EN ALVORSPRAT..

Jeg tenker så mye om dagen at det gjør nesten vondt av og til.

Hvordan noen bare kan bli borte, og aldri dukke opp igjen. Det er så trist, rart, sårt og forferdelig på samme tid. Det får en til å våkne opp litt og være mer obs på at ingen dag er en selvfølge. 

Mens noen akkurat nå, et eller annet sted i verden, får beskjed om at de ikke har lang tid igjen å leve – Har jeg akkurat fått beskjed om at jeg venter en frisk guttebaby som kommer til verden om noen måneder. Livet er skjørt.

Livet er så ufattelig tilfeldig, hvordan ting skjer, når de skjer, og hvor. Det er urettferdig.

Jeg kjenner babyen sparke i magen før jeg tilfeldigvis scroller forbi en artikkel om en kreftpasient på Facebook. Hun har fått beskjed om at det ikke lenger er et alternativ at hun overlever.


Det er så enkelt å glemme i den travle hverdagen, hvordan man aldri skal ta noe for gitt. Jeg klemmer Leo ekstra godt før jeg legger meg. Og forteller han og Fredrik hvor glade jeg er i dem. 

For jeg vet at et eller annet sted der ute, akkurat nå, så er det noen som ikke får den muligheten igjen.

20 kommentarer
    1. Du er så flink til å skrive kjære Jessica! Har sendt deg en melding på facebook også som jeg håper du leser når du får tid😘

    2. Så sant det du skriver! Tenker på dette hver dag, spesielt etter ting som har skjedd i det siste. Aldri ta menneskene rundt deg for gitt og hver takknemlig for hver dag. Du vet aldri hva som kan skje rundt neste sving! Utrolig viktig å ta vare på hverandre, være gode mot hverandre og være takknemlig for hver eneste dag man får sammen. <3

    3. Du er så flink til å skrive Jessica!
      Det innlegget her fikk meg virkelig på gråten, etter alt det jeg har opplevd ved å miste pappa i en alder av 13 år og bestefaren min når jeg var 14 år. Det gikk 10 mnd i mellom .. Og begge de døde av kreft.. Jeg skulle så ønske jeg kunne si hvor glade jeg er i de, hver eneste kveld får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde det, før de ble borte. Men hver gang jeg besøker de, så forteller jeg hvor mye jeg savner de og hvor glad jeg er i de. Jeg skulle så ønske jeg kunne sett de en siste gang, bare gi de begge en god klem.. Bare å kalle pappaen min for pappa igjen.. Det er så vondt!
      Du har en flott familie Jessica, jeg kjenner deg ikke, men jeg veit du er her ifra (toten) akkurat som det jeg er. Og du virkes ut som ei kjempe flott mor til Leo. Leo er heldig som har deg som mamma! 🙂 Stå på Jessica, det her klarer du 😀

    4. Jeg mista nevøen min i en tragisk ulykke på E18 i mars ifjor. Da var jeg 27 uker på vei med sønnen min. 11 uker etter ulykken kom han til verden. 11måneder etter ulykken dør pappan min brått hjemme i senga si. Så ja;jeg vet hvor brått og lett ting kan skje og at man ikke skal ta noe eller noen forgitt

    5. Tenker ofte på dette selv…. Spesielt etter at min tidligere sjef som var så sprudlende og frisk brått fikk kreft og fikk dødsdommen… Glemmer aldri begravelsen hennes, den var så vakker og trist på en gang, hun ble bare 53 år!:( kort tid etter fikk min bestefar også kreft, han har vært til uttalige behandlinger, den er ikke borte men sannsynligvis vil han leve i mange år og dø av med den og ikke av den med tanke på hvilken type kreft han har, glad det har gått så bra for ikke klar for å
      ta farvel på lenge enda!

    6. hei jeg lurer på en ting, bare av ren nysgjerrighet altså, mener ikke vondt med 😉 hva er den røde streken på kinne til Leo? du trenger ikke å svare!
      du er en veldig god mor, ung og moden.
      ha en fin dag<3 😉

    7. Fikkk kjenne på dette da en av mine søsken ble alvorlig syk… Man kan virkelig ikke ta ting for gitt, og det er viktig å sette pris på menneskene rundt deg hver dag!❤️ Veldig bra innlegg, du blir bare mer og mer dyktig!!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg