliter med å klare å forstå det selv.  Det beste med å være mamma er den store gleden og kjærligheten som du både får og kjenner på selv. Og den tåler absolutt alt.

Du får så ufortjent mye dritt i kommentarene, jeg er helt imponert over hvordan du takler det på en så fin og rolig måte. Hvordan bevarer du fatningen, går kommentarene inn på deg allikevel?

Mitt 4 år gamle svar: Anonyme mennesker som skriver tull i kommentarfeltet bryr meg ikke det spor. Hadde jeg tatt alt jeg får i kommentarfeltet inn på meg kunne jeg umulig hatt det noe særlig bra med meg selv, så jeg er glad jeg takler det såpass bra som jeg gjør. Jeg fokuserer på menneskene som gir meg konstruktiv kritikk (som igjen hjelper meg å skrive denne bloggen bedre for både meg selv og leserne mine) og tilbakemeldinger ellers.

Mitt nye svar: Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: ALLE bloggere burde tåle konstruktiv kritikk. Når det er sagt, er det selvfølgelig ikke noe gøy når kritikken utvikler seg til å gå på det usaklige. Det kommer veldig an på om jeg er i en dårlig periode eller ikke, om kommentarer går inn på meg, og det kommer an på hva slags kommentar det er. Det meste går inn i det ene øret og ut av det andre. Men jeg er fortsatt bare meg, og kan ikke skryte på meg at det aldri har skjedd at noe av det har gått inn på meg – selv når det utvikler seg til det usaklige. Men jeg er flink til å hente meg selv inn igjen og sitter ikke og leser gjennom kommentarer som er usaklige og har selvmedlidenhets-party med meg selv, akkurat. Jeg tåler en del, ellers ville jeg sluttet med bloggen – for selv om det ikke er greit, så er det en del av dette gamet.

Legger merke til at du har et godt og variert språk det er morsomt å lese, tipper du er flink på skolen? Er skriving noe du kunne tenke deg å drive med videre?

Mitt 4 år gamle svar: Så hyggelig at du synes det! Angående skolen.. Neida, jeg gjorde det faktisk veldig bra. Føler selv jeg klarer meg godt i fagene som ikke innebærer tall og logisk tenkning.

Mitt nye svar: Jeg er veldig glad i å skrive! Jeg kan vel ikke akkurat nekte for at jeg har gjort det bra på skolen, heller. Selv om jeg nå sikkert høres voldsomt innbilsk ut. Det er jo fordi jeg har lagt vanvittig mye tid og energi i skolearbeid.

Vil du helst ha keisersnitt neste gang også? (Hvis du får flere barn i fremtiden)

Mitt 4 år gamle svar: Nei, det tror jeg ikke. Men så vet jeg heller ikke om det blir noen flere barn, det får tiden vise!

Mitt nye svar: Ja, det er jeg nødt til ettersom jeg allerede har hatt to keisersnitt. Hvis jeg får et barn til, er jeg nødt til å ha keisersnitt. Dette fordi det er en større sjanse for at livmoren skal revne under eventuelle rier, når man har flere keisersnitt bak seg. Dette er en generell regel, men jeg vet også at det er flere som likevel ønsker å prøve å føde naturlig, men dette må da legen ved sykehuset godkjenne – er jeg ganske sikker på (?) arrester meg gjerne om jeg tar feil!

Hva er din mening om tv programmet “Unge mødre” og har du lyst til å bli med selv?

Mitt 4 år gamle svar: Det har jeg faktisk skrevet et innlegg om tidligere! Men nei, det er ikke noe jeg kunne tenkt meg akkurat nå.

Mitt nye svar: De nyeste sesongene er faktisk ganske koselige (De så jeg da jeg gikk gravid med Leo) men de første sesongene er tidvis ganske sjokkerende. Husker blant annet ei som sa hun angret på å ha fått barn tidlig, da fikk jeg rett og slett vondt i magen. Ikke gøy! Tenk å være et barn og få høre at mammaen din angrer på å ha fått deg. Men jeg skal ikke dømme så hardt, det kan jo hende hun hadde fødselsdepresjon? Hva vet vel egentlig jeg. Skal selvsagt ikke skjære alle jentene i serien under samme kam, så jeg snakker kun generelt om mitt førsteinntrykk av samtlige deltakere i dette programmet: og det var ikke sånn veldig bra. Derfor: Nei, jeg kunne aldri ha blitt på med et slikt program.

Hva tenker du å studere videre?

Mitt 4 år gamle svar: Psykologi.

Mitt nye svar: Psykologi eller rettsvitenskap (juss)

Hvilke navn ville dere ønsket om barnet ble jente?

Mitt 4 år gamle svar: Jenna og Mila. Om det skulle vært opp til meg hadde det blitt Åshild, men det var ikke Fredrik enig i. Så fikk vi allikevel en gutt da, og da var valget ganske enkelt.

Mitt nye svar: Alma! Uten tvil et av de fineste jentenavnene jeg kan tenke meg. Fredrik er ikke enig, og sier Alexandra.


Er barnefar like gammel som deg?

Mitt 4 år gamle svar: Nei, Fredrik er 18 år gammel, og er født i 1997.

Mitt nye svar: Fredrik fyller 23 nå i januar!

Hvem ligner barnet mest på?

Mitt 4 år gamle svar: Jeg synes Leo ligner på en mørk Fredrik. Men han har også noen trekk fra meg!

Mitt nye svar: Han ligner seg selv ♥ Utover det har han mine blå øyne og Fredrik sin hårfarge, hehe!

Tenkte du noen gang “dette kommer jeg ikke til å klare” når du var gravid?

Mitt 4 år gamle svar: Nei, det gjorde jeg faktisk ikke. Jeg er (og var?) innstilt på at jeg klarer det jeg vil. Hvis ikke jeg selv trodde på at jeg skulle klare det, hvem skulle egentlig gjort det da? Forstår godt spørsmålet ditt allikevel, for det er veldig lett å være i et så stort sjokk at man rett og slett får panikk.

Mitt nye svar: Haha, humrer litt av mitt gamle svar på dette spørsmålet. Men nei, jeg tenkte aldri det. Ingen kan fortelle meg hva jeg er i stand til å få til og ikke, og det er noe jeg står ved fortsatt. Det var selvfølgelig tidvis ganske tungt, spesielt med tanke på alle fordommene jeg møtte, så når det sto på som verst skulle jeg gjerne visst hvordan det ville ende. Men samtidig, så er jeg glad jeg ikke gjorde det. For da ville jeg ikke vært så utrygg, og med det kanskje ikke blitt så sterk som det jeg er i dag.

Kan du legge ut bilde av kroppen din før du ble gravid?

Mitt 4 år gamle svar: Såklart! Til venstre ser du meg 4 uker på vei (uten å vite det, vel og merke) og til høyre er meg en god stund før jeg i det hele tatt ble gravid.

Mitt nye svar: Nei, det kroppsfokuset ønsker jeg rett og slett ikke.

Håper dere likte dette blogginnlegget! Det var veldig morsomt å skrive. Nyt kvelden deres videre, håper dere har det fint ♥