I barndommen min tenkte jeg alltid at jeg en dag skulle få barn.

Når ungdomstiden nærmet seg, var ikke disse tankene der like fullt. Men så er jo også det en periode hvor barn egentlig er ganske utenkelig for de fleste. Etter noen få år inn i ungdomstiden min ble jeg gravid, og resten er historie.

For meg er livet uten barn utenkelig. Tanken på å våkne i morgen uten sønnen min gjør at jeg får frysninger nedover ryggen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten barnet mitt, han gjør at jeg føler hva meningen med livet er. Å skulle gjøre alt jeg kan i min makt for at han skal få et fantastisk liv. Å lære ham, trøste ham, oppmuntre ham, og å se ham latterfull og lykkelig – Det gjør at jeg føler at jeg har en oppgave, som jeg har lovet ham siden dagen han ble født at jeg skal gjennomføre så godt jeg bare kan. Det skal jeg, og det kommer jeg også til å gjøre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har blitt en av de overforelska småbarnsforeldrene som elsker barna sine så høyt at det nesten er litt rart å være vitne til. Om man er vitne til det.

At noen velger å ikke få barn, er helt greit. Uansett hvor fantastisk jeg synes det er. Jeg er kanskje som mange andre i denne verdenen, men jeg er ikke som alle. For meg bunner dette med å klare å akseptere frivillig barnløshet, at noen simpelthen ikke ønsker seg barn – Som en del av det å akseptere at alle ikke er som deg. At vi er og ønsker oss forskjellige ting i løpet av livene våre.

Hvorfor, hvordan, og hva som ligger til grunn. Hva betyr vel det? Hvis noen ikke vil ha barn, så skal vel ingen bli påtvunget det ansvaret. Hvem vil tvinge et barn på noen som absolutt ikke vil ha et? Og hvorfor skal vi det? Fordi vi tror at alle vil ha samme glede av det samme “oss” som har stor glede av barn? Det er jo slett ikke sikkert, selv om det absolutt er et større flertall blant som får barn i løpet av livene sine, enn de som velger å ikke få.

Det er veldig mange i samfunnet vårt som finner den gleden og det de mener er meningen med livet i mye annet enn barn. Det kan være alt fra livsstiler til hobbyer. Men jeg vil helst ha meg frabedt å bli påvtunget det disse menneskene mener er meningen med livet, for det er slett ikke sikkert jeg vil føle at akkurat det er meningen med livet selv om de gjør det. Akkurat slik er det med frivillig barnløshet også.

Å få barn er kanskje en av de forventningene som samfunnet har til oss. Vi skal gjøre ferdig utdanning, gjerne ha hatt noen år ute i arbeidslivet, for å så få barn. Når noen velger å ikke følge denne A4-malen på den ene eller den andre måten, så skaper det reaksjoner. Nå er vi i år 2016, og vi kan vel for pokker snart akseptere at vi ikke må leve det eksakt samme livet alle sammen for å kunne leve et godt et.

Jeg tror ikke at de som er kritiske til 24-åringer som står frem i media med at de skal sterilisere seg så fort de bare kan, fordi de ikke ønsker barn – Mener å være slemme og ikke respektere valget til 24-åringene og andre frivillige barnløse som er unge. Jeg tror det handler om at kritikere er redde for at disse skråsikre 24-åringene kan komme til å angre seg senere i livet, og at det da ikke vil være noen vei tilbake.

Det vil alltid være slik at de som er eldre, har mer livserfaring. Det kommer vi ikke unna. Jeg er ung, og jeg har skjønt hvor mye jeg har vokst de seneste årene. Gudene vet hvor mye jeg kommer til å vokse de neste årene også, og mest sannsynlig kommer jeg til å se tilbake på valg jeg har tatt og ikke fatte hva jeg tenkte når jeg tok valgene. For det vet jeg at jeg allerede har gjort hittil, og at sannsynligheten for at jeg kommer til å gjøre det i fremtiden mest sannsynlig er ganske stor. Jeg tror at mange av de som er kritiske til frivillig barnløse – Kanskje egentlig bare er redd for at de skal ta et valg som de kan komme til å angre på i ettertid. Og da er det faktisk for sent – Ikke fordi du bare har tatt valget om å være frivillig barnløs, men fordi du også har gjort noe fysisk ut av valget ditt som i utgangspunktet ikke kan reverseres.

Jeg går ut i fra at man endrer seg gjennom hele livet. For meg handler ikke livet om å finne seg selv, men om å skape seg selv og hvem man er. Slik jeg har forstått det, kan man fra man er i 20-årene til man kommer i slutten av tredveårene forandre seg ganske mye. Tanker kan endre seg. Oppfattelser kan endre seg. Ting kan endre seg. Slik som med absolutt alt annet i livet.

Å være mamma er det aller beste jeg vet. Det gir meg så mye at jeg får vondt av tanken på å skulle leve uten det. 

Men et godt liv handler ikke om å gjøre det alle andre gjør. Jeg ble ikke mamma fordi andre mødre elsker mammarollen. Jeg ble mamma fordi det føltes mest riktig for meg. Jeg synes kanskje det blir en smule urimelig å forvente at spørsmålet om barn skal likestilles med spørsmålet om å ikke få det, altså at det skal være like vanlig å ha bestemt seg for å ikke få barn, som å ha bestemt seg for å få barn. Men det handler jo mest om at det alltid har vært og nok alltid kommer til å være mest vanlig å få barn. For å si det sånn; jeg er jo glad for at mine forfedre valgte å få barn, ellers hadde jeg neppe vært her i dag.

Vi lever i en verden hvor vi ikke akkurat er totalt avhengig av å skulle føre menneskeheten videre lenger. Vi lever ikke i steinalderen eller under svartedauden. Vi er over 7 milliarder mennesker på jorden – Vi trenger ikke at mennesker som absolutt ikke ønsker barn skal tvinges til å måtte skaffe seg barn.

Vi trenger at de menneskene som bor her faktisk lever et godt liv – Uansett hvordan de velger å gjøre det.